Når sola skinner

 

 

Lenge før klokka ringte, våkna jeg. Og jeg måtte stå opp.

 

 

Med knappe fem timers søvn, var jeg trøtt. Men sola skein og lufta var varm. Det gikk ikke an å sove fra dette.

Den siste dagen av sommeren, nesten.

 

Plutselig var jeg i det våte gresset, med et apparat i hånda.

For å fotografere.

Sola kom nedover jordene i selskap med lange skyggekast.

.

Løvet begynner å få et strøk av høst. Et brunt anslag.

Gårsdagens avsluttede arbeidsøkt kommer godt fram på dette bildet.

Uten at boffen bryr seg nevneverdig om det.

Sola skein blankt over landskapet en tidlig onsdagsmorgen.

Her skulle jeg gjerne kunna tatt dagen med ro.

Levd slaraffenliv sammen med Miranda primadonna.

Men så gikk dagen bort i alle gjøremåla, akkurat slik jeg var redd for.

 

Og da vi igjen var tilbake og skulle sette oss ned med litt mat, før vi tok turen opp til et vann for å bade. Da kom skyene, og til tross for nesten 25 grader, føltes det for kaldt.

Så da endte dagen inne i stua, med gresk salat og datatid.

Og sannelig er det ikke så verst det heller.

 

I morgen kan vi sove så lenge vi vil.

Ingen avtaler fra morgenen, sannsynlig ikke sol og varme – så da blir det en rolig dag fram mot en fødselsdagsfeiring på ettermiddagen.

Men for det kan en finne masse å dokumentere.

Om det viser seg det er interresant…eller kanskje bare uinteressant…

 

I hvert fall er det en ny dag, mot slutten av ferien min, som går mot en ende.

 

Har dagen din vært fin?

 

Julekveld og fødselsdag og alt på en gang

 

Du har hørt om å være i syvende himmel, jeg er i den åttende.

 

 

Ikke er det jul, ikke har jeg fødselsdag…men jeg nyter. Nyter langt inn til det innerste av gleden.

I kveld kom yngsteberta heim, en glede i seg sjøl bare det.

Men så hadde hun med seg noe.

Ja, hun hadde med seg en kartong med vin.

Men det er ikke det. Hun hadde med seg noe annet.

 

I dag fikk jeg en melding.

Bestillingen min var kommet sto det. Så jeg tok kontakt med sønnen…

“Kan du”, spurte jeg.

Og det kunne han.

Han fikk hentet min nye Mac og fotoapparat.

 

Nå har jeg ENDELIG speilreflekskamerea igjen.

Et Nikon.

Det var det jeg hadde sist også.

snakk om.

Må prøve her jeg sitter, teste ut. En geranium gjør nytten, lyset gjennom bladverket, ikke det store, men likevel, artig inn i det hinsidige.

Og det funker, kommandoene på Mac’en har ikke forsvunnet inn i glemselen.

Så i pur glede må jeg skrive et innlegg.

Og dette går fort, det henger seg ikke opp. Jeg må ikke bruke evigheter og ennå både mengder- og masse av tid, for å lage et innlegg.

Kanskje fører dette til at jeg rett og slett blir en mer aktiv blogger.

 

Det kan absolutt være en mulighet for det. Materialismens tidsalder er ikke over, og gleden over den.

I kveld er det gledesklemmer til alle som vil ha :).

 

 

 

 

Tegner og forklarer

 

 

Da var det neste forsøk, på tegningens krokete veier. Jeg måtte ha et enkelt prosjekt.

 

 

Jeg fant fram noen fargerike lysestaker og en duk.

Begynte å skisse opp på en akvarell blokk. Fordi jeg ville bruke pensel til slutt.

Brukte en blyant med hardhet HB. Liker egentlig å tegne med mykere blyanter.

Konsentrasjonen var langt fra optimal. Men heldigvis ble jeg ikke frustrert, det er så slitsomt. Fikk gå over til farger, spent på om jeg fant fargene for å gjengi de som var på lysestakene.

Jeg fant fram til fargene som funka. Oppdaga at proposjene hadde jeg ikke fått til, den ene lysstaken fikk jeg ikke inn alle oppdelingene. Men valgte å fortsette. Dette er for å øve opp og se om keg kan komme meg videre i utviklinga meg å tegne.

