Akkurat når en har begynt, er man midt i uka. Men akkurat det behøver jeg ikke å dvele ved.
Dvele, svele, devle, grevle, grevlet…velvet…
Vi har velvet undergound, The Velvet Underground.
Jeg har alltid syntes det hørtes ut som en jentegruppe…velvet, fløyel.
Jeg har vært glad i fløyel, spesielt speilfløyel. Men vanskelig å sy.
Gruppa hørte jeg ikke så mye på, de eksisterte fra 1965 til 1973. På den tida var musikk en opplevelse uten å ha navn og ikke tekst eller vite hvilke instrument. The Beach Boys hadde en låt som het Good Vibrations som jeg kalteDo-do-do-stålrør.
Tilbake til The Velvet Underground, en av medlemmene i gruppa, Lou Reed hørte jeg mye på oppover åtti-tallet.
Likte denne veldig godt.
Så kom Blue Velvet.
En film til å drukne i, den fanga meg. Men så likte jeg filmer av David Lynch, han hadde både skrevet og regissert denne. Likte også Isabella Rossellini i rollen, datter av Ingrid Bergmann.
Ellers både likte jeg og liker filmer i sjangeren Film Noir.
Filmen har fått navnet sitt fra en sang fra 1951 opprinnelig med Tony Bennet. Legger den ved som nostalgi.
Søker en på velvet, finner en veldig mye.
Og avslutningsvis tar jeg med Black velvet med Alannah Myles.
Dette ble et innlegget som tok sin egen retning.
Før føyelsteppet går ned og lager natt, vil jeg avslutte med en gruppe som ikke har noe med fløyel å gjøre, meg bekjent.
Tilbake til både åtti-tall og nåtid.
Depech Mode, fikk bare så lyst til å dele dem før natta.
I august 2023 kommer de til til Oslo for å holde konsert i Telenor Arena.
Morgenen har gått fra mørke til lys. Dagen er snart klar for å gå ut i verden.
En særdeles velorganisert morgen går av stabelen.
Jeg sitter her med mitt vanlige glass med limevann.
Har smurt brødskiver av brødet som ble bakt i går kveld. Så grovt og med så mye godt i at det nesten ikke trenger pålegg.
I tillegg er kjøkkenbenkene rydda, utstyr er vaska og satt på plass.
Nok sjølsagt for de fleste, om det ikke er det meg.
Fikk en telefon på lørdag fra skjult nummer og jeg tok den-.
Den var fra legen min.
Det gikk noen tanker gjennom hodet mitt. Tenkte vel at var det slik at jeg var døden nær nå, måtte jeg ta det også.
Heldigvis var jeg ikke det.
Hun spurte hvordan jeg hadde det og sa at hun skulle purre på noen undersøkelser som ble bestilt en gang i sommer.
CRP’en hadde normalisert seg og senkning hadde gått ned. Det er supert, og kanskje derfor kjøkkenbenken min i dag er ryddig. Energien er bedre.
Og det som jeg nesten ikke tør si det høyt…men ledda mine er ikke vilt verre, sjøl om jeg er tatt av sprøytene. Tror dette handler om sjøgrenen, sannsynlig psoriasis og en utvikling av en slags polyartritt …og så fibromyalgi’en, uten at det siste er noe jeg forholder meg til.
Og det skal bort!
Alt!
Helse på dette viset er ikke så veldig interessant, men har gjennom dette løpet blitt snillere med meg sjøl. Presser ikke så på og tenker kanskje heller ikke så mye. Tanker som i ‘bekymring’ over ett eller annet.
Nå skal jeg snart dra inn til kontoret, se om jeg kan bli venner med datamaskina. I går fant jeg ut at møtet jeg skulle på behøvde jeg ikke på.
Trærne har nesten mista alle blada.
Jeg følger varslinger om blå grader og håper vinterdekka holder en sesong til.
Nå må dagen opp å gå.
