Her kommer bilder helt ned til sjøen og opp igjen. For i dag har fotoapparatet og jeg kost oss.
Etter en fin dag på jobben gikk turen ut i igjen.
Ut i sol og temperaturer som gjør høsten til skamme. En høst som har lagt seg på en sommerlig linje.
Etter en tur innom matbutikken der jeg følte meg skikkelig som en idiot. Jeg møtte et foreldrepar og følte jeg måtte spørre hvordan det gikk med deres syke barnet. Da de fortalte at det gikk dårlig, spruta tårene mine, og jeg følte meg skikkelig idiot.
Så klart er det fryktelig trist, men jeg skal ikke begynne å gråte på butikken. Jeg er ikke en gang så nærme.
Så på tur hjem var plana klar.
Jeg måtte ut for å fotografere.
Og etter bitte litt hvile kom støvlene på.
Og bilder ble tatt.
Begynte med blad og blomster, før jeg kryssa veien.
Nedover jordet med de dype spora i jorda etter kyrne. Langs kanten sto gule bjørker.
Jeg skulle inn i skogen mellom disse trestammene.
Likte så godt forma på denne greina.
Inne i skogen forsvinner sollyset mer, bregnene er så fine der sola treffer.
Lengre innover, trær, greiner og lyset fascinerer meg. Jeg knipser og knipser.
En bjørk skinner som en sol mellom trestammene da jeg nærmer meg sjøen.
Sjøen ligger nesten som et speil, den lave sola lager en spesiell stemning.
Som en lyskaster slår strålene ned og viser formene på landet på andre sida av fjorden.
Det er fjære, tangen ligger som et belte mot sjøen.
Sjøen speiler gule trær og rødt naust, en blir helt lykkelig av bare å stå og se.
Nedi vannet er det er yrende liv. Prøvde å se om jeg fant ut hva som svømte rundt like under sjøflata, men det var nok små, små fisk. Det var et yrende liv som laga ring på ring i mønster.
Men jeg måtte ta veien opp igjen. Grudde meg litt til motbakken. Men fikk ta tida til hjelp, ingen vits å gjøre noe som blir dumt for det som skal bli bedre.
Og så var jeg nesten oppe ved jordet. Sola hadde blitt enda nærmere horisonten.
Se her, her sender den strålene ut i en fargeprakt som fotoapparatet oppfatter. Og jeg skal atter krysse veien.
Og så er den siste veibiten og jeg er hjemme. De gule stråa rammer inn oppkjørselen.
Så ble det middag, dagsrevyen og utplukking av bilder.
Når det blir så mange bilder behøver en mindre tekst.
Tenker jeg.
Turen gjorde godt.
Og enda en vakker høstdag er blitt mørk utenfor vinduene.
Morgenstund har gull i munn, er det sakt…men det er bare tull i grunn…
I dag våkna jeg av alarmen. Liker best å våkne før den ringer.
Jeg vil finne meg noe å glede meg over før dagen er i gang. Når jeg kommer på badet igjen nå, skal jeg smile så bredt jeg kan.
Jeg gleder meg til…, å komme hjem igjen, absolutt – men vil finne noe anna…spise fårikål, neeeii, nok med en dag, egentlig…ganske gode værmeldinger utover dagen med sol, tjaaa…
Føler likevel jeg må finne noe anna, noe mer unikt for dagen i dag.
Jeg gleder meg til jeg skal på arbeid å løse dagens oppgaver!
Se der.
Litt forvirra over resultatet sitter jeg her nå, men likevel fornøyd med resultatet.
En ny dag er på gang.
En ny uke.
Nå skal jeg drikke limevannet mitt.
Sitter her som et spetakkel, har farga bryna, eller er i gang med det og ser ut som et troll dratt fram fra de dype skoger.
Hører prikking fra varmeovnen som skrur opp temperaturen, en etternøler av en flue surrer rundt, utenfra er det biler som durer inn i mandagen og en ensom skvatring fra en fugl.
Hvordan blir den uka her, tenker jeg. Tror den blir litt roligere, men orker ikke å sjekke. Det er søndag og sola skinner.
Den har blitt tung i buken.