Så ble det kveld. Jeg fikk prøvd hvordan fargene reagerte på vann. Har starta på bildet over her også.

 

Neste dag fortsatte jeg litt til, fikk lagt bakgrunn. Enkel uten den helt store finfølelsen.

Det som er bra er at dette får meg til å øve. Ikke er jeg så pretensiøs over resultatet. Men jeg håper å se en utvikling og at jeg får år øvd opp konsentrasjonen.

Dette er “traktor” tegninger, og som kjent er det en doning som gjør nytte. Så da håper jeg dette er til nytte for meg. Det er på tide å utvikle seg litt.

 

Neste tegning skal jeg tegne etter bilde. Tror det blir et portrett. 

 

 

Uken i ett jafs

 

Det er mørkt ute, litt koselig også. Nettopp vært nede ved hovedveien, søppeltømming i morgen.

 

 

Har satt på Iggy Pop, lenge siden jeg har hørt på han. Blir satt tilbake til åttitallet.

 

Ellers er min midterste ferieuke brukt opp. Været er faktisk overraskende bra.

 

Mandagen starta med et valg, busstur til kalkgruvene på Eide eller tannlegen.

Jeg valgte det siste, greit å få unna denne timen en ikke gleder seg til.

Den gikk helt greit, og ikke minst – jeg overlevde.

 

Neste dag kjørte jeg over til Orkdal, fikk bestilt pass, møtt sønnen og flere kjente. Noe som absolutt var veldig koselig, alle møtene. Både de avtalte og de tilfeldige.

Sønnen skulle hjelpe meg med datakjøp. Det er veldig lenge jeg skulle kjøpt meg ny data.

Det endte helt vilt herlig, en gammel, våt drøm om Mac gikk i oppfyllelse. Og så ble det endelig et fotoapparat også, så gjett om jeg var lykkelig på turen hjem.

Helt jippi og hurra!!!

Men de hadde det ikke inne på lager, så må nok ta turen over nå til uka.

Nå får de små grå trena seg skikkelig, lenge siden jeg har hatt Mac og lenge siden jeg jobba med det. Spennende å se hvor mye som sitter igjen.

 

Passet kom forresten allerede før helga. Så jeg kan stikke av til varmen, sjøen og sanden.

Nå er det veldig fine meldinger til uka, ellers har jeg en del avtaler og yngste kommer hjem en tur, så passet får en fredelig start.

 

En dag tok jeg med meg foreldra mine på Kyrksæterøra. Det utspant seg en nokså komisk episode på en butikk. Når vi kommer inn, henvender betjeninga seg til meg – for såpass gamle mennesker er ikke en gruppe som hører til lengre.

Far skal ha batteri til bormaskina si, noe de ikke har. Da vil han kjøpe en maskin, skruer må han også ha, sier han. Når han har utført dette, med krokete fingrer som ikke er til å bevege, raider han sittende på rullatoren en runde i butikken.

Jeg kom til å tenke på hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant, om du har lest den boka-.  Far er helt åndsfrisk, han er bare 95 år og har en kropp som har svikta.

Betjeninga så både skremt ut og litt flirfulle. Ikke helt dagligdags kunde tror jeg.

 

Og så snakka jeg for en stund siden om å lære meg å slå med ljå. Her om dagen var jeg å fikk levert ljåen til han som skal lære meg dette. Ljåen var ikke bare uskarp, den var ellers ikke helt “frisk” heller. Den ble igjen og nå til uka skal vi avtale kursing. Kanskje jeg rekker å slå graset før høsten glefser tak i naturen.

 

På fredag hadde jeg en avtale med en kollega, om bærplukking. Mine bær har nok fløyet av sted i små mager.

Tror jeg.

Både ripsbuskene, solbær- og stikkelsbærbuskene er helt tomme.

Det ble en full bøtte og to dagers arbeid for ripsgele.

Men den ble veldig god, så jeg tok med meg smaksprøve og vaffelrøre for et besøk hos mor og far. Og jeg må si det smakte min munn svært godt, vaffel av surmelk og havregryn med ripsgele, det var nammis.

 

Det var også hyggelig å være på bærplukkerbesøk, med innlagt kaffepause og smuldrepai av rips og utsikt utover havet. Kollegaen min viste meg hvordan bruken av bokashi fungerer. Lite lukt og veldig fort ble det til jord.

