Det intense lyset

 

 

Noen intense minutter får gleden fram. Energien. Det føles hellig. Når sola stikker sitt glødene øye over fjellkanten.

 

 

I dag hadde jeg tid til å være her og nyte.

Det tok ikke så lang stund før den intense stunden var over. Men for en glede. Og jeg kjente energi, fikk lyst til å danse.

Gjøre noen små huslige tiltak.

Gjorde gymnastikken min, ble anbefalt å ta fri i helgene – men tar i stedet fri søndag og mandag. Det passer bedre.

 

Kom over en video om at det er veldig bra for kroppen å sitte på huk.

Det har jeg ikke gjort på årtider. Da det oppsto betennelser i kneledda for mange år siden var det umulig å bøye dem. Det var trist å få denne stivheta.

Da jeg hadde sett videoen ferdig tenkte jeg at jeg måtte prøve…

Forsiktig gikk jeg ned og klarte å gå helt ned. En kort stund. Nå er dette innført som en ting jeg gjør, kanskje flere ganger om dagen. For dette skal jeg klare, jeg vil sitte på huk og klare det lenge.

 

Mens jeg skriver dette kommer sola inn i stua mi igjen. Den kommer fram på andre sida av fjellet.

Og tenkt, dette blir det mer og mer av.

Jeg håper denne dagen skal få litt mer orden rundt meg.

Bestemte meg for ikke å dra til mor, tar det i morgen i stedet. Trenger en dag jeg ikke skal…

 

 

Det er så fantastisk godt å gi seg sin egen tid.

Ute er det hvitt, ser det er en oppgave denne helga. Men det hvite her er snø.

Den kom i går. La seg som et teppe over alt.

Jeg måtte se på hva YR sier om dette:

Det er mest blå grader, men om en uke loves det at temperaturen skal stige opp i nesten 10 varme grader. Og varmegader vil det være så langt som prognosene rekker.

Det er bare glede framover. 

 

 

 

 

 

Sol og fullmåne

 

 

 

Mørk og kald omslutter kvelden dagen.Dagene viser at vinteren er her,likevel – om snøen er borte.

 

 

 

Til tross for kaldere temperatur føles det likevel litt tidligvåraktig.

I dag da jeg gikk opp for å lage meg lunsj, fikk jeg en gledesboost. For bortover golvet tegnet det seg en firkant av lys. Og jeg sprang inn på stua for å kikke gjennom de små tullvinduene. Og der… DER, nedi V’n av to fjell så sola meg rett inn i øynene.

Jeg ble så glad at jeg kvitra.

Jeg sang da jeg snakka (snakka med yngste på telefonen).

Og jeg kjente det langt inn i hjerterota, for en boblende glede. Den spredte seg som ringene i vann.

Vi var DER igjen.

Gikk mot sol, vår og sommer!

Det var et øyeblikk så stort at jeg glemte helt å ta bilde. Orienterte meg først etter en stund, men da var øyeblikket over. Noen skyer var trukket for, sola var mer bak fjella igjen og vinduene var ekstremt skitne.

Jeg mener sola kommer 9. februar og har sett etter den. Så om det har vært skyer eller feil tid som har gjort at jeg ikke har sett den før, vites ikke. Om dagen sitter jeg oftest nede i kjellaren med vindu på andre siden av huset.

 

I kveld var jeg hos mor. Mellomste søster ringer mens jeg er der, i Trondheim er månen kommet bort, forkynner stemmen fra Trondheim.

Ingen måne å se hos mor heller. I går var den full,så den burde vises.

Da jeg skal dra litt etter, henger den der.

Ser den først gjennom vinduet nede i sjøen.

Jeg måtte forevige den. Men helt rettferdig blir ikke bildet. 

Jeg prøver igjen, uten at det hjalp det minste.

Hjemme igjen er den vanskelig å finne, bare stjerner på himmelen.

Sporer den opp helt bakom huset.

Pusen kommer ut og fyker inn i mørket. Men den kommer inn igjen da jeg roper «kom». Så går vi inn, jeg koker meg en kopp te. Dropper middag, det er for seint.

 

I morgen skal jeg levere tekst med barnedomsminner. Men har gjort en avtale over helga. Tror ikke de er klare for å lese gjennom dem og sende materiale til trykk i helga. Er forresten ikke ferdig med baksida ennå heller.

Jeg blir veldig berørt av historiene. Av barndommen, minnene og følelsene.

Det er artig å få lage denne utstillinga før jeg slutter. Får bare håpe jeg rekker alt det andre også.

