BforB

En hel fridag er stått opp sammen med meg. Tror den er på sin plass.

I dag gjør jeg noe jeg ikke har gjort på månedsvis, tenne opp i ovnen.

Trenger varmen og hyggen fra flammene.

For å være ærlig har dagene slept seg tungt avgårde.

Det blir slik at en blir usikker på alt-.

Tunge tider har vi alle.

Jeg tror ikke det tunge sitter i hodet, men i det jeg opplever. Så da blir kunsten å ikke gi det plass. Ikke la det komme til. Noen ganger lykkes jeg og andre ganger gjør jeg ikke.

I de stille stundene i bil fra A til B kan det komme over meg.

Så er det å prøve skyve tankene bort.

For en kan aldri, aldri bestemme over andre enn seg sjøl.

Husker jeg fikk beskjed om det en gang, få et menneske til å gjøre noe noen andre ville. Jeg husker jeg ble sjokkert, for jeg anså ikke det som min oppgave å bestemme over et annet menneske, et voksent menneske.

Jeg liker ikke spill og manipulering.

Høsten har snart farga alle bjørketrærne gule, spesielt bjørketrærne.

I går ble naturen fargelagt av sola. Men da hadde jeg nok med å henge i. Til slutt var jeg innom mor, da hun fikk en telefon, dro jeg. Det var hun ikke fornøyd med, men det holdt på å mørkne og jeg ville hjem etter en lang dag. Jeg skal ringe henne.

I dag spekulerer på om jeg bare skal være hjemme, gjøre huslige ting og kanskje komme meg en tur ned i kjelleren for å være kreativ.

Jeg må også en tur på apoteket, jeg bruker flere produkt derfra og ser det begynner å bli tomt. Det har også vært så mange runde dager som som burde ha fått oppmerksomhet med en blomst, om ikke anna. Så det betyr at jeg må i butikk.

Tror jeg vil gå for første plan, tror det har vært lurt og ha gjort noe kreativt i dag. Kanskje tegne lua jeg drømte om i natt…

Da jeg innreda nede for kreative sysler, så jeg for meg aktiviteter rundt bordet, at vi var flere som gjorde-.

Det har det vært lite av, men et par ganger har det skjedd.

Men jeg må puffe unna tanker av det som ikke har blitt, tanker som bygger ned, slå av tankene om så er…

Jeg kan bare gjøre noe med meg sjøl, ingen andre.

Jeg kan gå ned å tegne.

Det er kanskje den leksen jeg skal lære.

Så da må jeg slutte å tenke.

Slutte å tenke på det jeg ikke får gjort noe med.

Og – en kan bare gå ‘trappetrinna’ oppover, når en skjønner mer, får til mer, greier å se et annet perspektiv, blir alt sannsynlig bedre.

Det snakkes om voksesmertene når barn vokser opp, ikke så mye de fysiske, mest de mentale. Når barnet går gjennom utviklingstrinn kjenner ikke barnet seg sjøl igjen og føler frustrasjon.

Når vi blir voksne slutter vi å utvikles på det viset, men vi kan søke utfordring- eller at livet gir oss utfordringer.

Vi søker likevel helst det trygge, der vi kjenner oss sjøl igjen og blir møtt slik vi er vant til å bli møtt.

Når livet puffer oss, må vi kanskje gjennom voksesmerter igjen, og det er ikke lettere som voksne å trø i det ukjente. 

Det som er fint er at en kan ha mulighet til utvikling, komme seg et ‘trinn opp’.

Med det perspektivet kan utfordringer være noe veldig fint.

Der bør fokuset ligge-.

♥

Novelle

I dag deler eg noko eg skreiv for mange år sidan. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dei var håplause og trilla ut om perler på ei snor syntest Anita. Som jordbær på eit strå. Som etter jordbæra var ete vart bruka til å kile nokon……… Strået strauk nedover den brune, muskuløse overarmen………

Sommaren fylte dagen, livet og kvar ein celle i kroppen. Vindauga sto ope og det sildra lett sommarregn gjennom bladverket til den store lønna utanfor vindauga. Det lukta varm, fuktig jord inn gjennom vindauga. Ho hadde nett vaska golvet, det tørka fort i den varme lufta. Frå radioen spela Postgirobygget Idyll. Ho smatt inn i dusjen. Såpa seg godt inn, ho skulle treffe Knut om en halv time. Han hadde spurt om ho ville bli med på ein køyretur.

