Og jeg kom helt fram til femte dagen. Femte dagen av 17 dager.
For jeg sklei over i å ikke fungere, eller fungere veldig dårlig.
Så det var sikkert det jeg hadde behov for.
Tenkte nye slike tanker, tanker om å få til å snu energitap, for eksempel at jeg skal lage meg en målsetning hver morgen over noe jeg skal klare den foranliggende dagen. Som skal få meg til å få til.
Kanskje kan det fungere…
I morgen er i hvert fall hverdagen tilbake.
Fikk et møte med den i dag, som et hurtigtog skjøt den fart inn i livet mitt.
En telefon tok fra meg første lørdag som fridag, som fører til at jeg ikke kan invitere folk privat, slik tanken var.
Og jeg kjente det i mellomgolvet.
Vi er i gang.
Nå er vi i gang.
I morgen skal jeg skissere og lage meg en oversikt.
Nå er det slutt på å flyte.
Nå er det tid, avtaler og planlegging atter på tur inn i livet mitt.
Tror vi alle befinner seg midt i oss sjøl, med alle våre velmenende tanker og tro på av vi sitter inne med den riktige holdninga og det riktige ståstedet.
Og ja, vi gjør det, for oss sjøl.
Når vi skriver regner vi nok med at folk skal forstå oss.
Hun har en periode opptrådd med å krype inn under hammen til forskjellige bloggere. Hun presenterte essensen av det hun oppfatter som bloggeren, med en humoristisk vri. Hun har imponert meg med hvordan hun har lyktes med dette. Både med å forandre måten hun skriver på og greier å treffe på det essensielle. Noen ganger lykkes hun ikke likegodt, slik jeg ser det og andre ganger kjenner jeg ikke bloggen. Men hun legger ned et formidabelt arbeid i dette, som er imponerende.
Når jeg skulle i ilden var det med en viss skrekkblanda ærefrykt jeg gikk inn og las. Og det førte til flere faser av følelser, som jeg måtte arbeide meg gjennom.
For jeg velger å være helt ærlig her, fordi Gry bruker så mye arbeid på konseptet ønsker jeg å gi en ærlig tilbakemelding. Jeg vil gjerne fortelle om fasene jeg gikk i gjennom:
Først følte jeg meg forvirra, for det jeg las gikk langt over min forstand. Tror jeg fikk vansker med perspektivet, hvor var jeg og hvor var Gry.
Da jeg las kommentarene om at dette var full treff, måtte jeg langt inn i tenkeboksen. For jeg kjente jeg egentlig ble litt lei meg.
Første tanken var, ble jeg latterliggjort her….og kanskje folk ikke likt meg…
Kom meg rimelig for i gjennom dette understimulerte-egotankemønsteret. For hvordan kunne jeg tro at folk var ute etter meg, de kjente meg ikke og jeg ikke dem.
Tror i utgangspunktet folk ikke er ute etter å ta hverandre. Men ved ego i minus vil man gjerne tolke negativt..
Riktig der var jeg likevel ikke. For helt i minus er jeg ikke, men det trigga tydeligvis usikkerhet.
Jeg syns både Gry og de som kommenterte virker som fine mennesker, så hvorfor skal dem ta meg…liksom…
Så neste tanke var, virker jeg virkelig så forvirra, så ute av proposjoner intetsigende…
At det er “ingenting” jeg skriver om, når jeg skriver om liv og død og det å overleve. Riktignok ikke med rene orde, men mellom orda står det mye.
Tenkte jeg.
Da er vi over på temaet; hvordan ser jeg meg og hvordan blir jeg sett av andre…
En virkelig interessant tematikk.
For det her jeg tror mange misforståelser oppstår. Hvordan en forventer å bli oppfatta.
– Dette er ikke deg, sa ett av barna.
– Her var det mye fint om deg, sa det andre barnet.
Det tredje leser sjeldent blogg.
Bare et tegn på hvor forskjellig vi kan oppfatte ting.
Tanken om å slutte å blogge kom opp, for om jeg blir oppfatta som en forvirra maniac som skriver om “ingenting”-.
Nå likte jeg Seinfeld den gang serien flomma ut over skjermen, for den minte meg faktisk om min egen før-etablererperiode.
