Mat og helse

 

 

 

Lørdagen omslutter meg og følelsen er nydelig. Ønsker meg dagen forlenga med tregangen, minst.

 

 

 

 

 

Dagen starta allerede i går kveld.

Vite at i morgen, imorgen altså…da kan jeg sove så lenge jeg bare vil.

Nå hadde jeg ikke lyst til å sove bort dagen, egentlig ville jeg den skulle starte i grei tid, hva det nå enn er.

 

 

I dag skal jeg bare være hjemme.

Jeg har drukket meg inn i dagen.

Glasset med saften av en halv lime i varmt vann er drukket.

Matchateen er også unnagjort.

Nå er det fettkaffe. Den har en teskje ghee og ei spiseskje kokosolje som er piska inn i en kopp kaffe.

Faktisk venner en seg på det og syns det er godt.

 

 

Hvorfor jeg drikker dette?

 

 

 

Si det, jeg skal ikke gi noen forklaring på det annet enn at av det jeg har lest og tilegna meg virker det lurt.

 

Bildet er tatt av Karolina Grabowska fra Pixabay

 

Nå har jeg bevega meg et stykke fra det den norske kostholdsveilederen forteller oss vi bør gjøre.

Ikke spiser jeg frokost, da jeg var barn syns jeg det måltidet var skikkelig trælete.

Da jeg sjøl fikk barn innførte jeg den velfungerende frokosten vi blir anbefalt.

I den siste perioden har jeg kutta den, jeg drikker.

Spiser først ved tolvtida de fleste dagene.

Veldig praktisk.

 

 

Og så leser jeg om mangt jeg kommer over.

 

 

Jeg har kutta matvarer, når jeg handler er det mange hyllemeter som ikke eksisterer.

Ok, jeg kjøper fortsatt spaghetti, buljong og noen produkter til.

Prøver helst å unngå for mye karbohydrater. Slik som i ris, spaghetti og poteter. Men har likevel et avslappa forhold til det, smører meg matpakke av brødmat jeg har bakt.

For tida har det gått i rundstykker med gulrot og cottage cheese i.

Og jeg lager ikke hytteosten.

Jeg har heller inga ku, så jeg kjøper melk. Men har gått over til flere av Rørosmeirienes produkter. Smøret tar jeg derfra, nå prøver jeg også å kjøpe melka, men det er mange butikker dom ikke har den i sitt sortiment.

Grunnen er at mange av produkta er mindre prosessert.

For jeg prøver å unngå for mye prosessering og i alle fall unlraprosesert.

 

Jeg burde kasta pannene mine av teflon.

 

Etter hvert har det blitt unntaket å kjøpe inn snacks til helgene.

Dette har pågått over tid, ingen plutselig radikal endring.

Det har bare blitt slik.

 

 

Og det er absolutt en grunn.

For da helsa mi begynte å halte skikkelig å halte og jeg begynte å få en lang liste på apoteket av resepter som om jeg var en gammel dame.

 

Og det er jeg så visst ikke!

Sjøl om åra sier noe anna, kanskje…

 

 

Det verste, eller det jeg reagerte mest på…og som jeg måtte ha -, var sprøytene.

 

Blæææh…

 

 

Sprøyter jeg sprutet inn i kroppen min og som skulle ta ned immunforsvaret mitt.

Kjenner det velter seg i magen bare jeg skriver om dette.

Og om smerter og betennelser forsvant, jeg reiste meg opp fra stolen uten problemer og gikk opp en trapp uten de store problemene.

Så slik føltes det at det verdt det, sjøl om andre ting ble helt på tull.

 

 

Jeg som var vant til å ha tykt hår, fikk problemer med at hårstråa ble glisne, munnsår oppsto i eningen og øynene…ja kan legge ut et bilde.

Her er ikke øyet rødt, men det var det ofte. Størrelsen derimot var nesten aldri normal lengre.

 

 

Utgaven av meg ble ikke vakrere, kan en si…

 

Det viste seg at blodprøvene aldri var helt gode, jeg produserte for lite vesker i kroppen, tennene ble angrepet.

 

 

Etter hvert var legene enig med meg, dette så ikke så bra ut.

Begge sprøytene jeg tok ble etter hvert satt på pause.