…Etter den middagen for nokre dagar sidan…..

Den mislukka middagen.

Ho hadde bedt han på middag. Hadde funnet oppskrift på ei fiskegryte som virka god. Så hadde det vist seg at han var allergisk for fisk. Det var den middagen……..

Ho sprang ned trappene, det var kaldt i oppgongen. Ho såg seg i spegelflisa i vestibylen. Ho hadde tatt på seg ein fillete dongrybukse med farerike lappar. Den var litt stor, så den var snørt saman i livet av ei lang lærreim som ho hadde tredd mange gongar gjennom beltestroppene. Toppen var raud, mønstrete og ermelaus. Ho hadde ein dongryjakke slengt over skuldrene og rundt håret hadde ho knytt ei tørkle. Raudt, gult og svart. Ho såg ho såg bra ut, tynn med lange bein og dei viltre krøllane utover skuldrane.

Var ho forelska i han ho skulle møte?

Nei kanskje ikkje heilt det……eller litt. Men det var spanande. Spanande på ein litt rar måte.

Først hadde han irritert henne, irritert henne noko langt over alle haugar. Han hadde stått der og ledd over at han hadde tatt på seg to forskjellege sokkar.

Ledd!!!

Av noko så idiotisk.

Enn å greie å ta på seg sokkar utan at dei var par. Det var skikkeleg flaut syntes ho. Og at noen kunne le og spøke av noko slikt. Akkurat det skjøna ho ikkje. For det var viktig å ta vare på seg sjølv, gjera sitt beste.

Men så hadde han vore svært hyggeleg, hadde interessante synspunkt. Visste mykje. Han var ferdig studert og noko eldre enn henne, men likevel tok han seg sommarjobb.

Det hadde starta med at ho slengte ut av seg helt tilfeldig “….at da hadde du kunne komme innom”. Han hadde fortalt han hadde vore like ved der ho budde.

“Meiner du det”, hadde han sagt, “at eg kan kome innom?”

Og han hadde kome innom eit par dagar etter. Det var ein dag med sol og varme.

“Skal vi dra ut på Hovedøya?” hadde han sagt.

Ho hadde funne fram bikinien med alle snorane. Dei hadde ligge der på svaberga. Lange strå hadde leika opp i den blå himmelen. Ho hadde sett på han der han låg med lukka augo. Han var ljos og håret krølla seg lett over ei høg panne. Kinnbeina var skarpe og munnen fyldig og fint oppteikna. Ho fekk plutseleg svært lyst til å kyssa han. Men ho torde ikkje. Ho snudde seg på magen, medan ho spekulerte på korleis ho kunne nærma seg.

Best det var kjente ho han snappa ertande i eine snoren på bikinien. Sløyfa datt opp, og ho visste ikkje korleis ho skulle reagere….så ho skunda seg å knyte snora att. Ho følte seg berre stiv og hadde ingen leik i seg.

Så kom han på middag. Ein middag han ikkje kunne eta. I tillegg hadde han hatt lite tid.

Ho opnar døra ut til gata. Det har slutta og regna. Det luktar varm, våt asfalt. Sommarkvelden er varm og klam. Ho set seg inn i bilen med eit “hei”. Han smiler og spør kvar dei skal køyre. Dei køyrer ned Pilestredet og han svingar hardt på rattet nokre gong, ser på henne og smiler. Atter greier ho ikkje ta det….var det no ho skulle ha ramla over han?

Turen går utover til Bygdøy og enda litt lengre ut. Han køyrer gjennom smale vegar. Rundt er det landlege hagar med hus i. Han viser kor han voks opp. Dei går ein tur på stranda. Samtalen går lett utan at dei rører kvarandre. Han køyrer henne fint heim. Helsar på andre med 2cv, og fortel at slik gjer dei det som er eigarar av desse franske bilane.

