En stille kveld

 

 

 

En stille kveld med natchos og øl. Talglys og tv.

 

 

Sønnen min tok ansvaret for maten.

Han er her noen dager.

Jeg fikk forespørsel om utleie av fjøset.

Det måtte ryddes og jeg spurte sønnen om han ville hjelpe, han har fri om dagen.

Nå ble ikke dette noe av, men han kom likevel.

Rydding kan likevel utføres, men det har regna ‘kniver og gafler’, det har blåst ville vinder.

 

I går tok vi ferga til Kristiansund for å besøke mor.

Bilen foran oss sto og hoppa på overfarten.

Sønnen orienterte seg om hvor det var redningsutstyr.

 

 

Mor lyste opp da hun fikk se oss.

Bare det å bli trilla ut av rommet var en opplevelse.

Hun lo litt over at det strømma til med pleiere da vi var der og hun mente det kom av barnebarnet hennes. Og at de var mer oppmerksom på henne etter han hadde vært der.

Vi får håpe det var et utslag av at hun var en stolt mormor.

 

Etter at visitten var over tok vi turen innom en kafe, vi var der sist også. Og bestilte det vi gjorde sist.

Kaffe med chili.

Nydelig.

 

I dag har vi vært og tent lys på far sin grav.

Besøkte lillesøsteren min og handla.

Det er godt å slappe såpass av.

Godt å snakke, være stille og bare være sammen.

 

Vi har en god lørdagskveld.

Det håper jeg du også har?

 

 

 

 

Dårlige erfaringer

 

 

Av og til blir jeg oppgitt. I det siste har det skjedd flere ganger med en bestemt aktør. Helsevesenet.

 

 

 

I kveld ringte jeg til avdelingen mor er lagt inn på. Det er telefontid som du som pårørende kan ringe i. Det tok sin tid før jeg fikk snakke med en sykepleier.

På spørsmålene kunne hun ikke svare, men fikk vite at mor responderte bra på det hun fikk. Og det er så klart bra.

Men fikk ikke vite noe om verdier.

Ellers opplevde jeg nesten en uvilje når jeg etterspurte hvordan dagen hadde gått, jeg ble fortalt at hun ble ivaretatt og at hun ikke hadde tid til å snakke mer med meg etter et par minutter.

Jeg skjønner de kan ha det travelt og at det er derfor de har begrenset telefontiden. Men i den telefontiden syns jeg det er fint å få ordentlig svar.

Opplevelsen min var at jeg var til bry.

 

Da vi kom til akuttmottaket på tirsdagen ble vi veldig fint mottatt og informert. Derfor blir kontrastene store.

 

Før dette, feiltolka fastlegen og mente det var influensa, da hun ikke hadde respondert på antibiotikaen. Det ble ikke tatt tak i smertene hun hadde i siden. Først ved tredje gangs kontakt, etter også og ha kontakta legevakta, ble det bestilt røntgen da jeg fortalte om smertene hun hadde og at allmenntilstanden var dårlig. På spørsmål om ambulanse var det et diffust nei, at ambulanse var ikke nødvendigvis så bra å fraktes i.

 

I tillegg har jeg min egen erfaring med sykehuset som utførte operasjonene på øynene mine nettopp, da de henviste meg til et annet sykehus, da det oppsto problemer.

 

Så akkurat nå har helsevesenet fått et kraftig skudd for baugen.

 

Bildet er tatt av fernando zhiminaicela fra Pixabay

 

Jeg er klar over at det er snakk om forskjellige mennesker, ikke nødvendigvis systemet.

Det er også snakk om for lite ressurser.

 

Og når det gjelder mor er jeg avhengig av å vite hva som skjer, planene som må legges. Mor er en godt voksen dame, 11 år fra 100, det er ikke bare å sende henne hjem før en har en plan.

Mor fortalte at det var snakk om at hun måtte gå på medisin fram til jul, det sa sykepleieren jeg snakka med ingenting om.

Hun sa bare de ivaretok henne godt.

I gårkveld måtte jeg be om at mor fikk mer tepper, fordi hun frøs. Da hun sjøl hadde sagt det, hadde de bare skrudd varmen litt høyre og sagt at det var ingen vinduer oppe, på firemannsrommet hun deler.

 

Jeg håper så klart virkelig hun blir ivaretatt, både når hun er der og at det blir en god plan når hun skrives ut.

Så må vel lite på at det blir det.

Men har vi godtatt det som legesenteret sa til oss, er jeg ikke trygg på hvilken tilstand mor har vært i nå.

 

Lungebetennelse og blodpropp kan fort sette et punktum.

 

 

 

 

Kveldsstund

 

 

En liten kveldsstund. Før dagen er over. 

 

 

Bildet er tatt av Katie Phillips fra Pixabay

 

Sitte her i ro og fred.

Se på flammene i tente talglys.

Vite det en vet, la det flyte forbi.

 

Stillhet i rommet.