Den siste tror jeg ble avslutta omtrentlig for ett år siden, nå er tida litt grøtete for meg.

Det er ikke dette som har hatt hovedfokuset, altså problema og utfordringene som oppsto.

Opplevde det mer irriterende.

 

 

Skal det de mener var revmatisme, øke på, så skulle vi starte på undersøkelser igjen.

Sa legene.

Bank i vegger og alt slikt, jeg har ikke opplevde de store angrepa…

 

 

Noen plager må en bare akseptere, kroppen har vært i bruk en stund og slitasje blir det så klart.

Men, i løpet av disse åra, tror det var i 2017 jeg fikk diagnosen som førte til alt dette, og på disse åra begynte jeg smått om senn lest mer og mer om kosthold.

 

Jeg tror egentlig ikke på sykdom som noe som eksisterer på egne premisser, jeg tror vi blir syke av hendelser, tanker, livsstil der det handler både om kosthold og bevegelse.

Og så klart er vi sammenskrua forskjellig, noen vil være mer disponibelt til det ene og andre er disponert for andre helseproblem.

 

 

Ikke tror jeg at jeg har funnet fasiten heller, altså ikke en gang fasiten for meg sjøl.

Men jeg registrerer at jeg fungerer mye bedre nå og at jeg har fått en helt annen bevissthet om kosthold på disse snart seks åra.

Og jeg var faktisk opptatt av det før også.

Jeg har alltid syns mat var interresant.

 

 

 

 

Nå har jeg planer om flere ting.

I dag.

Blant anna matplaner.

Tenker å fermentere, i en slik prosess oppstår bakterier som skal være gode for tarmhelsa.

Så fant jeg en oppskrift på Instagram som jeg syns så god ut.

Ellers er plana å komme seg en tur ut, om så det er å bare ta noen runder rundt ett tre.

 

 

 

Det er lørdag.

Jeg er fri til å gjøre det jeg vil, alt jeg vil…bare tida viser nåde.

Nå skal jeg avslutte innlegget for det har jeg brukt mer enn nok tid på.

 

Riktig fin lørdagskveld.

 

 

 

♥

 

 

 

Dame med tæl inviterer oss

 

 

 

 

Av og til skjer det at jeg føler skikkelig glede. Føler jeg ofte skriver om problemer, bal og utfordringer på bloggen min. 

 

 

 

 

 

For noen dager siden slo overskriften mot meg.

«Bloggtreff» sto det.

I Trondheim.

 

Bilde lånt fra Kariengesvik.blogg

 

Jeg har mange ganger tenkt at det ville ha vært så fint å kunne møte folk her inne-.

Mennesker som jeg føler jeg kjenner.

Mennesker jeg kjenner jeg blir glad i.

Glad i fordi de deler av seg sjøl, på ett eller annet vis deler de, om de skriver direkte eller skriver om andre ting.

En får en følelse av hvem som sitter bak tastaturet ett eller annet sted i verden. De fleste innen landets grenser.

Og som deler med meg (og alle andre) det som foregår i tankene, bruke så mye tid på andre med å dele av seg, det er fantastisk.

 

Jeg får en type ærefrykt, over dette fenomenet.

 

 

 

 

Det var Kari Engevik som hadde lagt ut innlegget Bloggtreff i Trondheim til våren?

Dagen etter fulgte hun opp med Ja, det blir bloggtreff i Trondheim

Før hun endelig slår fast datoen for bloggtreffet i dag, i den trønderske hovedstad.

Den første helga i juni, med tittelen Helg for bloggtreffet i Trondheim

 

 

 

 

Kjente jeg ble veldig glad for at det ble akkurat denne helga, den deretter var større sjanse for kan bli dedikert jobb for min sin del.

Nå skal hendelsen noteres med understrek.

 

 

Og å kjenne på at jeg gleder meg til noe som bare handler om å glede seg, ikke noe en skal utføre for at andre ønsker det, er så godt å kjenne på.

Dette tror jeg blir så braaa.

Gleder meg til å møte «kjente» og ukjente av oss her inne eller andre som liker blogg.

 

 

Gå inn og les hva Kariengesvik.blogg har skrevet.

 

Bilde lånt på Kariengesvik.blogg

 

Og så må jeg si dette er et fantastisk tiltak av ei dame som har utfordringer, men også masse tæl. Takk til deg Kari, fordi du tar initiativet. Håper du tilgir at jeg låner bilder fra deg.