Jeg må få bestilt boksene. I stedet for å kaste matavfall blir det brukt til å lage ny, god jord.

 

Ellers var jeg framme med flagget også på fredag, hadde et løp gående like utenfor stuedøra mi, Toppidrettsveka i Aure.

Avslutter med noen bilder fra den begivenheta, og så ønsker jeg en riktig fin uke.

En plan

Jeg har hatt blogg i mange år, den starta som en leting etter et hvorfor

 

 

 

Hovedspørsmålet var hvorfor jeg sleit såpass-.

Vondtene og slitenheten.

 

Etter som åra har gått, kom svaret. En diagnose, men den er ikke meg. Derfor fikk jeg lyst til å skifte fokus.

Jeg vil fortsatt skrive om livet mitt, helse, mat og de andre tingene jeg skriver om. Bare tone det noe ned.

 

Meeeen, kanskje jeg skal ta opp igjen det som en gang var meg. Det som fikk meg til å velge utdanning, det som er pakket nokså langt bort i alt som skjedde.

 

Det har vært tilløp, men ikke nok.

 

For snart en måned siden fylte jeg nok et år.

“Det var så vanskelig å finne ut hva jeg skulle gi deg”, sa mellomste søsteren min.

Men da hun hadde gått forbi en butikk på Søndre i Trondheim, visst hun det, fortalte hun.

 

Jeg pakket opp fargeblyanter og en blokk.

 

Og da tenkte jeg-, dette må jeg gjøre noe med. 

Jeg har liggende blyanter som jeg fikk fra han som ikke ble med videre. Vi skulle tegne, men jeg fant ikke gløden.

 

Nå tenkte jeg at dette må jeg ta opp igjen.

Og kanskje jeg skal ta med dere på den vegen, til å finne igjen gleda med å tegne.

 

Starter med den-.

Tegninga.

 

I fjor var jeg en stund med på et atelier, uten at jeg ga det tida til å få til noe.

 

Men først måtte jeg finne ut hvordan blyantene funka. Så jeg satte i gang. Og hva er enklere enn å gå i gang med et ansikt.

Blyantene var myke, mange av fargene var mørke med en lite brekk av farge.

 

Gleder meg til å prøve mer ut.

Jeg avslutta testinga.

 

Har sikkert kunnet fortsatt, men denne første ble avslutta slik.

Har tenkt at neste tegning skal være et enkelt stilleben.

For nå må jeg trene. Det er slik at alt må det trening til.

 

Ønsker en fin mandagskveld.

 

Er du glad i å tegne?

 

 

Ferien fyller dagen

 

Enda en dag på hell. En dag i ferien min. Denne ferien som ble mer planløs enn hva jeg så for meg.

 

 

Men fordi kan det være positive prosesser. Jeg har kommet fram til noe, med det skal jeg skrive om i neste innlegg.

Nå vil jeg forteller om fri og frank dager.

Jeg hadde rett, jeg måtte jobbe mandag – eller valgte det. Kommer an på hvordan en ser på det.

Litt rart var det, tenke at ferien var starta, ble nesten vektløs av tanken. Men jeg fikk unna meg det jeg måtte. Det å gå ut av døra etter endt arbeidsdag, var aldeles fantastisk herlig.

Tre uker frihet.

Riktignok helt fritt er det ikke.

Jeg kan ikke reise til varmen, uten pass går ikke det. Ikke har jeg ordnet med det heller. Men tenker å ta turen til politikammeret en dag til uka.

I morgen er det tannlege, usj og æsj.

 

Helga har vært rolig, fin i været og med noen verbale sammenstøt. Ikke så greit alltid, når virkelighetsoppfattelse og slikt ikke stemmer overens.

Virkelighetens objektivitet er nok ingens eiendom.

 

Første fridag kan jeg nesten ikke huske, men andre dagen reiste jeg til Trondheim.

Vi skulle feire eldstemann, det vart enkelt Egon. Han har møtt noen tidligere i sommer.

Hun ble med.

Hun var veldig trivelig.

Etterpå ble det foreslått minigolf, et sted like ved, med innebaner. Det var streng kontroll på alder, kanskje sammenheng med fadderuka. Så yngste måtte hjem og hente bevis, så vi satt i sola og venta.

Inne var det full rulle, gjenger ute på by’n for å bli kjent.

