Om en halv time må jeg være ute. Det er bare litt travelt.
Så en snartur innom.
Skal med ferge og hører det er noe vind.
Den kombinasjonen der er jeg ikke så glad.
Møter i hele dag.
Men det som er bra er at jeg ENDELIG får henta brillene mine, så nå blir det nok et nytt syn, tenker jeg :).
Håper der alle har en fin fredag.
Så snakkes vi igjen.
♥
Hvor er blokka, hva er klokka, tida går og her jeg står.
Hvordan kan det du la fram, komme bort når du skal ta det.
Og tida er på overtid.
Men til slutt er alt pakka ned, skoa er på og bilen gir fra seg to blink når du låser opp et par meter før du kan åpner bildøra.
Det regner og blåser i dag også.
Etter smaler veier, som svinger hit og dit, opp og ned.
Heldigvis lite trafikk.
Og så er en framme.
Framme ved et hus i mørket.
Ikke ser en naturen, ikke ser en huset.
Bare døra i mørket. Ut av døra strømmer varm lys og en blir ønska velkommen.
Blir tatt med inn i huset man ikke aner noe om, fordi mørket gjemte det.
Bli vist i rundt, som et eventyr, fra rom til rom.
Her er badet, her er kjøkkenet, her skal det bli bibliotek.
Det er bøker over alt, mange bøker.
Nye rom.
En oppdagelsesreise i et hus en aldri har vært i.
En dør man gikk inn, en dør i mørket, opp trappa, det åpna enda flere rom seg opp.
Soverom her, bad der, dette skal bli stue.
Store vindu ut i mørket.
Nesten som en sal, en glassdør inn til et nytt rom, et langt og romslig rom.
Et rom for å lage ting.
Enn å gå inn gjennom en dør, fra mørket til lyset.
Bli overraska av et hus som en ikke hadde sett konturene av.
En liten reise i overraskelse.
Jeg er på besøk.
En kollega.
Vi skal møtes for kreativitet og avslutte med kveldsmat.
Jeg tar opp blokka mi og fargestiftene.
Jeg skal tegne.
Bare la blyanten svinge seg over A3-arket.
Litt famlende.
Ta opp fargestifter.
Fargelegge.
Snakke.
Trives.
En god kveld, en vitamininnsprøytning.
Og alle skulle ha prøvd å gå inn en dør i mørket, blitt overraska av alle rom en fikk gå inn i.
Det var fint med en slik kveld.
Riktig fint var det.
♥
Det regner og blåser. Jeg er midt i mellom hjem og kontor. Er i en slags uvirkelighetstilstand.
Før jeg ble født sa jeg nok: gi meg masse utfordringer.
I går ble en spesiell dag, der ingenting gikk i ønsket retning.
Ikke konsultasjon om helsa over telefonen, jeg vil få en ny innkalling til en fysisk time.
Møtet på slutten av dagen trodde jeg var over teams, men det var feil, viste det seg.
De andre hadde møtt opp fysisk. Så da var det bare å kaste seg inn i bilen å kjøre til sentrum.
Jeg hadde også et møte mellom disse, det gikk såpass dårlig at jeg er i en uvirkelighetstilstand.
Dette vil kanskje føre til store forandringer.
Så dette har kastet meg ut i denne tilstanden. Ennå vet jeg for lite, så ingen ting er sikkert om noe.
Og det er heller ikke sikkert at forandring, om det er det det blir, fører til forverring.
Men ennå vet jeg for lite.
Og jeg har en ting å jobbe med, se opp og fram.
Har ikke bruk for å gå til bunns.
Problemet er at en blir sittende å se på “hele elefanten“, men jeg må ta bit for bit.
Nå er det over til hjemmekontor.
Håper dagen din er fin og god, det er da det er best.
♥
Jeg liker det så godt, når noen gjør noe som er helt uventa.
Så klart må opplevelsen være positiv.
Jeg liker når folk gjør noe som jeg ikke forventer. Som går utenfor det en forventer skal skje.
Og jeg er nok ikke alene om det, regner med vi fleste er sammenskrudd slik.
Dagen i dag starta slik den bruker på mandager, med et møte på teams.
