Denne dagen som skulle være her, i ro, i full fokus på slikt jeg ønsker.
Riktig slik blir det ikke.
Men jeg skal ikke klage på at jeg har folk rundt meg, at det skjer ting, at jeg har mitt å gjøre.
Jeg tenker igjennom denne uka med ferie, den har vært veldig bra.
Ikke med massiv oppleves, reiser eller god varme mot huden. Men jeg har gjort en del som jeg kjenner jeg er glad for. Jeg har hatt møte om gården, jeg har purra på et firma for å se på taket. Jeg har tatt fram strikketøy for montering, til og med tegninga fikk jeg gjordt et lite framstøt med.
Og ennå er det mer.
Dette betyr at jeg ikke er like energitom. Og det er det aller beste. At jeg greier å reise meg opp å få gjort noe. Stolen blåhell meg ikke like mye som jeg har slitt med i flere år. At tiltaket til noe mer en det jeg måtte var fullstendig borte.
Det er det jeg er glad for, at jeg klarer mer.
Håper dette fortsetter.
I går kjente jeg det likevel, da jeg var på butikken. Jeg ville ikke være der. Kjente jeg var klam i panna. Var innom to butikker; byggvarer for å kjøpe meg pallekarmer og matbutikk for å handle til mor, samtidig som jeg prøvde å tenke på det jeg sjøl skulle ha til helga. Av og til tenker jeg at har jeg sosial angst…, når jeg blir så uvel av butikk. Men sjøl om jeg ikke alltid har like stort behov for å være sosial, tror jeg kanskje ikke jeg kan sette den merkelappen på meg sjøl. Tror jeg egentlig ikke takler så godt å ikke fungerer optimalt fysisk; Fingrer, rygg, nakke og en viss ustødighet, jeg forlanger bare at jeg skal fungere.
Nå skal jeg plante litt ute, før jeg skal ordne meg på en fødselsdag.
Når en drar gardinene fra og ser blå himmel når det er morgen, da… Ja, da er dagen i gang.
Og det var den, starta med å ta en koppvask, det vi si bestikk. Stakk hendene ned i vannet og skar meg på en kniv. Heldigvis stoppa det å blø nokså raskt. Fikk sortert i klær og satt på en vask.
Det er sol!
Klær kan henges ut og få masse frisk luft i seg.
Ni-timen står på og snakker om jordbær. Jeg er litt stiv i nakken og vil for mye. Eller føler jeg vil for mye, som jeg kanskje egentlig ikke vil. Slik som krever bilkjøring for ærend.
Hit og dit.
I går hadde jeg en fryktelig god dag, gikk i gang med slikt jeg ikke går i gang med. Som å begynne å montere en jakke.
Jeg drikker vannet mitt og ser ut på den blå himmelen. Det er torsdag og ferieuka mi er snart over. Jeg har et stramt program i de neste tre ukene. Skal redigere en utstilling, ha åpning på museet og uka etter er det besøk av en skole. Før jeg går inn i nye to ferieuker som jeg spekulerer om jeg omgjør til en. I tillegg må jeg til å pakke ned kontoret mitt…
Og nå ser jeg hva jeg gjør, jeg er så alt for mye i framtida, det er i nå-tida jeg skal være. Og den har sol og blå himmel.
Den har frø som spirer og skal plantes ut, den har løvetann og geitrams som skulle vært sanka.
Kan ikke la stresset som ligger latent ta over. Jeg må nyyyte det jeg har nå. Det er en kunst. Nå skal jeg ut i dagen og ta inn alt jeg vil ta inn. Det andre må bare få være.
Jeg lå lenger enn på lenge, klokka var 9 da jeg gikk på badet. Det knaker litt i denne kroppen, men jeg kan bruke tid på å slappe av. Strekke rolig.
Kjenne på at dagen er i gang.
Koke vann.
Har tatt på meg en shorts. Vurdere om jeg skal tenne opp i ovnen.
Legger sammen noe tøy i forbifarten. Svare på meldinger, spiller et spill på telefonen.
En ensom flue flyger gjennom luften og setter seg ned. Den skal få leve.
Plutselig er jeg i gang med gymnastikken som har vært på pause. Tar alle tre repitisjonene og det føles så bra.
Vurdere en tur til sentrum, reparere noe tøy, avslutte ett av strikkeprosjekta… kanskje ta fram et stykke stoff og begynne å sy noe. Kanskje tegne…
Virketrangen er det ikke noe i veien med.
