Nok en dag med fantastisk vær. Jeg blir nesten i villrede. Hvordan…
For hvordan skal dagen brukes?
Ja, jeg har fri i dag.
Jeg HAR fri og gir meg ikke lov til å tenke anna.
Sjøl om tankene kommer.
Slik som at det er tydelig at det er forventa mer-, forventa mye mer enn hva en rekker på litt over en og en halv dag. Om jeg blir sammenligna med de som har full uke, gjør det meg opprørt.
Jeg har noe som skal leveres innen i morgen, men kan bruke litt mer tid på.
Mandagen har jeg et viktig møte som jeg kjenner jeg stresser med.
Så det er det vanskelig å bare ta fri…det blir litt slik ulne konturer mellom arbeid og fri-.
Jeg har pakka ned sommerklær, sortert både det som må vaskes før det legges bort og noe som må repareres. Har tatt av sengetøyet, kasta til vask og hengt opp. Tenker å bruke sommerdyna enda litt til.
Så langt er det ikke meldt minusgrader.
Husarbeidet står i kø, det er så mye å gjøre.
Rekker jeg en del blir jeg glad.
Fiskestanga har jeg et ønske om å ta med meg ned til sjøen, men snøret må skiftes. Et arbeide jeg utsetter.
I helga går en kino jeg kan tenke meg å se, så vurderer om jeg skal høre om noen vil være med. Men vet ikke om jeg orker å lage avtale.
En gjennomgående begrensning, jeg lager meg nesten aldri avtaler lengre, på fritida mi.
Ikke for jeg ikke har lyst eller kan, men fordi jeg har et stort behov for frihet. For å ha fritt der det er mulig.
Og dette handler så klart om energi.
Det som skjer da, er at det blir nokså tomt i rundt en.
Og en får føle på det å være enslig.
Av og til tenker jeg at det må være fint og ha en å dele opplevelser med, et tidsvitne. Noen å le sammen med…nå greier jeg fint å le om jeg er alene også.
Men noen å fortelle om dagen til, jeg bruker familien, men det er ikke nødvendigvis de er der, slik. Barna vil gjerne jeg skal ha det bra, når jeg har behov for å dele et problem opplever de at jeg ikke har det bra. Nå skal det sies de for oftest er fine.
Likevel, noen å dele med, noen å bry seg om.
Men jeg har faktisk ikke energi.
Ja, jeg er enslig, men føler det er viktig å poengtere at jeg er ikke ensom.
Det er en viktig forskjell, og jeg er veldig glad for at jeg ikke føler på ensomhet.
Det er nesten så gale at jeg tror jeg har folk i rommet, tror at noen kommer i gangen – så jeg må minne meg på at det er ingen andre her enn meg.
Jeg nevnte latter lengre oppe, ja jeg kan le høyt og befriende, av noe jeg leser eller hører.
Og jeg koser meg. Koser meg med det jeg opplever.
Men jeg har noe jeg er fryktelig lei av, lei av all motstand, all utfordring, lei av alle motbakker.
Kan liksom ikke tilværelsen komme seg på skinner?
Behøver det å være problemer bak en hver dør.
Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske flink til å takle, jeg har mange år med øvelse.
Men sliten blir en.
Kom over en side, en side jeg ikke tror på, men likevel…
Jeg trykte meg igjennom.
«Livet ditt vil snu» sto det der, musikk i mine ører.
“Litt mer motstand nå, men så vil alt som er bra, skje»…og det var ikke måte på, kjærlighet, penger og lykke, ikke noe om helsen, som mitt egentlige spørsmål gjaldt.
Men tenkt om, tenk om jeg har greidd å snu tankene mine, trodd på dette, trodd alt skal bli bra, gått ut i verden med det i tankene.
Ikke sikkert det har blitt verre av det heller.
Trodd at alt bra skulle skje meg, at økonomien ville bli svært god, at kjærligheta kom rullende inn på tampen av et levd liv, at jeg ville bli fra meg av lykke…
Det siste, det med lykke, nå ser jeg at jeg har det mye bra, jeg er stort sett balansert i måten jeg ser på det meste, jeg har nada misunnelse, ikke noe å være sjalu for, jeg unner andre gode liv og kan glede meg over det som går bra for andre.
Dette er egenskaper jeg er veldig glad for jeg har fått utdelt, så klart lite å takke meg sjøl for – jeg er sammenskrudd slik. Jeg har også en evne til å se bak fasadene.
Så jeg påstår jeg har det svært bra.
Det er nok heller det at jeg ser mange problemer som er det største problemet, for å si det slik.
Så det å gå ut i verden og tro på alt det gode vil skje, vil ha rydda problemene mer ut av synsvidden.