Det var egentlig morsomt, sønnen tok meg i lære, han syns jeg så ut som et Picassobilde da jeg stilte meg opp for å slå.

Slik og slik, sa han.

Og så smeisa jeg inn en fulltreffer etter den rettleinga.

Det var tolv baner, så vi underholdt oss en god stund.

Jeg hadde avtalt overnatting hos søsteren min, så dro dit etterpå. Alltid koselig å være hos henne på besøk.

Neste dag møtte jeg hele gjengen, tanteunger og barnebarn. Må innrømme at tiden med småbarn helt har forlatt min virkelighet, så da søsteren min og jeg var aleine med det lille, sprellevende nurket, så jeg farer over alt. Virkelig over alt!

Snart fjorten måneder var aktivitetsnivået høyt. 

Mi yngste kom også utover. En stund siden hun var i den alderen.

Vi åt kjempegod vegetarlasagne og kosa oss godt i solveggen.

Jeg hadde vært usikker på hvorvidt jeg skulle dra hjem om kvelden, men valgte likevel turen hjem. Men kanskje jeg kommer tilbake før ferien er over.

 

Nå har jeg hatt noen dager for å prøve å ajourføre to-do lista mi.

Ett av punkta var at jeg skulle lage et blogginnlegg. Så nå kan jeg krysse ut for det punktet også.

Får se om jeg kan få kryssa ut noe flere punkt, før dagen er over.

 

 

Når ting ikke vil seg

 

Når alt krøller seg til, da skjønner en både ett og annet…

 

 

Så det er bra ferien er like rundt hjørnet.

Men ingen ting legger seg til rette. Nesten som jeg får lyst til å bite hodet av noen, men hvem denne “noen” skulle være og hvorfor, det vet jeg ikke.

Så får heller bare la det være.

Jeg vet nesten ikke om jeg er i stand til å skrive, redd for at innlegget blir skikkelig traurig.

Har fri, men burde kanskje vært på jobb.

Er redd mandagen, første feriedag, blir jobbedag. Fordi det er vanskelig å få det annerledes til.

 

Passet mitt er gått ut, visste det, men tid og tanker gikk fra meg. Det gjorde også lensmannskontoret her jeg bor, passmulighet er nettopp lagt ned.

Tenkte jeg skulle dra for å ordne det på drop-in i nærmeste by, men da måtte jeg ha kjørt tidlig for å rekke timen.

Leieboeren min og jeg har bytta på å passe hverandres dyr, men hennes hund døde tidligere i år. Men jeg visste at jeg hadde hundepass, helt til i gårkveld. Da fikk jeg vite hun drar for å hente en hund.

I helga.

Hun har sagt hun skulle vente med å anskaffe seg hund, i hvert fall ut året. Så jeg ble paff.

Så nå vil det nok bli verre å få pass til hunden min.

 

 

Derfor spøker det for plutselige innfall og overnattinger. Som tanken var.

 

I går var feieren på besøk og dro igjen med uforretta sak.

Ny feier, han akseptert ikke forholda. Må montere takstige og hva mer-, aner ikke omfanget av denne vendinga. Kostnadene…

 

Og penger, det har vært en problematisk affære de siste dagene. Sist søndag var eg nok helt kokkelimonke etter arbeidsdagen. Som gikk helt fint. Både arrangementet og besøk var bra.

Men dagen før var jeg på date. Jeg er ingen dater, så mot sedvane prøvde jeg det.

Trivelig møte, men null kjemi.

Likevel var jeg nokså omtåka på søndag, for energi hadde jeg brukt på dette.

I tillegg har det vært andre ting, som punktering av hjul, -kav og mas i kø.

Etter jeg var ferdig med arbeidsdagen, reiste jeg innom søstera og mannen hennes, som var på hytta. Fikk en forsinka fødselsdagsgave. Vi hadde en veldig hyggelig stund før jeg kjørte hjem.

 

Der gjorde jeg en hel masse, kasta, vaska og prøvde å få en struktur på denne frakt og kav tilværelsen min.

Det er da jeg oppdager at bankkortet mitt er borte. Omslaget på mobilen begynner bli utslitt og slipphent, der korta ligger.

Stor leiteaksjon.

Uten resultat.

Det kunne være over alt.

 

Så kom sønnen hjem på besøk, lånte hans kort.

Tirsdag kom mellomste og kjæresten.

