Novelle
Egentlig hadde hun lagt dette med menn bak seg. Det tok bare energi.
Den siste hadde virkelig tatt energi.
Først hadde det vært stas og full romanse. De hadde delt så mange interesser. Men så begynte han å forandre seg, begynte å kritisere.
Så klart var hun ikke perfekt, men ting hun visste hun kunne, var også feil.
Venner begynte å kommentere.
Han hadde ment hun hadde forandra seg, så da han spurte om de skulle ta en pause var hun snar til å si nei.
– Vi gjør det slutt.
Etterpå var hun letta, letta langt inn i sjela.
Det minte henne om noe og når hun las om det stemte det enda bedre. Men hun skulle ikke sette diagnoser, ufaglært som hun var.
Å legge forholdet bak seg var bare så godt.
Komme seg fri.
Hun orka ikke mer.
Det var greit å melde med han hun hadde hatt et godt øye til for mange år siden. Fortryllelsen som hun hadde vært i, var borte. Hun følte han svikta den gangen, hun stoppa av en eller annen grunn å tro på han.
Kanskje var det henne sjøl som dikta det opp…
Hun hadde jobba seg skikkelig ut av den stormende følelsen, for hun hadde følt sterkt den gangen.
Tom Rune, mannen hun greidde å få ut av blodet den gangen for mange år siden.
Etter Tom Rune møtte hun Pelle med sine narsissistiske tendenser.
Menn, tenkte hun, det er ingen igjen.
Ingen igjen.
Meldingene fra Tom Rune kom slik av og til.
Helt greit, hun følte ingen ting lengre, hun fikk rydda ut den følelsen skikkelig.
Det var slutt med han og dama også. Faktisk hadde forholda deres starta og slutta mest på likt.
Sommeren kom og han begynte å sende hjerter, underforståtte hentydninger om noe mer. Hos henne var det kaldt, ingen følelser. Men det moret henne på en eller annen måte.
Det gikk mot høst, hun hadde meldt seg inn i nettdating. For kanskje kunne det være noen der ute, likevel.
Noen å dele vinteren med.
Kanskje var det noen for henne…
En som bodde i nærheten tok kontakt. Han ville de skulle møtes. Hun tok kontroll, avtalte sted og møtte han og tok han med. Bilen hans var på verksted, så han satte seg inn i bilen hennes.
De skulle kjøre opp i fjellet for å gå tur.
Det starta nesten med det samme, han skulle ta på henne. Det fortsatte, han måtte, sa han. Likte så godt å kjenne, ta på.
Hun fikk fnatt, hun orka ikke fremmede hender på seg.
Hun fikk følelsen av at hvem hun var hadde ingen betydning, bare det at hun var kvinne. Hun kunne vært hvilken som helst kvinne.
Hun fikk parkert hendene, gjennomførte turen i fjellet, fikk kjørt han tilbake på bussen og sendt han avgårde.
Dette var ikke mannen for henne, det skjønte hun.
Tom Rune sendte meldinger gjennom vinteren.
– Håper vi kan treffes, skrev han.
– Det er ikke nok å håpe, skrev hun tilbake.
En ny vår kom, med en etterfølgende sommer.
Å se etter menn hadde hun slutta med.
Orka ikke å prøve.
Det var nok ingen menn igjen. Ingen mann for henne.
– Tenker på deg, skrev Tom Rune. Dumt det gikk som det gjorde.
– Ja, hadde det gått bra har vi vært sammen i seks år nå, repliserte hun.
– Jeg vi møte deg, sa han.
Hun jatta med, visste han ikke kom.
– Jeg vil komme, sa han. Jeg vil hjelpe deg. I sommer. Du må undersøke, så kan jeg hjelpe deg.
Tenk om han kunne hjelpe henne. Hjelpe henne med båten hun hadde arvet. Det var så trist om hun måtte gi slipp på den.
Seilbåten.