Nyt tirsdagen, denne dagen er den eneste i sitt slag.
Dette med både å få og gi komplement er en rar ting. Og hva som oppfattes som det.
For mange år siden møtte jeg igjen noen det var lenge siden jeg hadde sett. Vedkommende hadde tatt av veldig mange kilo, så det føltes naturlig å kommentere forandringa.
Den kunne være villet eller sykdom, så kommentaren falt helt nøytral.
Den ble tatt godt imot med et “tusen takk”.
Jeg gikk nesten smilende fra samtalen, for fra min hånd var det ikke ment som et komplement. Men jeg skjønte det ble tatt vel imot og forvandlinga var ønska, sjøl om det utseendemessig var uheldig så var det helt sikkert godt med letter kropp.
Og at jeg gjorde noen glad med kommentaren var bare hyggelig, det var i hver fall ikke sykdom.
Nå har jeg ingen vansker med å si positive ting til folk, ting jeg både mener og som er et komplement.
Jeg syns det er fint å kunne løfte andre.
Bildet er tatt av svklimkin fra Pixabay
Når det går på kommentarer andre veien er jeg nok ikke så flink til å ta imot. Som ung var jeg det overhodet ikke. Husker jeg en gang fikk en ganske streng reaksjon på at jeg alltid avviste.
I dag kan jeg fint si takk, men da må jeg være sikker på at det er et komplement retta mot meg.
I går da vi drakk kaffe etter utstillinga, begynner en dame å snakke med meg ved et annet bord.
Jeg kjenner henne ikke, men tror jeg vet hvem hun er.
Hun sier noe om en film, og jeg tenker hun hadde vært på filmen da vi tok med mor. Og at hun ville kommentere det.
Det var ikke den filmen skjønner jeg i neste kommentar, det var den i sommer…
Hun mener filmen jeg skulle gjennomføre et intervju etterpå.
– Det var så bra, sier hun.
Jeg svarer med at det var en interessant film.
Nå mente hun sekvensen etterpå, intervjuet.
Muligens er jeg litt treig, men det kunne være hun mente settingen. Så jeg svarer ut fra det, at det var lett å få kontakt med kunstneren.
Men da hun sier at hun hadde tenkt å kommet ned for å si meg der at hun syntes det hadde vært bra, at det var jobben min i dette hun ville gi positiv tilbakemelding på, tok jeg det først til meg og sa takk og at det var hyggelig å høre.
Og jeg mener det, jeg syns det var veldig hyggelig med den kommentaren.
De to barna mine som var med, hadde skrytt i etterkant, men de er nesten forplikta. Ellers har jeg ikke hørt noe om jobben jeg var satt til å gjøre.
Folk har i ettertid spurt hvordan det gikk og jeg tror det ikke var mindre enn tre stykker som ville fortelle meg at de også var spurt om dette, før meg. Jeg syntes det ble litt komisk, litt også ut fra at ordlyden kunne tolkes som at jeg var den som ble spurt. Det hadde for så vidt ingenting å si, jeg går etter en lav profil.
Men uansett, det var veldig fint å bli skrytt av i ettertid.
Da jeg begynte på etter sommeren og vi hadde første møtet med evaluering av hvordan ting hadde gått, hadde jeg glemt denne episoden som på en måte kom inn fra sidelinja. Det var en kollega som huska det og spurte.
For en legger ting bak.
Er du flink til å ta imot komplement?
Etterord:
Jeg fikk en kommentar på skrivefeil…jeg har i det minste vært konsekvent. Lenge skrev jeg posetiv, helt til noen vennlige skjeler sa at det var feil skrevet. I dialekta mi uttales ordet slik.
Nå har jeg gjennomført innlegget med å skrive ordet kompliment som komplement (som betyr: komplement er ‘et tillegg, en utfylling’ jf. Språkrådet).