Jeg hadde en tamperdag, befaring, folk og ut og inn av biler. Til og med en tur på sjøen. Ikke tid til å være på mobil.

Etter arbeidsdagen oppdager jeg masse meldinger, om hvem skal hente slik og sånn, noe jeg hadde trodd var avklart og i orden. Den opprinnelige handleplana forsvant.

Så måtte finne løsning.

Jeg får bruke kredittkortet, tenkte jeg.

Det bruker jeg bare til å bestille turer og kanskje ved kjøp på nettet.

 

Da jeg dro kortet viste seg at det hadde gått ut!

Der står jeg med alle varene og middagsplanene. Det tar ca. 20 minutter å kjøre hjem, den ene veien…måtte jeg kjøre hjem for å låne et kort…

Slik står jeg der ved kassa, vurderer, fullstendig utslitt etter en krevende dag, med besøk på hjemmebane og en haug varer foran meg på rullebåndet.

Tror dere skjønner følelsen-.

 

Da sier en damen bak meg i køa, som jeg så vidt kjenner; “vil du låne penger?”

Jeg ble fryktelig glad, enormt glad, at noen kunne være så snille og tenke så langt. Tror ikke om jeg har kommet på noe slikt sjøl, om jeg hadde vært vitne til en lignende episode. Jeg fikk vippset henne, takket og fikk gitt henne en klem, enormt takknemlig.

Denne damen vil alltid ha en god plass i hjerte mitt <3.

 

Så gikk resten av uka, huset fullt av folk, så reiste en og så reiste to til. Feiring av mors fødselsdag, hendelser og hendelser på rad og rekke.

Etter jeg hadde sperret bankkortet og bestilt nytt, fant jeg kortet…

 

I går skulle jeg ordne far sine briller og ikke minst hente ut den ene typen sprøyte jeg bruker. Brillene kunne de ikke ordne, og på apoteket fikk jeg ikke medisinen min. Legen hadde ikke skrevet riktig på resepten. Dette er medisin jeg ikke betaler for, så jeg må vente til over helga for å ta kontakt med sykehuset. Håper bare at ledda ikke begynner å krangle for mye før dette er i orden igjen.

Men det føyer seg fint inn i rekken med ting som ikke vil seg

 

I helga er siste arrangement på museet for denne sommeren, foredrag.

Og så ferie.

Uten pass.

Og uten plass til hunden.

Og med våte og kalde meldinger angående været. Jeg har fryktelig behov for en strand med sol.

Uten en eneste plan.

Bare full avslapping.

Men nå det ikke legger seg til, så blir det bare slik.

Likevel, blir nok bra.

Med ferie.

Kjenner at det å sitte her og hamre ned dette, gjør godt. Ikke skulle en hel mengde, bare ha en dag uten planer. Ikke snor i nesen. Bare være her, bare la alt være og vite at straks, straks er det ferie.

Og siste arrangement går sikkert også fint. Har ordna alt, det er bare et lydanlegg jeg ikke har ordna – så håper ikke det blir ønska.

Men det må jeg finne ut.

 

Om å henge mellom trærne

 

En sommer i trav gjennom dagene. Ukene flagrer forbi.

 

 

 

Det nærmer seg den andre delen av ferien min. Litt over en uke igjen. Og ingen planer.

Det skal nok noe tid før den blir så bra dette været, som det har vært i det siste.

Slik skikkelig sommer sommer.

Tidlig i sommer, mens regnet rant i strie strømmer, kom jeg over noe på nett. Hengekøyer med myggnett. Jeg fikk fryktelig lyst på, men tida gikk.

Så skulle flere av barna komme hjem, og endelig fikk jeg bestilt. Men det tar fort noe tid. De to eldste reiste tilbake til sitt, men yngste var hjemme da jeg fant en pakke i postkassen.

Trodde først det var den ene hengekøya, men så var det begge to. De tok virkelig liten plass.

 

Så en kveld, med varme i lufta, labba vi ned til sjøen med en liten oppakning.

Vi fikk hengt de opp mellom og under trærne.

 

Før vi krabba oppi, kledde vi av oss og tok en dukkert. Dukkerten var deilig, men jeg syns det var litt skummelt å legge seg. Holdt køya, holdt knuten.

Boffen fant ut at det å ligge under køya var greit. Tenk om jeg falt ned.

