Drømmer forteller om dagene. Om hvordan dagen har vært, det summerer drømmene.
Nettene mine er ofte fulle av folk, bilkjøring, biler som kjører seg fast, både snø og vann, vann og strand, og ikke minst hus jeg har bodd i, skoler jeg har gått på. Eksen dukker også opp i veldig mange av drømmene. De er ofte fargelagt av å ikke vinne over, av å streve.
Jeg er så glad når gode drømmer dukker opp.
Jeg er nok overraska over hvor fort livet har gått.
Over alt jeg skulle som fordunsta.
Og mens jeg har levd i påvente av å begynne med alt det andre, har jeg levd til gangs. Gjort det jeg trodde jeg måtte, trodd jeg skulle.
Og jeg angrer ikke.
Men jeg har inn i mellom vært trist.
For det ble så mye anna jeg måtte lande.
I alt dette kan det hende jeg tenker tilbake, tilbake da jeg var et barn.
Et barn midt i meg sjøl.
Tankene.
Hvem jeg da var.
Den gangen jeg kunne drømme meg bort.
Drømme meg bort i kjedsomhet.
Drømme meg bort i glede.
For jeg drømte meg bort, var ikke alltid til stede, var langt inni mine egne verdener.
Tankene jeg hadde var hele, uten kompromiss.
Etter hvert fant en sine plasser, plasser en ikke alltid var like fornøgd med.
Og så sprang livet avgårde-.
Hvem er jeg i dag i forhold til dette barnet jeg var?
Har jeg mista meg sjøl på veien?
Svaret er sikkert både ja og nei.
Men langt der inne finnes jeg, nesten like hel.
Som den jeg er.
Sjøl om jeg utenpå gjør alle disse andre tingene.
Tanken om hvem jeg er i forhold til andre dukker også opp…
Si det, det tror jeg ikke jeg kan svare på, for jeg er ikke inni andre.
Det meste er sikkert likt.
Men tersklene på likhet vil variere.
Smaken, hørselen og synet vil ikke være helt det samme.
På terskelen til natta i går ståka jeg, jeg ståka på facebook.
En gammel klassekamerat som plutselig dukka opp i feeden gjorde meg nysgjerrig.
Det som møtte meg var et vell av farger, former, komposisjoner…og jeg kjente på den ultimate gleden.
Gleden av det som er vakkert, det som ligger i å skape.
Jeg kjente det igjen og fikk lyst til å leite fram mine farger.
Så la jeg meg for å sove og hadde gode drømmer, drømmer uten problemer.
I dag er plana å gå ned i kjellaren der jeg har rom å disponere.
Finne fram fargene.
Jeg vil inn til meg sjøl, der det hele barnet en gang var, der jeg fortsatt er, men som får så alt for lite plass.
Sola treffer meg flimrende midt i øyenene. Gjennom de lave vinduene på stua.
Flimmeret føles som en behagelig massasje, noe vakkert.
Sol inn gjennom vinduer, filtrert av viftene grener med gult løv.
I gårkveld da mørket omslutta verden der ute, og vinden herja rundt hjørnene, dukka et annet syn opp.
Plutselig flamma det lys i mørket.
Mellom sundrevet skydekke kom en nesten trillerund måne fram.
Disse glimta som gleder.
Som gir en følelse av at det er bare ikke mørke og høst.
I går sto jeg opp og plutselig var ettermiddagen der.
Jeg hadde snakka i telefonen.
Noen ganger skjer alt samtidig.
I går ringte alle samtidig.
Så i grunn var det slik dagen ble.
Jeg er slapp.
Fryktelig slapp.
Jeg ble kaldt inn til nye blodprøver, de var ikke helt på stell nå sist, men ikke slik fryktelig på villstrå heller. Det er betennelse i kroppen ett eller annet sted og det er nok derfor jeg er såpass slapp.
I dag må jeg til butikken, mor trenger matvarer.
I går var det tungt for henne, ingen innom, utenom travle helsearbeidere.
– Har du skrevet i boka di, spør jeg.
– Jeg har ingen ting å skrive om, svarer hun.
– Hun savner nok mannen sin, kommenterer en venn.
Og det gjør hun så klart. Han var der til han ikke var der, i over seksti år.
Når naboer bort i mot har slutta å komme innom både på grunn av alder og at noen av de ikke forstår bedre, da blir det mye tomrom. Søstrene mine er der sporadisk, men det er jeg som har hovedansvaret.
Jeg kan ikke fylle tomrommet, jeg er der men kan ikke dra på besøk daglig.
Men i dag, om ikke så lenge, tar jeg turen.
Jeg skal ta med meg en strikking og ha tid. Kanskje jeg skal legge fram mobilen og ta opptak av slikt hun liker å snakke om.
Det er slikt jeg tenker jeg skal, men blir så sjeldent – men kanskje denne blåsbortdagen er fin til slikt.
En god helg til deg, håper du har noe fint du gleder deg til.
Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.
Ballen er iferd med å brettes ut.
Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.
I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.
Alle disse brikkene.
Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.
Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.
Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.
Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.
Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.
Ellers skjer det mye på den ytre plan også.
Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.
Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.
Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.
Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.
Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.
Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.
Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.
Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.
Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.
Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.
Slikt.
Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.
Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.
Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.
“Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag…er det mandag, er det mandag?”
Men altså ikke det. Vi er snart ferdig med tirsdag. Og jeg er også ganske så ferdig.
Du verden det er godt å låse seg inn hos seg sjøl etter to dager på farten. Kjente det på ferja hjem at jeg duppe-trøtt.
Sovna sittende i bilen et par ganger. Altså, mens jeg satt i bilen på ferja!
Dagene har gått fint. …
– Og så langt kom jeg i skriveriene mine i gårkveld. Jeg var så sliten at det å gå og legge seg var bortimot en Amerikareise.
Nå har en god natt fargelagt kommende dag.
Skal rekker et møte på Teams klokka ti, men satser på og være på plass litt før.
Så på programmet står dette møtet, ferdigstille noe tekst og finne bilder til, klarere og melde meg på en konferanse…og da er det bare et pluss om jeg kommer i gang med mer.
Timene vil nok uansett bli for mange den uka her.
De to dagene som er tilbakelagt har vært fine, slitsomme og mandagen fikk en krevende slutt. Av og til sier folk noe man ikke syns det er det minste hyggelig at de sier. Man blir gående å tenke hva som ble lagt i utsagnet, slik endte den ene dagen.
Når det ikke er konstruktivt, bare slitsomt, må man greie å frigjøre seg og sette slikt på den hyllen det hører hjemme.
En kan ikke ta til seg, eller bære på alt som blir sagt.
Når det ikke har annen funksjon enn å bygge ned.
Men ellers veldig positive dager.
I dag, etter jobben, må jeg antakelig ta en runde, for det er meldt tildels sterk vind utover ettermiddagen og natta. Så framom mor å sette inn hagemøbler, etterpå hjem til meg for å ta inn noen stoler og et bord.
Er ikke så glad i den vinden. Huset er ikke reparert etter vinden sist vinter, ikke har jeg fått prisantydning på reparasjon, sannsynlig har jeg ikke mulighet…eller bør ikke låne opp, slik situasjon er nå.
Så var det den skogen som ble sett på i sommer, har heller ikke fått svar derfra.
Det er så tungt med slikt og jeg er fryktelig lei av å mase…føler det må til over alt, både privat og på jobb.
Men akkurat nå, akkurat, akkurat nå, er det stille før stormen…og jeg må ut å virke.
Salen var bortimot smekkfull. Tror nesten ikke jeg har sett så mange på kino.
Men så gikk da også en kino det har vært snakke mye om i media og som er Norges Oscar-håp, da det er den som er valgt ut.
Det var mellomsøster og moren min som ble med, begge sa «ja» med en gang da jeg foreslo å se den.
Den varte i 2 timer og 30 minutter, så det er lang nok tid på en kino.
Da vi kom inn i lokalet var det varmt, men hvordan det gikk med varmen vet jeg ikke. En kan si at det var et god reaksjon på filmen.
I starten følte jeg at jeg satt litt dårlig og filmen var veldig grå og tung i fargene. Skjønte det var et virkemiddel. Og det var en film som handla om et tungt tema.
Jeg kan henge meg veldig opp i detaljer på film, spesielt norske.
Filmen vi hadde landa i setene for å se var «Krigsseileren», skrevet og regissert av Gunnar Vikene.
Etter en stund, jeg måtte arbeide meg inn i filmen, gikk tida fort.
Litt spenstige overganger, et par ganger var eksplosjonene ved bombing brukt som skifte av scene.
Skuespillerne gjorde en svært bra prestasjon, de var troverdige.
Jeg blir alltid imponert når barn spiller og du tror på dem.
Kristoffer Joner, Ine Marie Wilmann og Pål Sverre Hagen hadde alle gode rolle-presentasjoner. Tidligere rolle-karakterer dukka ikke opp, som kan være en i fare.
Jeg trodde Alexandra Gjerpen hadde en større rolle, ut i fra intervju. Hun kom bort uten at det ble sagt mer om det.
Det var innimellom litt lange stille tagninger, der jeg datt litt av. De kunne være en brøkdel for lange.
Men alt i alt en veldig god film.
Og budskapet syns jeg var så viktig.
Alle disse menneskene som kom hjem til ødelagte liv, som hadde ofra alt, kom hjem med istykkerrevne sinn og møtte forakt.
Ingen respekt.
Tror mange lokalsamfunn hadde sine krigsseilere, mennesker som ble sett ned på og som fikk null respekt.
At dette ble tatt opp er så på tide, disse menneskene som måtte satse livet sitt, overlevde og kom hjem med sinnet fullt av traumer.
