Fredagen synger seg gjennom dagen, på radioen. Dagen er i dag av de vakreste. Ennå en dag.
Jeg gikk meg en tur gjennom graset, som har blitt for langt for plenklipper, men til glede for insekta.
Heldigvis våkna jeg av meg sjø i dag.
I går fikk jeg en vill oppvekking.
Hadde vært våken i femtida, men sov videre. Disse nettene med hosteanfall har tært på.
– HALLO… hører jeg en stemme gjennom søvnen.
Det ropes, forvirra prøver jeg å orientere meg, hva skjer?
Ropinga fortsetter.
Hodet mitt prøver å få orden på dette, få til en normalitet, klær og hvor mange er klokka…
Til slutt får jeg til å reagere, får føttene ut av senga, finner ut at jeg må balle dyna rundt meg.
Åpner soveromsdøra og får se en rød mann stå på kjøkkengulvet, mens han sier inn mot jakkekragen…
– Er kommet inn i huset nå.
Så spør han henvendt til meg, om jeg har ringt ambulanse.
Noe jeg benekter.
Han beklager at han skremte meg, og jeg sier at jeg ble vel ikke akkurat skremt, men syns det var ekkelt at noen kom inn til meg når det så ut som det gjorde. Og at jeg hadde vært syk, men holdt på å bli bedre.
Det var likevel en spesiell måte å bli vekt på.
Han fra ambulansen unnskyldte seg masse, sannsynlig var han også litt forvirra.
Foreslo en mulighet, at for noen år siden var det en nabo som trodde han hadde min adresse, så det kunne så klart være han…
Hvordan det gikk vet jeg ikke, jeg starta dagen og må bare tilstå at gårsdagen ble litt tung. Å bli vekt i klokka ni om morgenen med roping og at folk kom inn i huset gjennom døra på baksida av huset, den hadde jeg ikke låst kvelden før, lagde en spesiell start. Ikke var min kroppstemperatur helt nede på normalen ennå heller.
Noe prøvde jeg å sparke i gang, for tida går i et tempo jeg ikke liker.
Jeg har et gavekort som går ut denne måneden etter jeg fikk utsettelse. Hadde bare en dag jeg kunne og heldigvis var det ledig time akkurat denne dagen.
Oppdaga jeg hadde fått mammografi på samme dagen som jeg skal med mor til sykehuset. Fikk avbestilt timen og gjorde endringer med hjemmetjeneste. Skal også bestille blomster til en begravelse.
Det første jeg oppdager i dag var spørsmål om sommeren og musikk på en av arrangementa i sommer.
For jeg har også en jobb.
Får organisert en del rundt dette med jobben. For en ting er sikkert, jeg har overhodet ikke tid til å være syk.
Men jeg tåler å planlegge litt, kjenner jeg… men ser at nå har det lagt seg planer for hver dag inn i framtida.
Må bare puste dypt, tenke at dette klarer jeg, ikke noe stress…
Jeg er sykemeldt til og med i dag. Hosten har løsna og det er bra.
Framtida kommer.
Været er nydelig og det jeg får til får jeg til.
Fikk avbestilt et besøk som ville komme på museet og avbestilling på et besøk etter sommeren. Føles nesten greit å få tatt ned noe.
For det er nok.
For å være ærlig føler jeg at et under må skje for at jeg skal komme i gjennom det som ligger foran.
Men, det er fredag, sol og det vakreste været som er å tenke seg.
I dag har jeg bevega meg ut i alt det vakre rundt. Men jeg tok ikke et bilde.
I går, på tur hjem fra legebesøket, tok jeg ett bilde.
Det er ikke en mindre nydelig dag i dag.
Og dagen sto opp med et lite brak; telefoner, mailer, frister, framtida…
– Pust, tenkte jeg.
Ingen vits å miste besinnelsen. Sjøl om jeg tenkte både det ene og det andre, men kjente at jeg var ikke helt der…
Fikk likevel stukket hodet såpass fram, gjort noen avtaler, gitt melding og forklart. Med forståelsen av at jeg ikke kan trylle.
Jeg var glad for at jeg greidde å ta opp framtida og se på den. Egentlig en stor framgang.
