På vann, sier Utifriluft og sender avgårde et nydelig bilde av vannliljer.
Hun oppfordrer oss sjøl om hun trille rundt med sin bobil. Jeg går inn i arkivet og finner et bilde fra akkurat året siden. Jeg var rimelig mye mer aktiv og i farta i rundt i fjor.
Blått bilde.
Enda har jeg ikke bada.
Nå ser jeg at gråværet fortsetter. Det var akkurat som det slo seg på den første feriedagen min. Men det tross alt sommer. Og året før kom jeg meg ikke i vann før det lei ut i august.
Så da er dette mitt svar på utfordringa, om ikke helt på, så bar vannet meg litt etter bildet ble tatt. Og da var jeg på (eller i), men jeg roter så med preposisjoner at nå benytter jeg meg av mitt eget rot. Ellers flyter tanget PÅ!
Og nå vil jeg se om jeg finner en sang som er blå.
I kveld føler jeg for å takke. Takke dere som er her.
For at dere holder ut, for jeg er nok en ustadig blogger.
Svarer seint, kommenterer sporadisk.
Vil bare si at det ikke handler om at jeg ikke bryr meg. Jeg setter veldig pris på at dere er der, dere har hjulpet meg med kommentarer dere har lagt igjen. Dere har lært meg masse og mangfoldet.
Ustadigheten handler om energi.
Jeg håper den skal bli bedre.
Den skal bli bedre.
Jeg vet den blir.
Regner med at de fleste kan ha det slik i lengre eller kortere tid.
Og så må jeg si at i morgen, i morgen den dag, skal ferien få slå rot.
Et par brødskiver også. Med reker og chilimajones. Sjøl om det er for sent.
Må tidlig opp i morgen, det er mye jeg skal huske. Har lagt fram mye, men redd for at jeg skal glemme.
Koder, oppskrifter, skjemaer, plakater, bøker, permer og mye mer. Kostymer skal jeg levere på veien. En bunad skulle jeg ha levert. Oversikta for omvisning og all markedsføring rakk jeg ikke. Og jeg kjente det, jeg virka så alt for dårlig.
En uke ut i ferien min.
Har to uker igjen.
Jeg har tenkt på dette, hvorfor er alt slik som det er…
Bildet er tatt av DanaTentis fra Pixabay
Hadde en lang prat med sønnen i dag og jeg sa at det nok er noe jeg ikke lærer.
Å bekymre seg er nok en del av det. Det har liksom gått i blodet.
Jeg må slutte.
Jeg bryr meg ikke i like stor grad hva folk måtte mene. Om meg.
Det er bra.
For det er ikke mitt problem.
Egentlig har nok folk nok med seg sjøl også.
– Du må komme.
Det var mor som bad inderlig.
Hun får besøk av barn, barnebarn og oldebarn i helga.
Hun følte seg nok bortkomma. For jeg er den stabile i tilværelsen hennes.
Jeg sa at jeg ikke kunne love, kan hende jeg bare måtte dra hjem etter klarering av museet.
Hun likte ikke svaret.
Men jeg har ikke dårlig samvittighet for å si slikt. Jeg må forsøke å ivareta meg sjøl.
Og jeg vet hun får det bra når de kommer.
– Vi du møte meg, det var han som jeg hadde vært i kontakt med for åtte år siden.
Dette ble for rart.
Jeg sa det ikke passa, det stemmer også. Jeg har ikke tid.
Naboen ringte, han ville slå nedfor huset mitt. Jeg tenkte at graset er langt både i oppkjørselen, bakom huset, så ikke vitsen og sa nei.
Tok så opp trærne som er hogget og kjørt ned, ting som foregår uten at jeg vet hva som skjer på min eiendom. Jeg er nok temmelig lei. Men landa samtalen hyggeligere, godt naboskap er viktig.
Sa det her om dagen, til ei, at folk må tro jeg er dum slik jeg har møtt mange oppover årene.
