En hel fridag er stått opp sammen med meg. Tror den er på sin plass.

 

 

 

I dag gjør jeg noe jeg ikke har gjort på månedsvis, tenne opp i ovnen.

Trenger varmen og hyggen fra flammene.

 

For å være ærlig har dagene slept seg tungt avgårde.

Det blir slik at en blir usikker på alt-.

 

Tunge tider har vi alle.

 

Jeg tror ikke det tunge sitter i hodet, men i det jeg opplever. Så da blir kunsten å ikke gi det plass. Ikke la det komme til. Noen ganger lykkes jeg og andre ganger gjør jeg ikke.

I de stille stundene i bil fra A til B kan det komme over meg.

Så er det å prøve skyve tankene bort.

For en kan aldri, aldri bestemme over andre enn seg sjøl.

 

Husker jeg fikk beskjed om det en gang, få et menneske til å gjøre noe noen andre ville. Jeg husker jeg ble sjokkert, for jeg anså ikke det som min oppgave å bestemme over et annet menneske, et voksent menneske.

Jeg liker ikke spill og manipulering.

 

Høsten har snart farga alle bjørketrærne gule, spesielt bjørketrærne.

I går ble naturen fargelagt av sola. Men da hadde jeg nok med å henge i. Til slutt var jeg innom mor, da hun fikk en telefon, dro jeg. Det var hun ikke fornøyd med, men det holdt på å mørkne og jeg ville hjem etter en lang dag. Jeg skal ringe henne.

 

I dag spekulerer på om jeg bare skal være hjemme, gjøre huslige ting og kanskje komme meg en tur ned i kjelleren for å være kreativ.

Jeg må også en tur på apoteket, jeg bruker flere produkt derfra og ser det begynner å bli tomt. Det har også vært så mange runde dager som som burde ha fått oppmerksomhet med en blomst, om ikke anna. Så det betyr at jeg må i butikk.

 

Tror jeg vil gå for første plan, tror det har vært lurt og ha gjort noe kreativt i dag. Kanskje tegne lua jeg drømte om i natt…

Da jeg innreda nede for kreative sysler, så jeg for meg aktiviteter rundt bordet, at vi var flere som gjorde-.

Det har det vært lite av, men et par ganger har det skjedd.

Men jeg må puffe unna tanker av det som ikke har blitt, tanker som bygger ned, slå av tankene om så er…

 

Jeg kan bare gjøre noe med meg sjøl, ingen andre.

Jeg kan gå ned å tegne.

 

Det er kanskje den leksen jeg skal lære.

Så da må jeg slutte å tenke.

Slutte å tenke på det jeg ikke får gjort noe med.

Og – en kan bare gå ‘trappetrinna’ oppover, når en skjønner mer, får til mer, greier å se et annet perspektiv, blir alt sannsynlig bedre.

 

Det snakkes om voksesmertene når barn vokser opp, ikke så mye de fysiske, mest de mentale. Når barnet går gjennom utviklingstrinn kjenner ikke barnet seg sjøl igjen og føler frustrasjon.

Når vi blir voksne slutter vi å utvikles på det viset, men vi kan søke utfordring- eller at livet gir oss utfordringer.

Vi søker likevel helst det trygge, der vi kjenner oss sjøl igjen og blir møtt slik vi er vant til å bli møtt.

Når livet puffer oss, må vi kanskje gjennom voksesmerter igjen, og det er ikke lettere som voksne å trø i det ukjente. 

Det som er fint er at en kan ha mulighet til utvikling, komme seg et ‘trinn opp’.

Med det perspektivet kan utfordringer være noe veldig fint.

 

Der bør fokuset ligge-.

 

 

 

♥