Jeg retter ikke opp, men lar det stå for å huske det til all ettertid :). Ellers er jeg faktisk veldig flink på skrivefeil; et ‘kompliment’ til meg sjøl…
I behagelig rolig og planmessig vandring har helga gått. Nå nærmer det seg en slutt på disse helge-oktober-dagene for denne gang midtveis i måneden.
Jeg våkna til dagen med noen som gikk opp trappa, og det ble ropt lavt et navn.
Nå var det to i huset med det navnet. Den ene kunne fortelle at hun hadde våkna og spekulert på om hun skulle svare, men kommet fram til at det nok ikke gjaldt henne.
Denne hendelsen førte til at jeg sto opp.
Ikke for det det var så tidlig, klokka nærma seg ni.
Jeg ble møtt med dette synet.
Kaskader av sol.
En veranda som det enda var blomstring på.
Og sol som bada høstfargene.
Litt etter kom de to andre opp, mormora og barnebarnet, som altså deler samme navn.
Etter litt kom han tilbake han som var innom tidligere og nå fikk han dratt på den eldste strømpene, det var hans ærend.
Han hadde ikke turt å vekke mor, det var første gangen han var hos henne. Han var nok ganske ny i hjemmesykepleien.
Mor sa det var helt greit om hun ble vekket ved senere anledninger, men ikke vanlig hun sover så lenge.
Etter han hadde dratt på mor strømpene, følte han at dette fikk han såpass dreisen på at han tilbydde å hjelpe oss to andre også.
En spøkefugl på morgenkvisten.
Vi fikk spist frokost og snakka slektshistorie. Jeg er vel ikke medfødt interessert, men greit å notere for å ha en liten peiling på koblinger og navn på kryss og tvers.
foto:asbjørg
Mellomste og jeg kom til mor i går.
Plana var middag, kino og overnatting. Kinoen måtte vi droppe, for mor hadde vært i dårlig form sist natt.
Men koselig å bare ta det med ro også.
På tur hjem igjen i dag, skulle vi innom en utstilling.
To damer som stilte ut, ene med maleri og den andre med tekstilbilder i damask.
Hun med maleri heter Jenny Fløgstad Hanssen og henne med tekstilbildene, Elin Trollerud.
De hadde mye fint å vise begge og fortalte om tanker og prosesser rundt arbeidene sine.
Etter en kaffekopp og enda mer prat, reiste vi innom grava til far og fikk satt ned en lyngplante.
Da vi drar derifra kommenterer jeg at egentlig skulle vi tatt en tur rundt området i finværet.
Dette fører til at vi stopper ved neste kirke, for å leite opp noen graver til besteforeldrene og andre slektninger på min fars side.
foto:asbjørg
Samtidig fikk vi oss en liten tur i det fine høstvær og tatt noen flere bilder.
Plana var hjem for å lage en suppe, men plutselig slo tanken ned at vi kunne ta en annen variant.
Derfor endte det med at jeg kjørte oss til Kyrksæterøra der vi kjøpte mat og mellomste tok bussen fra.
Veldig lurt trekk.
Må avslutte med fredagskvelden da mellomberta kom, vi hadde laga oss mat og hadde det avslappenden foran tv’n. Vi var begge slik passe oppbrukt etter uka og syntes det var helt greit å bli underholdt.
I halvmørket registrerer jeg plutselig noe stort som kryper på ene skuldra mi.
Har opplevde et par store fluer som har kommet inn, slik halvsløve, de siste dagene.
Jeg knipser resolutt til insektet og det fyker tvers over bordet og inn i veggen med et skikkelig dumpt dunk.
Sier til mellomste at det jeg tror det er en flue på veggen bak henne.
Først ser hun og så begynner hun å hyle.
For det var ingen flue, det var en veps og det har hun helt skrekk for.
Slik fikk vi både action og dramatikk.
Nå er ikke jeg redd veps, har det derimor vært en øyenstikker har jeg nok besvimt.
