Søndagskveld og mørket kommer tidligere. Jeg sitter i et kaldt hus med pledd rundt meg. Og det føles godt.
For å si det enkelt, jeg strever.
Ja, veit…
Det er mest strev jeg skriver om. Men mener sjøl at det ikke er bare det.
Nå har det vært nesten bare det, må innrømmes.
Kombinasjonen bil, helse, vær og økonomi -.
Før helga gikk jeg i stå. Med å finne ut. For det kom liksom bare mer og mer.
Plutselig var været ille igjen, meldinger opp i orkan i kasta.
Så på fredag bestemte jeg meg for å dra til mor…været og om lyset skulle gå hos henne -.
Mulig jeg lever in the old times, det er lenge siden lyset har gått, egentlig.
Så jeg sitter jeg på verkstedet fredag, venter på at bilen skal bli reparert mens jeg jobber med jobbegreier.
– Snart ferdig nå, sier han som jobber i verkstedsbutikken.
Det viste seg at bilen var ikke det. Overhodet ikke det. For de fant mer, «mer» som i at bilen ikke kunne kjøres.
Skal ikke utbrodere følelsen.
Utenom at den var både rutete og prikkete.
Under over under, jeg huska både på å ta med meg nøkler, bag og slikt en må ha, ut av bilen da jeg ble henta.
Det var lillesøster som forbarma seg, før hun fikk besøk og plassert en avtalt avtale.
Mens jeg venter på at hun skulle bli ferdig slik at vi kunne dra videre, gikk jeg ut. Så mot sola som var gått ned bakom fjellet, mens vinden var i ferd med å øke styrke og luften var varm, nesten som en sommerdag.
Nå har jeg vært hos mor fram til i dag.
På fredagskvelden spurte jeg mor om hvordan hun hadde det.
– Jeg har det bra, sa hun.
– Nå, …
Plutselig så jeg ensomheta hennes. Jeg ble helt overmanna av den følelsen hun på en måte formidla uten ord.
Jeg dukka ansiktet ned i skjorta jeg hadde på meg, for tårene trengte seg fram og jeg ønska ikke vise de. Styrken i følelsen var for sterk.
Mor som i en alder av 88 måtte venne seg til å være alene. Som alltid har hatt folk rundt seg. Som ikke hadde fått prøvd det i hele sitt liv. Før hun ble det. Veldig ensom.
Jeg tenkte tilbake til meg sjøl som 16 åring, som måtte flytte på hybel fordi jeg bodde for langt unna videregående. Og sjøl om jeg likte godt å flytte var søndagskvelden ensomme, når jeg kom tilbake til hybellukta, hadde reist i fra foreldre og søsken, mens jeg pakka ut bagen med toalettsaker, rene klær og kanskje et brød eller en middagsrest… eller begge deler. Da var det tomt i hele meg. Grusomt tomt.
Kanskje er det enda verre og ha levd i denne ensomheten i fire år og vite at slik er det.
Kanskje føles det som en desperasjon.
Jeg er herda. Jeg liker selskapet med meg sjøl, der jeg er alene. Som koser meg med å være alene.
Fortalte opplevelsen om mormora til eldstemann. Han ble tykk i målet og svarte at neste gang han kom måtte vi dra til henne og overnatte.
Lillesøster kom og henta meg og etter vi hadde spist skolebrød, for i går bakte jeg hos mor, kjørte hun meg hjem i ettermiddag.
Jeg har skrudd opp varmen, fyrt opp i ovnen, tent talglys og så tar denne praten med deg, dere og meg sjøl -.
Den eneste jeg er sikker på er at jeg må ringe verkstedet i morgen klokka 7.
Så får jeg ta dagen etter hvordan den samtalen blir.
Tror jeg skal klare å få til det sedvanlige mandagsmøtet, ett eller annet sted.
Timen for blodprøve, som ble utsatt fra forrige uke, kanskje får jeg tatt den eller utsatt den en gang til. Alt avhenger av den samtalen i morgen. Men jeg vet at den eneste bussen inn til sentrum går ti over åtte… dvs., et annet busselskap kjører innover på ettermiddagen.
Grisgrendte strøk, sier jeg bare…
Egentlig er det bare å slå av tanken.
Og økonomien i dette…, jeg vet bare at jeg må klare det. Og all erfaring har vist meg at det gjør en. En klarer det.
Men nå ønsker jeg meg noen saftige oppturer, blir så kjedelig å øve på det samme hele tiden.
Det er fantastisk godt å sitte under et ullpledd, men talglys som kaster sitt skinn. At vinden ennå suser utenfor, om mye roligere.
Nå vet jeg en ting, jeg har det bra akkurat nå.
♥
