Torsdagskveld med sol inn gjennom vinduet. Jeg trodde det skulle bli regn.
Litt utmatta sitter jeg her, nettopp kommet hjem (nå har det gått flere timer siden jeg starta skrivinga).
Ikke mange på biblioteket i kveld.
Lillesøster kom og spurte om hun kunne få kaffe, og så hadde hun med seg bamsemums. Hun ville høre om jeg ville bli med til Røst.
Hadde nettopp meldt med sønnen om tur nordover, og at det ikke gikk opp med når alle hadde ferie.
Hovedferien min har jeg i august, mor fyller 90 år siste juli så jeg kan ikke dra før det.
Jeg foreslo for en tid siden av hele gjengen skulle kjøre nordover og henge i trærne.
Altså ta med hengekøye.
Kjente jeg ble bare utmatta av alt snakk om ferie.
Kanskje best å være hjemme.
Det er så mye hele tida.
Han som har ansvaret med en forsikringssak jeg har (som jeg ikke har skrevet om), ringte om snekkeren hadde tatt kontakt. Det hadde dem ikke.
Fikk mail fra han som er kontaktperson for utbygging av fiber her jeg bor, om det var greit de grov på min grunn og at det hasta med at jeg svarte.
Fikk svart han.
Jeg venter på svar om befaring i skogen, om jeg har noe som kan hogges (for utbedring av skader jeg ikke har skrevet om).
En ringte om noe avkastning, ikke til meg nei, men for å få et kontonummer.
Jeg oppdaga at jeg skal til Kristiansund på mandag.
Og på onsdag.
Fikk sendt melding om at jeg ikke ble på kontoret for en avtale da.
Det er så fragmentert.
Tirsdag er det presentasjon, på møteinnkallinga var det oppnevnt alt for mange personer under “mitt” punkt, etter min kunnskap – men jeg får bare konsentrere meg om den presentasjonen på PowerPoint og få den ferdig.
Ferie, fritid, familie og jobb i en miks-.
Ikke tør jeg å dusje håret etter at jeg fikk en tallerken i hodet som en øks. Det er en vond forhøyning på mange centimeter i hodet.
Ikke orker jeg ta sprøyten for revmatismen, jeg er så lei alt jeg skal ta både utvendig og innvendig fordi at kroppen ikke spiller på lag.
Jeg er ikke av de som liker å krangle, men å diskutere der temperaturen ikke blir brennende, er greit.
Derimot respekt er jeg god på.
Da jeg gikk i barneskolen kunne det hende to gjenger braka sammen i en heftig krangel.
Jeg har et minne fra en gang der det krangles, jeg står midt i mellom de to gruppene med sola skinnende i ansiktet.
Begge leirer snakka vennlig til meg, for jeg var ikke med i uenigheten.
Jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på, men jeg husker jeg syntes den var dum, noe en kunna løst uten krangel.
Det som var dumt med dette var at jeg ikke fikk øvd meg på en heftig krangel, tror det kan være en fin øvelse. Men jeg mistrives når det krangles.
Så altså, jeg holdt meg utenfor.
Husker også noen jenter som ble erta på grunn av vekta si, og jeg gikk ut for å forsvare dem. De ble kaldt “stjernegriser”. Jeg spurte de som sa dette om de ikke visste at “stjernegriser” var slanke… Var kanskje ikke den beste å si, men jeg prøvde å forsvare.
Her på bloggforumet ser jeg at det bygger seg opp til kamp, bloggere braker sammen inn i mellom.
Jeg vurderte om jeg skulle la det passere, ikke fordi jeg er redd…ser en kommentar om kvalmende kyss og klem damer…
Sannsynlig hører jeg til den gruppen.
Vi mennesker er forskjellig sammenskrudd, noen liker en høy temperatur og andre liker en roligere atmosfære.
Alt dette er greit.
Likevel, uansett hva en liker bør en vise hverandre respekt.
Ikke henge hverandre ut.
En psykolog som kjører en podkast påstår at kjenner en godt nok et annet menneske vil en få sympati for det.
Jeg leser ganske mange av innlegga til Bunny Trash, kommenterer ikke alle og jeg er ikke enig i alt jeg oppfatter han sier.
Jeg skriver oppfatter!
Samtidig har jeg erfart at han er en fyr med et varmt hjerte og mange erfaringer jeg ikke har. Jeg kan blåse meg opp og uttale meg på bakgrunn av min forståelse av ord og mine egne erfaringer. Men det er så utrolig begrensende.
Jeg kan også lære av et menneske som har sitt liv og forstå mer-.