Sende noen meldinger.

Veksle noen ord.

Lese litt blogger.

Kunne det-.

 

Alt ordner seg.

Ingenting å bekymre seg for.

Ikke sikkert det ordner seg slik en vil i nå-tid.

Det er så mye en ikke vet.

Så mye en ikke kan vite.

Da må en bare la det ligge.

 

Ingen drømmer og ingen problemer.

Bare stillhet i rommet.

I skinnet fra talglysa.

 

 

 

 

 

Bare helt sykt

 

 

Iskaldt og mørkt. Både godt og vondt å sitte her. Men for for sliten til å kjenne helt etter.

 

 

I kveld er jeg hjemme etter over en uke borte.

Huset er iskaldt, bare varme på badet.

 

Sjøl om det er sent, har jeg tent opp i ovnen. Behov for å sitte litt oppe før jeg legger meg i egen seng.

 

I går måtte jeg skru av “å kjenne etter” en eller gang i kveldinga. Det er nesten som husken har slått seg av også, nå når jeg ser tilbake.

 

Starta gårsdagen med å ringe legekontoret, for mor hadde blitt sykere.

I fin høstsol på tur bort til kontoret, og jeg måtte forevige lyset.

 

 

Det ble gjort slutning om at det var influensa mor hadde, i og med antibiotikaen ikke hadde  slått ned det hun hadde i kroppen.

 

Jeg hadde også lovet å kjøre noen andre til et annet legekontor denne dagen.

Skikkelig en slik dag jeg hadde gitt bort til andre.

Men kan en hjelpe, så må en nesten hjelpe…

 

Da jeg kommer tilbake til mor, mange timet senere, var hun skikkelig syk.

Så natta ble urolig.

I dag var det på’n igjen.

Denne gangen ble det sykehuset.

Der viste det seg etter mange undersøkelser i hele ettermiddag, at mor måtte legges inn.

Hun ble satt på behandling intravinøst.

Det var lungebetennelse likevel, fant sykehuset ut.

 

Da jeg dro derifra var mor helt utslitt.

Håper hun får sove godt i natt.

 

Og jeg er hjemme, hjemme hos meg sjøl.

I kveld er jeg bare veldig sliten.

Tankene er omtrentlig slått av.

Tror det blir godt å sove, og tror jeg lar være å bruke vekkerklokke i morgen, sjøl om jeg skal på jobb.

 

 

Jeg ønsker å våkne uthvilt.

 

 

 

 

 

Helger og innlegg som forsvinner

 

Når du skriver et innlegg og det forsvinner, da orker du ikke skrive nytt.

 

 

 

 

I går var jeg hjemme en tur. Hadde en avtale.
Huset var iskaldt. Jeg fikk tent opp og varmen steig.

Så satte jeg meg ned og skulle skrive et innlegg, det het «kavring og kefir». For jeg lagde meg akkurat det for å spise.

Skulle bare legge inn et bilde og poste.

Plutselig forsvant det.

 

Da klappa jeg sammen data’n. Og så spennende var ikke innlegget.

 

Jeg pakka ny bag, fant fram diverse og låste døra.

Jeg er fortsatt hos mor.

 

Tok med meg masse garn.

Restgarn.

 

 

Skjerf, tenkte jeg.

Skjerf av restgarn.

 

Vi går mot vinteren.
Hadde også igjen en halv sokk.

Ullsokk.

Fikk strikka ferdig og sydd inn alle trådene.

 


De varmer.

 

Ute regner det.

Det sludder.

Snø i fjellet.

 

Turen jeg tenkte ut ble det ingenting av.

 

Jeg har strikka.

Snakka.

Helga har gått.

 

Fredag var jeg til kontroll for øynene.

Det så bra ut.

Jeg ser nokså bra, men må bestille time hos optiker.

 

I morgen er det jobb, kanskje ennå et par dager hos mor, har også lovet å hjelpe lillesøster.

 

Nå skal jeg klirre litt mer, så legge meg.

En ny uke står foran.

 

Har du hatt en fin helg?

 

 

 

 

 

 

Kontroll

 

 


Godt å våkne til en dag der regnet ikke høljer ned. Men været har en ikke kontroll over.

 

 

Klærne derimot, klærne kan jeg ha kontroll på.

Vinterklærne skal inn i hyllene, sommeren er definitivt over. I oktober er den det.

Ser jeg bør få fornya, begynner å bli mye som er nok brukt.

Som huset mitt, der tida har tatt et jafs. Og feiing og renovasjon har laga nye regler og alt koster.

Kostnader utenfor min kontroll.

 

 

Nå regner det igjen, mens jeg skriver og sola skinner.

 

 

I dag skal øynene mine til kontroll. De virker nokså bra. Sjøl om jeg oppfatter pulsen i det ene øyet. Når jeg blir stressa.

Er klar over hvilken fantastisk innretning hjernen er, evnen til å koordinere og venne seg til.