Og ikke minst, det blir artig å treffe deg.

 

 

 

 

– Kommer du og du og du til Trondheim første helga i juni?

 

 

 

♥

 

 

 

Iskaldt

 

 

 

 

Beklager, dette innlegget vil nok framstå som sutrete – så ikke les om du ikke ønsker å lese slikt som kan oppfattes slik.

 

 

 

Forhåpentlig ikke bare negativt innlegg.

Sjøl føler jeg meg vel ikke negativ, men sår, veldig sår og sårbar og lite verdsatt.

Den største grunnen er at jeg er alt for sliten, så en natts søvn tror jeg vil hjelpe.

Helt sikkert.

 

 

Derfor valgte jeg det.

Sove.

Nå er det en ny dag og innlegget blir nok ikke så tungt som det hadde blitt i går kveld.

 

Jeg la meg tidlig og sov fortreffelig i nesten ni timer.

Så behovet var nok stort.

 

Bildet er tatt av Pawel Grzegorz fra Pixabay

 

Da jeg kom hjem i går, etter flere døgn borte, var det iskaldt.

Fem pluss inne i et hus er ikke varmt. Jeg hadde slått på varmen noen timer tidligere, men i og med jeg koblet ut nettet før jeg dro, var nok ikke ovnen mottakelig for justering. Så det var skikkelig hustre.

 

Jeg fikk laget meg kålruletter med oppmalt deig av kylling med hvitløk og jalapeño

i og bryggrynsris til.

Tok meg et glass portvin til dessert, så da en nabo kom innom for en underskrift etterpå, tenkte jeg på om den portvina lukta og hva naboen fant ut da, slik i starten av en uke…

Hun vet nok ikke det kan gå både uker og måneder i mellom.

 

 

I dag tenkte jeg å ta fri, men ser det er et møte på teams.

 

 

Det har vært noen dager som nok har tatt på.

Først disse to dagene jeg skrev om sist, som egentlig var hyggelige. Vi, mor og jeg, snakka om minner og kosa oss med et par filmer.

 

Da jeg våkna i går var det hvitt.

Jeg hadde i utgangspunktet lite tid for å rekke en ferge. Starta ikke dagen i super form, så etter en dusj på et bad som er feildosert slik at vannet flyter over alt, bære opp ved og koste av bil, ble tida for kort.

Da jeg var kommet halvveis oppdaga jeg at både matpakken og telefon lå igjen, så det var bare å snu.

Derfor kom jeg for sent, tre kvarter etter jeg skulle – men det var heldigvis ingen krise.

 

 

Det som slo meg ut noe var nok en oppsigelse.

Riktig nok har jeg sagt jeg skulle gå over på hjemmekontor og hadde håpa på at jeg skulle være på plass fra i dag. Men verken utstyret eller fiberen er kommet.

Det er noe med å bli ivaretatt som jeg føler fraværende og som tar krefter. Tankene av å føle, noe i den dur.

Jeg har to uker på meg og gjett om jeg skal komme meg ut snarest. Data og fiber, det får være som det er.

Det blir nok godt å ha lagt dette bak seg. 

 

 

Så var denne dagen plutselig slutt, uten at jeg rakk å gjøre det jeg har tenkt.

Men det kommer tid og det kommer råd.  

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Sorgen, lyset og gleden

 

 

 

Søndagen er i gang med å blåse forbi. Det er mørkt i stua.

 

 

 

 

Det regner slik at vinduene er dekt av regnet.

Det blur’er når jeg ser gjennom dem.

 

 

Jeg har sovet lenge begge disse dagene i helgen.

Været har gjort det til at jeg har tatt helga rolig.

Egentlig ble jeg bedt inn i den gamle familiestrukturen, barna skulle samles hos faren og blant anna se på opptak fra de var små og oppover.

De skulle først i skibakken og sendte meg friske bilder, så skulle jeg komme dit da de var tilbake.

Bilder tatt av gjengen min

 

Men på grunn av meldinger, vinden og fjella jeg må over, valgte jeg å stå over turen.

Så i stedet for tur, ble jeg sittende, sovna og var helt utslått av ingen ting.