Jeg så på kaoset på kjøkkenet og skjønte det greidde jeg ikke hamle opp med ennå. Bare litt.
Så åpna jeg døra ut mot verda, sola og den tette blomsterduften. Tok på meg sko og gikk ut i alt dette. Graset vokser seg til en blomstereng.
Måtte se på syrinene mine, den som ble hogd ned og den som ikke voks.
Den som ble hogd kommer opp igjen. Den som ikke voks hadde satt pris på næringa jeg hadde gitt den og det bugna på to-tre greiner av fantastiske lilla blomster.
Følte meg litt gal og vill, tenk å være ute – men gikk likevel inn igjen.
Følte meg slapp, men likevel…
Koke kaffe, kjøre fem minutter. Drikke den på en rasteplass måtte da vel gå.
Og det gjorde det, oppdaga sæternøkkelen var festa i dørlåsen på bilen…
Før 17. mai fikk jeg spørsmål om å låne den ut, det var noen som skulle se på det knuste vinduet.
Etter kaffe på rasteplassen kjørte jeg opp og jau -, vinduet var reparert.
Må si jeg er veldig tekknemmelig for denne gesten. Ikke sikker på hvordan jeg skal takke, må ringe først. Men dit rakk ikke kreftene i kveld.
Hjemme igjen måtte jeg legge meg å hvile.
Dagen hadde vært så fin. Så vakker. Så hyggelig.
Da lillesøster ringte meg var igjen hos mor. Må si jeg er så glad for at hun har tatt ansvaret med å besøke mor så bra. Hun har vært hos henne daglig.
Plutselig satt jeg i bilen igjen, rakk fem-passasjen på den stengte veien.
Må likevel innse at jeg overdrev en smule med å være enda mer sosial, men det ble en hyggelig liten stund før jeg tok veien hjem igjen.
Og i alle fall kan jeg fastslå at jeg er på bedring.
Hosten har avtatt og er løsere.
Men nå har jeg dratt dagen langt nok og må nok avslutt den.
Når man ikke har vondt i kroppen, bare at energien er fullstendig på bærtur, er det godt å være lat. Inn i mellom hostekulene.
Det er liksom ikke så mye å finne på da. Annet å legge seg rett ut med propper i ørene og lydbok.
Jeg var nettopp ferdig med Rileys andre lette, underholdende og upretensiøse bok om de syv søstrer. Og kjente det var helt greit å ta en pause fra den rimelige overfladiske verdenen der.
Vet ikke hvordan jeg kom over den, men kjente jeg hadde lyst til å lese den med det samme.
En amerikansk nevrokirurg, Eben Alexander som hadde hatt en etter døden opplevelse som har skrevet boken «Himmelen finnes».
Jeg kobla meg på og begynte å høre.
Først var den bygget opp om skolegang, titler, begreper og familie etter god Amerikansk oppskrift. Jeg skjønner så klart det er for å bygge opp troverdighet.
Han som nevrokirurg hadde aldri trodd på slike opplevelser tidligere…
Men når jeg tar vekk alt dette som på meg virker en anelse kjedelig, begynner boka å ta seg opp. Om hjernens forskjellige områder, om hvordan bakterier angriper og at han blir liggende i koma en uke uten noe håp om å fortsette livet etter dette. Om kvantefysikk og partikler.
Det som treffer meg er kjærlighetsbudskapet.
Det at han opplever større kjærlighet enn hva ord kan dekke.
Dette at føler seg så elsket.
Så klart hjelper feberen med å gjøre meg mer labil, tårene triller ofte gjennom boken.
Jeg følte nesten fysisk denne parallelle verden rundt oss som vi ikke kan se.
Begynner å tenke på da jeg for et par dager hadde denne følelsen av at jeg begynte å stråle, og jeg tenkte, nå stråler jeg. Og er veldig klar over at det kan høres ganske sykt ut.
Nå var jeg også syk, he, he, så kan bare skylde på det…
Men jeg tenker på denne kraften, dette ønsket om å være elsket akkurat som den en er.
Hvilken kraft det er. Tror den finnes i alle mennesker, eller nesten hos alle mennesker. Ønsket om å være elsket.