Han føler seg mobba av Kjerringtanker. Og der tenker jeg at den som eier følelsen må bli hørt på.
Det er ingen andre enn den som har skoa på som kan fortelle hvor de trykker.
Kjerringtanker leser jeg veldig sporadisk, hun bruker ironi…det er en form jeg ikke er så glad i for den er så lett å misforstå. Dette er grunnen til at lesing hos henne blir sporadisk.
Det er sagt at en ikke skal bruke sarkasme og ironi overfor barn, helst brukes direkte og til folk en kjenner. For det er så lett å bli misforstått når ikke man har uttrykket i ansiktet til den som er avsender.
Kjerringtanker har laget seg en måte å skrive på. Hun har klart det som kan virke var ønsket, å klatre opp på topplista.
Første gang jeg las noe av henne var mens de såkalte rosabloggerne var her, og jeg skjønte ikke hvorfor hun sammenlignet seg med unge mennesker som har en helt annen ståsted enn henne. Så der falt jeg av.
For meg må hun skrive slik hun vil, det gjør hun helt sikkert uansett hva jeg måtte si og mene.
Men når hun går så etter personer at de føler seg mobba, da har jeg ønska at hun tenkte gjennom det.
For jeg tror ikke hun ønsker å såre, men mer har blitt fanga av sin ide og tematikk. Tror hun også er et menneske som vil det beste for andre.
Og det er klart at det pisker opp til at flere klikker seg inn hos begge. Kanskje er det en målsetting…
Men jeg ber om respekt. Respekt for det folk føler, og ikke minst, akkurat nå.
Årets hittil vakreste dag er snart over. Dagen har hatt mye innhold. Men ikke sekkeløp.
Endelig dukka en normal 17. mai opp.
Tre år siden siste folketog, det har vært både båt-tog og bil-tog, men ikke folketog.
Vi valgte likevel en noe unormal feiring.
I går kveld kom jentene og kjærestene.
Jeg var og henta dem. Hadde kjøpt inn ferdigpizza for enkel servering.
Nå hadde hodet mitt slutta å virke, så jeg trodde alt for mye pizza var alt for lite.
Det var sent, alle var trøtte og vi skulle tidlig opp.
Derfor tok vi kvelden nesten umiddelbart etter vi hadde spist. Ja, noen før maten også.
Så det ble masse pizzaen igjen og restene ble satt i kjøleskapet.
I dag tidlig da jeg var i gang med å ordne opp til dagen med å ta ting ut av kjøleskapet kjenner jeg en skikkelig kakk i hodet.
Det var fatet med pizza som gikk til angrep på meg bare så blodet rant. Det rann gjennom håret og ned over halsen og ned på brystkassa.
Etter dette orka jeg i hvert fall ikke dusje, var ikke lett å finne ut hvordan såret var under hår og blod. Kuttet fikk bare være i ro uten å blande vann inn.
Men dagen gikk bra til tross for en tanke småskada, bare litt hodepine og litt redusert.
Vi kjørte innover til mor både for- og med frokost.
Mor hadde snakka om at Trondheimssøster mi skulle ha sjampanjefrokost, derfor ble det kjøpt inn sprudlevann.
Så da fikk også mor ‘sjampisfrokost‘.
Sola skein helt på sitt vakreste, sjøen glitra det den var god for og flagga vaia.
Praten gikk høylytt rundt bordet.
Det ble avslutta med kaffe på terrassen før vi dro tilbake.
For sønnen og faren var kommet, vi skulle ned til sjøen var plana, for tenning av bål og grilling.
Da vi kom ned var de i full gang med både å grille og fiske.
Det ble litt fangst også, en fikk en liten sjøørret, den ble stekt på bålet.
Og så fant vi trøffeltang. Den må jeg tørke.
Det ble gjort en innsats med det ene treet som blåste ned over stranda i vinter, fikk delt opp en del.
Absolutt en fin måte å feire dagen på. Være i naturen og bare kose seg.
Før gjengen reiste ble den kaffe og is i stua.
De kjørte fløytende og vinkende tilbake til sine liv.
Jeg sitter tilbake med bållukta, er fryktelig trøtt, litt banking i hodet og er enig med meg sjøl at dette var en vakker dag.
Søndagsettermiddagen pusser seg opp til finvær. Jeg pusser meg opp til innsats.
Men først må jeg nyte å være hjemme.
Nå har jeg hatt et døgn hjemmefra.
Som kjent kommer en dag med høye hurrarop og all normalitet tilbake.
Jeg har litt problemer med dagen i år, som jeg kanskje deler en annen gang.
