Midt i uka og livet jogger avgårde. Er det meste en test spekulerer jeg på…
Jeg rulla hjemover og følte lykke. På himmelen hang en halv måne.
Dagen var gjennomført… og en halv uke.
Føler jeg er gjennom en oppvåkning.
Kanskje er det en test?
Fikk et slags svar som gikk i den retninga da jeg la ut spørsmålet «hvordan få motgang til å bli medgang». Spørsmålet stilte jeg på en spirituell side. Jeg fikk noen svar som jeg måtte tenke over.
Er det noe jeg ikke lærer?
Da jeg skrev siste innlegg på søndagskvelden, begynte sidesynet mitt å forsvinne, fikk slik kikkertsyn. Det gikk over etter kanskje 10 minutter, kanskje mer. Jeg tenkte at nå er jeg for sliten, altså, jeg ble ikke redd.
Og så begynte ting å klareres i tankene, at jeg prøver å fylle et beger jeg aldri klarer fylle.
Eldre, ensomhet og fokuset folk har -.
Jeg vil lete etter kunnskap om temaet, men jeg må til å skifte fokus. Jeg kan ikke tillate at jeg sjøl går under med å ta meg av andre.
Kanskje handla all motgang det siste om å få meg til å våkne. Jeg kan ikke fortsette slik.
Og så fortsetter jeg likevel, for det at jeg er billøs gjør at jeg må være i ro, kan ikke dra på besøk.
Jeg fikk likevel to dager med god arbeidsro, sjøl om jeg absolutt skulle hatt bil, vært på museet, sett og ordna etter vind og vær. Men jeg utsatte alt jeg skulle, fant andre løsninger, delegerte.
I dag fikk jeg prøve å få låne en bil, uten at jeg behøvde det egentlig… for å dra på besøk.
Må si jeg nesten følte en barnslig fortvilelse over vanskelighetene jeg møtte og fikk lyst til å sette meg ned å tute som en unge. For det viste seg være temmelig vanskelig å få til.
Skolebusser som kjørte tom på returen var umulig å få sitte på med.
Så enden var nesten komisk.
Etter nei-mennesker og regler, fant jeg et menneske som fant løsning. Ikke i skolebussene som gikk tomme tilbake, nei da, for det var ikke lov å sitte på med dem. Men det er noe som heter bestillingstransport, som har hver sin dag til de forskjellige stedene i kommunen. Nå var det ikke her jeg bor sin tur i dag, men likevel ble det satt opp tur. En hel liten buss kom for å hente meg de nesten to milene inn hit jeg bor. Og i glede over dette sa jeg ingenting om at jeg er 50% uføretrygda, jeg betalte med glede en en full billett. Det skulle bare mangle, jeg kunne ha betalt to billetter om det skulle være.
Jeg kom meg inn til sentrum og fikk låne en bitteliten bil. En Ford KA. Som jeg litt nervøst satte meg bak rattet for å skulle kjøre. Det hadde kommet et lag snø og bilen var så liten at jeg som har vanskelig å holde meg nede på fartsgrensen plutselig fikk vanskeligheter med å kjøre fort nok.
Jeg klarte ikke komme meg opp bakkene til mor, glatt som det var, men jeg gikk både opp og ned på beina uten å falle. Og mor var overlykkelig og syntes jeg kunne ha overnatta.
Jeg sa at dette bilstyret og det å komme seg til sentrum hadde tatt all kapasiteten i dag. Så i morgen må jeg jobbe. Og ellers hadde jeg meldt meg på et møte om svindel som banken og politiet hadde invitert til.
Nå trodde jeg først invitasjonen var et forsøk på svindel og meldte fra til banken. Men møtet var ordentlig det. Og det var interessant.
Etter dette, etter en tur innom butikken for å bunkre opp, for det begynte å gå tomt etter den siste tids bilproblemer.
Og da, etter å ha løst alle disse oppgavene; kjørt og parkert en fremmed bitteliten bil på en trang parkeringsplass etter alt strevet for å få tak i bilen…
Må nesten fortelle at like etter møtet hadde starta ble det ropt opp at to biler måtte flyttes, fordi de sto parkert feil og de sa den ene var en Kira eller Kia, da var jeg overbevis om at det var jeg… bilnummeret på bilen jeg lånte hadde jeg ikke festa meg ved. Nå var deg ikke jeg som var den uheldige, så kunne gå inn igjen å ta meg en kopp kaffe mens vi venta på at biler ble flytta.
Men da jeg altså satt der i bilen, kjente at jeg begynte å bli tryggere og kom opp i fartsgrensa. Turen gikk hjemover. Det kom musikk ut av høytalerne og en halv måne hang der oppe på himmelen, da kjente jeg at jeg var lykkelig og at jeg hadde bestått dagen.
Nå skal bilen min være fit for fight på fredag, en dyr affære – men det er underordna, bare bilen, livet og alt fungerer.
Og endelig skjønner jeg at jeg kan ikke fylle et beger av ensomhet, det var kanskje det jeg skulle skjønne. Vi er alle ansvarlige for våre liv og kan ikke ta på oss liva til andre.
♥