Om kvelden, da ho er heime i den reine leilegheita spekulerer ho på kva dette er. Vennskap eller starten på eit forhold… Ho tenkjer på kva han la i handlinga med å dra snora på bikinitrusa. Var det ein flørtete handling… Korleis skulle ho ha reagert? Ho hadde funne seg eit strå å kila han med, men han hadde berre fekta det bort. Like keitet han som henne.

Dei hadde avtalt og dra opp til Østensjøvannet om det vart finvêr på søndag.

Dagen presenterte seg med sol. Han ringte på døra og dei køyrde opp.

Ho hadde lagt seg på stråmatta si. Han hadde ledd og sagt at ho ikkje måtte snu seg for no skifta han til shorts attom henne. Ho hadde kjent på irritasjon igjen. Som med sokkane. Ein skifta da vel ikkje slik, det var fleire enn dei der. Han hadde ‘frikete’ tendensar. Ikkje noko ho hadde den store sansen for. Ingen fekk på henne eit palestinaskjerf eller lilla buserull. I varmen var det så klart ikkje aktuelt.

Elles skjedde ikkje noko meir enn soling, bading og snakking den dagen.

Ei lita veke etter dette sat dei i hybelleilegheita hennar. De hadde snakka mykje om ein film dei hadde sett. Ein film om lidenskap politikk, terror og bomber. Om Palestina kontra Israel. Han var klar i sin haldning. Ho visste litt mindre.

Det starta å bli seint. Dei hadde delt ei flaske vin. Det var eigentleg logikk i at han overnatta.

Så låg dei der. Under kvar si dyne. Ingenting skjedde. Ho hadde lyst til å ta bort i han men våga ikkje. Tenk om han ikkje lika det. Ho høyrde at pusten vart lang og roleg. Han hadde sovna. Skuffelsen hennar vart akkompagnert av at skar han tenner.

Det gjekk ei lita veke før han ringte. Om ho ville verta med ein tur på Huk?

“Nei” svara ho, – for nok var nok.

Neste sommar dukka han opp, dei hadde sommarjobb på same stad.

“Eg kan køyra deg heim” sa han ein dag dei slutta samstundes.

Ho takka ja. Det regna så smått og det kunne vera greitt å sleppa å verta våt.

Da dei køyrde Drammensveien og passerte Slottsparken sa ho det.

– I fjor var eg litt forelska i deg.

– Kvifor sa du ingenting om det, spurte han.

Ho berre smilte utan å svare. Inni seg visste ho at ein slik sommar om i fjor ville ho ikkje ha opp att. Og ho hadde takka ja til piknik på Langøya i helga og den ga ikkje plass til køyreturar i 2cv.

Hadde ho håpa på fortsetting hadde ho aldri fortalt det ho nettopp hadde gjort, for slik var ho laga….

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg starta dagen min slik som vanlig, etter de vanlige strekkøvelser griper jeg tak i telefonen for å sette på den.

Den var svart og direkte livløs.

Jeg prøvde mange ganger uten å lykkes. Nesten som jeg vurderte munn mot munn metoden, men til slutt skjønte jeg at det jeg prøvde på ikke ville gi resultat.

Ladeledninga hadde rett og slett takka for laget.

Så etter klesvask og koking av noen egg, satte jeg meg i bilen for å kjøre mot sentrum.

For sikkerhetsskyld kjøpte jeg to ledninger, en på en meter og en på tre, for slikt har jeg ikke så lyst til å oppleve mer.

Mobilen har blitt en så viktig del av oss, tror nesten den kommer like etter hjerte og lunger…

Jeg hadde avtalt med mor at jeg skulle komme dit og spise middag.

Fikk handla garn også, mor har et handarbeid som ble liggende og hun må hjelpes i gang med.

Men før det er vaskefiller en grei syssel, så fikk kjøpt noen nøster.

Kjøpte også noen flere farger til meg, jeg er ferdig med vaskefillene til yngste, men midterste må også få og da må sønnen også.

Her må en være mest mulig rettferdig.