Behovet for kontroll over livet, er stort.

Muligens står jeg overfor valg, for en del av livet mitt er utenfor.

Men slik er det vel for oss alle.


Jeg gleder meg til at synet er stabilisert, til at jeg greier å lese greit.

I hvert fall er øyeoperasjon historie.

Det mye som er usikkert rundt meg, men der ligger også muligheter.

 

Kontroll er fint, men der kontrollen ikke er, finnes muligheter.

 

 

 

 

 

 

 

På pikerommet

 

 

Sen kveld på pikerommet mitt. Prega av ungpikedrømmer.

 

 

Drømmene husker jeg vagt. Nå er det nåtida som gjelder  .
Dagene.

I dag var det en god dag på jobben.

Riktig i høstferiemodus.

Ingen andre der.

Fikk jobba, tok opp og en ball av oppgaver der ting snirkla seg i hverandre.

Greidde å holde fokuset og fikk unna.

 

Etterpå var det et par ærend før jeg snudde bilen mot barndomshjemmet.

For i går…

Det ble en slik gi-bort-dag.

Mitt unge, nydelige besøk, ble med meg da jeg skulle til legen.
De skulle vaske vindua til mor, så plasserte dem hos henne.

Da jeg kom for å hente dem etterpå var mor så tungpusta.
Dermed ble det et legebesøk til.

Sannsynlig lungebetennelse.

Så da kunne nesten ikke mor være aleine.

 


Nå er det andre natta på rommet med de unge drømmene.

Jeg blir her til hun er på bedring.

 

I morgen er en ny arbeidsdag.

Akkurat nå er verden slik.

De unge og søte er tilbake i byen.

Vi humper alle videre på veien vår, og slik skal det være. 

 

 

 

 

 

Morgen

 

 

Ute regner det og jeg drikker te.

 

 

Av og til blir dager for travle.

Etter travelhet er man født «på ny».


Dagen ligger klar foran meg, jobb først.

Og så kan jeg skrive et lengre innlegg senere.

 

Tekoppen er tom og jeg skal ut i høsten og regnet.

 

Ha en riktig så fin tirsdag.

 

 

 

 

 

Ikke en frakk

 

 

 

Fårikåldag, i dag er dagen for det. En dag i året skal den på bordet.

 

 

 

Til likt med bacalao, en gang den også.

Om sommeren.

Ribbe er også nok en gang. Og den ene gangen ribbe står på menyen, smaker det svært godt.

Fårikål var en gang det beste jeg visste.

Og det er godt.

Nå er det godt én gang.

 

Det er mye mat som er god.

Mat er godt.

 

I går visste jeg ikke hva jeg skulle lage.

Yngste og kjæresten kom.

Mor, som hadde vært borte en uke, var også med.

Jeg var med å kjørte henne hjem, ba henne på fårikål i dag.

 

Etterpå dro vi innom butikken.

Det ble slikt jeg bruker å unngå, halvferdig mat.

De unge hjalp til og til slutt tok over dem.

Jeg er ikke så frakk om dagen.

Nå er jeg aldri en frakk da… Brukes dere ordet, frakk, om å ikke være på høyden?

 

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

 

 

Det var trivelig at dem kom utover.

Vi åt og snakka i skinnet fra talglys, så det ble alt for varmt.

Dørene måtte opp, det måtte luftes en kveld i oktober, det er ikke verst.

 

Og fredagen, fredagen som starta pannekakeflat, den ble fin.

Tror jeg fikk så mange gode ønsker fra dere at den ble fin på grunn av det, takk .

Jeg fikk gjort det jeg tenkte, jeg fikk bestemt meg for at jeg ikke kunne være med på en samling neste uke og gitt beskjed, vi var flere på kontoret og vi ble bedt på fredagskaffe til en annen avdeling, kos.

Og jeg gikk ut døra i rett tid.

Kom meg hjem og sovna i stolen.

 

I dag regner det og bilene nede på veien kjører forbi med svutsj-lyd.

Jeg skal bake en eplekake og rydde spisebordet for papir som er tatt fram for sortering.

Helsa har gitt meg så mye papir og epikriser, og jeg orker ikke å bruke for mye tid på å ha den historien i hodet, derfor er det greit og sette den i perm, da har jeg tilgang ved behov.

 

Riktig fin søndag, har du noen gode planer?

 

 

 

 

Fredag

 

 

 

Fredagen denne gang er i gang. Ønsker den meg lang.

 

 

For fredag, fredag, er en dag jeg liker.

I dag skulle den være fri, men kunne ikke tillatte meg.

Den er grå og våt.

Jeg er på et sted jeg ikke vet hvor er.

Så mye burde, bør, må, skal, at jeg ikke vet helt.

Av hvordan…

Heldigvis har alt en overgang.

Nå må jeg bare studere nå’et.

Være i det.

Jeg må utføre. 

 

 

Ha en fin fredag.