Datteren min besvimte heldigvis ikke, men hun grøssa over opplevelsen resten av helga. Og jeg, jeg fikk vepsen ut, så alt gikk veldig bra, egentlig.
Helga har vært koselig, nydelig og veldig fin på alle vis og helt perfekt om det ikke var for vepsen.
“Du søker ensomhet”, sto det et sted jeg las. En kan lese mye forskjellig, men jeg spekulerer på om det kanskje stemmer.
Nå tror jeg de fleste av oss gjør det, til en viss grad. Må ha ensomheten.
Når jeg syns synd i meg sjøl og at ingen bryr seg om meg, tenker jeg at jeg skal reise til et sted langt-vekk-i-stan og gå i kloster, i ensomhet.
Langt bort fra alt.
Da jeg var et barn søkte jeg mye inn over i meg sjøl, likte å tenke og også drømme.
Opp gjennom ungdommen fikk jeg det for meg at jeg var ekstrovert og at jeg elska mennesker.
Og akkurat det gjør jeg nok, men det er ikke nødvendig å ha dem så tett.
Ikke hele tida.
Nå er jeg veldig glad i samtaler som er nære, under huda, ekte og uten pynt.
For jeg er veldig glad i mennesker, men ikke alle…
I kveld kom samtalen med mor til å handle om dette.
Om at vi alle er aleine i oss sjøl og det viktigste redskapet vi har sitter på toppen av kroppen.
Tankene våre.
Hvordan vi tenker om smått og stort. Hva vi gir oss lov til å tenke og ikke minst hvordan vi ser på oss sjøl.
Tror de fleste er vokst opp med en eller flere kritiske røster mot seg. Ofte i den beste mening.
Det er bare at vi oppover livet tar med oss disse stemmene og tar over dem, vi fortsetter kritikken mot den grunnleggende «oss».
Innerst inne er vi ikke gode nok, eller aller, aller innerst tror jeg de fleste er det, men laget over er kritisk.
Vi kompenserer med å være kritisk overfor andre.
Vi lager oss våre «fiender». Folk som vi syns tenker dumt, gjør teite ting, sier og handler på en måte vi ikke syns om.
Da er det så lett og ta fram dømmetanken.
Det kan nesten føles «godt» å fordømme et annet menneske.
En gang var jeg så sint på noen at det føles fysisk vond å gå inn i huset vedkommende bodde, det stakk og reiv i meg og var skikkelig ubehagelig. Grunnen var at jeg syntes det mennesket gjorde så store feil.
Heldigvis ga dette seg, men etter en nokså lang tid.
Plutselig kunne jeg tilgi og fri meg fra vreden jeg følte.
Du verden det gjorde godt.
Da jeg kjørte hjem under den høye stjernehimmelen tenkte jeg på dette, på samtalen jeg hadde hatt med mor, om å greie og ha gode tanker om alle.
Ikke dømme han som sniker i køa eller gjør noe anna vi syns er forkastelig.
Nødvendigvis tror jeg ikke ens eget liv har blitt verre om en har klart dette.
Jeg mener ikke at en skal akseptere alt, bare ikke dømme.
Jeg husker jeg tenkte for en stund siden, stakkars Hitler som måtte være Hitler. For en grusom livsvei og måtte bli en av verdens mest forhatte mennesker.
Man kan si at en har valg, og det vil jeg gjerne tro.
Men har vi egentlig det?
foto: Pixabay License Fri for kommersiell bruk Ingen henvisning nødvendig.
Under stjernehimmelen kan tankene bli store. Jeg syns likevel tanken er enormt interresant. Og jeg tror ikke livet blir verre om en greier å tilgi seg sjøl, ikke dømme andre og spre rundt seg med flest mulig positive tanker.
De må bare ikke fakes, de må komme fra hjertet.
Det er en ting en kan fake, og det har jeg prøvd.