Deler musikk eldstemann la ut nettopp. 

Så mor og jeg har strikka i kveld, sett en film som langt fra var det beste jeg har sett, litt som å koke suppe på en spiker.

Og angående koking, jeg satte på poteter og kålrabi til kok.

Som kjent blir det damp underveis under et oppkok.

Siden sist jeg brukte komfyren har det kommet komfyrvakt.

Når dampen steig peip vakta, og så slo komfyren seg av.

Akkurat da syns jeg tilværelsen var uutholdelig. Vurderte om jeg måtte ringe hjemmesykepleien fordi jeg ikke klarte å få kokt potet.

Men så kom ovnen plutselig i gang igjen. Da la jeg rødbeter, egg og rå løk på et fat, sammen med spikkjesild, altså spekesild.

Etter hvert ble mandelpotetene kokt ferdig og jeg fikk laga kålrabistuing.

Mor syntes det smakte, jeg fikk ikke smaksløkene i gang. Etterpå, etter vi hadde spist ba jeg om maten kunne stå framme for så å rydde senere.

Og så satte jeg meg i en stol-.

Da jeg våkna en god stund etter var alle himmelens sluser åpne, og det sto et kaldt gufs fra vinduet. Og jeg tenkte på alt folket, som kom i bobiler og busser og sikkert biler…

Denne helga går en dansegalla av stabelen, for første gang i historien her i kommunen. Gluntan og Ole Ivars skulle sukre tilværelsen med seig, gammel pop. Så mens jeg satt sammen med min gamle mor, er vel ganske voksen sjøl også, vil jeg tro dansebeina fikk til takta i idrettsbygget.

Håper mange kom og sjøl er jeg veldig glad for at jeg ikke var der.

Jeg skjønner ikke, men jeg tror jeg får utslett, vondt i hodet og så blir jeg sur av slik musikk.

Det var stille og rolig på veiene da jeg kjørte hjem, mor syntes jeg kunne ha overnatta. Men jeg må ha søndagen hjemme.

Det er såpass utfordrende med slimposen.

Nå er natta tatt over kvelden, ute regner det og jeg er temmelig trøtt igjen.

Så da er det bare å gi seg i lyden av av alt regnet som plasker ned.

Liker du danseband?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.

Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.

Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.

Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.

Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.

Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.

Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.

Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.

Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.

Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.

Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.

Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.

Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.

Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.

Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Vurderte å dra til sjøs.

Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk. 

Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.

Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.

Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.

Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.

Min drøm var også å ha en visning.

Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.

Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.

Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.

Så da begynte Kapittel Familieliv.

Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.

Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.  

Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.

Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.

Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.

Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.  

Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.  

Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.

Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.

Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.

Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.

Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.

Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.

Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.

I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.

Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.

Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.

De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er en slik dag som står opp med feil fot. En blir liksom litt fillerista.

Jeg står på farten, står litt slik låghalt på farten.

Fikk nettopp en telefon som kolliderte både med husk og urettferdighet.

Følelsen av det.

Men en må bare gå på og ordne opp.

Akkurat nå er det bare ikke så lett å «gå på».

Jeg halter, tenk det.

Vurderer nesten å finne fram en krykke.

Det ble verre og verre.

– Slimposebetennelse, sa legen.

I hofta.

Jeg skal prøve å få det bra med en øvelse. Så sitter jeg der da med beinet i fanget og rett rygg, for å presse beine ned for å aktivisere det punktet som ikke er godt.

Ett minutt skal jeg sitte slik.

Jeg klarer det noen sekunder.

Nå skal jeg ta med meg beinet, hofta og «posen».

Det blir en nokså lang dag på jobb.

Jeg brydde meg ikke å spørre om sykemelding, for jeg har ikke lyst.

Men kanskje jeg burde…

Ha en superfin torsdag, tror kanskje ikke min blir av de beste.

♥

I senere tid er jeg blitt mer opptatt av innholdet i ordet enn tidligere. Nå har jeg vel i det meste av livet satt spørsmålstegn ved det “normale”.

Likevel tror jeg at de fleste har en slag ubevisst forventning til livet. En naturlig progresjon som en gang ikke har et bevisst forhold til.