Nå skal tekoppen drikkes før natta.

 

 

Er sola helt under horisonten hos deg i flere dager i løpet av vinteren?

 

 

 

 

 

Fra det ene landet til det andre

 

Dagene flyter avgårde, og jeg tenkte det i dag; de FLYTER. I motsetn til…

 

…bykser.

Den uka her føles ikke så hysterisk vill. Den føles litt mer rolig. For vi er ikke kommet lengre enn til onsdag.

Vanligvis burde uka vært slutt nå.

Så jeg bevilger meg litt alenetid, litt fellestid, en liten bloggestund.

Før jeg går ned.

Jeg holder meg til tidsplanen og er godt i gang. Med alt det jeg vil være i gang med.

Har andre gjennomhøring av lydboka om ikke å tenke. Om å være i nå-tid. Jeg mener sjøl jeg klarer det en tanke bedre. Men jeg har lang vei å gå før jeg kan si jeg nærmer meg og klare noe. Det er så lett å tenke på slikt som har skjedd, føre tenkte samtaler i hodet, tenke på ting som skal skje.

Det er likevel et artig forsøk.

Kjenner jeg fylles mer, får mer kraft.

Og i går skjedde noe som jeg har tenkt fryktelig lenge. Jeg stilte meg inn til veggen og begynte øvelsene jeg fikk hos fysioterapeuten i høst. For det har vært umulig å få det til en lang stund. Jeg har gjort dem i dag også. Det er bare 7 øvelser som gjentas 10 ganger. Egentlig skal det være tre repitisjoner, men starter med to. Kjente det i kroppen i gårkveld og det var godt.

 

Jeg får inn nye barnehistorier, har foreløpig to avtaler i dag. Men håper det kommer inn flere små minner fra barndom. Føler jeg blir både berørt og rørt av disse små innblikka fra en barndom. Jeg har igjen tre dager før levering av teksten. 

I går fikk jeg endelig levert en bunad som har ligget hjemme hos meg bort i mot et år. Det var fint endelig å få dette gjort. Var innom både biblioteket for å hente en bok, framom mor og tok henne med på kjøreturen for levering av kassen med bunad og et bilde som jeg var å henta på mandag, også av bunader. Etterpå tok jeg en kaffekopp med mor, rakk ikke forfattermøtet i bibloteket, men det hadde ikke noe å si. Bra nok forfatter, men har irritert meg over ensidig dialog mellom karaktere. De hadde en likt måte å uttrykke seg på om de bodde på gata eller jobba som advokat…og alle de andre karakterene. Tenker på hvor mye en må ta inn når en skal jobbe som forfatter.

Pus har fått smaken på utelivet. Han durer vilmann rundt. Da jeg skulle hente han inn før jeg dro i går og han hoppa på gelenderet på verandaen som går rundt og bort på terrassen, der han føk bortover i villelse…

Jeg gikk inn.

Ville ikke han skulle tro en millimeter at jeg lekte med han. Det vil ha vært noen meter å falle ned.

 

I natt drømte jeg at jeg ville bade, oppdaga jeg hadde badedrakt på meg så kunne dra den opp så slapp at puppene hang fritt. Så stupte jeg uti de turkise, varme bølgene. Men i neste moment sklei jeg bortover golvet på en utekaffe der det satt folk rundt bordene for vannet hadde gått tibake. Det var det som var problemet i den drømmen, at vannet kom og gikk.

 

Det ble vanskelig å blogge her. Truls kom inn etter noen minutter ute i rima minus. Han har et gedigent kosebehov.

Så må nok konsentrere meg om det før jeg går ned og jobber.

 

Riktig fin onsdag.

 

 

 

 

Tar jeg den, så tar jeg den…

 

 

Enn at jeg sitter her i kveld. Her i min egen stue. For det skulle jeg ikke gjøre.

 

 

For plana var helt annerledes.

Absolutt.

 

Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.

Nå er det nesten natt. 

Skal prøve å få ferdig innlegget… 

 

I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse. 

Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».

Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…

Akkurat slik var jeg også.

 

For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.

Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.

Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen.  Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.

Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.

Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.

 

Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.

Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…

Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og på hva jeg egentlig holdt på med -. 

 

Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?

Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim. 

Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.

Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.

Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.

Både pus og jeg sovner etter skogsturen.

Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.

Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.

 

Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.

Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.

 

Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.

For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk. 

Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.

 

Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.

Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette. 

Bedre på å gjøre kloke valg.

 

Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.

 

 

 

 

 

 

Ikke tenke

 

 

 

Det er mange tanker i hodet om dagen, samtidig med at det er ganske tomt.