Nei, akkurat det trodde hun ikke, men folk hadde nok sett jeg var sliten. Jeg svarte at folk burde ikke trappe over noen fordi de var slitne, da røpte de et syn som ikke var så sympatisk. Jeg fulgte ikke opp med at da måtte de være dumme, da.
Nå er det vel mer slik at alle folk gjør sitt beste og når det ikke blir protestert durer de videre. Jeg har episoder som kunne ha fylt en bok. Men det ingen ting å samle på.
Men jeg syns det er bra at jeg likevel begynner å si i fra, litt som å lære seg å gå, jeg må trene meg opp.
Jeg vil gi folk plass, som sønnen min sier er jeg flink til det. Jeg har også kapasitet til det. Til å se andre. Ikke fordi jeg er flink, jeg er bare sammenskrua slik. Han refererte til folk som har fortalt at de følte seg sett, jeg har også hørt folk si det samme. De som enda ikke var voksne da de opplevde dette, bli sett som individ, ikke som ‘bare’ et barn. Og det er så klart fint å høre for det er viktig og bli sett.
Men jeg må også se meg sjøl. Og det handler om å ikke strekke så mye på seg sjøl.
Ikke frykte og bekymre seg, men le.
Jeg sa det til sønnen, at jeg ville le mer. Mye mer. Jeg vil ha det artig.
Livet er en grundig lærearena. Og noe av lærdommen kan gjøre så inn i hampen vondt. Men den skaper også. Skaper oss.
Nå er vinglasset tomt.
Jeg må sove, skulle til å si for å få min skjønnhetssøvn…
Tror bare ikke det hjelper, for jeg ser det, jeg ser det og får dårlig samvittighet, i hvordan jeg har behandle meg sjøl. For jeg ser ut som livet har tygget godt på meg.
Så jeg kan kanskje bli snillere mot meg sjøl. Når ikke jeg er, vil ikke andre komme å berge meg.
Det er stadig noe å lære og det er det som gjør livet så artig.
Det lå en merkelig melding på mobilen min da jeg sto opp;
«Jeg er her (et navn i min kommune), kanskje vi treffes», sto det.
Siste jeg hadde vært kontakt med vedkommende var i 2016 og ingen bjeller ringte, hvem i all verden var dette…
Da jeg hadde stått opp fikk jeg en telefon fra en som presenterte seg og jeg mener han spurte om jeg var meg.
«Er bringebærene modne», ville han vite.
«I Sunndalen»….
Hva i all verden?
Jeg sa som sant var at det kunne jeg ikke vite fordi jeg ikke bor der.
Noen ganger spekulerer man på om en lever i en parallell verden som en ikke har kjennskap til.
Dagen er godt i gang.
Jeg må jobbe litt i dag også, fikk ferdig noen plakater i går og i dag må jeg få ferdig tekst. Da kan jeg gjøre noen avtaler og så ta ferien på alvor.
Må si at jeg på en måte har falt helt sammen, men tror det er bra.
Så ferien starta med full utflating, en ufattelig slitenhet, smerter jeg ikke har kjent på lenge. Men tror altså bare jeg må gjennom dette, for å akklimatisere meg.
Det er nok for hardt i denne hverdagen min.
Og så kom en tomhet ved starten av ferien, men ikke lengre håpløs som den var i starten. For da følte jeg meg ensom. Bra å kunne føle på en slik følelse også.
For første gangen nesten, spekulerte jeg på om det ikke var 1. juli jeg gifta meg en gang. En tanke jeg aldri har dvelt ved. Det er faktisk gått 35 år siden den begivenheten.
Tror vi bearbeider på mange plan gjennom livet.
I går skulle jeg inn til mor for å lage middag og jeg kjente jeg ikke hadde så mye irritasjon jeg har kjent mye på.