Når humøret er slett og verden er ugrei, stille seg foran et speil og smile alt en kan. Altså før en stikker av til et kloster.
Ja, det høres banalt ut…men hjernen tror på smilet, for musklene sender beskjed til den om at her står det toppers til. Og den beskjeden blir aksepter, så da blir det framprovosert signalstoffer som får oss til å føle oss glade.
Det vanskeligste er å smile når humøret er i minus, det føles litt som et forræderi og ansiktet krakelerer. Men greier en det er det verdt det.
Ny torsdag på beddingen. Torsdagene har sitt mønster.
Vi unngikk akkurat at det ble fredag den 13 denne måneden.
Torsdag tok den datoen.
Min dag…eller dag, det er bare noen timer, skal tilbringes blant bøker.
Jeg bestilte meg noen bøker sist torsdag og er spent på om noen av de er kommet. En handlet om Kabbala.
Torsdag er egentlig også trening i varmtvannsbasseng.
Tenkte å bli med da de var i gang etter sommeren, men nå er vi så midtveis i høsten som det nesten er mulig å komme og jeg har ikke vært der ennå. I dag har jeg lovet å komme innom mor etter jobb.
Men jeg må komme meg i vei, kanskje bestemme meg for neste torsdag.
Det gjør så godt.
Og det er ikke bare sløvhet som har ført til at jeg har møtt opp.
Betennelsen i hofta er ikke bra, men har blitt bedre.
Har vurdert om jeg skal i gang men Tibetanske riter igjen også. Sjøl om kanskje Thai Chi har vært bedre nå.
Har en fin helg foran meg.
Trodde det var neste uke som ble veldig travel, men det er faktisk uka deretter.
Har en følelse av å seile i smult farvann.
Jeg skal snart smake på rundstykkene jeg lagde i går kveld. De er grove, har både cottage cheese og gulrot i seg. Vil ha matchate til.
Begynner å bli tom for matcha, så det må jeg få kjøpt inn.
Torsdagen er i farta og jeg må nok få opp farta også.
Jeg er litt gul helt inn til margen, ikke cool, egentlig bare gul og kanskje litt fuktig, nesten rå…
Ikke som ‘i råskinn’.
Det er uteverdenen som trekker inn i meg, for den er slik.
I dag for jeg på jobb, jeg skreiv tidligere at jeg gledet meg til dagen.
Lista jeg håpte å komme meg nedover var ikke eviglang. Regnet med at jeg hadde en rolig dag foran meg.
Den gang ei.
For data’n var skikkelig på vrangsida.
Til slutt fikk jeg jobba på laptopen, men der virka ikke tastaturet, ikke fikk jeg på de to skjermene jeg bruker – de gikk bare i dvale.
Folk fra IKT og andre, prøvde, uten at det funka.
Jeg fikk oppdatert program og ble ikke ferdig.
Må sannsynlig dra innom kontoret i morgen for å se om det går an å komme seg videre.
Hjemme igjen ble det middag, tagliatelle med tomat, løk, sterk ost blant anna.
Etterpå har jeg satt en deig som skal bli rundstykker og sett tv.
For tiden er har jeg kjærligheten på menyen. Jeg ser på ene serien etter den andre om kjærlighet; «Kjærlighet IRL», «Gift ved første blikk», Kjærlighet uten grenser», «Første date»…tror det er disse og det er jammen nok.
Ser du på noen av dem?
Og det verste av alt, jeg drømmer ikke om kjærlighet sjøl.
Syns det har vært logisk om jeg hadde, når jeg syns det er morsom og se på alt dette.
Men jeg syns samspillet mellom mennesker er veldig interessant.
Liker nok best den norske serien “Kjærlighet IRL». Handler om mennesker som ikke tør slippe ned forsvaret sitt og som nesten ikke har datet.
En fin og sårbar serie.
Så slik har dagen vært; datatrøbbel, mat og kjærlighet.