Var så vidt jeg rakk meg ned i kjelleren og til hjemmekontret mitt, før det var i gang.
Etter det skulle jeg ut for å kjøre noen mil, da var bryteren slått over på privat.
Slik omtrentlig hver tredje måned må jeg ta blodprøver for å sjekke ut verdier på grunn av sprøyten jeg tar.
Samtidig får jeg også beskjed om å ta blodprøver før jeg skal ha konsultasjon med St. Olav. Det er den reumatiske avdelinga der som har den kontrollen.
I dag var en dag for stikk.
Jeg har med meg arket jeg hadde fått tilsendt fra sjukehuset.
– Jeg kan kanskje ta de andre blodprøvene også, sier sjukepleieren.
– Andre, spør jeg, og skjønner ikke helt hva hun mener.
– Ja, som fastlegen hadde rekvirert, svarer hun.
– Når da, spør jeg.
For fastlegen min hadde jeg ikke vært hos på mange måneder. Hun hadde hatt svangerskapspermisjon og starta på etter nyttår.
Svaret er at det var nå, etter hun kom tilbake.
Jeg tror fastlegen min har slik omtrentlig fulle pasientlister, hun har et bra renommé.
Hvordan kan hun da ha kapasitet til å tenke at hun vil sjekke ut blodprøver når jeg ikke har vært i kontakt med henne.
Har hun gått igjennom alle pasientene sine etter hun kom tilbake?
Skjønner dere?
For jeg skjønner det knapt.
Sitter her med en følelse av å bli ivaretatt.
Det er nesten for utrolig, for jeg tenker at det nesten ikke skal gå an.
Men jeg kjenner at jeg føler jeg er veldig heldig med fastlegen min.
Kanskje er det noe jeg ikke forstår.
Men jeg nyter følelsen av å være svært overraska.
Det er så fint å få bli positivt overraska.
♥
Mildt, bart, søndag, hva passa bedre enn en tur. Men jeg drøyde det, så har jeg gått denne turen for noen uker siden, hadde det vært mørkt.
Men ennå holdt lyset til en tur.
Tenkte jeg ville se om vinden hadde gjort noe skade i skogen ned mot sjøen.
Fra huset så jeg flere trær var tatt på andre siden av veien.
Og det viste seg at det var mange nedblåste trær.
Det var flere splintra trestammer.
Regna ikke hvor mange rotvelter jeg så.
Men det var mange.
Her kan det bli mye ved.
Her dukka det opp en stor stein under treet.
Nede ved sjøen oppdaga jeg ett av trea vi bruker å festa hengekøyer til, var falt.
Trekrona lå utover sjøen.
Sjøen sjøl låg hemmelighetsfull og stille i dag.
Jeg kjente jeg var glad jeg ikke hadde vært i skogen da vindkreftene målte seg med trærne.
Det var mange som hadde gitt tapt.
Jeg snudde, mens jeg tenkte på bading. Enn om jeg bare hadde vrengt av meg klærne å hoppa uti.
En drøm.
Men dagen om dagen er ikke slik en ønsker.
Det er vanskelig nok å ha på seg klær når huda er tør.
Jeg får lyst til å sende fra meg en regle.
Men hva hjelper det?
Så jeg bare snur, glad for at jeg kom meg ut.
For slikt må til.
Gå bakker, gå i skogen, masse.
Det hjelper ikke på motorikken i hendene, men det hjelper på muskelmassen.
Turen opp gikk jeg ikke helt etter samme område som nedover.
Nye trær ser jeg ligger veltet.
Jeg må kalle inn til en ved-dugnad, men kunnskap om rotvelter.
Så er jeg oppe på ved enga, der et gammelt steingjerde er et minne.
Mørket som senker seg gir naturen en nesten eventyrlighet.
Jeg labber oppover med tiltrengte mange pustepauser.
Og så er jeg nesten oppe.
Skyene har fart.
Vinden har ikke tatt helt pause enda.
Da jeg kom inn i hus måtte jeg tenne lyset, for det hadde blitt mørkt.
Det gjorde godt med turen, trist å se vindens herjinger, men får jeg en dugnadsgjeng bør det bli ved til flere enn meg.