Jeg tar fram en blokk.
Og jeg gjør et forsøk.
En av tussene som jeg laga for mange, mange år siden får stå modell.
Utenom at hånden og fingrer er stive og vonde av det livet har sendt den veine, er øyet utrena. Det er øyet som nesten har den viktigste jobben med å dele opp en modell i avstander og former når en tegner.
Tenker jeg skal få nok tid til å trene på slikt når tida blir mi.
Ute regner det kraftig nå, var nesten haggelaktig.
Tror jeg må tenne opp i ovnen om jeg skal leke sommer inne med shorts.
Uansett, dagene er nydelig på det viset den er det på.
Det er Utifriluft som kasta fram utfordringa i helga, “den gang da“.
Som vanllig er jeg litt på etterskudd.
Og du verden det er en mengder å se etter i hele livet.
Hva skal en dvele ved…
Jeg har så mye å velge i, det er så mye som har vært -.
Jeg lander for et collage fra jeg var rundt ungdomskolealder, slik15 – 16 år. Jeg var ekstremt kritisk til meg sjøl, syntes jeg så fryktelig stygg ut. Så disse passfotobildene fikk unngjelde. Det var ganske artig å tegne på bildene av seg sjøl, vri dem enda verre. Og ekstra artig var det da jeg fikk spørsmål om hvem disse var. At jeg ikke ble kjent igjen.
Noen år etter fylte jeg tyve år, det var også en tragedie.
Det var ingen som hadde et så trist liv som meg. Riktig nok smiler jeg på bildet, men inni meg gråt jeg. Det å bli så gammel var ille. Jeg visste nok ikke her at om knappe to måneder hadde jeg fått drømmen min oppfylt.
Her fyller jeg 26 år og livet mitt hadde tatt en ny vending, jeg var ferdig med utdannelsen min og feirer dagen med venner. Endelig skjedde det mye, men fortsatt hadde jeg nok ups and downs.
Det var artig å ta en mimrestund i fortida. Og jeg tenkte på hvor mye jeg har kasta bort av å ha store forventninger og ikke være fonøyd med det jeg hadde. Ikke visste jeg da at livet ville få ganske mange utfordringer, at det ville bli langt fra det jeg så for meg. Og at livet som godt voksen dame ville være fantastisk, at det handler ikke om det som skjer utenfor deg. Det handler om det inni deg, tanker og atter tanker.
Med sol fra strålende, blå himmel. Ro i kroppen og fred i sjela. Det er 18. mai.
foro:asbjørg
Jeg har starta dagen med å ta en del av en gedigen koppvask. Slik som samla seg opp når dagen skjer, vi er mange folk og er uten oppvaskmaskin.
I går, på sjøveste 17. mai våkna jeg tidlig. Soverommet mitt ligger vegg i vegg med badet. Og der gikk den ene ut før den neste kom i ett, hørtes det ut som.
Til slutt sto jeg opp.
Det så ikke ut på badet, vann utover golvet, baderomsmatten var hengt ut gjennom vinduet og at det hadde skjedd ting det var tydelig. På badet er det to vasker der den ene har lekket i senere tid, så den er ubrukelig. Krana hadde stått og dryppet i denne dårlige vasken, derfor hadde vannet rent gjennom skuffene under vasken. Håndklær hadde blitt våte og hang over dusjdørene…
En trøtt hjerne skjønte nesten ikke hva den så.
Slik starta dagen.
Jeg fikk hengt ut flagget.
Det første jeg grep fatt i da jeg kom inn på kjøkkenet var en blåfiol-bukett som holdt på å drukne i en for stor glassvase, så jeg stakk hånda i – .
Vannet ble pressa ut av vasen, det fløt utover benken og ned på golvet i strie strømmer. Så jeg måtte få tak i en ny rull med tørkepapir som er oppbevart i en kurv oppå kjøleskapet. Da jeg skulle få den ned reiv jeg ned noen kopper som som på toppen av en hylle. De falt ned på noen dessertskåler som sto på benken og de ble knust. Glasskår spratt utover hele kjøkkengolvet. Og sjøl om jeg støvsuga nøye, så fikk jeg hilse på flere av glassbrotta utover dagen. Men litt blod og glassbrott tåles, bare det blir tatt ut. Jeg hadde god hjelp slik. Og heldigvis var det bare mine føtter som fikk unngjelde. Og støvsugeren fikk enda en grundig omgang over golvet.