Sola altså.
Den sveiper tretoppene.
Men ennå syns den, tror den vil kunne det en drøy måned til før den går i ‘hi’ for mitt åsyn.
Her jeg bor.
I dag skinner den.
Tror natta har vært kaldt.
Fant ut at det er best å ta inn plantene som ikke vil tåle frost, kanskje er det allerede for sent.
Vurderer å ta meg en kort tur opp i haugen.
Før resten av dagen.
I gårkveld kokte jeg fårikål til i dag, for at den skulle få tid til å bli riktig god.
Skal om ikke alt for lenge inn til mor, hun bruker å ha litt hvetemel i, for at kraften ikke skal være så tynn. Jeg har ikke hvetemel i hus, og spelt valgte jeg ikke å bruke, så skal ta et etterkok med litt mel i, når jeg kommer dit.
Lillesøstere min og datteren hennes kommer også. De to var hos meg i går og vi hadde en trivelig ettermiddag. Jeg tenkte å lage en fiskesuppe, men da hun sendte melding om tid, spurte jeg og fikk til svar de bare ville ha kaffe.
Lillesøsteren min er glad i søtt. Så da slapp jeg unna med mindre styr.
Jeg har vært glad i å lage mat og ha gjester, det vil si jeg syns det veldig koselig med god mat og prat rundt bordet. Det er bare at i senere år har jeg evna det dårligere og dårligere.
Jeg har dette håpet om å bli bedre, men må innrømme for meg sjøl at det ikke har skjedd ennå.
Kan ramse opp slikt jeg gjør når det blir sommer og som ikke ble i år, ikke ble alle sommerklærne tatt ut av kassene sine, ikke ble plenen klipt…så nå skal det bra fantasi til å tenke på villnisset ute som plen, ikke ble stoltrekka rundt spisebordet skifta…
Men nå er jeg en urokkelig optimist og tror både på sommeren og at det skal bli bedre.
Alt skal det.
Helsen min.
Egoismen hos folk bli mindre og sunnere.
Strømprisen bli lavere samtidig med større bevissthet om forbruket.
Større nøkternhet og større glede.
Og krigen både i Ukraina og andre steder pakkes ned.
Oj, dette ble en brå sving fra det nære til verden der ute og jeg fikk lyst til å gråte.
Men tårene er det ingen gang i.
Akkurat nå kom en kald trekk og sola forsvant visst bak en sky.
Jeg tror jeg får drikke limevannet mitt og fortsetter søndagen slik som tenkt.
Atter helg og dagen har slått av lyset. Jeg måtte også slå av data’n noen dager.
Den siste og mest logiske grunnen med datastopp starta med en melding.
Fra klokka 9.00 til 14.00 ville strømmen være avskrudd, sto det.
Jeg gjorde fra meg det som trengte strøm og knapt et minutt over ni var strømmen utkobla.
Så gjorde jeg slik jeg skulle gjort en stund, satte meg i bilen og kjørte til Øra. Det ble både apotek, blomster og mat.
Da jeg hadde samla alt på apoteket; fluor, øyengele, sjampo, balsam og noen gaver, glemte nattkremen, gikk alarmen på senteret.
Ingen reagerte, men til slutt bevega noen av betjeninga seg bort til inngangen.
Det var heldigvis bare falsk alarm og jeg slapp å legge fra meg ‘fangsten’ min.
Om dagen føler jeg meg som en idiot på butikker, finner ikke det jeg skal, jeg ser det ikke…blir helt svett og uvel, beint ut nesten dårlig.
Det var i hvert fall fantastisk godt å kunne dure tilbake over fjella, snartur hjemom før ferden gikk videre. Der var det timene på biblioteket, før turen gikk ennå videre, hadde handla for mor.
Lillesøster og datter var der, så tok en fort og kort kaffe, før turen gikk tilbake og hjem. De kommer hit i morgen, og jeg ba de innover til mor på søndag, for jeg har tatt på meg fårikålkoking. Derfor blir helga sosial nok.
Sjøl om strømmen var kommet tilbake da jeg kom hjem, var ikke nettet det.
