Rus på søndag

 

 

Endelig mat. I dag gikk tida før husfruen tok til vett og serverte.

 

 

De store kulinariske følelsen lot vente på seg.

Sjøl om en skulle tro det ville smake.

Røkt laks med eggerøre  og stikkelsbærsyltetøy fra hagen.

Ja, ikke riktig fra hagen da, det ligger ikke syltetøy i hagen.

Men bæra voks der.

Gressløken i eggerøra også.

Men høner har jeg ikke. Det får jeg være sjøl.

Og alle de andre en måtte trenge i et hus -.

 

 

Sola har lista seg fram, lett på tå.

Etter min barføtte tur ute, trappa jeg opp i noe svineri, så føttene har dusja.

Ikke resten av meg.

Jeg må nok det også, før eller siden.

 

 

Dagen er kanskje nesten helt fri.

Det føles fantastisk etter rennet gjennom uka.

Gårsdagen hadde også fint vær, og grunnen til stødige værrapporter er at jeg er grådig på tida mi når sola er framme.

 

I går satt jeg inne i mange timer.

Det var interessante foredrag, så dagen gikk greit, ja var direkte hyggelig. Sjøl om det vart jobb denne lørdagen også.

Og sjøl om det var fint vær ute.

Så etterpå, enda det var kveld, kjøpte jeg med kaffemat og kjørte framom mor.

Da jeg var hjemme enda senere, hadde jeg enda igjen glede, som jeg ønska meg etter endt dag.

Så slik kan jeg rapportere om sol både ute og “inne”.

 

 

Etter hvert må jeg bestemme meg, om jeg skal ta en buss i kveld.

Eller morgen.

Kanskje i morgen…

Slik at dagen er helt fri i dag.

Fri til å gjøre slikt jeg bør.

 

Ikke har jeg bestemt meg og ikke har jeg stemt.

I morgen skal jeg få nytt syn på tilværelsen.

Men i og med det bare er halvparten av slikt en ser med som skal under lupen, regner jeg ikke med det slår nevneverdig på det jeg velger å stemme…med min stemme.

Når jeg kan kjøre igjen, etter nytt syn, får jeg ta et valg før valgdagen.

Velger i hvert fall å slippe å stå i kø.

 

 

Spredte tanker på en søndag.

Første søndagen i september i frirus

 

 

 

Bruk meg opp, men la gleden være igjen

 

 

Nye dager kommer hver dag. Det er fantastisk. Hver dag en ny sjanse.

 

 

Sjøl om dagen er til å brukes opp, og sannsynlig utslitt når den er over.

Fra morgenen er den ny.

 

Min nye dag skal brukes til flere ting.

Først må jeg kjøre meg en tur, over fjellet og til nabokommunens tettsted.

For der er det apotek.

Jeg må kjøpe noe til mandag.

Da skal jeg til pers.

Det tenker jeg ikke på nå. 

 

Etterpå skal jeg kjøre andre veien.

Henge opp bilder, bare ark.

For jeg skal ha en avdeling med å jobbe.

Denne lørdagen også.

Når kvelden er her og dagen igjen er brukt opp, da håper jeg på at dagen har vært fin.

Og god.

Men fine opplevelser.

At den ikke er mer oppbrukt enn at jeg gleder meg.

 

 

Fin lørdag til deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

En kopp

 

 

 

En kopp kakao, til kvelds. Med piska krem på. En kopp kaffe.

 

 

Bildet er tatt av JUNO KWON fra Pixabay

 

Til morgenen, når sola kryper over åskammen.

En kopp te, til lunsj.

 

Kopper full av varme.

Velværet når den varme vesken finner sin vei, på innsida, av deg.

Men ikke for varm.

Ikke brenne tunga.

 

Varme øyeblikk.

Med tankene på vandring.

Eller, bare tanketom.

La øynene hvile på natta eller dagen, eller hva som er i vente.

En hvilestund fra det neste.

For det neste kommer alltid.

Alltid er det noe.

Noe å bestille.

Men den stille ro med koppen, der kroppen er i ro, er godt.

 

I dag er det fredag og nyt en kopp før helga tar over.

 

 

 

Nå, før og siden

 

 

 

Høsten blåser rundt mitt hus. Det er før, det er nå, det er siden…

 

 

 

For det er mye, hele tiden er det mye.

Mye som skal utføres og så mange tanker…

Det som det er lite av er tid.

Tida, den smuldrer bort.

 

Å være her, altså akkurat HER jeg er, er det eneste.

For det er det man er.

Aldri før eller siden.

Det er bare minner og drømmer.

Vi er her.

 

 

Bildet er tatt av Rocco Stoppoloni fra Pixabay

 

 

Jeg øver meg.

Har gjort det lenge, for blir aldri…, eller har ikke blitt flink nok ennå; til ikke å stresse.

Absolutt flinkere, mye flinkere.

Akkurat det vil jeg påstå.

 

Dagen i dag har jeg tatt med ro.

Hittil.

Men skal snart ut i det igjen.