Derfor tror jeg en slik holdning har ville vært til hjelp.
Men da må jeg slippe inn engler og demoner, det er nok der jeg vil få den største utfordringa.
Sjøl om jeg tror det er mye mellom himmel og jord, så har jeg disse to som sitter bak hvert av ørene mine…
Her kommer bilder helt ned til sjøen og opp igjen. For i dag har fotoapparatet og jeg kost oss.
Etter en fin dag på jobben gikk turen ut i igjen.
Ut i sol og temperaturer som gjør høsten til skamme. En høst som har lagt seg på en sommerlig linje.
Etter en tur innom matbutikken der jeg følte meg skikkelig som en idiot. Jeg møtte et foreldrepar og følte jeg måtte spørre hvordan det gikk med deres syke barnet. Da de fortalte at det gikk dårlig, spruta tårene mine, og jeg følte meg skikkelig idiot.
Så klart er det fryktelig trist, men jeg skal ikke begynne å gråte på butikken. Jeg er ikke en gang så nærme.
Så på tur hjem var plana klar.
Jeg måtte ut for å fotografere.
Og etter bitte litt hvile kom støvlene på.
Og bilder ble tatt.
Begynte med blad og blomster, før jeg kryssa veien.
Nedover jordet med de dype spora i jorda etter kyrne. Langs kanten sto gule bjørker.
Jeg skulle inn i skogen mellom disse trestammene.
Likte så godt forma på denne greina.
Inne i skogen forsvinner sollyset mer, bregnene er så fine der sola treffer.
Lengre innover, trær, greiner og lyset fascinerer meg. Jeg knipser og knipser.
En bjørk skinner som en sol mellom trestammene da jeg nærmer meg sjøen.
Sjøen ligger nesten som et speil, den lave sola lager en spesiell stemning.
Som en lyskaster slår strålene ned og viser formene på landet på andre sida av fjorden.
Det er fjære, tangen ligger som et belte mot sjøen.
Sjøen speiler gule trær og rødt naust, en blir helt lykkelig av bare å stå og se.
Nedi vannet er det er yrende liv. Prøvde å se om jeg fant ut hva som svømte rundt like under sjøflata, men det var nok små, små fisk. Det var et yrende liv som laga ring på ring i mønster.
Men jeg måtte ta veien opp igjen. Grudde meg litt til motbakken. Men fikk ta tida til hjelp, ingen vits å gjøre noe som blir dumt for det som skal bli bedre.
Og så var jeg nesten oppe ved jordet. Sola hadde blitt enda nærmere horisonten.
Se her, her sender den strålene ut i en fargeprakt som fotoapparatet oppfatter. Og jeg skal atter krysse veien.
Og så er den siste veibiten og jeg er hjemme. De gule stråa rammer inn oppkjørselen.
Så ble det middag, dagsrevyen og utplukking av bilder.
Når det blir så mange bilder behøver en mindre tekst.
Tenker jeg.
Turen gjorde godt.
Og enda en vakker høstdag er blitt mørk utenfor vinduene.
Morgenstund har gull i munn, er det sakt…men det er bare tull i grunn…
I dag våkna jeg av alarmen. Liker best å våkne før den ringer.
Jeg vil finne meg noe å glede meg over før dagen er i gang. Når jeg kommer på badet igjen nå, skal jeg smile så bredt jeg kan.
Jeg gleder meg til…, å komme hjem igjen, absolutt – men vil finne noe anna…spise fårikål, neeeii, nok med en dag, egentlig…ganske gode værmeldinger utover dagen med sol, tjaaa…
Føler likevel jeg må finne noe anna, noe mer unikt for dagen i dag.
Jeg gleder meg til jeg skal på arbeid å løse dagens oppgaver!
Se der.
Litt forvirra over resultatet sitter jeg her nå, men likevel fornøyd med resultatet.
En ny dag er på gang.
En ny uke.
Nå skal jeg drikke limevannet mitt.
Sitter her som et spetakkel, har farga bryna, eller er i gang med det og ser ut som et troll dratt fram fra de dype skoger.
Hører prikking fra varmeovnen som skrur opp temperaturen, en etternøler av en flue surrer rundt, utenfra er det biler som durer inn i mandagen og en ensom skvatring fra en fugl.
Hvordan blir den uka her, tenker jeg. Tror den blir litt roligere, men orker ikke å sjekke. Det er søndag og sola skinner.
Den har blitt tung i buken.
Sola altså.
Den sveiper tretoppene.
Men ennå syns den, tror den vil kunne det en drøy måned til før den går i ‘hi’ for mitt åsyn.
Her jeg bor.
I dag skinner den.
Tror natta har vært kaldt.