Ut med ledninger, støpsel og dubbeditter. Regna til 20 mange ganger.
I morges prøvde jeg igjen.
Hjemme igjen i ettermiddag var data’n like utilgjengelig. Atter ut med ledninger, regne til 20…og plutselig…
Jeg var igjen på nett.
Så sjøl om det er nesten det eneste jeg orker, bruke nettet, sett serie på nettet, samtidig som jeg gjør noen framstøt for et renere kjøleskap. Kjøpte meg gjennomsiktige bokser i går, for et oversiktligere kjøleskap. Har brukt plastkurver som var kjøpt inn på nittitallet, de begynner å gå fra hverandre.
Plutselig ser jeg at naturen utenfor har blitt helt himmelsk, der jeg sitter med data’n i fanget.
Sol, regn og regnbue.
Det viste seg at kameraet ikke hadde blitt avskrudd sist jeg brukte det, så der var batteriet flatt. Derfor måtte mobilen duge.
Illustrasjonene i innlegget er fra denne åpenbaringen.
Og ellers…jeg føler det bare er morgener i ett sett. Morgener etter drømmer fulle av folk.
Jeg må holde meg fast i timeplanen for å skjønne hvilke dag det er og hvilken vei jeg skal snu meg.
Har begynt å pakke ned sommerklærne, men ikke gitt slipp på sommerdyna.
I brystet har det flytta inn noen galopperende hester, eller lignende…
Googla “vond hofte og hjertebank”, uten å finne noen sammenheng mellom dette.
Fikk for høyt blodtrykk for omtrentlig ti år siden, da skjedde slikt en ikke ønsker, tror det var grunnen…for etter et års tid kunne jeg legge vekk tablettene jeg fikk.
Er kanskje samme årsaken nå også.
Men himmelske himler er godt å få med seg i denne ville farten gjennom livet.
Nå skal jeg straks gå inn døra til søvnen for enda en morgen.
Vil ønske deg som har orka å lese om ‘ingenting’, en riktig god helg.
En hel fridag er stått opp sammen med meg. Tror den er på sin plass.
I dag gjør jeg noe jeg ikke har gjort på månedsvis, tenne opp i ovnen.
Trenger varmen og hyggen fra flammene.
For å være ærlig har dagene slept seg tungt avgårde.
Det blir slik at en blir usikker på alt-.
Tunge tider har vi alle.
Jeg tror ikke det tunge sitter i hodet, men i det jeg opplever. Så da blir kunsten å ikke gi det plass. Ikke la det komme til. Noen ganger lykkes jeg og andre ganger gjør jeg ikke.
I de stille stundene i bil fra A til B kan det komme over meg.
Så er det å prøve skyve tankene bort.
For en kan aldri, aldri bestemme over andre enn seg sjøl.
Husker jeg fikk beskjed om det en gang, få et menneske til å gjøre noe noen andre ville. Jeg husker jeg ble sjokkert, for jeg anså ikke det som min oppgave å bestemme over et annet menneske, et voksent menneske.
Jeg liker ikke spill og manipulering.
Høsten har snart farga alle bjørketrærne gule, spesielt bjørketrærne.
I går ble naturen fargelagt av sola. Men da hadde jeg nok med å henge i. Til slutt var jeg innom mor, da hun fikk en telefon, dro jeg. Det var hun ikke fornøyd med, men det holdt på å mørkne og jeg ville hjem etter en lang dag. Jeg skal ringe henne.
I dag spekulerer på om jeg bare skal være hjemme, gjøre huslige ting og kanskje komme meg en tur ned i kjelleren for å være kreativ.
Jeg må også en tur på apoteket, jeg bruker flere produkt derfra og ser det begynner å bli tomt. Det har også vært så mange runde dager som som burde ha fått oppmerksomhet med en blomst, om ikke anna. Så det betyr at jeg må i butikk.
Tror jeg vil gå for første plan, tror det har vært lurt og ha gjort noe kreativt i dag. Kanskje tegne lua jeg drømte om i natt…
Da jeg innreda nede for kreative sysler, så jeg for meg aktiviteter rundt bordet, at vi var flere som gjorde-.
Det har det vært lite av, men et par ganger har det skjedd.