Og så er jeg glad for at jeg kom meg ut.
Det gjorde godt for en dame som ikke vil innse at helse og alder ikke er på parti.
♥
Musikk på en lørdag. Lørdag i huset mitt. Endelig.
For i går var jeg til for andre, langs veier som var så våte og grå at de nesten nådde sjelen min.
Da vi endelig var tilbake, omtrentlig ved utganspunktet, var klokka såpass mange.
Så jeg ble for å se tv lineært.
Dette førte til overnatting.
Jeg sa til meg sjøl at jeg skulle komme meg tidlig hjem i dag. Men det gjorde jeg så klart ikke.
Skjønner ikke at jeg klarer å narre meg sjøl slik, at jeg ikke lærer…
Men jeg fikk tatt aske ut av ovnen, hentet ved og slikt.
Til slutt gikk turen hjemover, hjem for lørdagskveld hos meg sjøl.
Og hvor kommer musikken inn…
Joo, i går ser jeg at en musikkvideo som ble spilt inn i sommer, endelig ble lagt ut.
Yngste og en til i filmgjengen hadde mekka den.
Ved midnatt ble den lagt ut.
Jeg deler den, sjøl om kanskje ikke så mange av dere som leser inne hos meg er opptatt av rapp.
Jeg syns både filmen og musikken samtemte, veldig laidback.
Jeg er en slik smågal mamma på barnas vegner.
Mellomste skal i gang med bacheloren, og hun har disse små snuttene om hverdagene.
Så da måtte hun poste en snutt om situasjonen.
Deler den også med dere HER.
Når jeg sjøl ikke greier å være særlig kreativ, gleder det meg at gjengen min er i gang med sitt. I det siste er det kanskje helst de to yngste som er mest i gang.
Bildet øverst er av de to som små. Fantasien og skaperevnen sto høyt i kurs da også.
Nå skal kvelden nytes både på langs og på tvers.
Det er mye som popper opp, av gjøremål, men i kveld tror jeg skal ta verden helt i vater.
Eller, nesten i vater…tenker ikke å legge meg. Bare kooooose meg i fred og ro med litt god mat.
Nyt lørdagskvelden.
♥
Det er nesten helg. Jeg ser fram mot den. Virkelig.
Torsdagen starta knall tidlig.
Jeg våkna i sekstida med speed-tanker.
Det var ikke måte på, liksom.
Snø, vind, tidsfrister og kom jeg meg opp i boligfeltet jeg skulle.
Da dagen var i gang gikk det meste bra, bare boligfeltet gikk det ikke å komme opp i.
Jeg hørte litt på ni-timen i dag tidlig, der snakka dem om pasta carbonara. Så ved endt dag gikk turen innom en butikk.
Fersk pasta og tørr salta bacon.
I dag fungerte jeg normalt, greit.
Fikk sendt mailer, lagt ting inn i timeplana, egentlig ganske konstruktiv.
Det er enormt godt etter en dag som spora av.
Tror jeg forstår meg sjøl, noen ganger blir det slik.
En slags kortslutning.
Er det for mye som skal fordøyes, tror jeg det bil bli slik for de fleste.
Så godt at dagen i dag var til å fungere i.
Til tross for tidlig start med et hode i stressmodus.
Og gjett, det blåser ikke.
Det snør, men temperaturen vil stige igjen.
Traff ei dame fra Sveits, snø var hun vant til, men ikke slike skiftinger som er her.
Det smakte godt med pasta carbonara.
Stekte bacon til slutt sammen med hvitløk, det har jeg ikke gjort før.
Det var mektig og godt.
Og det er mektig godt å sitte her uten vind med en helg like rundt hjørnet.
Har dagen din vært bra?
♥
Det høres som et tog er på vei og huset rister. Enda mer vind.
Jeg tror jeg bare legger meg under dyna.
Trodde ikke det skulle bli så ille i kveld.
Men det dundrer når vindkastene kommer.
Denne gangen blåser det rett på.
Huset står nok.
Håper jeg-.
Nå spørs det om det blir enda mer skade.
I dag ble verden hvit.
Både i morgen og fredag skal jeg ut å kjøre, begge dagene er det mor som skal til timeavtaler.