 

Jeg måtte ta fram det gammeldagse systemet, der jeg tar ut et ark, et papirark, for å få oversikt.

På dagene mine.

Svupp, så var mange av dagene fylt med “noe”.

Det lager litt mer ro å få den oversikta, være forberedt og ikke overraska.

I tillegg til det jeg legger inn på mobilen. Den nye mobilen med mindre oversiktlighet.

 

For nå må jeg holde tunga rett i munnen, i rett munn osv. for ikke å lage stress.

 

Da må jeg til å virke. 

 

 

I farten

 

 

 

Dager fyker forbi i fragment. Prøver å få alle brikkene til å passe.

 

 

 

Ferien er definitivt forbi. Er ikke bare, bare med sen ferie…alle møter, alle samlinger, alt…er i full fart når en er tilbake.

 

Ute er verden grå, skyene har nærkontakt med jorden.

Og så er det vått.

 

Jeg springer gjennom korridorene, gjøremåla og prøver å holde tidsfrister.

I postkassen ramler det ned timeavtaler, både til da og da.

 

Det roer seg nok noe ned.

Eller, en venner seg til en større aktivitet.

Ett av to. 

 

Ønsker deg som leser en nydelig onsdag, finn det vakre.

 

 

 

 

Folk

 

 

 

En dag for flere år siden. Overskyet da, som nå. Bildet jeg deler.

 

 

Men jeg bader ikke i dag.

Sjøl om jeg har vurdert.

Å bade utover høsten.

Kjenner lyst.

Lyst til å løpe ned til sjøen og ta en dukkert på flo sjø.

Ja, jeg sa løpe.

Ønsket om å være aktiv.

Tror fortsatt det er oppnåelig.

 

Tror jeg har litt tåke i hodet også.

Tanker tenkes.

Om folk, om hendelser.

ofte om folk.

Rart dette at en syns folk er så interessante.

Hvordan vi opptrer-.

 

Sammensetninga om hvem vi er og hva vi har blitt.

En kan føle stor kjærlighet overfor mennesker.

Ukjente.

Men også sorg.

Kanskje aller mest det folk gjør overfor seg sjøl.

Mennesker er strenge mot seg sjøl.

Mange er det.

Og da blir de strenge mot andre.

Er en snill mot seg sjøl blir det også enklere å være snill mot andre.

 

Tanker før jeg må ut.

Ut i verden.

Til oppgavenes verden.

Og i dag skal jeg klippe meg.

Virkelig på tide.

Kanskje det blir mer orden på innsida, når det blir rydda opp på utsida.

 

Ha en riktig fin dag og vær snill mot deg sjøl.

Min sjølpålagte oppgave er å være snill mot andre.

 

 

 

 

Hvordan gikk det?

 

 

 

Jeg skulle fortelle, skrev jeg tidligere i dag. Etter en dag som starta med sol og avslutta med kald luft og en himmel som ikke lengre var blå.

 

 

 

Jeg var ut og fikk plukka inn det jeg hadde som eneste plana i dag.

Stikkelsbær.

Og jeg stakk meg.

Det er ingen vennligsinna busk.

Mens jeg plukka spekulerte jeg på om det var funnet opp stikkelbærplukkehansker.

Ennå vet jeg ikke hva det skal bli, men kanskje er syltetøy en grei greie.

 

 

Og så skulle jeg si noe om gårsdagen jeg har hausa så opp.

-Som jeg pusta meg i gjennom dagen som en prustende hval, bare for å passe på at jeg pusta ordentlig ned i magen.

-Som fikk streng kontroll på tanker som fikk lov til å være i hodet og de som ikke fikk være der.

-Som jeg skulle ha disiplin på.

 

Første steg var ikke å stresse.

Jeg var innom kontoret å henta papir jeg ikke hadde behøvd, jeg så ikke på det etter dem var henta.

Jeg kokte kaffe slik for sikkerhets skyld. Om noen likevel hadde lyst på, sjøl om tida var lita.

 

 

I minuttene før de kom tok jeg med meg fotoapparatet ut for nok en gang å roe ned lørdagen.

 

 

Og så kom de, folka jeg skulle møte, i en liten minibuss.

Jeg gikk i møte og var Vertinna.

Nesten som en skulle blitt filma, en kan alltid spekulere på hvordan en framsto. Men ingen vits å spekulere for mye.

Følte nesten jeg snakka både på ut og innpust, men tror ikke jeg gjorde. Men jeg snakka nok fort. Det var mye jeg skulle si på kort tid.

 

Gjengen var gemyttlig.

De sågar lo ved flere anledninger av det jeg sa. Og ja, det skulle være litt morsomt det jeg sa da.

Og de virka oppriktig interessert. Det var en veldig god følelse.

 

Og så løp vi gjennom husa på en rask befaring før de dro videre.

 

 

Da jeg sto igjen, etter og ha låst, i sola, kom det et ungt par forbi. Som hilste. De fortalte de nettopp hadde flytta til kommunen og jeg ønsket de velkommen. De spurte etter en strand eller en kai, som de kunne bade fra.