Men jeg må puffe unna tanker av det som ikke har blitt, tanker som bygger ned, slå av tankene om så er…
Jeg kan bare gjøre noe med meg sjøl, ingen andre.
Jeg kan gå ned å tegne.
Det er kanskje den leksen jeg skal lære.
Så da må jeg slutte å tenke.
Slutte å tenke på det jeg ikke får gjort noe med.
Og – en kan bare gå ‘trappetrinna’ oppover, når en skjønner mer, får til mer, greier å se et annet perspektiv, blir alt sannsynlig bedre.
Det snakkes om voksesmertene når barn vokser opp, ikke så mye de fysiske, mest de mentale. Når barnet går gjennom utviklingstrinn kjenner ikke barnet seg sjøl igjen og føler frustrasjon.
Når vi blir voksne slutter vi å utvikles på det viset, men vi kan søke utfordring- eller at livet gir oss utfordringer.
Vi søker likevel helst det trygge, der vi kjenner oss sjøl igjen og blir møtt slik vi er vant til å bli møtt.
Når livet puffer oss, må vi kanskje gjennom voksesmerter igjen, og det er ikke lettere som voksne å trø i det ukjente.
Det som er fint er at en kan ha mulighet til utvikling, komme seg et ‘trinn opp’.
Med det perspektivet kan utfordringer være noe veldig fint.
Dei var håplause og trilla ut om perler på ei snor syntest Anita. Som jordbær på eit strå. Som etter jordbæra var ete vart bruka til å kile nokon……… Strået strauk nedover den brune, muskuløse overarmen………
Sommaren fylte dagen, livet og kvar ein celle i kroppen. Vindauga sto ope og det sildra lett sommarregn gjennom bladverket til den store lønna utanfor vindauga. Det lukta varm, fuktig jord inn gjennom vindauga. Ho hadde nett vaska golvet, det tørka fort i den varme lufta. Frå radioen spela Postgirobygget Idyll. Ho smatt inn i dusjen. Såpa seg godt inn, ho skulle treffe Knut om en halv time. Han hadde spurt om ho ville bli med på ein køyretur.
…Etter den middagen for nokre dagar sidan…..
Den mislukka middagen.
Ho hadde bedt han på middag. Hadde funnet oppskrift på ei fiskegryte som virka god. Så hadde det vist seg at han var allergisk for fisk. Det var den middagen……..
Ho sprang ned trappene, det var kaldt i oppgongen. Ho såg seg i spegelflisa i vestibylen. Ho hadde tatt på seg ein fillete dongrybukse med farerike lappar. Den var litt stor, så den var snørt saman i livet av ei lang lærreim som ho hadde tredd mange gongar gjennom beltestroppene. Toppen var raud, mønstrete og ermelaus. Ho hadde ein dongryjakke slengt over skuldrene og rundt håret hadde ho knytt ei tørkle. Raudt, gult og svart. Ho såg ho såg bra ut, tynn med lange bein og dei viltre krøllane utover skuldrane.
Var ho forelska i han ho skulle møte?
Nei kanskje ikkje heilt det……eller litt. Men det var spanande. Spanande på ein litt rar måte.
Først hadde han irritert henne, irritert henne noko langt over alle haugar. Han hadde stått der og ledd over at han hadde tatt på seg to forskjellege sokkar.
Ledd!!!
Av noko så idiotisk.
Enn å greie å ta på seg sokkar utan at dei var par. Det var skikkeleg flaut syntes ho. Og at noen kunne le og spøke av noko slikt. Akkurat det skjøna ho ikkje. For det var viktig å ta vare på seg sjølv, gjera sitt beste.
Men så hadde han vore svært hyggeleg, hadde interessante synspunkt. Visste mykje. Han var ferdig studert og noko eldre enn henne, men likevel tok han seg sommarjobb.
Det hadde starta med at ho slengte ut av seg helt tilfeldig “….at da hadde du kunne komme innom”. Han hadde fortalt han hadde vore like ved der ho budde.
“Meiner du det”, hadde han sagt, “at eg kan kome innom?”
Og han hadde kome innom eit par dagar etter. Det var ein dag med sol og varme.