Ikke bli dømt, men bli tatt imot som den en er uten status, utseende og alle disse andre tingene vi tror gjør oss likt, ha en eller annen status som gjør at en blir elskbar -.
Om dette at alt henger sammen, alt liv er på en måte det samme. Viser du noen godhet gir du også deg sjøl samme.
Dette er et veldig stort tema og det handler om et tankefokus jeg har hatt en stund.
At det er en grunn til alle du møter, de som gjør deg urett er der for å utvikle deg osv. Dette med å ikke dømme, dømme valg og syn andre har.
Om dette er religion…
For meg har jeg nok ikke behov for å klistre på noen merkelappe.
Jeg opplever det bare som enormt spennende og veldig utviklende.
I kveld slo jeg av tv’n for å ha stillhet.
I dag prøvde jeg må en liten sekvens med meditasjon, men la merke til at hodet var for aktivt.
Jeg opplever dette som en ubegripelig spennende reise, både livet og lærdommen som kommer.
Tenker på denne måneden som har vist seg så vakker og som det sto i boken, om hagene som var så vakre på andre siden.
Like etter at faren min døde hadde jeg en drøm, jeg satt inne i en buss som kjørte forbi der jeg voks opp som barn. Der så jeg faren min sitte ved et langbord med mange andre mennesker. Far så ut i horisonten. Rundt han var det så mye vakre blomster og han satt der i en korterma sommerlig skjorte og jeg tenkte; far har det bra.
Jeg tror nok på den hagen og syns det er fint at jeg har så mye jeg kan bli bedre i. For jeg har en lang vei å gå for å klare å utvikle meg en liten bit.
Snakk om… Snakk om å gå i bakken. Om å tryne eller buklande, eller hva. Men noen ganger er det slik.
For denne gangen blir jeg liksom ikke frisk. Har vært ved det sammen i over en uke, men kanskje ikke feberen stiger til kvelden… For det betyr begynnende bedring.
Kom meg ut på lørdag, til apotek og hamstring. Satt litt ute i sola. Hvor lurt det var skal jeg ikke uttale meg om, men det gjorde godt.
I går var det lydbok i senga.
I dag satt jeg litt ute, men det ble snart nok.
Skal jeg fortelle at jeg er lei…
Hvor lenge skal det ta?
Passert 38 i kveld også. Nei da, det er ikke mye… men jeg er SLAPP!
Her kjøpte jeg inn på lørdag.
Skikkelig fest ass…
Er i grunn ikke mer å skrive om saken, bare at jeg p r ø v e r å kose meg.
Den roligste 17. mai ever går av stabelen i dag. For meg. Ikke noe stress, for det har det vært mye av opp gjennom åra.
Gratulerer med dagen.
Det er så godt å bare ha ro. Faktisk skal dagen feires sammen med meg sjøl. Og jeg syns det er fint, Nå er jeg en bråkebøtte, så helt greit jeg sitter her og «bjeffer» for meg sjøl.
Våkna klokka fem, hostekule på hostekule og renselse måtte til. Nasen var mer enn tett. Jeg pakke på et par Ibux og sovna. Våkna klokka ti, i et svettbad uten sidestykke. Feberen hadde sluppet taket. Håper bare den holder seg på normalen.
På mobilen lå meldinger og snapper med gratulasjoner og norske flagg.
Tanker på de forskjellige liv folk har, bare innen den gruppen mennesker jeg kjenner.
Det kom noen refleksjoner både over detter og mine mange 17. mai’er. De kommer deisende ned i minnet mitt her jeg sitter. Bunadskjorter som kanskje ikke var ferdig strøket. Slips og smykker. Påsmurte smørbrød og gjerne en kake. Tog i Trondheim, Orkdal eller helt tilbake til min egen barndom i Mjosundet. Der vi ropte «hurra» og sang de riktige sangene mens vi traska etter grusveien uten musikkorps.
Eller alle åra i Oslo og bo et et steinkast unna slottet uten knapt nok komme meg bort på slottsparken. Jeg var nok der noen ganger, for husker følelsen av alle folka og sperringene. Men greidde nok ikke være oppe tidlig nok.