 

 

Tok jobben med en ringerunde for å få inn en person til i valgstyret i et lag. Alle jeg nådde sa nei, de langt opp i 70 åra lot jeg få fred. Men vi er to stykker, så det går greit det også.

 

Prøvde også å ringe mor, før ringerunden.

Åtte ganger prøvde jeg.

Måtte slå meg til ro med at hun var der, men hun hadde slått av lyden så hun hørte meg ikke, bare jeg henne.

 

Telefoner er ikke mors beste venn.

 

Jeg satt her og hadde et høyt frustrasjonsnivå .

Over situasjonen.

 

 

Tanken er at jeg skal dit i dag.

Kanskje jeg overnatter til i morgen og drar rett på jobb.

Det er ennå kraftigere vind meldt i kveld og til natta.

 

 

 

Dette er et spesielt døgn som ligger foran.

For oss alle.

Spesielt for mor.

I dag vil far ha flyt 99 år.

 

 

For to år siden satt jeg ved kontorpulten min, vi skulle vei å feire dagen hans.

Han lå på sykehjemmet og hadde vært der en måned.

Så får jeg denne telefonen, han var blitt mye sykere og at vi måtte skynde oss dit.

 

Jeg ringte en nabo, men de var ikke hjemme.

Ringte så taxi for at de skulle hente mor bortover til sykehjemmet.

De svarte nei-!

Han som tok telefonen ville ikke kjøre opp bakkene til dit mor bodde på grunn av snøen.

 

En helt vill situasjon, der lå far for døden og det var ingen til å hente mor. Og at noen som jobber med kjøring svarte benektende er under all kritikk.

 

 

Naboene var på tur hjem, men det ville ta tid, så de ringte dattera si og fikk til slutt tak i henne. Hun kjørte opp bakken med snø for å hente mor.

 

 

Det ble en spesiell ettermiddag, kveld, natt og formiddag.

Om natta, da yngste også var kommet, fra Trondheim, var vi nesten en representant fra hver generasjon. Det ene oldebarnet var så klart ikke der.

Vi to yngste skifta på å sitte ved senga til far, gi han omsorg så best vi kunne.

 

Dette er to år siden, eller vil være to år siden i morgen.

 

 

– Det har gått fort og det har gått seint, men har vært tungt, sier mor da jeg er hos henne på torsdagen.

 

 

Livet og døden.

Som det mest naturlige.

Gleden og sorgen.

Vi lever i alt dette.

 

Snart er januar ferdig.

Her jeg bor kommer sola snart tilbake.

Og så kommer våren.

 

Så sjøl om det er et ufyselig vær og noen dager med ikke de letteste minnene, så går vi mot lyset og gleden.

 

 

 

♥

 

 

 

Om å glede seg

 

 

 

 

 

 

Fredag med snøfiller som har landa, så litt slik halv-hvitt ute. 

 

 

 

 

Jeg sitter inne, her er det bare slik smårotete. Så ingen problemer med å legge planer for dagen. (Glemte å poste innlegget d jeg skrev det tidligere i dag).

 

Inneplaner.

Sjøl om jeg sikkert burde hatt ute-planer…

Men jeg gidder ikke ordet «burde».

 

Tenkte da jeg våkna, hva var det jeg skulle i dag?

Da hjernen ble rista på plass i dagen, skjønte jeg det var spasmer etter hverdagene tidligere i uka. For det var ingen ugjorte planer som lå over dagen. Slik som MÅ gjøres.

For dagen er fri.

Smake på ordet…FRIIII…

Det betyr ingen tidspunkt og klokke å forholde seg til.

 

 

Jeg har mye jeg vil, men blir passivisert over at tida går som den gjør.

Den går så forskrekkelig fort.

Surfa berre rundt på nettet, har litt dialog med folk -.

 

Fikk så fin gave fra ungene, et gedigen akvarell skrin.

 

 

Tenkte jeg må få kjøpt meg lime-tape, men jeg har flere blokker med lima ark, så egentlig ikke unnskyldning, jeg behøver ikke spenne opp ark.

 

Jeg sov lenge i dag, helt til halv ti.

Det var så mange drømmer, jeg hadde gitt ene søsteren min en gave, et sett med blant anna ørepynt. De var så store at de dekte øret helt.