Bilde fra google
Men, til slutt, jeg landa på at jeg ikke tror Gryende er ute for å TA meg, Gry er en person med skarpt intellekt, et menneske med gode tanker og et godt menneske som ønsker å underholde. Jeg tror hun legger mye arbeid i det hun sjøl legger ut.
Så konklusjon; jeg slutter nok ikke blogge med det første. Sjøl om jeg sikkert har problemer med grensegangen mellom min egen sjølhøytidelighet og humoren. Lærerik observasjon.
Jeg tror heller ikke at folk er ute for å ta meg, og er de, må det tas på deres egen kappe.
Til slutt kan jeg nok ikke forvente at folk skal forstå de små grensegangene mellom sårbarhet, humor, seriøsitet og lett burleskhet, som er skissert inn i ofte veldig korte strøk av noen setninger og en forventning om at leseren skal fylle ut det som mangler.
Og helt til slutt, jeg kan så klart verken vente på å bli forstått eller at alle skal like det jeg skriver.
Og helt, helt, helt til slutt: Takk til Gry som tar denne jobben gang på gang. Ville bare gi en ærlig tilbakemelding fra et bittelitt...ok…litt maniac person :).
Et gedigent SMASK til deg og alle andre som vil ha.
Føler behov for å advare, for her kommer mye sykdomsprat. Vil du unngå det, styr unna. Er du interessert i autoimmune sykdommer, kan det kanskje ha en slags interesse.
Har kommet fram til at jeg er grundig lei av å være “flink”,
Bare å tenke tanken er befriende…
For jeg har sagt det tidligere, jeg vil leve, jeg vil le, vil ha det artig, kose meg og nyte.
Las nettopp en bok om at målsetningen burde være nytelse, glede og kjærlighet. Tror det var slik.
I går var jeg i bakevja etter søndagen. Den tok på, men hopper over å linke til innlegget jeg skrev om dette.
Kom meg i gang med å rydde opp i en tåkeverden; i p a p i r.
Når var det igjen jeg måtte ta blodprøver for neste gangs konsultasjon med St. Olav?
For jeg har denne reumatismen. Og blir kontrollert hvordan kroppen reagerer både på det jeg tar og verdiene slik generelt.
Nå har jeg faktisk vært skikkelig uskikkelig.
Jeg kan ikke fordra å ta det jeg tar;
medisin med cellegift og biologiske medisin, begge i sprøyteform.
Ordentlig psykisk uvilje.
Og jeg opplever at det bare har blitt ekstra helsemessige utfordringer etter jeg begynte med medisin. Så det er alltid en avveining, hva er verst…
Fordi jeg har fått problem med levra og fått sekundær sjøgren. For mange år siden fikk diagnosen fibromyalgi, som jeg riktignok sa opp. Men vet ikke om det fungerer slik.
Ja, så jeg har en fin liste å vifte med inn mot alderdommen – dette var ironi.
Nå syns jeg sykdom er dørgende kjedelig, og jeg tenker, uansett hva helsepersonell sier, at man må da kunne bli frisk fra denne rukla.
Så da leververdiene synte for høye resultat og jeg måtte ta pause fra noen av medisinene jeg tar, tok jeg på grunn av noen andre ting, pause fra alt.
Helt herlig.
For jeg fungerer.
Foreløpig -.
Så jeg tenker å ta blodprøvene uten en dråpe medisin i kroppen, for jeg vil se hvordan verdiene framstår da…
Fant i hvert fall papirene som sa noe om tid for neste konsultasjon, men ble for sent til å bestille time for blodprøvene i går. Så det må jeg få gjort i dag.
Og jeg beklager for all den infoen om et fryktelig kjedelig tema.
Men jeg kom litt i gang, det var det som var budskapet.
Og så fikk jeg satt ned plommetrærne i går. Det tok sin sin tid å få gravd de ned på grunn av dette problemet her.
Det har begynt å grodd, men det tok også tid.
Jeg har i hvert fall løfta på en flik av tanken om at det kommer en framtid. En framtid der jeg må fungere og ikke være i denne flytende tilstand jeg har vært i under denne siste ferien min. Noe med å dele tida opp, legge planer, få utført, ikke flyte.