Da sønnen foreslo å dra ut i skogen var jeg med på den tanken.
Men så har jeg moren min som sitter fast i slik det har vært. Tror hun og far en gang var med på 17. mai da vi bodde i Orkdal.
Muligens de var i Oslo en gang, i hvert fall er de der 19. mai da det første barnebarnet ankommer verden et annet sted i Norge.
Nybaka besteforeldre på Norsk Folkemuseum i -86
Lapskausen i ungdomshuset i bygda de bodde i var å foretrekke.
Etter jeg flytta hit og barna var ferdig med grunnskolen, ble det ofte til at jeg kjørte dem til ungdomshuset etter far hadde levert fra seg sertifikatet 89 år gammel.
Eller jeg møtte resten av gjengen min og vi gikk ut for å spise.
I år har jeg ikke ønska å være organisator.
Mor følte seg muligens litt forlatt i dette. Men da minste søsteren min sa at hun kunne ta med seg mor til lapskausen og ungdomshuset, trudde jeg en stund ting hadde falt så plass.
I mellomtida hadde jeg lovet henne å være med på butikk for handling av klær.
Nå er moren avhengig både av stokk og støtte, søsteren min har MS og kjører både høy bil og elektrisk rullestol, altså ikke så god støtte for andre. Tror mor fant ut at det kunne bli utfordrende, så hun bestemte seg for å være hjemme. Hun har heller ikke vært i store folkemengder i senere tid og immunapparatet er sikkert ikke helt tipp topp. Så en avgjørelse til å forstå.
Men klær ville hun se på.
Mor er interessert i klær. Så i går tok jeg henne med til kommunens klesforretning.
Mor hadde en stor stund.
Jeg drog klær av og på til jeg kaldsvetta. Lykkelig forlot mor butikken med ikke mindre enn tre overdeler og et par ting til.
Jeg hadde lovet å lage oss noe godt til kvelds, se på ESC og at jeg overnatta.
Etter og ha mekka sammen en pai hadde jeg laga kaos på mors sitt kjøkken, da var alt av kapasitet oppbrukt. Mor liker å ha orden på kjøkkenet sitt. Så i dag kom jeg meg opp før henne og fikk rydda og vaska. Etterpå hadde vi en lang frokost der jeg fikk pensa inn på yndlingstemaet mitt; folk, aksept for ulikheter, konsentrere seg om seg om sin egen utvikling, være klar over at en vet bare akkurat sine erfaringer, ingen andre sine osv.
Tror hun også liker å få lov til å være akkurat den hun er. Og tror også hun liker disse samtalene, bare hun får snakke noe slekt også inn i mellom.
Slik at vi begge hadde en koselig stund.
Men så måtte jeg hjem. Sjøl om plana er å være ute, så er det greit at det er litt hyggelig inne i huset også. På festdagen vi har foran oss.
Ellers vurderer jeg om vi skal ta med oss mat for en felles 17-mai frokost sammen med mor først.
Noen kommer hit i morgen kveld og noen på selve dagen.
Jeg måtte også innom kontoret en tur da jeg var på tur hjem, var en tidsfrist i dag jeg nesten hadde glemt.
Jeg glemte også å sette på varmen på stua før jeg kjørte, så her er det ikke varmt. Men et pledd gjør susen.
I hvert fall begynner planene å sette seg for de første dagene. Både i morgen, tirsdag og muligens onsdag.
Men akkurat nå er det godt å sitte under pleddet, hamre på tastaturet mens jeg ser fjella på andre siden av fjorden fargelegges av sol.
Og så har jeg kjøpt planter for å plante ut i krukker, derfor må jeg i gang om litt.
For da jeg flappa opp data’n skvisa hjernen min ut. Jeg ble sittende å dingle over tastaturet.
Så alle gode ideer, og kanskje noen dårlige, dangla tå.
Eller forsvant som røyk fra klar himmel.
Jeg hører på The Hu.
Skjønner at dagen egentlig er over.
I dag våkna jeg av vekkerklokka, bruker oftest å våkne før den ringer.
Eller vekkerklokke…det har jeg ikke.
Men bruker vekkinga på mobilen.
Og så sovna jeg igjen!
Mine to timer før jeg skal ut ble til tre kvarter.
Heldigvis gikk det helt fint.
Fikk med meg møtet i teams, jeg blir ikke snakkesalig i slike møter. Tror hjernen min sliter, for den forsinkelsen som kan oppstå, oppfatter hjernen kjemperask. Når den forventa reaksjonen hos andre ikke kommer på det brøkdels sekundet som skjer når en møtes face to face, oppfatter hjernen min at det er en feil.