Jeg hadde også møtt igjen en, en jeg nærte varme følelser for. Han var bare blitt litt mindre og litt tykkere enn jeg huska han.

I drømmen.

Han klatra ut av et vindu og balanserte på utsida, bukseløs.

Senere satt jeg inntil han i en bil og var veldig lykkelig.

 

Drømmer altså.

 

 

 

Jeg kom meg ikke så langt med flyttinga fra min gamle arbeidsplass den uka her, har heller ikke hørt mer om når fiberbånd blir montert her hjemme.

Jeg må ha den på plass først.

Slet med nettet på min gamle arbeidsplass, det er fryktelig slitsomt og lager i hvert fall et sliten hode hos meg.

Var framom mor mi og hun kommenterte at jeg så sliten ut og kunne overnatte der hos henne.

Men jeg ville hjem.

 

Rulla til slutt hjemover etter delvis glatte veier og hørte lydbok. Hører på “60-tallet” av Ketil Bjørnstad.

Jeg er så glad i lydbøker. Da kan jeg bare kjøre og kjøre.

 

 

Dagen er godt i gang.

Nå planlegger jeg to kopper drikke, en med matcha te og en med fett-kaffe. Før en vanlig kopp kaffe og runstykke med stekt egg, stekt bacon av kalkun og bønner i tomat.

Skikkelig kraftkost.

Det vil nok holde et godt stykke utover dagen. Til husarbeidet som venter, til tanker og ting inn i dagens verdens beste fredag.

 

 

Riktig god og nydelig dag til deg, hva gleder du deg mest til i dag?

(– eller i morgen?)

 

 

♥

 

 

Det går over

 

 

 

 

Kvelden lister seg ikke stilt på tå, det bråker… Og jeg har brukt dagen og den har brukt meg.

 

 

 

 

Nok et slikt hesblesende innlegg på to hjul i svingen.

Jeg måtte tenke meg om, skulle jeg skrive et innlegg her eller skulle jeg legge meg…

Nå har jeg starta og blir det posta ble jeg ferdig. Om ikke vet ingen at jeg begynte på et innlegg -.

 

 

Det blåser.

Jeg liker ikke vind.

Fjoråret vindkuler fikk slutt på eventuelt å like slikt…

Men det går da vel over.

Slik som dagen her har gjort.

 

 

Den gikk over.  

 

 

 

Tidligere i dag var det vannet som gikk over, det gikk over sine bredder.

Det var nok vinden ut i havet som pressa vannet inn og opp på land.

Men vakkert var det.

Jeg gikk litt slik i ekstase da jeg oppdaga det.

 

Jeg var på museet for en befaring. Skal etter hvert skifte ut taket på det ene naustet.

Sjøl gikk jeg i gang med å rydde og sortere i ting inne.

Det var da jeg åpna ene kjøkkenskuffen jeg oppdaga noe unevnelig…

Men det hadde ikke ben.

Må bare vaskes, ryddes og finne ut av, det blir noe av morgendagens plan.

Kan være forskjellig som dukker opp i gamle hus.

 

 

På tur hjem kjørte jeg innom et fiskemottak, egentlig hadde jeg tenkt på fersk fisk. Men på grunn av værmeldingene regna de med lite levering av fersk fisk.

Så gikk for lettsalta torsk.

Spurte mor og lillesøster om de også ville spise sammen med meg.

Maten ble kjempegod med potetmos, stekt bacon, kokt gulrot og brokkoli.

 

 

Og jeg var passe oppbrukt etter dagen, maten og vinden.

Men det som er bra er at isen og snøen forsvinner.

I går kveld var jeg i et møte og da jeg gikk fra bilen var det med bevende hjerte og forsiktige skritt.

Vandringa, møtet og alt gikk bra.

Det er en lang vei som skal utbedres og jeg eier en del av den grunnen. Men ingen grunn til å skrive mer om det i kveld.

 

 

Dagen har gått uten noen særlig pause før nå.

Tror jeg skal pakke bomull i øra og dra dyna over hodet.

 

Hvilket forhold har du til vind?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Bare om nesten ingen ting

 

 

 

Jeg har lett som en plett kunne sovna her jeg sitter. Men jeg må holde ut. 

 

 

 

 

 

Dagen våkna mange ganger lenge før den skulle.

Drømte om snø og varme temperaturer, tror nesten jeg bada.