Fant ut at det er best å ta inn plantene som ikke vil tåle frost, kanskje er det allerede for sent.
Vurderer å ta meg en kort tur opp i haugen.
Før resten av dagen.
I gårkveld kokte jeg fårikål til i dag, for at den skulle få tid til å bli riktig god.
Skal om ikke alt for lenge inn til mor, hun bruker å ha litt hvetemel i, for at kraften ikke skal være så tynn. Jeg har ikke hvetemel i hus, og spelt valgte jeg ikke å bruke, så skal ta et etterkok med litt mel i, når jeg kommer dit.
Lillesøstere min og datteren hennes kommer også. De to var hos meg i går og vi hadde en trivelig ettermiddag. Jeg tenkte å lage en fiskesuppe, men da hun sendte melding om tid, spurte jeg og fikk til svar de bare ville ha kaffe.
Lillesøsteren min er glad i søtt. Så da slapp jeg unna med mindre styr.
Jeg har vært glad i å lage mat og ha gjester, det vil si jeg syns det veldig koselig med god mat og prat rundt bordet. Det er bare at i senere år har jeg evna det dårligere og dårligere.
Jeg har dette håpet om å bli bedre, men må innrømme for meg sjøl at det ikke har skjedd ennå.
Kan ramse opp slikt jeg gjør når det blir sommer og som ikke ble i år, ikke ble alle sommerklærne tatt ut av kassene sine, ikke ble plenen klipt…så nå skal det bra fantasi til å tenke på villnisset ute som plen, ikke ble stoltrekka rundt spisebordet skifta…
Men nå er jeg en urokkelig optimist og tror både på sommeren og at det skal bli bedre.
Alt skal det.
Helsen min.
Egoismen hos folk bli mindre og sunnere.
Strømprisen bli lavere samtidig med større bevissthet om forbruket.
Større nøkternhet og større glede.
Og krigen både i Ukraina og andre steder pakkes ned.
Oj, dette ble en brå sving fra det nære til verden der ute og jeg fikk lyst til å gråte.
Men tårene er det ingen gang i.
Akkurat nå kom en kald trekk og sola forsvant visst bak en sky.
Jeg tror jeg får drikke limevannet mitt og fortsetter søndagen slik som tenkt.
Atter helg og dagen har slått av lyset. Jeg måtte også slå av data’n noen dager.
Den siste og mest logiske grunnen med datastopp starta med en melding.
Fra klokka 9.00 til 14.00 ville strømmen være avskrudd, sto det.
Jeg gjorde fra meg det som trengte strøm og knapt et minutt over ni var strømmen utkobla.
Så gjorde jeg slik jeg skulle gjort en stund, satte meg i bilen og kjørte til Øra. Det ble både apotek, blomster og mat.
Da jeg hadde samla alt på apoteket; fluor, øyengele, sjampo, balsam og noen gaver, glemte nattkremen, gikk alarmen på senteret.
Ingen reagerte, men til slutt bevega noen av betjeninga seg bort til inngangen.
Det var heldigvis bare falsk alarm og jeg slapp å legge fra meg ‘fangsten’ min.
Om dagen føler jeg meg som en idiot på butikker, finner ikke det jeg skal, jeg ser det ikke…blir helt svett og uvel, beint ut nesten dårlig.
Det var i hvert fall fantastisk godt å kunne dure tilbake over fjella, snartur hjemom før ferden gikk videre. Der var det timene på biblioteket, før turen gikk ennå videre, hadde handla for mor.
Lillesøster og datter var der, så tok en fort og kort kaffe, før turen gikk tilbake og hjem. De kommer hit i morgen, og jeg ba de innover til mor på søndag, for jeg har tatt på meg fårikålkoking. Derfor blir helga sosial nok.
Sjøl om strømmen var kommet tilbake da jeg kom hjem, var ikke nettet det.
Ut med ledninger, støpsel og dubbeditter. Regna til 20 mange ganger.
I morges prøvde jeg igjen.
Hjemme igjen i ettermiddag var data’n like utilgjengelig. Atter ut med ledninger, regne til 20…og plutselig…
Jeg var igjen på nett.
Så sjøl om det er nesten det eneste jeg orker, bruke nettet, sett serie på nettet, samtidig som jeg gjør noen framstøt for et renere kjøleskap. Kjøpte meg gjennomsiktige bokser i går, for et oversiktligere kjøleskap. Har brukt plastkurver som var kjøpt inn på nittitallet, de begynner å gå fra hverandre.
Plutselig ser jeg at naturen utenfor har blitt helt himmelsk, der jeg sitter med data’n i fanget.
Sol, regn og regnbue.