En feil med meg, at jeg ikke blir skjønt, for den forventa reaksjonen er bittelitt forsinka.
Skal tro om andre erfarer dette?
Etter møtet hadde jeg avtale med mor, og det var så godt vi hadde en god samtale etter hun hadde vært hos frisøren.
Til og med 90-års dagen hennes til sommeren var hun med på å snakke om.
Tidligere har hun hatt en slags fortrengning av dette.
Etterpå dro jeg tilbake til jobb, fikk arbeidd konsentrert med en manual.
Føler også jeg har god kontroll på morgendagens møte.
På toppen ringte mellomste og fortalte om noe spennende hun hadde opplevd.
Vil nok dele det med dere så snart jeg kan.
Det var liksom de 18 gradene i lufta slo vekk alt som kan være tungt og utfordrende.
Følte den gode gleda, over at alt bare var fint.
Men så måtte jeg overdrive, satt litt for lenge ved kontorpulten før jeg slo av og låste.
Da jeg gikk ut av bilen hjemme, skjønte jeg det bare var å skalke alle luker, det lukta kuskit og fjøs. Soveromsvinduet hadde stått åpent, så til natta vil jeg nok drømme møkkadrømmer :D.
Hadde sultens drage i magen.
Kikka på en vaniljemelk jeg hadde stående i kjøleskapet.
Kunne den brukes til noe?
Jeg MÅTTE ha mat.
Det endte med en hvitløksbagett og to kokte egg. Det smakte så perfekt som jeg hadde behov for.
Så slik gikk denne dagen.
Der smilet lå i sinnet og en god følelse av at verden snudde riktig vei.
Så er den siste fargedagen her. Disse syv dagene har gitt meg kunnskap om meg sjøl. Som jeg nok visste, men som kom mer opp i dagen gjennom disse innlegga.
I dag har vi lilla som farge.
Tenkte å slutte som jeg starta, med ett bilde.
For jeg har dynga på.
Jeg valgte bilder jeg hadde, for skulle jeg ha tatt nye bilder til hver farge har jeg nok falt av fort.
Ikke for det, jeg brukte en del tid på å plukke ut bildene jeg la ut.
Det er ikke overraskende at jeg har kost meg med å finne fram det jeg ville vise.
I dag starter jeg med en orkide.
Jeg greidde nok ikke konsentrere med om det ene bildet her heller, men jeg valgte ut til slutt disse her i innlegget. Da hadde jeg valgt strengt.
Deler en vinterhimmel fra her jeg bor.
Husker ikke hvor denne teksten kom fra, men som du ser har jeg tapet det opp på speilet.
Har nok noe med at det passa godt i det jeg følte, etter jeg flytta til hit jeg bor.
Følte at ting aldri ble bra nok, for det har vært svært lite av positive tilbakemeldinger.
Jeg må ile til å si at her på blogg passer ikke dette.
Her er folk så gode med å gi fine tilbakemeldinger.
Det har vært godt.
En sommerhimmel med lillamarmoreringer.
Himmelen er et fargeskrin.
Hva har jeg lært under denne prosessen…
Joo, at jeg kan bare jeg vil.
Fikk til å levere hver dag.
Tror at det har med at jeg er veldig glad i både foto og farger, jobbe med bildet fra jeg tar et utsnitt gjennom linsa, til eventuelt bearbeiding.
I tillegg var teksten konsentrert om bilder og farger, altså det var rammer.
Men jeg fikk ikke skrevet om det jeg hadde planer om. For jeg hadde flere innlegg som jeg hadde starta på. Det gikk ikke å arbeide med de innlegga samtidig.
Kommentering og lesing av andre sin blogg ble det lita tid til.
Det har også vært en travel uke, som så klart spiller det inn.
Da tar jeg farvel med denne oppfordringa.
Jeg har kost meg.
Avslutter med et bildet for et par år siden.
Da jeg hadde boffen å gå tur med.
En snapp sendt ut i min gamle, lilla ullgenser som var filta.
En genser jeg var så glad i at jeg måtte strikke meg en ny i en annen farge.
Da jeg kjøpte inn garnet til denne genseren fikk jeg en kommentar om at denne farga ville ikke være heldig for meg, den ville ta opp farger i ansiktet mitt…
For en kan få høre mye når en kjenner nok forskjellige folk.
Får både gode og ikke fullt så gode uttalelser.
Men det er bra at vi ikke er like, at vi er en fargerik masse av personligheter.