Før frokost og kaldt i lufta, ble det barforttur.
foro:asbjørg
Mellomste var med på galleien, mens kjæresten beholdt skoa på. Nede igjen rekna hun 21 flått som krøyp på seg.
Ellers var det en slik fin morgen. Akkurat slik en nasjonaldag skal være. Som flagget gikk vi også til topps på den høyeste haugen.
Og nede hang det norske flagget bak nyutsprunget løv.
Det kunne ikke bedre være på en slik dag.
Vi hadde en god og sen frokost.
Det å kose seg er så viktig.
Endelig ble resten av dagen bestemt også.
Vi dro inn i «huset», som også ble kaldt ungsomshuset og er et samfunnshus. Her var vi samla mange av klanen, henta mor, hun fikk møtt broren sin, jeg fikk møtt opp til mange søskenbarn. Her er de fleste ut på aktiviteter.
foro:asbjørg
Og gjengen min fikk vært med på natursti, møtt folk, slekt og gamle skolevenner.
Det er veldig koselig, men en blir også temmelig sliten.
– Blir dere med opp på kaffe, ba mor da det var ferdig.
Hjemme hos meg venta det mat i lange baner, både kalvedans og pavlova, stekt bacon snurra rundt dadler og pølse med brød.
Det ble til at mor ble med oss, sa ifra til hjemmetjenesten og dura innover til meg. Senere kjørte mellomste og hennes kjære mor hjem, hjalp henne med slikt som hun må ha hjelp til.
Tror vi alle følte på at det hadde vært en dag som krevde sitt. Jeg ble likevel sittende og dingle foran tv-apparatet for å få med meg GP. Egentlig er det avstemminga som er det artigste.
Så slik gikk dagen, kvelden og en liten bit av natten.
Nå er enda en dag gått, med barfottur, mat, litt hagaarbeid og masse sol. Jeg er atter aleine i mitt, gjengen er dratt og en ny uke står klar for å brukes.
Kjenner på et slags vemod. Vet ikke hvorfor. Noen ganger er det bare slik.
Tror jeg skal ta meg den lille turen… skal ikke nevne hvilken, føler jeg har skrevet nok om den.
Hvorfor skal jeg ha dette triste strøket…
Jeg har nettopp slått av pc’n, og går rett ut i en uke med ferie. Skulle egentlig ha to uker. Litt trist det, kanskje, men jeg valgte det sjøl.
Egentlig tenkte jeg å gå ut i pensjonisttilværelsen om bare noen få uker. Men har for mye arbeid til å rekke det. Så mulig jeg må utsette enda en av disse ferieukene jeg har igjen.
Tre av gjengen min kommer hjem ikveld, jeg foreslo å hente dem på tettstedet inn i Tøndelag, både for handling og for å spise pizza der.
Det er veldig koselig. Heter til og med det der vi skal spise.
Morgendagen greier jeg ikke lande… ennå.
De som komme ønsker en rolig feiring. Mor ønsker seg ut i samfunnshuset sammen med meg. Foreslo vi alle kunne spise lapskaus der, men så er det ikke servering av lapskaus der i år. Bare sodd.
Men så er det flere som syns jeg må ta med meg mor dit, for broren hennes skal også i vei, straks 90 han også…
Sjøl har jeg ikke lyst, jeg gjør det for å glede mor og broren hennes i så fall. Og gjengen min vil heller ikke være der hele dagen. Det er kanskje her noe av tristheten sitter, at jeg føler meg skvisa.
For det skal ikke være enkelt.
Dette.
Alt.
Og i tillegg er det en slags kamp, fordi folk har ønsker som ikke samsvarer helt med slik jeg tenker, på flere hold. Strev som går på både jobb og eiendommen min. Det tror jeg er med på å lage dette vemodet.
Hormoner kan sikker påvirke. Tristessehormoner.
Og nakken, den er uvennlig og ryggen -.
Kjente det da jeg satt og jobba, ryggen kjentes som han tenkte å bestemme seg for å bli vrang. Men den har ikke blitt det. Og nå har jeg bestilt meg time hos ostopat for nakken. Han tar ikke bort noen prolaps, men musklene kan kanskje bli mer medgjørlige. Og kanskje er det bare dem som lager trøbbel for nervebaner.
Så alt blir bedre og alt er egentlig bra.
Jeg tror jeg må sortere i snørr og barter, ta med meg hele denne kroppen min ut for å få en naturboost. Og så skal jeg tenke på alt jeg har å være glad over.