Nok en dag med fantastisk vær. Jeg blir nesten i villrede. Hvordan…
For hvordan skal dagen brukes?
Ja, jeg har fri i dag.
Jeg HAR fri og gir meg ikke lov til å tenke anna.
Sjøl om tankene kommer.
Slik som at det er tydelig at det er forventa mer-, forventa mye mer enn hva en rekker på litt over en og en halv dag. Om jeg blir sammenligna med de som har full uke, gjør det meg opprørt.
Jeg har noe som skal leveres innen i morgen, men kan bruke litt mer tid på.
Mandagen har jeg et viktig møte som jeg kjenner jeg stresser med.
Så det er det vanskelig å bare ta fri…det blir litt slik ulne konturer mellom arbeid og fri-.
Jeg har pakka ned sommerklær, sortert både det som må vaskes før det legges bort og noe som må repareres. Har tatt av sengetøyet, kasta til vask og hengt opp. Tenker å bruke sommerdyna enda litt til.
Så langt er det ikke meldt minusgrader.
Husarbeidet står i kø, det er så mye å gjøre.
Rekker jeg en del blir jeg glad.
Fiskestanga har jeg et ønske om å ta med meg ned til sjøen, men snøret må skiftes. Et arbeide jeg utsetter.
I helga går en kino jeg kan tenke meg å se, så vurderer om jeg skal høre om noen vil være med. Men vet ikke om jeg orker å lage avtale.
En gjennomgående begrensning, jeg lager meg nesten aldri avtaler lengre, på fritida mi.
Ikke for jeg ikke har lyst eller kan, men fordi jeg har et stort behov for frihet. For å ha fritt der det er mulig.
Og dette handler så klart om energi.
Det som skjer da, er at det blir nokså tomt i rundt en.
Og en får føle på det å være enslig.
Av og til tenker jeg at det må være fint og ha en å dele opplevelser med, et tidsvitne. Noen å le sammen med…nå greier jeg fint å le om jeg er alene også.
Men noen å fortelle om dagen til, jeg bruker familien, men det er ikke nødvendigvis de er der, slik. Barna vil gjerne jeg skal ha det bra, når jeg har behov for å dele et problem opplever de at jeg ikke har det bra. Nå skal det sies de for oftest er fine.
Likevel, noen å dele med, noen å bry seg om.
Men jeg har faktisk ikke energi.
Ja, jeg er enslig, men føler det er viktig å poengtere at jeg er ikke ensom.
Det er en viktig forskjell, og jeg er veldig glad for at jeg ikke føler på ensomhet.
Det er nesten så gale at jeg tror jeg har folk i rommet, tror at noen kommer i gangen – så jeg må minne meg på at det er ingen andre her enn meg.
Jeg nevnte latter lengre oppe, ja jeg kan le høyt og befriende, av noe jeg leser eller hører.
Og jeg koser meg. Koser meg med det jeg opplever.
Men jeg har noe jeg er fryktelig lei av, lei av all motstand, all utfordring, lei av alle motbakker.
Kan liksom ikke tilværelsen komme seg på skinner?
Behøver det å være problemer bak en hver dør.
Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske flink til å takle, jeg har mange år med øvelse.
Men sliten blir en.
Kom over en side, en side jeg ikke tror på, men likevel…
Jeg trykte meg igjennom.
«Livet ditt vil snu» sto det der, musikk i mine ører.
“Litt mer motstand nå, men så vil alt som er bra, skje»…og det var ikke måte på, kjærlighet, penger og lykke, ikke noe om helsen, som mitt egentlige spørsmål gjaldt.
Men tenkt om, tenk om jeg har greidd å snu tankene mine, trodd på dette, trodd alt skal bli bra, gått ut i verden med det i tankene.
Ikke sikkert det har blitt verre av det heller.
Trodd at alt bra skulle skje meg, at økonomien ville bli svært god, at kjærligheta kom rullende inn på tampen av et levd liv, at jeg ville bli fra meg av lykke…
Det siste, det med lykke, nå ser jeg at jeg har det mye bra, jeg er stort sett balansert i måten jeg ser på det meste, jeg har nada misunnelse, ikke noe å være sjalu for, jeg unner andre gode liv og kan glede meg over det som går bra for andre.
Dette er egenskaper jeg er veldig glad for jeg har fått utdelt, så klart lite å takke meg sjøl for – jeg er sammenskrudd slik. Jeg har også en evne til å se bak fasadene.
Så jeg påstår jeg har det svært bra.
Det er nok heller det at jeg ser mange problemer som er det største problemet, for å si det slik.
Så det å gå ut i verden og tro på alt det gode vil skje, vil ha rydda problemene mer ut av synsvidden.
Derfor tror jeg en slik holdning har ville vært til hjelp.
Men da må jeg slippe inn engler og demoner, det er nok der jeg vil få den største utfordringa.
Sjøl om jeg tror det er mye mellom himmel og jord, så har jeg disse to som sitter bak hvert av ørene mine…
