Fornufta må fram. Med litt grov, hes stemme og knute i nakken ser ho på meg over brillekanten.
Det kalde blikket er kanskje ikkje så kaldt likevel, om ein ser godt etter. Det er nok eit snev av omsorg i det. Eller kanskje er det til og med mykje omsorg.
Ho er berre så fryktelig kjedeleg i dei grå kleda knappa godt opp i halsen. Ho held opp fingeren framom meg og seier “du veit”. Og eg må berre seie meg einig, eg veit. Eg tru eg veit. Og eg veit.
Så gjer eg val.
For mer
Da eg var 17 år var eg stor.
No er eg mor.
Veslejenta fyller 17 og er svært ung.
Sjølv synest ho at ho er stor!
For mer
Enn å slite så kolossalt berre over inntrykk. Enn å være så glad i si eiga einsemd.
Det går nok over. Det vil bli betre. Etter ei stund. Ei stund som ikkje er så
lenge til…..
Eg som var så sosial. Eg som gråt mine modige tåre når besøket gjekk. Altså, da var eg
berre nokre år, men eg husker kor frykteleg trist det var når dei som vitja
barndomsheimen gjekk; tanter og onklar, besteforeldre og søskenbarn.
For mer
I fjor på denne tida var jeg i Östersund. Jeg fant ut jeg ville kopiere noe jeg så der. En bøtte full av ris pynta med fargerike stoffremser. Slik ville jeg også ha, tenkte jeg, og fant meg stoff i fine farger som jeg klipte opp. Jeg gikk ut i sola og knytta stoffremsene på riset. Følte at denne handlinga ute i sola nesten var rituell.
For mer
Jeg tror på det gode i mennesket. Det er mye større enn det vi ser. For alle prøver det beste de kan ut fra sine “verktøy”, det tror jeg. Jeg tror på mennesket. Og jeg er heldig fordi jeg får lov til å møte mange av disse fine og kloke menneska.
Og hvorfor skriver jeg dette, hva vil jeg oppnå med denne tildels pompøsiteten?
Hovedsakelig måtte jeg skrive dette fordi jeg blir så glad når jeg møter mennesker som har så mye av det gode i seg og som bruker det og gjør en forskjell. -Opplever all den plassen disse menneskene skaper, plass av at hver enkelt er god nok.
For mer
En liten pause for å prise en stille stund.
Med roser i kinn og sirup i munn.
For mer
Så knelte jeg der jeg mente jeg planta drømmen om snøklokker i høst.
Snøklokkene som var det første tegnet i mitt barndoms rike, om hva som var i emning.
Disse snøklokke løkene jeg har gjort gjentatte forsøk på å få til å spire og fortelle om nye vårer.
Men som jeg aldri har lyktes med i noen særlig grad.
Og da ser jeg det, en liten grønn spire som så vidt stikker opp av jorda.
En snøklokke spire!!
Å lykke!
Mer kaos på
“Hun er sosial”, sier vi, eller “han er ikke flink med barn”. Sannheta er vel at alle kan være forskjellig til forskjellige tider. “Hun kommer alltid for sent”. Han glemmer alltid noe………for jeg tror at det oftest er det negative vi veit om hverandre som vi tror vi veit.
Om en kommer for sent første gangen til et møte betyr ikke det at en kommer for sent til alle de andre møtene. Om så skjer, er det fordi en gir blaffen?? I denne retorikken her mener jeg at svaret er nei.
Når du forstår at folk du har møtt legger et sett egenskaper på deg som er provoserende. Da kan det være at provokasjonen kan være den at noe stemmer eller at det er helt feil. Ett av to. Så da må en bare tenke over det. Overfor seg sjøl bør en i hvert fall være ærlig.
Hvert menneske er en unik ny bekjentskap. En bør vaske øyne, ører og hjerne for å lære det nye mennesket å kjenne. Men det er fryktelig vanskelig. Leitinga og kategoriseringa er i gang.
“Jeg er ingen du har møtt før”.
For mer
Lørdagen er god, sola inne i stua greier å løfte tilværelsen til nye høyder. Ute på terrassen kjenner jeg at disse strålene som treffer varmer.
Tenk det.
I februar.
For mer
Jeg har også tatt flere andre kontakter. En er et dypdykk inn i historia, og egentlig et stort valg om ting har vært for et kvart århundre siden. Men jeg kjente ingenting, liksom greit både å gjøre slikt og utfallet. Jeg har også snurra på en tråd uten å vite om jeg gjorde snurren løsere eller fastere. Slikt en ikke veit på en slik dag som i dag.
En flat dag.
En pannekake flat dag.
Les mer på