Et fint smykke. Men den måtte både pusses og repareres. Det var mye jobb. For mye for henne.
Kanskje hun hadde tatt feil den gangen?
Kanskje det var noe…
Hun husker de sterke følelsene. Hadde tenkt at de hadde vært en fin opplevelse uansett.
De begynte å snakke om ferien. Han visste ikke når han hadde sin. Ikke hun heller. Men hun måtte bestemme seg.
Hun delte den i to, tidlig og sent.
– Jeg skal spørre sjefen min, sa han.
Han hadde i fellesferien. Akkurat i mellom hennes ferier.
– Men jeg kan ta fri når du kommer, sa hun.
Det ble stille fra han. En dag kom meldinga.
– Jeg jobber i ferien min. For jeg kan ikke komme til deg, du har ikke fri.
Hun svarte med at det var hans valg, men at hun hadde sagt han kunne komme.
– Jeg kan komme da-, sa han på telefonen en kveld og nevnte en dag.
De hadde en lengre samtale. Den var fin og hun kjente et lite snev av at dette kunne bygge seg opp igjen. De snakka om hvor han måtte kjøre, han hadde ikke sett på kartet skjønte hun. For han hadde aldri vært hos henne, bare hun hos ham.
Hun tenkte på den sommeren de fikk sammen. De hadde hatt det svært fint. Hun hadde vært veldig forelska.
Veldig.
– Jeg kan komme den torsdagen, sa han.
Uka som gikk var det stille på meldingsfronten.
Det var bare en uke til han skulle komme.
– Jeg tenker på deg og savner deg, skrev han.
De kommuniserte over meldinger.
– Kommer du neste torsdag.
– Nei, dessverre, var det korte svaret.
– Å nei, det var bare det at du sa at du skulle komme da, svarte hun.
– Jeg skal snakke med sjefen min om jeg kan få fri, sa han som arbeidet i sommerferien sin.
Hadde han ikke snakka med sjefen sin, hadde han ikke prøvd å klarere turen…
Om han hadde lyst å se henne, så burde han vel spurt sjefen ved første anledning etter samtalen forrige helg.
Der og da forsto hun det, hun hadde hatt rett. Han bare tulla.
Det ble stille fra han. Hun hørte ikke mer før hun sjøl gikk ut i sin andre ferie.
– Har du det fint med ferie, spurte han.
Han var godt tilbake i arbeidet etter ferien sin. Ferien han hadde jobbe i.
– Ja, veldig godt, svarte hun.
– Jeg tenker på deg og vil møte deg, sa han.
– Du tuller bare og er ikke ærlig, sa hun.
– Jo, jeg er ærlig og sannferdig svarte han.
– Nei, det er du ikke, du sa du skulle komme, men du kom ikke.
– Beklager at jeg har skuffet deg, jeg tenker på deg og vil ha deg, sa Tom Rune.
– Jeg ble ikke skuffet, jeg trodde aldri på du ville komme, du bare tuller og underholder deg med det, svarte hun.
– Jeg underholder meg ikke, jeg vil ha deg. Men du har alltid rett, jeg kom ikke, sa han. Men jeg vil møte deg.
– Nei, sa hun, du har brukt opp sjansene dine.
– Mener du det, sa han, og sendte lei-seg-emoji.
Ja, hun mente det, hun mente det helt og holdent. Hun hadde hatt rett, hele tiden hadde hun hatt det.
Så kasta hun de bittesmå forventingene som hadde begynt og spire.
På facebook lå en venneforespørsel fra en Amerikansk offiser.
For en fake verden.
Hun kjente at hun var like hel, dette hadde vært en liten “sommerflørt”, helt ok.
Nå var høsten her, kanskje måtte hun selge båten.
Det var mye bedre enn denne verden av falske løfter og lovnader om kjærlighet. Men hun var heldigvis glad i seg sjøl, det var ikke det verste.
Sjøl om hun ikke hadde sin egen halvdel.
◊