Er det snø kommer jeg meg ikke opp til dit hun bor.
Plana var hjemmekontor i dag, men det ble heller kort dag.
Jeg fungerer ikke.
Er vel kanskje logisk.
Men, i helga er det gode meldinger, uten vind.
Det er ubehagelig å sitte i et hus med all denne vinden.
Nå drar jeg dyna over meg, så håper jeg på en god dag i morgen.
God natt!
♥
Jeg setter ikke spørsmålstegn. Og jeg hyler nok ikke. Men kjenner jeg falt ned i en emosjonell dal.
Midt i alt ser jeg også en type flaks, på en skeiv måte.
Jeg føler likevel på en slags livskrise.
En lett og nok raskt forbigående livskrise.
Liksom jeg har fått hele livet i hodet.
Det handler bare om taksten jeg slapp å få i hodet. Som ikke ødela bilen min, om den hadde stått der.
Bilen jeg kjørte bort i går.
Det var faktisk flaks.
Men likevel…
Jeg kom hjem i ettermiddag, og ser at det hadde vært vær.
Fra fjøstaket lå det strødd blikkplater.
Trær lå veltet.
Fra bolighuset hadde det falt taksten, mange.
De lå strødd bortover.
Til og med et mindre tre ved bolighuset hadde vinden røska opp med rota.
Et par søppeldunker lå kasta utover.
Juletrelysa var også røska ut.
Det hadde vært vær.
Om jeg slapp å få takstenene i hodet, dundra virkeligheta ned som en tung dask.
Livet mitt.
Hva ble det til?
Alt strevet.
Alle motbakker.
Hvor gikk veien feil?
En liten livskrise.
Skulle det liksom bare være strev, streve seg opp alle disse motbakkene uten å komme opp…
Men nei, jeg hyler ikke.
Jeg må nok bare gå i gang.
Tok med en blikkplate for å får den unna om det kom mer vind med det første.
Da jeg tente opp i ovnen la jeg merke at en vedskie har så rar farge. Det viser seg at blikkplata har kutta meg til blods.
Det er ingen krise bare å vaske og plastre.
Og jeg må gå til handling med alt det andre også.
Jeg må få denne hendelsen til å gro, heles.
Framtida vet en aldri, uansett, noe om.
Bare at jeg må få ordna opp i dette her.
Nå.
Alle disse tunge tak man må ta.
Var det bare slik…
Og jeg kjenner svaret bryter seg fram fra mitt indre, et stort NEI!
Det er mer enn slit, det er det.
Og nå er det på tide…
♥
Det suser utenfor, det har vært stille noen timer. Nå kommer neste omgang.
Jeg hadde bestemt meg for å kjøre hjemmefra klokka tre.
Da ville vinden til å bygge seg opp, var det meldt.
Gikk lyset måtte moren min slippe å være aleine.
Meldingene sa hele 50 m/s i kast på YR, hos henne. Det ville det være orkan i kasta, ellers var sterk kuling.
Vinden ville komme fra retningen bak huset, der det går bratt opp til fjellet. Så sannsynlig ville vinden treffe bakom fjellet.
Men lyset kunne altså gå.
Så jeg tok med meg pikk og pakk og kjørte.
Broene var skumlest å kjøre over.
Jeg bor i en kommune med mange broer.
For å komme til mor måtte jeg over tre av dem.
Snøen dreiv vertikalt i god fart, men jeg kom meg helt fram uten utfordring. Men da braka været løst også, snø, vind, skikkelig kav. Så det var akkurat i rett tid.
Resten av kvelden har gått rolig, vinden hørtes, men vi kjente den ikke noe nevneverdig.
Det dundra i vei med lyn og torden en periode og lyset blinka en del, uten at det gikk.
Nå er talglys og fyrstikker satt fram.
Vi har spist rakfisk med tilbehør, drukket øl og akevitt til.
På ovnen ble det fyrt kraftig, om lyset gikk skulle ikke vi fryse.
Det ble badstue.
Vi har hatt en veldig fin og hyggelig kveld.
En kveld som ble natt før vi la oss.
Nå hører jeg vinden bygger seg opp igjen, utenfor rommet mitt.
♥