 

 

 

Og det må jeg fortelle, det skjer egentlig ingen ting.

Jeg våkna i ettermiddag. Etter tung søvn.

Forsto ingen ting.

 

Hvor var jeg?

Hva skjedde?

 

Og som jeg nettopp skrev, det skjedde ingen ting.

Jeg våkna bare i den grønne stolen hos mor. Etter å ha sovna dypt etter mat og prat.

For tirsdager i oddetallsuker står ikke mor på middag. Det har med både å få fisk og kjøtt samtidig som en slipper å kaste mat.

Disse dagene uten mat løses forskjellig, i dag tok jeg med meg fiskesuppa fra søndagen. Til dessert ble det romkake.

I dag var mor ekstra tunghørt, så til slutt ga jeg opp.

Satte på tv’n og sovna.

 

Først del av dagen hadde jeg noen timer jobb.

Sendte meldinger om folk ville dele en barndomshistorie og får «nei» til svar. Men jeg får bare fortsette å spørre.

Pusen Truls holdt meg med selskap.

Han sovna også.  På arbeidsbordet.

Måtte bort i han.

Vi har mista ordføreren i kommunen. Egentlig tenkte jeg det kunne skje, men hun ble ikke minister.

Hun ble statssekretær. Dermed blir det en høyreordfører fra nå.

 

For om det ikke skjer mye i mitt liv, skjer det mye der ute i verden. Drap, uro og handelskrig.

Jeg leser en bok om ikke å tenke.

Det passer meg.

 

 

 

 

 

En alt for hvit verden

 

 

 

Søndagen har tatt på seg hvite sko, litt slik hvitt smårusk på bakken. Noen steder er det alt for mye snø.

 

 

Min dag starter med utlada telefon og ikke finne laderen. Det ble leteaksjon. Plutselig dukka øretelfonene som har vært borte siden i høst en gang. Så jeg skal ikke påstå jeg har orden på alt. De lå mellom noe tøy og ikke under setet i bilen, som jeg har trodd. 

 

I det siste har jeg hatt en idiotisk bekymring.

Helt ut av det blå.

Eller nesten uten av det blå.

Jeg snakka med foreldra i høst, om at jenta deres skulle ut på noe spennende på nyåret. Det kan være det som lå bak i tankene. At kanskje hun var med…

Jeg kikka inn på facebooksidene, uten å finne noe. Jeg mente det var noe med en reise. Og så visste jeg at hun kjørte mye randonee-ski. Men trodde ikke at det hadde noe med skole å gjøre. Men tanken var så sterk at jeg tenkte å sende mora en melding.

Så kom navnene og der sto ikke hennes navn.

Samboeren til mellomste kjente broren godt, til den ene, det ene navnet.

Nærme nok en tragedie det.

Bildet er tatt av Andreas fra Pixabay

I går fikk jeg beskjed og jeg skal innrømme jeg fikk frysninger.

Det viste seg at antagelsene mine hadde hatt rett.

Hun var en av de tre overlevende, hun var med. Hun hadde sluppet unna den hvite døden. Snøen som slukte fire unge liv i Alpene. Jeg tenker på jenta, hva hun har fått med seg videre i bagasjen. Jeg skrev til mora og skjønner uten å skjønne hvilken belastning slikt er. Tenker på de som står igjen, de som mista og de som berga. 

 

Livet er både slik en forventer og livet er helt annerledes…

Alltid.

 

Jeg har trening i å være redd, såpass redd at jeg skjønte at slikt gikk ikke. Jeg kunne ikke gå rundt med all den frykten. Så etter mange år med redsel greidde jeg å befri meg for det verste.

Og den jeg var redd for berga. Gang på gang.

Siden har jeg fått bekrefta at redselen ikke var ubegrunna, men marginene hadde vært på riktig side. Hver gang. 

 

Og jeg er veldig glad for at de jeg kjenner, de i min familie, hadde marginene på sin side.

De hadde -.

 

Jeg takker for det!

 

 

♥♥

 

 

 

 

Overvåka

 

 

Nok ei travel uke er parkert. Lørdagen strekker seg utover som et bedagelig jesp. Slik nesten.

 

 

Helt latmannsliv er ikke på plana.

En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.

Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.

Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.

 

I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.

Mellomste og datter til et søskenbarn.

Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.

Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.

 

Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.

 

I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor. 

 

Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.

Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.

Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.

 

Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.

 Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.

 

Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.

 

Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.

 

Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.

 

Da begynner mor også å le.

Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.

 

Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?