Enda mer snø. Enda en helg. Jeg har fri, noe er på programmet likevel.

 

 

Det har vært en heidundrende uke.

I går måtte jeg spekulere på hvilken stjerne jeg var født under…

En kan si at ting ikke legger seg til.

 

Jeg rygga meg ned oppkjørselen i går, redd for å sette meg fast i snøkavet, men med rimelig tid disponert til det jeg skulle.

 

Avtale på museet.

 

Jeg måtte innom kontoret en tur.

Kom meg ned på veien, holdt på å kjøre meg fast et par ganger. men det gikk.

Etter veiene var det slush.

 

Framme ved kontoret fikk jeg parkert nærme dørene.

Jeg skulle ta med meg en hel masse.

To pakker var lange og smale, med lengde på over to meter.

Jeg fikk pakka sammen, bært alt utover gangene med å ta pakkene i etapper.

Tar også med meg en bunke med permer.

Tar opp bakluka på bilen…det vil si, jeg prøver å ta opp bakluka.

 

Den er ikke til å rikke.

 

Rundt meg er det snøkav, tida til avtalen krymper og jeg får ikke opp bakluka der veien til framtida går igjennom.

 

Følelsen av at jeg har desperat lyst til å skrike, sparke til bilen, ja riktig filleriste den, er så absolutt sterkt til stede. 

 

Jeg åpner den ene døra, jeg åpner den andre, jeg fyker rundt bilen og trykker på nøklene for å få låsen til luka til å åpne seg.

 

Denne opptreden har jeg på torget foran rådhuset med fullt av kontorer på tribuneplass.

 

Ikke det at jeg brydde meg.

Kan hende det så komisk ut, litt slik mister Bean.

Men samme søren, det kunne altså ikke brydd meg mindre.

 

Det jeg beit meg merke til var at ingen hjelpsomme sjeler dukka opp.

 

 

Til slutt måtte jeg prøve å se om jeg fikk inn de lange pakkene inn gjennom ene bildøra, men som jeg trodde var helt umulig.

Jeg prøver den ene døra bak.

Det går ikke.

Så prøvde jeg døra foran, min sin.

Under over under, der fikk jeg tredd den lange pakken inn.

Enorm lettelse.

 

 

Der og da dukka det opp et menneske i snøkavet, med et snev av hjelpegen.

 

– Du kommer deg ikke inn i bilen, sa han.

 

Og det stemte, om jeg ikke var noe som kunne ha likhet med et slangemenneske.

 

– Det er bedre om du tar det inn fra andre siden, sa mannen.

 

 

Så jeg skjønte at observasjonene var helt riktige. 

Ut med den lange pakken, inn på andre siden og så hente den andre som var like lang.

 

Til slutt var den store kofferten, de lange pakkene, to kortere, pakkene med lykter i, permene og veskene og sekkene på plass inne i bilen.

Og jeg hadde alt for lite tid til avtalen.

Fikk sakt i fra.

 

 

Kom meg til slutt fram, etter å ha kjørt noen mil på veier som plutselig kunne få bilen til å gjøre ting jeg ikke ville. Men heldigvis gikk det bra, jeg kom fram.

Og da hadde jeg bærehjelp. Til alt overmål åpna bakluka seg også, den hadde bare vært fosset fast.

 

 

Der ble det også en en hyggelig dag.

Temaet var foto, gjenstandsfotografering.

Alle pakker ble pakka ut og satt sammen.

 

Alt var glemt.

Alt strevet og all frustrasjon.

 

 

Men uka som er over har hatt en del av det.

 

Frustrasjoner.

 

Slik som at to ganger lasta jeg ned dokumenter som jeg jobba i, neste dag da jeg tok de opp var alt jeg hadde gjort borte.

Og her var det snakk om tidsfrister.

Men jeg ble ferdig.

Med å sette inn det ekstra giret ble alt levert til tide.

 

I tillegg har det vært møter på kveldstid, og mye rakk jeg ikke. Men jeg må også rekke det, i en tid jeg ikke vet når er…

For travelheta fortsetter ut i neste uke.

Men så håper jeg det roer seg.

 

I helga tar jeg fri, trenger det.

Jentene mine kom i gårkveld, vi skal etter hvert ut i snøen, hente inn ved, handel for mor og planen er å lage middag for henne.

Og i tillegg skal vi slappe av.

Akkurat det gleder jeg meg skikkelig mye til.

 

Og jeg vil ikke være født under en uheldig stjerne, så det er jeg IKKE.

 

Kanskje jeg bare skal lære en lekse om frustrasjon.

 

 

Nyt lørdagen, om det er sol eller regn, snø og kav.

Nyte dagen er uansett det beste.

 

 

♥