Mørket omslutta oss.

Det vugga lett.

“Dette er det beste kjøpet du noen gang har gjort” kommer det fra yngste.

Ute på sjøen spratt det fisk, alle lydene.

Det å sovna i dette var fantastisk.

Våkna tidlig, like før sola sto opp. Med den kom det også en vind. Først bare som lyd, men så begynte blada å rasle. Og samtidig kom sola over åskammen.

 

Det var så vakkert, så fint, bare ligge å duve lett med all natur rundt.

 

Jeg sovna igjen, men våkna før klokka ringte. For dagen var ikke fri. Men det føltes fritt.

Yngsteberta starta dagen med å gå utover i sjøen. Det så så herlig ut, at jeg måtte etter. Og i solglitteret svømte vi oss en liten tur.

Før vi begynte turen oppover bakkene. Så hadde vi bestemt oss for at vi ville sove ute neste natt også, så vi lot alt ligge igjen.

Det viste seg nok at natta hadde tatt på, om kvelden var vi så slått ut at vi havna i sengene våre.

Neste dag gikk vi ned å fikk montert de ned. Samtidig hadde vi en liten steinøkt der på stranda, vi er en anelse steingale begge. Så noen vakre steinskatter fikk vi med oss opp.

Jeg kjenner jeg gleder meg til neste gang natten skal tilbringes hengende mellom to trær. En fantastisk fin opplevelse.

Regn og sol, lys og skygge

 

 

Så var ferien over. Eller, tror jeg kan si den regna bort. Men det ble et par dager der skolen skein.

 

 

-Med lukt av kumøkk. Måtte nesten smile, det skulle liksom bare mangle…så klart måtte det skje når sola var framme. Men har det så mye å si.

Og jeg har faktisk tre uker igjen senere i sommer, så noe sol må det bli.

Også denne sommeren.

 

Jeg har hatt et par jobbedager.

Etter denne korte ferien.

Gikk helt greit.

Men var ikke glad for slitenheten i etterkant.

Den er så ubrukelig.

Og så fører den til at jeg miste kontroll, motoren til å gjøre de kloke valga stopper å virke.

Derfor må jeg finne ut av dette.

 

“Du må ikke klandre deg sjøl”, sa moren min da jeg fortalte det.

Nei, jeg gjør ikke det.

Jeg vil bare finne ut hvordan jeg kan bruke energinivået mitt best mulig for å greie å ta de gode valg.

 

 

Men jeg fikk pakka sammen alle tinga som lå igjen. Etter han som tenkte å bli.

Jeg har gruet meg, har aldri prøvd å sende noe ut av landet. Og det var virkelig mye prakk med det. Fylle ut papir på vekt, pris og innhold. Men fikk god hjelp fra de to unge guttene, som heller ikke så vant til slikt. Ikke så mange som sender pakker til utlandet. Om de bare skal sendes i Skandinavia, er det de samme prosedyrene.

 

Forholdet slokna mellom besøka. Det var godt å få kassene avgårde.

 

Jeg er i bakevjen etter et brudd. Det har en pris, sjøl om jeg ville ha slutten. Men det er trist at drømmen sprakk. Det må en arbeide seg ut av. Og det er det jeg holder på om dagen. 

 

Mellomste var hjemme noen korte timer. Reunion, ti år siden ungdomsskolen. Søndagen gjorde vi det enkelt.

Kjørte hit for mat.

 

Se den vesle fargeklatten av en kiosk i et grått landskap. Og så den rosa mopeden!

Jeg har mange gang tenkt at dette måtte jeg ta bilde av.

Og maten smakte greit.

 

Nå har jeg drukket god-natt-te. Leggetiden er kommet, i morgen er det jobb.

 

 

Hvorfor….

Litt irriterende, må jeg si….

 

 

Når du poster et innlegg, det står det er publisert, men det syns ikke.

Innlegget vises ikke!

 

Er det noe jeg ikke har fått med meg?

Skal det være slik, litt tombola?

 

Jeg prøvede å gå inn å redigere, men like usynlig var det.

Så nå lager jeg en link til akkurat det innlegget her. Det er vel ikke så interessant, men like fullt….

 

Og hva betyr at et innlegg er “klebrig på forsiden”?

 

Håper noen kan forklare dette, er det ikke slik at alle innlegg syns…..

Fortell meg den som vet.