Men egentlig, det har vært aldeles herlig å bare la tida gå. Ikke forlange noe av seg sjøl og i tillegg unngå dårlig samvittighet.
For jeg havna i en situasjon der det ble naturlig å snakke om en av de perioder i livet mitt som har vært mest krevende. Når du går i mange år og er redd for å miste ett av dine barn, er det krevende. Det har sin pris. For meg handla det både om utbrenthet og helsesvikt i etterkant.
Alt dette håndterer jeg greit i dag.
Mener jeg.
Det var slik det ble.
Og jeg har så mye jeg kan glede meg over. Ikke minst livet, at det gikk i riktig retning.
Men når samtalen havner om dette, fordi det viser seg at du møter folk med kunnskap om det jeg måtte bruke mye arbeid og kapasitet på, en gang. Og det kommer fram at systemet kanskje svikta.
At det muligens svikta…
Når du står med den kunnskapen, at det kanskje gjorde det og konsekvensene av dette…
Både hvordan det gikk og hvordan det kunne gått…
Da…
Da jeg kom inn igjen, etter samtalen, var jeg så pumpa som jeg ikke har opplevd på det jeg vet. Gråten tok meg gang på gang. Og det slo meg at kanskje hadde jeg enda uarbeidd materiale fra denne perioden. For jeg har bitt kjakene sammen og stått i det. Og når en slik samtale fører til såpass sterke reaksjoner, sier det noe.
Så det ble en tøff og interresant kveld.
Kanskje er det det noe som må tas tak i både på den ene og den andre måten. Både for den ene og den andre.
Kanskje er det her min enorme slitenhet har rotfeste?
Jeg har kunna brukt mer direkte ord, men i og med det omfatter flere enn meg, kan jeg ikke.
Det interresante er min egen reaksjon, det er den jeg må se på.
Og så kan jeg sende informasjonen videre. At det kan handle om et system som svikta. En husker ikke alle detaljer etter disse åra, kanskje var det annerledes enn hva jeg i dag mener. Men vi kan be om å få utskrift. Vi kan ikke få tida tilbake. Men kanskje er det noe det som bør tas tak i…
Jeg tror også det er sunt å klappe sammen slik, for en skjønner at det ligger ting der en må se på. Kanskje er det ikke så forklart og ferdigbehandlet som jeg har trodd. En skal bli ferdig med fortida. Men en skal ikke fortrenge den med å ikke klarere der det trengs.
Har du opplevd reaksjoner i etterkant på ting som har skjedd tidligere i livet ditt?
Tror natta vart lang nok. Så det beste er om jeg får dagen til.
Sola skein da jeg sto opp, men har gjemt seg bak skyene.
Her sitter jeg i shorts og håpte på en smak av sommer.
Det er kaldt.
Både ute og inne.
Jeg er usikker på dagen min. Alle dager bør inneholde noe. Jeg føler meg som et fyrtårn.
Lyser framover og bakover -.
Altså, ikke noe fyrtårn for å berge andre “seilende”, men tankene mine føles at de vifter seg utover. Går bakover og framover i tid.
Egentlig slutter ferien min denne helga, men jeg har slengt på noen dager med avspasering. Det blir helt sikkert godt når hverdagen er i gang. Må starte med å få en oversikt over framtida. Har noen møter og hendelser nesten med det samme. Har noen frister å forholde meg til…
Kjenner pulsen stiger med en gang jeg tar tankene fram, så legger de bort inn til videre.
Bakover i tid har jeg skrevet om. Men fikk behov for en liten bloggepause etter siste innlegget mitt.
Fredagen gikk fint, mor kom seg til tannlegen. Etter tannlege gikk turen til Orkdal med mac’en min, fikk vite batteriet begynner å bli dårlig – men at det skulle holde et års tid til. Så fikk jeg med data’n hjem. Det var jeg glad for. Vi stoppa og handla på Kyrksæterøra. Samtidig som vi spiste der. Kjente at jeg var fryktelig trøtt siste kjøredistansen, jeg både kleip og klaska meg sjøl.
Da vi kom hjem til mor, satte vi på TV’n for å få med oss hendelsene i vår egen kommunen. Først var det fra sentrum. Etterpå like fra der jeg bor. Rulleskirennet opp Brekka.
