Bildet her tok jeg da jeg var på tur hjem fra Kristiansund.
Utsikt fra ferga som tar meg tilbake til mitt land.
Det har bare vært for mye, for mangt og for liten plass til alt.
Så jeg mister troen.
Men vi er nok flere som er slitne av det vi er i gjennom.
Så da lar jeg det ligge.
I stedet vil jeg fortelle om en fin opplevelse.
Og at ordtaket om at det ikke er vær, men klær som er viktig, stemmer veldig godt.
Sønnen min har for lengst bevæpna seg med alskens turutstyr, økser, kniver til bruk i en villmark. Han syns turliv er interessant.
Han blir mer og mer begeistra for mulighetene her jeg bor.
Så her en dag gikk han i gang med å lage en bedre definert sti ned til en skogsvei faren min fikk lagd ned til sjøen for mange år siden.
Nå er mye vokst igjen, men jeg har holdt noe åpent.
Jeg bruker å gå denne veien en del. Spesielt sommers tid.
Nå går opparbeida veien fra der gården lå før, et lite stykke fra her den nå ligger, så vi må gå gjennom et stykke skog først.
Det var i dette stykket sønnen har markert stien som han ville vise meg.
Torsdager starter jeg sent på jobb og ellers var det eneste muligheten den uka her.
Så vi pakka sekken med drikke og mat.
Vi skulle spise frokost ved sjøen.
Til alt overmål tok jeg med meg fiskestanga, det var lenge siden den hadde vært i bruk. Så ambisiøse planer på kort tid.
Stien starta helt nederst ved et bratt jordstykke. Det som kan være vanskelig om sommeren er at det er dyr på beite inngjerda av strømgjerde, men bruker å smyge meg utenfor det gjerdet nedover det nokså ujevne jordet.
Men derifra gikk stien slakk og greit i møte med skogsveien, så vi var snart nede ved sjøen.
Det begynte både å regne og sludde pluss at det blåste.
Sønnen skulle lage bål og jeg gikk ned på et svaberg, satte sammen fiskestanga og kasta.
Det ble med det kastet.
Jeg måtte jobbe for å få snøret inn igjen, snella dro ikke helt og til slutt satt angelen fast i bunnen, såpass at den ble liggende igjen.
Imens hadde eldstemann samla ved, litt slik akk o’ve. For den var våt.
Bålet brann sjenert nede på stranda, ville helst gjemme flammene sine.
Jeg laga le for bålet, han kappa opp nye greiner.
Til slutt spikka jeg et par pinner til å stikke i pølsene. For flammen var akkurat stor nok til å steike et par pølser.
Frokosten vår besto av ostepølser, brød, stekt løk. Jeg hadde også kjøpt med to små ketchup- og sennepflasker.
Så der satt vi i regn og sludd og spiste pølser i brød til frokost.
Og det var aldeles herlig.
Innpakka i ulltøy og regntøy.
Vi led ingen nød.
Bare tida, den rasa avgårde i sin vante tro.
Det var bare å pakke sammen å legge i veg oppover bakkene igjen. Jeg måtte rekke å dusje, kunne ikke sitte på biblioteket som et duftende- eller stinkende bål.
Jeg kom i stedet fram som et blussene bål, det tok sin tid før ansiktet innfant sin normale farge.
Men jeg tenkte at dette hadde jeg skikkelig godt av, få pulsen såpass opp i omdreininger.
Så da får det våge seg med de andre dagene som ikke var fullt så gode, når jeg hadde en slik opplevelse.
Og denne tror jeg faktisk blir liggende i minneboksen.
Natta hjalp ikke. Da må reparasjon til. For noen ganger må mer til-.
Neste år har jeg bodd her like lenge som da jeg flytta herifra.
Ikke i huset eller nærmiljøet. Det tar en halv time å kjøre dit jeg trødde mine barnesko.
Jeg husker hvordan jeg så fram mot å flytte, jeg skulle flytte til by’n.
Ved en feil kom jeg ikke inn der jeg hadde søkt videregående, ønsket mitt var å bli ‘reklametegner’.
Men å gå hjemme uten annet å bestille enn å gå hjemme, var fullstendig uaktuelt for meg. Sjøl om foreldra mine syns det var tidlig å sende en 16 åring i fra seg.
Derfor ble det kjole og draktsøm i Kristiansund.
Det var der jeg fikk høre om kunst og håndverksskolen, så drømmen skifta retning fra reklametegner til motedesigner.
Det å flytte var befriende.
Jeg fikk venner.
Jeg torde å betro meg til andre unge mennesker.