Jeg slo følge med de for å vise, og det var godt. Godt bare å konversere om helt andre ting.

Et hyggelig, ungt par som hadde flyttet hit.

 

 

Så dro jeg hjem, satt meg i bilen og starta.

Da kjente jeg hvordan jeg hadde mobilisert til møtet.

Jeg har en opplevelse av at det gikk bra, men der i bilen fikk jeg nesten lyst til å tutgråte. Jeg ramla bare sammen.

For jeg var i gjennom.

Jeg gråt ikke, gråten sto bare på terskelen, klar for å løses ut.

 

Og jeg hadde ikke mistet munn og mæle, jeg hadde stått i det.

Jeg glemte bare ett ord, ett ord.

Og det får jeg bare la passere.

 

Jeg kom i gjennom. Framtida får vise veien dette går videre, så en gang kan jeg nok si noe om det. Noe mer enn det her.

 

 

 

 

 

Bare søndag

 

 

Våkne til søndag med blå himmel og fri. Da har jeg ikke noe mer å forlange.

 

 

 

Strekke seg mot dagen for å kjenne i hele kroppen, at en ingen ting skal.

Eller, har satt en ting på timeplana. Bare en ting.

Den skal du få vite helt på slutten.

 

Sette seg ute, høre på vind og musikk.

Raslingen i trærne.

Bare være til.

Inn for en sen frokost.

Presse appelsin, steke egg og bacon av kalkun med bønner i tomat, til. Tine en proteinskive i brødristeren. Koke seg kaffe til.

 

 

En søndag og kroe seg i.Det er så godt når dagen er slik.

 

 

Og så over til den ene plana jeg har i dag.

Det er dette her.

 

 

Plukke de.

Vet ikke hva jeg skal bruke stikkelsbæra til, men finner nok på noe.

Nyt det som er igjen av søndagen.

Her har det skyet over nå.

 

 

 

 

Foto for fatning

 

 

Helt nydelig dag, Jeg prøver å ta det med ro. Før jeg skal ut å “ro”.

 

 

 

 

Håper jeg ikke må hamle…, men at jeg i stedet hamler opp med det som ligger foran.

I kanskje det som er sommerens siste varme dag.

 

Framover hutres det til.

Men jeg greier nok dagen.

Uansett.

Og kanskje jeg bare skal gi litt blaffen. Når en får tredd ting nedover seg med bare få dagers varsel, siste dag i ferien.

 

 

Stressa med meg flere blekker hjem i går, til og med en Stortingsmelding. Men føler på et enormt press, men tror jeg faktisk er avspist med nye mindre tid enn hva som sto i mailen jeg las.

Så hvorfor skal jeg stresse…

Jeg får bare gjøre mitt beste. Og så kan jeg være bitte litt sint, inni meg. Ellers skal være så hyggelig at jeg kan smøres på brødskiva.

Kanskje er jeg bare feil menneske til dette.

 

Egentlig litt morsomt at jeg roter med gamle ting, når jeg var opptatt av det nye, være innovativ, oppfatta trender fort.

 

Før dagens oppdrag måtte jeg ut, ut for å fange dagen.

Jorde meg og kjenne på  gleder.

 

 

Så jeg deler bilder fra prosessen.

 

 

Bare gå barbent i alt for langt og fuktig gress og ta bilder.

 

 

Ikke tenke på noe annet enn å fange former, lyset og komponere i den lille firkanten jeg ser igjennom.

 

 

Det gjorde godt.

 

 

Så jeg samla all energi for oppdraget.

Hvordan det gikk kan jeg skrive litt om i morgen.

 

 

Har lørdagen din vært fin?

 

 

 

 

 

Dager tunge på tå

 

 

Dagen starta så fint. Med sol. Og jeg måtte ut.

 

 

 

 

Ut i den solfylte dagen, der sola lekte med hauger og søkk i naturen i samarbeid med skyggene.

 

 

Det var så fint.

 

Så direkte artig var det ikke å gå over parkeringsplassen, inn en dør og låse seg inn på kontoret. Der ingen andre var.

Markisene som dekket vinduene for å stenge sola ute.

 

 

Jeg ga meg i kast med datoer, for mange datoer brukt opp før tida er her.

Noen måtte jeg forandre, for det ble dobbelt booka.

Da jeg skulle bestille et møterom etter 1,5 år uten å ha gjort det og samtidig oppdaga at den gamle måten å gjøre det på ikke fantes, da….

Å prakkes så med noe som skal være så enkelt.

Det går nok bedre neste gang.

Sjøl om jeg ønsket det ikke skulle være noen neste gang da jeg gikk derifra.

Dagen var rett og slett tung i sessen.

 

 

Men det går seg til.

 

Hvordan skal en kunne bestemme over seg sjøl?

Bestemme over hvordan hode og kropp skal funke?

 

I kveld har jeg følelsen “bli” eller “gå”.

Jeg er bare litt kvalm over alt.

Syns bare overskuddet er så alt for grunt.

Og det er dumt.