Når jeg søker på ordet på nett kommer mye opp.

Som synonym finner jeg blant anna; alternativ, avstikkende, avvikende, broket, forskjellig, motstridende, ulik.

Jeg oppfatter de fleste av disse orda litt negativ.

Vi skal helst være like. Fra tidligere tider var det å høre til i en flokk viktig for overlevelsen.

Det oppstår mye “vi og dem» holdninger i møtet med annerledeshet. Og faktisk vil de fleste oppleve en mindre eller større kjennskap til begrepet. Å føle seg utenfor en- eller flere ganger.

I tillegg kan det absolutt oppleves positivt, tilhøre noe “bedre” enn normalen. Og så lenge en respekterer “normalen” og helst forstår den…og vice verca, er det fint.

Men det er her det butter, slik jeg ser det.

Og som jeg opplever som et stort problem.

Faktisk vil jeg si det er et samfunnsproblem.

Et veldig dyrt samfunnsproblem.

Annerledeshet har mange former; etnisitet, legninger, utseende osv.

I kjølvannet følger ofte utestenging og mobbing.

Mange ganger kan det være “svake” grupper eller mennesker som ikke har kapasitet til å kjempe.

Eldre vil jeg påstå er et eksempel på det. Sjøl om eldre har et like stort mangfold som alle oss andre, blir de behandla som en gruppe.

Det er naturlig å bli eldre, men det er et fåtall av de eldre som har påvirkning i den fasen i livet som er å bli eldre. Det er yngre generasjoner, som aldri har opplevde å være eldre, er den som bestemmer og forstår.

Men det jeg ønsker å peile meg inn mot er en veldig stor gruppe av “normalitet”.

Foreldrene.

Vi har alle to foreldre.

Og mange av oss blir foreldre.

Det er strenge regler til det å være foreldre, og det bør det.

Nå er det er ingen som går gjennom en barndom uten mén.

Det er også lett å “skyte” på foreldre, mange ganger alt for lett. For en del foreldre havner ikke innen den “normale” gruppen av foreldre.

Noen skulle nok aldri vært foreldre, mens andre havner i annerledeshet helt uforberedt.

Når et lite barn kommer til verden, et lite barn en vil det aller beste for, viser seg å ha et ‘avvik’. Det kan være fysisk eller psykisk. Kanskje viser det seg at foreldrerollen har helt andre krav enn en var forberedt på, har kunnskap om, omverden har kunnskap om.

Det er lett å peke på foreldre om et barn avviker, at det er foreldrenes skyld. De er nok ikke gode nok i rollen.

Det kan kanskje også være tilfelle.

Men mange ganger står disse foreldrene på i en mye større grad, følger opp og gjør det beste de kan, som faktisk er godt. Kanskje havner de i et liv med så store redsler som er vanskelig å forestille seg. Redd for et barn skal skade seg sjøl eller andre. De kan oppleve at omverden tar avstand, ikke forstår, ikke prøver å forstå.

Jeg så et program med en gruppe foreldre som var i samtale om sine erfaringer; når den ene forelderen møtte andre foreldre som kanskje var opptatt av hvilke ballkjoler deres døtrer skulle ha på fest, var denne mora redd for at dattera tok sitt liv. En redsel som hadde vært reel i flere år.

For dette blir en annerledeshet.

Eller mora jeg las om, som alltid gikk med solbriller ute, for hun hadde et barn som ut fra det blå hadde gjort en så fryktelig handling. Morens oppgave var å leve i dette etterpå, dette som ble fryktelig fatalt på alle hold.

Det å ha kjærlighet til noen som har forvoldt så mye sorg hos andre.

Og jeg skjønner det ikke går an for omverda å forstå, men jeg har et stort ønske om at en evner å lytte bak det en tror.

Det er enklest er nok bare å tro man vet svaret, ta avstand og fordømme.

Ser også alle diskusjonene på nett, der folk har gjort seg opp meninger om hva de mener uten å ha kjennskap, bare blitt mata av nyhetsbildet, kanskje bare fra en kilde.