Legger ved en video som Hemne Sparebank la ut fra området i 2019, opptaka som ligger ute fra i år var så grått og vått.
– Du må overnatte, sa mor.
Jeg ville hjem, men var så trøtt at det ble slik.
Så da ble det også slik det bruker å bli. Lang frokost og mye snakk. Mor setter veldig stor pris på det, hun har nok tid for seg sjøl. Og så klart fint for meg også. Vi snakker ikke om naboens gardiner. Hun liker å snakke om ting som har vært. Jeg burde være flinkere til å ta opptak og notere.
Jeg snakker om temaer for å utvide perspektiv. Frita mennesker og se bak mønstra. Hun er med i tankesetta og hun syns disse samtalene er gode. Om at vi alle er mennesker med våre gleder og sorger.
Og så var det godt å komme hjem i går, hjem til meg sjøl. Slo opp data’n og fant meg en lett serie. Behovet for ikke skulle noe var mer enn stort.
Men i dag er en ny dag, og nå ser jeg antydning til sol i et høstlig august.
Riktig fin søndag til deg som er innom bloggen min, det syns jeg er riktig så trivelig.
Etter å ha jobba, eller retter sagt, snakka, om at jeg skulle jobbe, fram mot vinkvelden.
Mye rop og lite ull. Men fryktelig mye tull.
Jeg ringte mor mi før jeg kjørte for å handle på vinmonopolet. Dagene mine kan ikke sies å være verken kjedelige eller innholdsløse. Jeg skulle fortelle henne om de siste hendelsene.
– Du er en ulykkesfugl, sa hun.
Akkurat det vil jeg ikke ha på meg, så det var feil kommentar fra moren min.
Men ting fortsatte litt i forma til dette innlegget. Jeg vasker og plasker med hansker på den skadde hånda. Er en sving innom stua da det skjærer en smerte under fotbladet -.
Og ja da, jeg skjønner…
Alt glassbrott er ikke borte til tross for iherdig innsats etter et knust glass.
Så prøver jeg å se, men utsida på fotsolen ligg utenom min rekkevidde.
Jeg prøver å ta bilde, uten jeg kan stadfeste noe mer. Men vondt er det når jeg tar bort i det som stikker ut.
Oppgitt?
JAA!
Noe så til de grader.
Jeg banner.
Jeg roper…
Så klart er det lite hjelp i slikt. Føler meg slik passe satt ut, jeg som skal lage huset presentabel til gjestene. Jeg kan ikke la dette bestemme, jeg må få det ordnet. Og jeg vet at en kan utvide bevegelsen sin. Så jeg setter i gang med å prøve å få rotasjon i bein og hofteledd.
Uten at det hjelper.
Til slutt tar jeg med forstørrelsesglass med lys og pinsett og legger meg i senga. Bender foten opp på kneet og greier til slutt å få riktig vinkel. Får lyset til å reflekter i glassbiten på omtrentlig den millimeteren som stikker ut. Så får jeg å manøvrerer pinsetten bort til brottet, kliper til og drar.
Glassbrottet kommer ut!
Tynt som blyet i en blyant og mellom en 1/2 og en centimeter, har jeg utysket ute.
Akkurat da var mestringsfølelsen skyhøy.
Det blødde skikkelig og det var bra.
Oppdager at polet stenger snart og må komme meg i bilen. Lang kø og treig trafikk, men er framme nesten ti minutter før stengetid. Det er da jeg oppdager det, jeg har ikke tatt med omslaget til mobilen, der korta ligger.
Altså, jeg er framme uten kort.
Og jeg har invitert til vinkveld uten å kunne kjøpe.
Nå har jeg en rød og en hvit vinflaske hjemme. Jeg kikker i ett av bilens oppbevaringsrom og finner to femtilapper og noen mynter.
Tar det med inn og spør henne i kassa om dem har vin til 116 kroner.
Det hadde dem, og jeg tok den første flaska hun fant fram.
Heldigvis har jeg Coop-appen på mobilen, så kjører dit etterpå.
Der oppdager jeg at jeg ikke har telefonen.