For i barndommen lærte jeg meg å beskytte meg mot andre barn.
Torde ikke lite på dem.
Jeg var den som alltid ble valgt sist til gruppearbeid og idrett, utenom om gruppearbeidet som handlet om kreativitet og tegning.
For jeg var ingen populær unge, jeg var heller ingen trygg unge.
Eldst som jeg var ble jeg oppdratt til å sitte igjen med lite sjølsikkerhet. På et vis…
Men jeg tvilte ikke på at foreldra var glad i meg, til tross for min miserable person.
Inni meg var det ikke slingring, jeg visste hva jeg ville og hva jeg ikke ville og hvem jeg var.
Og å flytte bort var en av mine store mål.
Og det ble bra.
Det ble virkelig det.
Det var så godt å slippe de små steders rammer.
Etter noen år kom jeg inn på Statens håndverk og kunstindustriskole.
I Oslo.
Det var bare de som hadde den linja jeg ønska.
Etterpå jobba jeg med klær, men jeg hadde for lite kunnskap til å forstå arbeidet en måtte investere og tiden det tok.
Og det handler sikkert om biologi-. Så jeg gjorde det de fleste gjør, etablerte meg og fikk barn.
Noe som heller ikke gikk helt enkelt.
Uansett er jeg glad for denne gaven, den retninga det tok og at jeg fikk bli mor.
Og så velger jeg til slutt å flytte dit jeg flytta fra som ung.
Til høsten har jeg altså bodd her 15 år, ett år mindre enn da jeg flytta bort.
Det har vært år i motbakke.
Nå skal jeg ikke skylde på at det er stedet som er håpløst, det er som alle små steder, sammensatt av den kulturen som råder ut i fra de folka som markerer sterkest.
Det handler vel mest om omstendigheter.
Timeing.
Min timing har ikke vært så bra.
Jeg står igjen som den siste som bli valgt.
Føler jeg.
Så morgenen min er fargelagt.
Av dagen i går.
Det holdt ikke med en natt.
Jeg er fortsatt sår og skrapa i sjela.
Av ord som faller, blikk som fortelle, handlinger som prissetter verdien.
Det jeg oppfatter.
-Tror jeg oppfatter.
Alt er som det er.
Jeg må ordne opp med sjela mi.
Blant anna med å skrive her.
For det kan hjelpe…
Jeg er nok en sårbar personlighetstype, og aksepterer det.
Ikke bare problemer med å være slik sammensatt, man får også mye fint ut av det.
Noen solstråler slipper gjennom skydekket, både i virkeligheten og i overført betydning.
Hvorfor jeg bor et sted jeg blir valgt til slutt, kan du sikkert spørre…
Si det.
Kanskje er det bare noe jeg tror…
Tror og lar bli en sannhet.
Det er faktisk en del lærdom i dette også.
Å bli valgt til slutt er kanskje mer en metafor på en følelse.
En følelse som er bygd opp av at jeg er alt for ofte alt for sliten.
Så sliten at navn og begrep fader ut og er borte.
Det er nok det jeg har en jobb å finne ut av, løse og komme ut av.
Kanskje handler det ikke så mye om stedet, men at jeg tok over oppdragelsen av meg sjøl som den eldste.
En dag er brukt opp. Skikkelig brukt opp. Jeg tror ikke jeg orker å tenke.
Klokka skulle ringe kvart på sju i morges.
Klokka fem gikk øyelokka opp.
Etter en tur på badet, prøvde jeg å sove mer.
Halv seks hadde jeg stått opp.
Jeg hadde et krevende møte foran.
Det skjer mye i jobbsammenheng og møtet handla om det.
Møtet gikk bra, men jeg var temmelig tappa i etterkant.
Etter jobb var det også et møte, det var av privat karakter.
Jeg har en gård, altså er jeg grunneier.
Gjennom det var det et møte om fellesbeite, det vil si veien inn til det området. Veien begynner å bli dårlig og spørsmålet var om vi som eier grunn går med på utbedring.
Så dagen gikk den.
Da jeg endelig var på tur hjem oppdaga jeg at jeg hadde glemt et fat som skulle leveres, så snudde for å hente det. Slik at jeg får levert i morgen.
Og i morgen drar jeg sent på jobb, da er det bare bibliotek.
Fredag er det et møte i Kristiansund, så er uka er over.
I kveld er jeg bare sliten. Men nå er jeg kommet dit jeg gledde meg til da jeg sto opp til dagen.
Og nå er alt blitt historie.
Nå skal jeg samle krefter og legge tankene helt bort.