“Skal vi dra ut på Hovedøya?” hadde han sagt.
Ho hadde funne fram bikinien med alle snorane. Dei hadde ligge der på svaberga. Lange strå hadde leika opp i den blå himmelen. Ho hadde sett på han der han låg med lukka augo. Han var ljos og håret krølla seg lett over ei høg panne. Kinnbeina var skarpe og munnen fyldig og fint oppteikna. Ho fekk plutseleg svært lyst til å kyssa han. Men ho torde ikkje. Ho snudde seg på magen, medan ho spekulerte på korleis ho kunne nærma seg.
Best det var kjente ho han snappa ertande i eine snoren på bikinien. Sløyfa datt opp, og ho visste ikkje korleis ho skulle reagere….så ho skunda seg å knyte snora att. Ho følte seg berre stiv og hadde ingen leik i seg.
Så kom han på middag. Ein middag han ikkje kunne eta. I tillegg hadde han hatt lite tid.
Ho opnar døra ut til gata. Det har slutta og regna. Det luktar varm, våt asfalt. Sommarkvelden er varm og klam. Ho set seg inn i bilen med eit “hei”. Han smiler og spør kvar dei skal køyre. Dei køyrer ned Pilestredet og han svingar hardt på rattet nokre gong, ser på henne og smiler. Atter greier ho ikkje ta det….var det no ho skulle ha ramla over han?
Turen går utover til Bygdøy og enda litt lengre ut. Han køyrer gjennom smale vegar. Rundt er det landlege hagar med hus i. Han viser kor han voks opp. Dei går ein tur på stranda. Samtalen går lett utan at dei rører kvarandre. Han køyrer henne fint heim. Helsar på andre med 2cv, og fortel at slik gjer dei det som er eigarar av desse franske bilane.
Om kvelden, da ho er heime i den reine leilegheita spekulerer ho på kva dette er. Vennskap eller starten på eit forhold… Ho tenkjer på kva han la i handlinga med å dra snora på bikinitrusa. Var det ein flørtete handling… Korleis skulle ho ha reagert? Ho hadde funne seg eit strå å kila han med, men han hadde berre fekta det bort. Like keitet han som henne.
Dei hadde avtalt og dra opp til Østensjøvannet om det vart finvêr på søndag.
Dagen presenterte seg med sol. Han ringte på døra og dei køyrde opp.
Ho hadde lagt seg på stråmatta si. Han hadde ledd og sagt at ho ikkje måtte snu seg for no skifta han til shorts attom henne. Ho hadde kjent på irritasjon igjen. Som med sokkane. Ein skifta da vel ikkje slik, det var fleire enn dei der. Han hadde ‘frikete’ tendensar. Ikkje noko ho hadde den store sansen for. Ingen fekk på henne eit palestinaskjerf eller lilla buserull. I varmen var det så klart ikkje aktuelt.
Elles skjedde ikkje noko meir enn soling, bading og snakking den dagen.
Ei lita veke etter dette sat dei i hybelleilegheita hennar. De hadde snakka mykje om ein film dei hadde sett. Ein film om lidenskap politikk, terror og bomber. Om Palestina kontra Israel. Han var klar i sin haldning. Ho visste litt mindre.
Det starta å bli seint. Dei hadde delt ei flaske vin. Det var eigentleg logikk i at han overnatta.
Så låg dei der. Under kvar si dyne. Ingenting skjedde. Ho hadde lyst til å ta bort i han men våga ikkje. Tenk om han ikkje lika det. Ho høyrde at pusten vart lang og roleg. Han hadde sovna. Skuffelsen hennar vart akkompagnert av at skar han tenner.
Det gjekk ei lita veke før han ringte. Om ho ville verta med ein tur på Huk?
“Nei” svara ho, – for nok var nok.
Neste sommar dukka han opp, dei hadde sommarjobb på same stad.
“Eg kan køyra deg heim” sa han ein dag dei slutta samstundes.
Ho takka ja. Det regna så smått og det kunne vera greitt å sleppa å verta våt.
Da dei køyrde Drammensveien og passerte Slottsparken sa ho det.