Jeg har skjønt at irritasjonen kom av at jeg har hatt for stor slitenhet til å takle for høy varme, for mye lyd, for mye gjentakelser og for mye feiltolkning. Jeg prøver på skjule denne irritasjonen som kryper på meg, men vet ikke om jeg klarer det helt bra. Mor kan ikke noen råd for at hun er en gammel dame med de utfordringer som følger med det.
I går hadde jeg en annen ro, jeg fikk ikke denne fullstendig utmattende følelsen. Jeg hadde det bedre inni meg.
Mor var fra seg av jubel og glede, over at noen av hennes kom innom. Ikke bare ferievikarer som kommer i horder og mor ikke greier å følge med hvorfor alle disse nye ansiktene kommer innom henne. Hun føler seg på utstilling.
Jeg sa at ferievikarene måtte være med på å gå gjennom prosedyrene sammen med hjemmetjenesten før de skal inn i arbeidet.
I dag skal jeg bare være hjemme, la tida gå på sitt vis. Men altså en liten tur på kontoret for å jobbe fram tekst.
Været slo virkelig til ved starten på ferie. Likevel er det lettere i dag. Været er som det er. Det bryr meg ikke, har for lite energi til det.
Men regner med, om litt, så vil jeg til å stable meg opp i en annen og bedre posisjon, der jeg har tømt meg for denne slitenheten.
Da skal jeg nyte enda mer, for jeg nyter ferien nå også, til tross for at jeg må få ferdig noen ting og er temmelig tappa.
Så kjenner jeg på gleden og kaster mer brensel på bålet, for jeg vet ingenting av hva som kommer meg i møte i dette livet. Jeg må bare komme meg dit at jeg fungerer noe bedre. Og det går virkelig ikke gjennom «stakkars meg», men gjennom et åpent sinn. Det som føles ille må i gjennom systemet, men det skal også ut av systemet.
Kontrast betyr utpreget motsetning, motstykke eller det som skiller seg sterkt fra.
Det første som slår meg som den største motsetning er svart og hvitt.
– eller kjærlighet og hat,
– glede og sorg,
– høyt og lavt.
Slik kan jeg fortsette å ramse opp.
Det dukker opp et symbol for mitt indre, det er i svart og hvitt og er en kontrast. Men symbolet forteller om helheten gjennom kontrasten.
Yin og yang
Bildet er tatt av Clker-Free-Vector-Images fra Pixabay
Tilbake Store Norske leksikon, der står det:
“Yin og yang er et sentralt begrepspar i kinesisk filosofi og religion som uttrykker motsetninger som til sammen utgjør en helhet, og vekselvirkningen dem imellom. Dynamikken mellom yin og yang er det som gir opphav til tid og rom, og alle fenomener i verden.
Sammenhengen mellom de to delene kan forstås på en rekke ulike måter: som motsetninger, gjensidig avhengige, gjensidig inkluderende, i interaksjon, komplementerende og i endring fra den ene til den andre. Yin og yang kan i utgangspunktet brukes om alle begrepspar som uttrykker en av disse sammenhengene. Vanlige eksempler er mørke og lys, kulde og varme, kvinne og mann, rolig og aktiv, og liten og stor.
Den grunnleggende betydningen av ordet yin er nordvendt, skyggefull fjellside, mens yang er en sørvendt, solfylt fjellside.
I den opprinnelige betydningen er det tydelig at yin og yang er funksjoner av hvordan noe annet (sollyset) påvirker en ting (fjellet). Yin og yang er dermed ikke iboende egenskaper ved fjellet, men relasjonelle og flyktige: skyggesiden kan bli solsiden og omvendt om solen endrer posisjon.
Yin ble tidlig knyttet til nymåne og yang til fullmåne. Yin ble også knyttet til månen generelt, mens yang representerte solen. I kinesisk dagligtale brukes ordet taiyang (den ultimate yang) fortsatt om solen.”
Kanskje det er slik, at vi må ha kontrast for å oppnå helhet og ballanse…