Det å oppleve denne annerledesheten, med et barn man bare vil det aller beste for, er nesten som å få revet hjertet ut-.

Når foreldregrupper sitter i trygge foreldresituasjoner, der barna gjør det som er forventa, har de mange ganger lett å dømme.

Noen ganger har det kunna hjelpt å lytta med et åpent sinn.

Ofte kan foreldre, godt fungerende foreldre, bli syke, bukke under, i slike situasjoner. En kan etter og ha stått på barrikadene, gå under, barna mister kanskje sin beste støtte.

Det finnes så mange avarter av dette.

Jeg tror ikke de «normale» ønsker å legge ekstra byrde på skuldrene til noen som allerede bærer tungt. Men det handler om kunnskap. Kunnskap over hele fjøla.

-Har vi tidd stille mer og lytta bedre, prøvd å tilegne oss litt mer kunnskap.

-Har samfunnet vært mer opptatt av ikke «ta hverandre» har samfunnet tjent på det.

-Har mennesket fått rom til å være den de er med mulighet til å utvikle seg i stedet for å beskytte seg. Beskytte seg mot det en er redd for at andre tror…

Jeg våger den påstanden at da har det vært mindre sykdom blant folk og kreativiteten til å bygge de gode ideene, mye større.

Samtidig er vi forskjellig sammenskrudd, noen vil føle mye sterkere en hendelse enn andre. Vi er et mangfold.

Egentlig et herlig mangfold, om vi får lov til å bli trodd på og ikke peka ned på.

Det er en så enkel matematikk, men et vanskelig regnestykke å sette opp.

Når jeg får åpen tro og tillit på den jeg er, presterer jeg mye bedre enn om jeg tror det er bakenforliggende agendaer og mistro.

Og slik tror jeg det er for nesten alle.

Og den nedadpekende fingeren på annerledeshet, om det er utfordrende i foreldreroller, blitt gammel, kjønn og identitet, nasjonalitet, økonomi, utseende, you name it…

Vi har fått det bedre, alle.

Om vi har skjønt at det er mye en ikke vet og om vi har prøvd å lytta bedre, skjønt mer…

JA til positiv annerledeshet, NEI til negative, stigmatiserende annerledeshet.

Og ikke minst, et rungende JAAAA til kunnskap og åpenhet.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En mandag banker på. Himmelen er grå, det er til å forstå.

Matpakken skal smøres og en fortkort dusj gjennomføres.

Min hest, min bil, står salt opp, sprek som en bille etter en dag med hvile.

Møte, skriving og skravling ligg foran.

En enkel mandag.

En mandag i september.

Nok en dag uten riter.

Fortsatt litt svimmel med trykk i øvre etasje, en kropp som ikke ønsker seg noe særlig mat. Men matpakken må likevel smøres, enkel og grei.

Aller enklest er det bare perletomat jeg ønsker meg.

Glasset med limevannet er alltid godt, her jeg drikker det i en og en slurk, så smått.

Så slike kommer dagen seg i gang, smått om senn, ikke i det store renn.

Nå ser jeg en forsiktig solstråle på en gulnende bjørk.

Det er håp for dagen, sjøl om buksa jeg tenkte å bruke henger til tørk.

Dagen er ny og dagen er fin, til tross for at mandager i  årrekker har farget mitt sinn.

Jeg ønsker en dag så god, både til deg sør, vest og øst og langt opp i nord.

Nyt den og bruk den, og jeg vil prøve det samme, vær snill og god mot alle vi er i lag med.

Fin mandag til deg.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag poster jeg et helse-innlegg. Fordi det har vært mitt tema for dagen.

Innlegget er retta mest mot deg som har-, eller kjenner noen som har Sjøgren.

Jeg våkna til helt grei tid, litt før ni.

Men det stopper det som var greit.

Det som er bra er at det er lenge siden jeg har hatt en slik dag og de er også veldig sjeldne.  

Men jeg har mer eller mindre kreket meg gjennom dagen.

Fikk plassert meg i en stol og der har jeg stort sett oppholdt meg.

Hodet er ille, jeg har vært kvalm, svimmel og nesten ikke greid bevega meg.