Det viste seg at kameraet ikke hadde blitt avskrudd sist jeg brukte det, så der var batteriet flatt. Derfor måtte mobilen duge.
Illustrasjonene i innlegget er fra denne åpenbaringen.
Og ellers…jeg føler det bare er morgener i ett sett. Morgener etter drømmer fulle av folk.
Jeg må holde meg fast i timeplanen for å skjønne hvilke dag det er og hvilken vei jeg skal snu meg.
Har begynt å pakke ned sommerklærne, men ikke gitt slipp på sommerdyna.
I brystet har det flytta inn noen galopperende hester, eller lignende…
Googla “vond hofte og hjertebank”, uten å finne noen sammenheng mellom dette.
Fikk for høyt blodtrykk for omtrentlig ti år siden, da skjedde slikt en ikke ønsker, tror det var grunnen…for etter et års tid kunne jeg legge vekk tablettene jeg fikk.
Er kanskje samme årsaken nå også.
Men himmelske himler er godt å få med seg i denne ville farten gjennom livet.
Nå skal jeg straks gå inn døra til søvnen for enda en morgen.
Vil ønske deg som har orka å lese om ‘ingenting’, en riktig god helg.
En hel fridag er stått opp sammen med meg. Tror den er på sin plass.
I dag gjør jeg noe jeg ikke har gjort på månedsvis, tenne opp i ovnen.
Trenger varmen og hyggen fra flammene.
For å være ærlig har dagene slept seg tungt avgårde.
Det blir slik at en blir usikker på alt-.
Tunge tider har vi alle.
Jeg tror ikke det tunge sitter i hodet, men i det jeg opplever. Så da blir kunsten å ikke gi det plass. Ikke la det komme til. Noen ganger lykkes jeg og andre ganger gjør jeg ikke.
I de stille stundene i bil fra A til B kan det komme over meg.
Så er det å prøve skyve tankene bort.
For en kan aldri, aldri bestemme over andre enn seg sjøl.
Husker jeg fikk beskjed om det en gang, få et menneske til å gjøre noe noen andre ville. Jeg husker jeg ble sjokkert, for jeg anså ikke det som min oppgave å bestemme over et annet menneske, et voksent menneske.
Jeg liker ikke spill og manipulering.
Høsten har snart farga alle bjørketrærne gule, spesielt bjørketrærne.
I går ble naturen fargelagt av sola. Men da hadde jeg nok med å henge i. Til slutt var jeg innom mor, da hun fikk en telefon, dro jeg. Det var hun ikke fornøyd med, men det holdt på å mørkne og jeg ville hjem etter en lang dag. Jeg skal ringe henne.
I dag spekulerer på om jeg bare skal være hjemme, gjøre huslige ting og kanskje komme meg en tur ned i kjelleren for å være kreativ.
Jeg må også en tur på apoteket, jeg bruker flere produkt derfra og ser det begynner å bli tomt. Det har også vært så mange runde dager som som burde ha fått oppmerksomhet med en blomst, om ikke anna. Så det betyr at jeg må i butikk.
Tror jeg vil gå for første plan, tror det har vært lurt og ha gjort noe kreativt i dag. Kanskje tegne lua jeg drømte om i natt…
Da jeg innreda nede for kreative sysler, så jeg for meg aktiviteter rundt bordet, at vi var flere som gjorde-.
Det har det vært lite av, men et par ganger har det skjedd.
Men jeg må puffe unna tanker av det som ikke har blitt, tanker som bygger ned, slå av tankene om så er…
Jeg kan bare gjøre noe med meg sjøl, ingen andre.
Jeg kan gå ned å tegne.
Det er kanskje den leksen jeg skal lære.
Så da må jeg slutte å tenke.
Slutte å tenke på det jeg ikke får gjort noe med.
Og – en kan bare gå ‘trappetrinna’ oppover, når en skjønner mer, får til mer, greier å se et annet perspektiv, blir alt sannsynlig bedre.
Det snakkes om voksesmertene når barn vokser opp, ikke så mye de fysiske, mest de mentale. Når barnet går gjennom utviklingstrinn kjenner ikke barnet seg sjøl igjen og føler frustrasjon.
Når vi blir voksne slutter vi å utvikles på det viset, men vi kan søke utfordring- eller at livet gir oss utfordringer.
Vi søker likevel helst det trygge, der vi kjenner oss sjøl igjen og blir møtt slik vi er vant til å bli møtt.
Når livet puffer oss, må vi kanskje gjennom voksesmerter igjen, og det er ikke lettere som voksne å trø i det ukjente.
Det som er fint er at en kan ha mulighet til utvikling, komme seg et ‘trinn opp’.
Med det perspektivet kan utfordringer være noe veldig fint.