Eller i sener år, etter jeg flytta hit, noen år brukte vi å møtes, barna, faren og jeg, til middag. For et par år siden hoppa vi over den tradisjonelle og bevega oss ned til sjøen for grilling, det var en spesiell og fin feiring.
Men det har også vært mange år der jeg tok med meg foreldra mine og de siste åra bare mor, ut i samfunnshuset på lapskaus, kakespising og kaffe.
I år kommer ikke mor seg i vei, lillesøster er der hos henne, men hun har for høy bil til at mor kommer seg inn + at mor trenger støtte. Den blir for dårlig om hun som skal være med sitter i rullestol. Så de feire dagen hjemme hos mor.
Husker spesielt under koronaen, da vi ble oppfordra til å gå ut på terrasser å synge nasjonalsangen. Vi gjorde også det, men far satt inne i stua og sang denne siste 17. mai’en han levde. På sjøen kjørte båter i tog og det snødde.
Noen av de jeg kjenner kom hjem fra sjukehuset i natt og noen ble sendt dit i dag. De har også feiringer som er annerledes enn de bruker.
Mor ble oppringt av en dame, i samtalens løp hadde hun fortalt mor at jeg hadde covid. Så det er meir enn jeg sjøl til og med veit.
Folk ass.
Noen sliter med for stor hus og for mange gjester, der alle bidrar til feiring og lunsjbordet. For det skal være veldig perfekt.
Andre bidrar til frivillighet og tar sin dont.
Og over alt blafrer flagget.
Her står tv’n på. Toga på slottsplassen går i reprise. Der marsjerte en Nordmørs-bunad over skjermen også.
Og himmelen er blå på tv’n også.
Her har det skyet mer over, så det er godt over til solstreif.
Døtrene har jeg snakket med. Hun som hadde jobbet ut over natta tok seg en sein morgen uten kav. Hun og kjæresten skulle opp på Bislett på lunsj, ellers skal hun på igjen til kvelden for å jobbe. Hos mellomste gikk det på Cola, samboer hadde tatt over stafettpinnen når det gjaldt oppkastsyke. Men hun syntes det var morsomt å kunne sette ut flagg på balkongen før hun tok seg en tur ut for å kjøpe mer Cola.
Sønnen har jeg ikke snakka med ennå. Men siden fikk vi oss en riktig lang prat.
Det er mange måter å feire dagen på. Fra nord til sør, fra øst til vest. Fra nystrøkne bunadsskjorter til liggende under en dyne der spying er eneste aktivitet.
Jeg koser meg med dagen i selskapet med meg sjøl. Helt greit å være inne i sin egne tanker, tenke, se gjennom mangfoldet på langs og tvers.
Håper flest mulig har en fin og god dag, om du er sammen med mange eller er sammen med deg sjøl.
Ellers deler jeg innlegget med Utifriluft sin helgeutfordring; Flagg.
Av og til må skyggen være det beste. Der en kan se på omverdenen uten å delta. Finne skyggen og la den gjør de godt.
Som barn ville jeg gjerne stå i lyset fra spottene, så jeg ønsket bare noen skulle forstå det. Men fordi jeg var et stille barn var det ingen som så det. Lærerne plukka ut bare de som var frampå.
Jeg levde så mye i tankene, de var det ingen som kunne fortelle meg hvordan skulle tenkes. Jeg så på de voksne og tenkte de ikke forsto så mye. Jeg så på de som var jevngamle og syntes ikke de så helheten dårlig.
På stueveggen henger et bilde av vår familie. En spontanhandling om å dra innom fotografen på et bybesøk.
I åra etter kommenterte moren min at vi ikke hadde på oss smykker, mor er glad i å pynte seg.
Vi barna er ikke så smilene akkurat på bildet. Husker fotografen som prøvde å få oss til å smile.
Jeg syntes han var så dum, gjorde alle disse teite greien for å få oss til å smile. Så jeg fikk gitt beskjed til søstrene mine at dette skulle han ikke få oss til å gjøre. Tror at om hadde kommunisert direkte, sagt noe om at om vi smilte, har det sett hyggelig ut. I alle fall snakka direkte, ikke leke klovn.