Hysterisk sliten, for denne dagen har virkelig gått avgårde. Den har inneholdt en svimlende masse.
I kveld hadde jeg et besøk som måtte gå etter kort tid på grunn av sykdom. Og som beklagde seg for at besøket ble så kort. Utenom at det er dumt at folk blir syk, var det fryktelig godt å bare deise ned i stolen og sette seg på full avslapping. Det var nesten som en ble borte.
Morgendagen starta med barforttur i skogen der jeg fikk lyst til å hoppe…
Tenkt det!
Og så gjorde jeg noen små jump fra tue til tue.
Før det, fikk jeg sagt ifra at jeg ikke hadde lyst til at noen begynte å grave på mitt jorde, fikk kalt inn til møte for å snakke om saken.
Etter det var det legetime, som tenkt ble det ingen tryllekunst av det besøket…alt er som det er. Og det jeg sa var legen enig i, så nå skal jeg bestille time hos en ostiopat.
Det som var bra var at styrken nesten var det samme i begge armer, men hun forsto at det var ubehagelig og ha forstyrra følelsesreaksjoner i fingrer.
Og så spurte hun om hvordan det gikk på jobb.
Jeg sa at nå var det kort tid igjen. Det var da jeg fikk skryt -.
Hun sa jeg skulle være stolt av at jeg hadde greidd å stå løpet ut til tross for helseutfordringene jeg har hatt. Jeg sa at ingen kan noe for hvordan en er skrudd sammen.
Og skal jeg være helt ærlig vet jeg ikke hvor lurt det er verken for meg sjøl eller andre den der stayer-evnen.
Etterpå kjørte jeg ut til museet.
Jeg var nesten ikke kommet på plass før folk kom med leker de låner ut til utstillinga i sommer.
Jeg skrev, tok bilder og prøvde holde tunga rett i munnen.
Men ble ikke ferdig med arbeidet, for da kom han som skulle montere rullegardiner.
Det er så mange år siden de ble kjøpt at hva jeg da hadde tenkt, var borte i minnet. Men montøren virket, så da kunne jeg bare vimse tilbake til lekene etter og ha tatt ned gardinene. For da jeg så nøye på dem fant jeg ut at en vask nok gjorde seg.
Og tida gjør slik som tida gjør og slik den bruker – går.
Det måtte jeg også, fikk gjort nøkkelavtale med montøren og satte meg i bilen. Skulle hente råmelk, for hos gårdbrukeren kom kalv etter kalv.
Hun ba meg inn på kaffe og jeg takka nei, men så ombestemte jeg meg og sendte melding og utsatte besøket en time.
For det er koselig å ta seg litt tid inn i mellom.
Etter en tur innom butikken for å kjøpe mat, var jeg hjemme.
Og da er runden her slutta, for like etterpå kom besøket som ble syk.
Men mellom dette rennet har det vært mange telefonsamtaler og meldinger, både privat og gjennom jobb.
Men du verden hvor flink jeg har vært i dag. Jeg har jobba unna dårlige samvitigheter i flere lag. Og det kjennes, litt slik følelse av å være mørbanka.
På tampen av dagen nå, kommer en svak sol, liksom bare for å trøste og lindre. Ikke det at jeg behøver det, men det har ikke vært helt lette tema jeg har gått gjennom i dag.
I går var det dugnad på museet. Og for meg en alt for lang dag.
I dag våkna jeg med tanken om at det kanskje var min feil at den ikke virker, den nye maskina. Oppvaskmaskina.
Senere ble jeg beroliga, det hadde ikke noe med meg å gjøre, fikk jeg vite.
Så slik har dagen gått fra skanse til skanse.
Til og med taket har vært besiktiget og dessverre blir det nok dyrt nok. I tillegg var det for stor jobb for han som var på befaring, så like langt slik.
Etter det som sto på programmet jobbemessig var ferdig, tok jeg turen til mor. Og hun ble glad.
Jeg fortalte om dagen, men langt fra alt. Jeg sa at jeg nesten måtte le, for jeg skjønner ikke at alt liksom skal klistre seg på meg. En ting er der jeg tar ansvar eller har ansvar. Men alt det andre, som deiser ned…
Det er faktisk nokså gedigent.
Men jeg fikk tatt et jafs i dag.
Nå skal jeg roe ned, la kveldlyset roe kaoset, sjela og bare dra pusten dypt og rolig så langt jeg kan.
Herre min, vi er da i årets mest nydelig og håpfulle periode.