– I fjor var eg litt forelska i deg.
– Kvifor sa du ingenting om det, spurte han.
Ho berre smilte utan å svare. Inni seg visste ho at ein slik sommar om i fjor ville ho ikkje ha opp att. Og ho hadde takka ja til piknik på Langøya i helga og den ga ikkje plass til køyreturar i 2cv.
Hadde ho håpa på fortsetting hadde ho aldri fortalt det ho nettopp hadde gjort, for slik var ho laga….
Jeg starta dagen min slik som vanlig, etter de vanlige strekkøvelser griper jeg tak i telefonen for å sette på den.
Den var svart og direkte livløs.
Jeg prøvde mange ganger uten å lykkes. Nesten som jeg vurderte munn mot munn metoden, men til slutt skjønte jeg at det jeg prøvde på ikke ville gi resultat.
Ladeledninga hadde rett og slett takka for laget.
Så etter klesvask og koking av noen egg, satte jeg meg i bilen for å kjøre mot sentrum.
For sikkerhetsskyld kjøpte jeg to ledninger, en på en meter og en på tre, for slikt har jeg ikke så lyst til å oppleve mer.
Mobilen har blitt en så viktig del av oss, tror nesten den kommer like etter hjerte og lunger…
Jeg hadde avtalt med mor at jeg skulle komme dit og spise middag.
Fikk handla garn også, mor har et handarbeid som ble liggende og hun må hjelpes i gang med.
Men før det er vaskefiller en grei syssel, så fikk kjøpt noen nøster.
Kjøpte også noen flere farger til meg, jeg er ferdig med vaskefillene til yngste, men midterste må også få og da må sønnen også.
Her må en være mest mulig rettferdig.
Deler musikk eldstemann la ut nettopp.
Så mor og jeg har strikka i kveld, sett en film som langt fra var det beste jeg har sett, litt som å koke suppe på en spiker.
Og angående koking, jeg satte på poteter og kålrabi til kok.
Som kjent blir det damp underveis under et oppkok.
Siden sist jeg brukte komfyren har det kommet komfyrvakt.
Når dampen steig peip vakta, og så slo komfyren seg av.
Akkurat da syns jeg tilværelsen var uutholdelig. Vurderte om jeg måtte ringe hjemmesykepleien fordi jeg ikke klarte å få kokt potet.
Men så kom ovnen plutselig i gang igjen. Da la jeg rødbeter, egg og rå løk på et fat, sammen med spikkjesild, altså spekesild.
Etter hvert ble mandelpotetene kokt ferdig og jeg fikk laga kålrabistuing.
Mor syntes det smakte, jeg fikk ikke smaksløkene i gang. Etterpå, etter vi hadde spist ba jeg om maten kunne stå framme for så å rydde senere.
Og så satte jeg meg i en stol-.
Da jeg våkna en god stund etter var alle himmelens sluser åpne, og det sto et kaldt gufs fra vinduet. Og jeg tenkte på alt folket, som kom i bobiler og busser og sikkert biler…
Denne helga går en dansegalla av stabelen, for første gang i historien her i kommunen. Gluntan og Ole Ivars skulle sukre tilværelsen med seig, gammel pop. Så mens jeg satt sammen med min gamle mor, er vel ganske voksen sjøl også, vil jeg tro dansebeina fikk til takta i idrettsbygget.
Håper mange kom og sjøl er jeg veldig glad for at jeg ikke var der.
Jeg skjønner ikke, men jeg tror jeg får utslett, vondt i hodet og så blir jeg sur av slik musikk.
Det var stille og rolig på veiene da jeg kjørte hjem, mor syntes jeg kunne ha overnatta. Men jeg må ha søndagen hjemme.
Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.
Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.
Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.
Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.
Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.
Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.
Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.
Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.
Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.
Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.
Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.
Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.
Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.
Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.
Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Vurderte å dra til sjøs.
Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk.
Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.
Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.
Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.
Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.
Min drøm var også å ha en visning.
Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.
Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.
Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.
Så da begynte Kapittel Familieliv.
Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.
Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.
Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.
Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.
Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.
Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.
Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.
Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.
Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.
Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.
Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.
Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.
Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.
Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.
I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.
Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.
Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.
De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.