Ikke en gang orka og vifta vekk den irriterende flua som tror hun hører til i stua.

Det endte med at jeg begynte å søke på nett, på en av disse diagnosene jeg har fått utdelt.

I og med det var den som ble mest fokusert på da jeg var til siste kontroll på sykehuset.

Jeg fant et webseminar fra NRF som var lagt ut i mai, om Sjøgren.

Det var interessant.

Spesielt emnet om fatigue. Det er anbefalt å være fysisk aktiv, men de var innom dette at pasienter ikke skjønte hvordan være det når kreftene med å komme i gang var borte.

De snakket om mitokondriene som befinner seg i cellene og omdanner protein, fett og karbohydrater til energi.

Det var funnet mindre av innholdet i tungens celler hos de som hadde Sjøgren, ved en undersøkelse. Om jeg oppfatta det riktig-.

Så dette ble ett av fokusene mine, hvordan greie å øke mitokondriene i cellene?

Det viser seg også at fordi en produserer mindre spytt, får man mindre nitrat i kroppen.

Slik vanligvis svelger en 1,5 liter spytt i løpet av et døgn.

Om det hjelper å øke inntaket av mat med mye nitrat var de som hadde webinaret usikre på.

Men uansett syns jeg dette er interessant.

Sjøgren er forska lite på og det finnes ikke medisin.

Nå er jeg ikke så glad i medisiner, jeg var istedet glad at legen foreslo å stoppe med sprøytene jeg har tatt, den ene ble avslutta for en god tid tilbake, den med cellegift i. Og som jeg la skylden på mange av de problemene som etter hvert oppsto etterpå.

Nå skulle jeg ikke fortsette med den biologiske heller.

Så det som blir spennende utover høsten er om inflammasjon kommer tilbake.

Greier en å leve på en måte som reverserer sykdomsbildet som starta med fibromyalgi rundt århundreskiftet.

Etter det har det rulla på med revmatiske diagnoser.

Og jeg vil ikke ha en enda en av dem.

De skal ikke definere meg.

Men noen ganger kapitulerer en.

I dag måtte jeg.  

Så da fikk jeg bruke dagen til å innhente mer kunnskap.

Jeg har noen målsetninger, den ene er å leve på et slikt vis at jeg ikke overdriver, stresser eller lever på et vis som er uheldig.

Den biten er nok den vanskeligste.

Den andre er fokuset på mat og matvarer.

Jeg prøver å lage det meste av maten fra grunnen av, spise mest mulig grønt og helst kjøpe økologisk. Jeg spiser lite kjøtt, unngår så godt som kjøtt av svin.

Reduserer karbohydrater.

Har egentlig en målsetning om å lage mer fermentert mat.

Tror ikke det blir verre om jeg greier å leve etter dette.

Men det tar tid.

Og tiden er det jeg sliter mest med.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagene kommer og går. Sola har vært raus i den siste tida. Men sommeren er over.

Lørdagen dukka opp i dag.

Dagen får meg nesten til å føle panikk med alt solglitteret. Den kommer etter en torsdag og en fredag som ikke funka.

Plutselig er det slik det ikke skal være. Energien er nede. Tåler ingen ting før jeg får denne følelsen som om jeg har feber, kvalm og vondt i hodet. De Tibetanske ritene er satt på pause. Vet ikke om det er de som har ført til at jeg har problemer med å gå.

Så med andre ord, nesten bare sorgen.

Men bare nesten.

For sola skinner og det er så nydelig ute.

Sjøl om jeg ikke helt greier å få ‘føtter’ på denne dagen.

Tror alle nyheter, høsten, uløste problemer blir litt mye og følelsen av utslåtthet skjer.

Dårlig energi, vondtene (som har vært nesten fraværende lenge) i kroppen og mange gjøremål er en så dårlig kombo.

For det første har jeg dette som burde ha blitt kutta opp.

Og så har jeg denne uløste takproblematikken.