Ennå er det et par minutter til stengetid på polet, så jeg fyker tilbake, for jeg skjønner jeg må ha lagt fra meg mobilen der.
Dama i kassa ser ingen mobil, og det er da jeg oppdager at jeg har lagt den i lomma.
Jeg har ikke tid til å bli flau, sier noe om at jeg er nok ikke helt tilregnelig, og fyker på dør.
Og jeg få handla det jeg skal. Faktisk går hjemturen uten flere problemer. Huset blir ikke skinnende strøkent, som tenkt. Men de som kom syntes jeg hadde det veldig hyggelig.
Og vi, vi hadde en skikkelig koselig kveld, så koselig at vi ble enig om å gjenta dette hos en av de andre neste gang.
Så det var godt, etter alt, at kvelden ble så hyggelig som jeg ønska, til tross for at det ikke ble skinnende perfekt.
Og nå, nå skal jeg ut på farten. Jeg ska hente mor og vi skal til sentrum, hun har time hos tannlegen. Det er bare det at ett av årets største happeninger går av stabelen. Landets øyner er vendt mot vår lille bygd.
Toppidrettsuka.
Så det er gått ut meldinger om at innkjørselen til sentrum er stengt, en må parkere utom.
Men jeg må komme meg til tannlegens dør, mor har ikke føtter for lange distanser. Så jeg har bestemt at hun må få passere.
Faktisk regner jeg det må gå greit.
Løpet på sentrum er ikke før på ettermiddagen og da skal vi være langt fra sentrum av begivenhetene. Men tror jeg bør ha brukt opp kvoten for merkelige utfordringer på en stund.
I dag starter jeg et innlegg som jeg ikke vet hva skal handle om.
For jeg har det litt travelt og kan ikke bli sittende her.
Jeg tror det tar kortere tid når jeg ikke har en planlegger innlegg, men tar ett på sparken.
Så tror jeg finner meg et bilde som jeg poster.
Og da fant jeg dette:
Dette er et utdrag av et collage jeg fikk tilsendt på Insta.
En bit av levd liv.
Som sårbar ungdom til jeg lander her jeg bor.
Fra by til land.
En reise med mange fargetoner.
Fra håp til aksept.
Fra usikkerhet til sikkerhet.
Fra å tro jeg visste det som var å vite til at jeg egentlig ikke vet noe, bare om meg sjøl vet jeg litt.
Livet!
Liva blir så forskjellig.
Mitt er ikke det verste.
– Det er mange utfordringer for deg, sa ei jeg snakka nettopp med.
Flere har kommentert at det er mye strev i livet mitt, at det ikke går helt på skinner.
Så klart har mye kunnet vært enklere, men det er mitt liv. Og egentlig er det ikke så ille å ikke bli født med en sølvskje i munnen. For jeg har evnen til å stå han av, som jeg ville sagt om jeg kom fra nord i Norge. Og litt lov har jeg til å bruke uttalelsen, i og med at fødeplassen ligger på havets bunn utenfor Finmark.
Det som ligger bak er kjent.
Det som ligger foran er ukjent.
Og det som har vært, har vært. Det som ligger foran vet jeg ingen ting om.
Det eneste som er sikkert er alderen min og det som har skjedd gjennom å ha kommet hit jeg er kommet.
Det gir muligheter. Spennende muligheter.
Men jeg ble født på en onsdag…eller var det torsdag…
Mandagsbarn får vakre øyne. Tirsdagsbarn blir lett på tå. Onsdagsbarn får perletårer. Torsdagsbarn får langt å gå. Fredagsbarn gjør alle glade. Lørdagsbarn er sjeldent trett. Søndagsbarn får største gaven; Alle dyder under ett.
Hei og hå, det her får så gå… Et lite innlegg om størrelse. Og problemer med den.
Det er min størrelse som er et problemet, størrelsen på fontene mine.
Bunny Trash var så grei at han opplyste meg om at innlegga mine var vanskelig å lese på grunn av for store fonter, altså størrelsene på bokstavene jeg trykker inn i teksten i bloggen min. Slik at den kommer veldig stort fram på skjermen, kanskje bare en to tre ord av gangen og blir veldig vanskelig å lese.
