Eg kjenner plutseleg eit gledeshopp. Hjarta som gjer ein piruett. Av glede. Over ferie.
Berre tanken og den varme lufta set i gang ein endorfindusj i mitt indre. Eg kjenner eg vert så hoppande glad. Eg kjenner gamle kjensle dukkar opp. Frå da eg var ung. Rusla barføtt ut på terrassen ein sommardag. Vatna den eine verandakassen eg hadde. Skulle noko -. Ha heile livet framom seg utan å vete kva det kom til å innehalde.
I dag kjende eg dette, den same gode sommarkjensla, rusla ut, lese bok, ha tid……
Sola fekk eit slør av skyer framom seg etter kvart, og verda vart mest turkisgrøn.
Sommarferien min utan ei tidsbestemt plan, utanom at eg tenkte hjelpe jentene med det som dei måtte ha hjelp til før eit nytt skuleår. No har begge husvære for året. Mellomste har tinga sine hos faren og vil flytta inn i neste veka. Yngste vil reise til byen før neste helg.
Eldstemann har fødselsdag no til fredag, og i dag, etter ein prat med han, vart vi einig om at eg ikkje kom nedover til dagen. Eg hadde ikkje lagt heilt frå meg dette at kanskje eg kunne finne nokon til å passe boffen. No kan eg leggje frå meg den tanken. Og eg kan ta ein tur ned til Oslo når systera mi, som leier nedunder, er attende. Vi passar hundane åt kvarandre når vi kan.
Så frå neste helg er eg fri til å finne på noko for min eigen del, for da eg jentene klare for sine liv og skulegong. Da kan eg sjå på mitt gjennom rosa glas.
Akkurat i skrivande stund har eg nett fylgt yngst ned til bussen. Eg må nok berre finna meg i å dele samværet med dei mellom alle venene og faren. Slik er det og slik ska det væra.
Så no har eg nokre dagar i eige selskap. Eg trur eg skal ta kontakt med ei venninne, eg skal ta turen framom foreldra mine og kanskje ta dei med på ein tur, eg skal pusle med ting heime, eg skal ta meg tur i skogen, eg skal leva på mine premissar.
Eg koser meg skikkeleg og har det så fint i seinsommarferien min.
Ludvig, Lucas, Cleo og Miranda i avslappa sommarleg sameksistens.