For tankene gjorde seg opp meninger om det de observerte.
Nå er dette nokså lenge siden. Søstrene mine lar seg ikke diktere og jeg har heller ikke behov.
I dag har jeg heller ikke det behovet for å være i spot, fordi jeg har ikke noe behov for å bevise. Men fordi tenker jeg.
Denne helga må jeg bevege meg i skyggen i ordets rette forstand.
Jeg vil ikke ha godt av masse sol og varme.
Prøvde meg på et møte på Teams tidligere i dag, det var som svetten dreiv.
Jeg fikk også ringt legekontoret, det var kanskje det beste før alle fridagene.
– Hva kan jeg hjelpe deg med, sa legen.
Og jeg sa at egentlig ønsket jeg at han gjorde meg frisk.
Etter en enkel konsultasjon fastslo han at det var virus. Og så klart var det greit, at jeg ikke var døden nær, for å si det slik.
Så jeg må leve i skyggen, den fineste 17. mai på manns minne må jeg holde meg inne. Borte fra folk og ståk.
Hadde noen planer gjennom helga, men de får bare passere.
I morgen får det bli tv’n og meg. Ingen 17. mai frukost eller god middag. Ingen kaker og snakke med folk jeg kanskje bare møter dette dagen. Ikke noe tête-à-tête, som lå inne som plan.
Jeg skal befinne meg i skyggen, ikke møte noen, bare feire dagen alene.
Faktisk tror jeg det blir riktig fint. Helt greit med en nasjonaldag i skyggen.
Jeg har kjøpt meg masse is og skal være riktig barnslig og spise så mange som jeg vil.
Var ute på terrassen for å se på jordbærplantene, syns de skal begynne å vokse mer.
Da jeg sto hørte jeg også gjøken.
Det er perfekt.
Det har vært ennå mer perfekt om jeg har sluppet unna det jeg er oppi, men det går seg til.
Har bomull i hodet, hjertebank og hoster. Produserer slim fra en annen verden.
Blir jeg bra på to dager, tro?
Men tida, dagen, tilværelsen ellers, er fantastisk nydelig. Jeg tror nesten ikke jeg har opplevd en så fantastisk og fin vår. Så jeg nyter etter beste evne. Tenk det, over 20 pluss i skyggen i midten av mai, dag etter dag.
Ellers er jeg sulten, det er bra.
Skal se om jeg kan hekte meg på litt jobb, temperaturen i kroppen er ikke så høy, bare rundt 38. Men syns likevel den kan begynne å bevege seg ned til normalen.
En liten rapport fra et helt fantastisk vakkert nordmøre. Der en bare må nyte tross alt.
Det er som det er.
Håper du som er innom hos meg også har en vakker dag der du er.
Plutselig kom jeg meg ikke fram, bilen kunne ikke passere. Det var ramlet en skikkelig stor steinblokk ned i passasjen jeg skulle i gjennom. Under steinblokken var det sjakkrutete golv.
Om denne drømmen kom av at jeg, med mange, er opptatt av hvordan det går med Frank Løkes tur til Mount Everest, eller at jeg gikk ut i den vakre kvelden og så bilen min i går kveld, vet jeg ikke.
Men kvelden var vilt vakker.
Så hvorfor skulle jeg bli syk akkurat nå…
Bare la denne fantastiske opplevelsen av fullendt natur passere innenfra.
I dag hadde jeg avbestilt hjemmetjenesten til mor, jeg skulle dit med middag. Etterpå skulle jeg på et møte, et møte som skulle stifte en forening, en venneforening for museet.
Men så sitter jeg her med kråkestemme, feber og full av snørr.
Herlig!
Og jeg behøver nok ikke skrive at dette var ironi.
Nå er alle telefoner tatt, klappet og klart for bare å være syk…
Eller nesten helt klar.
Kanskje jeg greier noe, noe jeg egentlig bør greie -.
Så om feberen ikke begynner å stige mer utover ettermiddagen tror jeg det kan gå.
For jeg må skrive.
Skrive, skrive, skrive…
Og det er ikke blogg.
Men jeg måtte som sagt litt ut for å nyte en kveld som var så vakker som få.