Vanligvis bruker man 12 pt i tekst,
nå bruker jeg 14 pt i dette innlegget (ingressen er 18 pt i dette innlegget, mot at jeg har brukt 24 pt).
Men jeg har brukt 18 pt i blogginnlegga mine.
Mulig dette kan komme av forskjellige nettlesere, for meg er min tekst i en helt grei størrelse når jeg går inn og leser posta innlegg. Nå begynner jeg å ha problemer med synet og venter på en utbedring av det, derfor har jeg valgt disse store fontene. For jeg kan ha vanskelig med å lese andre sine innlegg fordi størrelsene på fontene er for små. Som igjen kan komme av nettleseren jeg er kobla opp i mot.
Er det mange som opplever dette problemet inne på bloggen min, må jeg så klart utbedre det. Jeg har som sagt allerede redusert teksten i dette innlegget.
Derfor blir jeg veldig glad om dere tar dere tid til å gi meg tilbakemeldinger.
Og, er i så fall teksten i dette innlegget i en grei størrelse?
Under villnisset her har vi lagt ned våre firbeinte.
Plana var å lage blomsterbed. Et fint minne om våre fine medseilere gjennom åra.
Så jeg fant en hakke og gikk til åtak på det som måtte bort, for å få planta.
En oppgave som var mer en stor nok for meg. Følte behovet for å kapitulere flere ganger.
Kan ikke påstå det ble pent og rent og perfekt.
Men får ta luking etter hvert.
Fikk satt ned flere stauder.
Slik ble det:
Her er to sorter astilbe og solhatt, blant anna.
Men jeg var skadd etter innsatsen.
Jeg hadde greidd å skrapa av det øverste hudlaget nedmed rota på tommelen. Så nå må jeg få det til å gro fort, akkurat nå oppfører det seg slik som slike sår gjør.
Det bør være tørt.
Men jeg skal styre og vaske kopper og golv.
Skal få hjemmet mitt til å skinne.
Burde så mye, veldig mye, som vil aktiverer tommelen både vått og hardt.
Altså, skikkelig upassende.
Så hva har dette å gjøre med at jeg ikke fikk lagt meg.
Ingenting, faktisk.
For det var bare dumskap.
Jeg kom sent hjem, og så ble jeg bare sittende der…og tida rasa bare avgårde. Slik den har en evne til å gjøre. Så timene med søvn ble ikke mange.
I tillegg til skadd tommel, er jeg altså trøtt.
Derfor tenker jeg på-, akkurat nå, hvordan skal jeg angripes dette…
Jeg har falt utenfor tid og rom, og skjønner jeg må finne tilbake.
For plutselig ser jeg.
Datoer og tid.
Avtaler.
Det må bli slutt.
Slutt med det enorme behovet for å sløve.
Det er i alle fall sikkert, en blir ikke direkte lykkelig av det.
Må bare akseptere at tida passerer. Passerer som en umerkelig gliding i olje.
Som villmink jeg så, en gang. En mor med barn etter seg. En glidende stripe som sklei over steiner og berg ved sjøen.
Jeg har ting å gjøre.
Så jeg må til å virke.
Det blir som datteren min nettopp la ut om improvisasjon.
Jeg må improvisere dagen min.
For tror ikke jeg orker å legge planer. Sjøl om det er kanskje det jeg burde.
Jeg må handle, både slik og slik;
For å få varer i hus og for at noe må skje. Planter og tær skal settes i jord, ved i hus, for i dag regner det ikke. I butikk etter mat, for kjøleskapet begynner å bli tomt.
Akkurat det er bra, for det blir fort for fullt.
Samtidig må jeg handle for mor, og hun har et stort behov for å ha folk hos seg. Så da bruker besøket å bli lenge.
I løpet av uka har hun tannlegetime, data’n må leveres inn innen helga, jeg må kjøpe vin for jeg har bedt folk på vin, derfor rydding.
Dette innebærer kjøring hit og dit… jeg må være både inne og ute.
Og så er jeg slått av med feberfølelse i kroppen, slapprikking, uten at jeg har feber.
Bare en kropp på tull.
Derfor, derfor må jeg imrovisere, lirke, lure og få meg til å virke. Jeg kan ikke sitte her i stolen med data på fanget.