I går fikk jeg tatt mange telefoner som går på bredbåndet, om oppsigelser jeg må foreta, tidsplan når det blir montert og klagen jeg sendte på arbeidet som ble gjort her tidligere, men ikke fått svar på. Ikke mindre enn fem forskjellige firma kontakta jeg for én sak.

Men den som skulle gi meg pris på kostnadene ved det ødelagte taket må jeg sannsynlig purre på for fjerde gang.

Det er så trøstesløst når folk sier ja, men ikke gjør det de har sagt.

Og stå i alt er som sagt ikke alltid bare lystig, så må nok arbeide med hodet mitt.

I dag må jeg innover til mor, handle og slikt. Da vil denne finværsdagen gå til det.

Nå har jeg avspasert en del av overtida mi i håp om at det skulle hjelpe. På den bortevekk energien.

Vil tro det gjør det, om jeg ikke kjenner det ennå.

Neste uke er det full fart og jeg må jobbe etter slik jeg ikke fikk gjort i uka som har gått.

Det er møter både over nett og fysisk med tilreise.

Masse tenkearbeid som må skrives ned.

Mye å få en oversikt over.

Så nå har jeg sutra meg gjennom disse tankene her.

Får prøve å håndtere noe til handling.

Og går ikke denne hofta seg til (hilsen gammel dame), altså at det ikke er muskulært, men slitasje i beinstruktur (for vet det er noe på gang der), så må jeg bare ta et legebesøk.

Nå skal jeg blåse en kraftig vind gjennom hodet mitt og rydder i tankene her…oooiiiii…

• JA, det er et fantastisk vær-.
• Og være i redusert form er OVERHODET ikke dødelig-.
• Jeg blir bedre igjen-.
• Blir det alt for mye, er det noe som heter sykemelding-.
• OG, jeg er heldig som har en mor i livet-.
• Jeg kan gå på føttene mine!

Slik!

Nå tar jeg med meg fotoapparat en tur ut, det er det lureste jeg kan gjøre nå.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som en bustnellik møter jeg speilbildet mitt. Håret har hatt gode vekstforhold i sommer.

Er det alt regnet, kan en spekulere på.

Hjelper regnet på hår?

Jeg pikker inn en melding på messanger.

Får svar og får time.

Det er på tide og få ryddet opp.

Rydde i utvokst hår.

En solskinnsdag parkerer jeg utenfor salongen.

Havner rett i stolen.

Denne gangen ga jeg fritt spillerom,

– gjør helt hva du vil sa jeg til frisøren.

Men så mye sprell ble ikke ristet ut av ermet.

Sitte å se på seg sjøl i speilet syns jeg er fryktelig plagsomt.

-Skrukkene, dobbelthaka og ansiktsfargen.

Alt oppleves som anstrengende.

Jeg blir liksom verre og verre, rødere og rødere.

I tillegg er samtalen så full av slikt jeg syns er nokså slitsomt.

Om all normaliteten, om sykdom, om sommeren som er gått, slik og sånn -.

Jeg formulerer ord, men kjenner det begynner å bli vanskelig å finne ord til de orda jeg trenger.

Jeg er ikke i frisørsalongmodus.

Noen dager er slik.

Man er ikke i noen annen modus enn å være sammen med seg sjøl.

I stillhet.

Så skal håret skylles.

En kommer seg opp av frisørstolen, mens kroppen roper “au“, samtidig som en less prøver å være hoppende sprek.

Så er seansen over og jeg ser nok bedre ut enn før jeg starta, får vi håpe.

Takker og betaler og kommer meg ut.

Ut i bilen som står der trofast og venter.

Setter meg så inn, føler meg mer og mer normal, slipper å se på skrukker og dobbelthake.

Tror ansiktsfargen har blitt slik jeg tror den er, igjen også.

Nå er det noen måneder til neste gang.

La oss håpe jeg er tynn som en strek, hvit i huden som Snøhvit, ung og hoppende sprek med ord om alt som er normalt, med en liten touch av spenning, som renner ut i glatte ord, i en akkurat passe rosa farge med litt innslag av oransje.

Og at jeg ser rett inn i speilbildet på en skjønnhet.

Ha, ha…for en morsom fantasi.

♥