Boffen var der også.

Han lekte seg med andre hunder.

Det var folk der, de var ikke interresert i meg og gikk bare forbi.

 

 

Innimellom, da jeg våkna, hørte jeg at vinden blas og at jeg følte meg så lei av alt.

Da dagen starta var den likevel grei.

Sjøl om dagen starta med dataproblemer.

Og så gikk dagen.

Den lyse dagen gikk.

Den var så glatt at den skein skummelt. Tenkte på det, at den var glattere enn forsvarlig.

 

 

Kjøp masse mat sa de må nyheten til morgenen. Det blir dyrere, mye dyrere. Slik som smør og kaffe for eksempel.

I januar-februar-overgangen kommer et nytt kraftig prisbyks, sa de på de lokale nyhetene.

Etter jobb gikk jeg å kjøpte Røros-smør, meiri-smør og kaffe.

Bildet er tatt av congerdesign fra Pixabay

Jeg kjøpte meg et lammelår også.

Til påske.

 

Lei av denne galoppen.

Fant meg middagsmat på 40%, sjøl om jeg prøver å unngå fabrikert mat. Det var bara så fristende med snarlaga middag.

Om litt skal jeg i et møte, så greit med en slik løsning.

 

 

Kjenner jeg gleder meg til jeg er hjemme og skal breie dyna over meg igjen.

Nå må jeg lese meg opp til møtet.

Om veier langt til fjells.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Dans, sier Frodith

 

 

 

Det er lørdag og snøen ligger bastant over alt. Ikke så kaldt, bare masse snø…

 

 

 

Fargeglade Frodith danser bortover iskalde snøstjerner i Norges hovedstad og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

 

Bilde lånt fra Frodiths blogg

 

Ikke i Oslo dag, men rundt om.

 

Danse, tenker jeg og kjenner at akkurat det byr på problemer på flate stuegolvet.

Men jeg hører noen rope, et fargerikt kor. For det var det som slo meg, eller som hjernen min sklei inn i, et fargerikt eldorado…  

 

 

– Hva tror du, sier den ene farga til den andre.

 

 

 

De blir begge stille og tenksomme. Så kommer den tredje til.

 

 

 

– Har dere hørt om Dansiella, sier han og gjør en sving over pc’n.

 

 

 

De andre to ser opp og plutselig skjønner de tegninga…

Og opp kommer de, både de som er blå, gule og røde.

 

 

– Kom, roper de, til resten av den fargerike gjengen.

 

– Vi vil danse, synger de unisont.

 

 

Og så blir Daniella til, strek for strek danser hun ut over pc’n hjulpet av den fargerike gjengen og et gjemt bilde, snart vil alt falle til ro for andre tider -.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Følelser og kunnskap

 

 

 

Om å dømme ut fra «fellestanken». Jeg lytter, jeg ser, jeg tenkter…

 

 

 

 

Som vi alle gjør ut fra våre ståsted.

Jeg har sagt det i noen kommentarer, at jeg blir oppriktig glad i mennesker jeg føler jeg blir «kjent» med her.

For meg er de venner jeg kan ta fram.

Ikke for det, jeg har noen venner i den virkelig verden – men ikke så mange.

Jeg har enda mindre av tiden til å dele og bygge vennskap. For det meste av tiden min er dedikert til andre for andres del.

Så da tjener bloggen som en sosial arena, i tillegg til å lære mer.

Om folk.

Om tanker.

For alle skriver om seg sjøl, om de skriver direkte om seg eller ikke nevner noe om sitt.

For det er også en fortelling.

 

 

Jeg er glad i mennesker.

Noen ønsker jeg bare å studere.

Andre liker jeg å dele med, mange ønsker jeg å gi gode ord.

Jeg er liker at mennesker blir løfta, tror at vi alle da blir en bedre utgaver av den vi er.

Alle har muligheter.

Muligheter til å bli bedre.

 

 

 

I går lot jeg meg provosere. Jeg så på Lindmo.

Hun kan mange ganger stå for den stemmen som snakke for «alle». Litt dømmende og noe nedlatende.

I går var det artisten Kamelen som ble lagt under lupen.

Kjente jeg fikk lyst å skrive inn og si; skaff deg mer kunnskap om ADHD før du går ut og snakker ut fra det mengden mener, de som ikke vet.