Etter en småsyk dag i går som jeg ikke trodde skulle bli verre i dag.
Etter å ha tatt blandinga mi av ingefær, sitron, gurkemeie og pepper i hele vinter, der jeg har holdt meg frisk. Skulle det bare en tre-fire dager uten denne eliksir, før jeg knakk sammen.
Kanskje bare tilfeldig.
Men tror ikke det gjorde saken verre å vandre barføtt ut i dette.
Og bare nyte himmelen, søtmispelene som står langs kanten og kjenne på at livet var godt, tross alt.
Tenker dette skal gå riktig fort over, for dette har jeg ikke tid til.
Når jeg reiser til ingenmannsland kan det både være fint og ugreit. Akkurat nå er tankene slått av og ingen ting mer er å si om den saken.
Så kan en spørre seg sjøl, hvorfor skriver jeg likevel et innlegg…
Til det blir jeg bare ordløs, stille og litt slik svar skyldig. Fordi jeg vet ikke. Er det kjedsomhetens reaksjon. For jeg gjør i alle fall ikke det jeg burde.
Tror kanskje ikke det er helt uvanlig om folk spacer ut.
Inn i mellom -.
Grunnene kan være så mange. Noen ganger er en overloaded, og så kan en fortsette å spørre seg sjøl hvorfor jeg skal skrive noen av orda på engelsk…
Igjen blir svaret hengende gjennomsiktig i lufta uten en gang et forsøk på svar.
Nasen renner.
Litt slik plutselig styrter det ut klart vann. Hodet verker.
Så jeg vurderer…
Nede på kontoret ligger en uskrevet tekst i lufta, jeg tok den fram og ble forstyrra ev en telefon.
I dag skal det leveres et utkast.
Ingen ønskesituasjon.
Mor holdt på å forkomme i varmen, fortalte hun, ringte henne i en pause. Ringte etterpå hjemmesykepleien for å få de til å gjøre noe når de er framom. For eksempel skru ned varmepumpa. Satser på at det gikk greit.
Tror faktisk jeg har bomull i hodet også.
Må nok gjøre slikt jeg ikke bruker…
Jeg må virke.
Så tror jeg bare må, slikt jeg ikke bruker. Ta en tablett for å legge demper på denne situasjonen.
– Kommer du oppover snart for å ta massasjetimen, spør datter. Det er en gave og jeg har mai måned på å utføre.
17 mai spør andre, hva tenker du da?
Mor har lyst ut i huset, det vil si samfunnshuset, og det er egentlig bare jeg som kan ta henne med, av oss som sannsynlig er her.
Spurte noen av barna om de kanskje ville komme… det har vært fint. Men regner kanskje med det ikke skjer. Sjøl om de også syntes det kunne være fint.
Og så er det andre ting, uansett, alt får en ikke til.
Mai har for mange fridager og for mange spørsmål.
– Hva skal jeg si, det var ene søstera som spurte.
Så da flytter jeg til ingemannsland, uten spørsmål, mai-dager eller artikler som skal skrives ferdig. Mens jeg snufser og hører på flua som surrer rundt i stua.
Ute er det vakreste vårværet du kan tenke deg, lufta er så tett av blomsterduft at den nesten kan skjærest i. Så her sitter jeg, ganske så daff og skriver et bloggeinnlegg.
Men akkurat det er det ingen som bryr seg om, og det er helt greit. For i bloggverdenen finnes så mange forskjellige mennesker, slik som i resten av verden. Med sine tanker, sine følelser, sitt behov for å bli forstått. Lett for å bli såret, alt for lett for å såre.
For ord er et ganske sterkt medium.
Og jeg er på en måte glade i dem alle, både de jeg leser og de jeg ikke leser. For bak sitter mennesker med sitt. For meg er det viktig å vise respekt for mennesket bak orda. Både med å sende kyss, klapp og klem med hjerte på og der jeg ikke svarer.
For noen skriver med klør og de får være. Og veldig mange, helt sikkert fine, rekker jeg ikke. Men ærlige blogger elsker jeg.
Nå må jeg ned, skrive om helt andre ting, få hodet til å virke og produsere bort dårlig samvittighet og tett hode.