I intervjue fikk jeg lyst til å applaudere kunnskapsminister Tonje Brenna, hun hadde kunnskap og stilte mye bedre spørsmål uten å ta dømming inn i spørsmålet sitt.

Kamelen sto seg greit i det sett utenfra.

 

Men jeg syns ikke det var greit å være en talsmann for det alle «mener» på landsdekkende tv, når en med kunnskap kunne stilt spørsmål som økte kunnskapen…

Har opplevd dette før fra hennes hånd.

 

 

Men vi får ikke andre til å forstå mer før de vil det sjøl, ingen liker å bli diktert, vi vil finne det ut sjøl.

 

 

For noen år siden var jeg i en situasjon der en kom med tydelige rasistiske uttalelser. De kom fram gjennom grilling av pølser -.

Den sotsvarte pølsa ble et synonym.

Jeg prøvde å svare, men gikk meg på en vegg.

Fant fort ut at jeg hadde alt for lite kunnskap til å føre en samtale på nå anna enn mine følelser. Og det er ikke gangbar mynt.

Tenkte etterpå at egentlig kunna jeg spurt, spurt om erfaringer og hvorfor…

 

Danna meg sjøl kunnskapen om hvorfor mennesket mente det som ble forfekta.

Og hadde jeg i tillegg hatt god nok kunnskap har jeg kunna stilt spørsmål tilbake, ikke på følelser, men på kunnskap.

 

Og kanskje har en slik dialog ført til mer kunnskap hos begge. 

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

Framme ved helg

 

 

 

 

Den skikkelige gode følelsen når en krysser målstreken nok en gang. Og bare kan hvile.

 

 

 

 

Jeg er framme ved torsdagskvelden.

Kan tømme hodet.

Kan senke skuldrene.

Jeg tente opp i ovnen.

Jeg tenkte på talglys.

Og så satte jeg på musikk.

Veldig rolig musikk.

Lagde meg en rask, rask middag sjøl om det er alt for sent.

For jeg tar helg.

I kveld tar jeg helg.

 

 

Kanskje jeg skal ta meg en jobbesekvens i helga…eller kanskje ikke.

 

Jeg rakk ferga.

Porten gikk opp bak meg før jeg hadde rukket å slå av motoren.

Mer akkurat går sannsynlig ikke å være.

 

 

Veien var høyst variabel og hadde ikke lyst til å åke utom veien i dag heller.

Hørte på lokalnyhetene at det hadde vært en trafikkulykke i morgentimene på glatta.

 

 

Dagen gikk greit, ingen skrapa sjel i dag.

Jeg hørte til sjøl om jeg laga oversvømmelse da jeg skulle trakte kaffe. Passe ubegava med slik kaffe.

 

 

På tur hjem kjørte jeg innom en matbutikk like ved flyplassen.

Kjente det i bilen før jeg gikk ut, kjente det inne i butikken, det var direkte ekkelt…

Bakken vibrerte.

Sa det til en betjening, stakkars dere som må gå i dette-.

Hun kjente det ikke!

Kjente ikke at bakken vibrerte.

Jeg rakk akkurat ferga igjen.

Og det var veldig godt at grunnen atter ble rolig.  

 

 

Framom mor, hun hadde bedt så fint om jeg ikke kunne komme innom. Vi så på gamle bilder og mor kosa seg skikkelig.

Etterpå tok jeg aske ut av ovnen før jeg kjørte hjem.

Hun hadde ønska jeg overnatta, men jeg ville hjem.

Jeg kjente det var viktig å våkne i min egen seng i morgen.

 

 

Fikk snakka om kontor og avtalt hva jeg måtte ha.

I går tok jeg med det først lasset, en kasse med permer og et par andre ting.

Jeg skal montere meg opp nede. Håper dette blir en riktig god løsning.

Ellers blir det ikke bare å sitte nede i kjelleren, det vil være en ganske stor bevegelighet både det at museet ligger i andre enden av kommunen og ellers møter rundt om på Nordmøre.

 

Tror nok det blir bra, bare fryktelig rart å ha blitt så himla voksen…

Men det er ikke temaet i kveld.

Jeg er bare til stede i kvelden, i meg sjøl og det føles godt.

 

 

Har du hatt en god dag?

 

 

 

♥