Det er så godt med morgenstunden, ha hele dagen liggende ubrukt foran. Som et blankt ark.
Likevel er noe av dagen allerede planlagt.
Seint i går kom yngste og hennes kjære kjørende. De var så klart slitne, men de fikk en kopp varm te før mat. Hadde også latt det brenne på ovnen og de satte pris på å få igjen varmen i seg. Mange timer i bil vinters tid kan være krevende nok.
De drar til mor i dag og vil overnatte hos henne. Vurderer om jeg blir med og er der litt, men vil hjem igjen.
Har vært ute og snakka med snekkerne, de setter opp takstige i dag og har litt snekkerarbeid igjen. Når de tar en av pausene i dag tenker jeg å ta en prat, for de begynte å spørre om noe anna jeg kan tenke meg å få utført. Terrassen rundt huset er dårlig, men før jeg bestiller den utbedra må jeg vite hva det som er gjort koster. En må ha kontroll på det en setter igang.
Til sommeren blir det maling, usikker om jeg skal ta det på dugnad eller bestille maler.
Men jeg gleder meg til at alt dette er ferdig, utbedra, i orden – det har vært interessant å bo i et hus med så sterkt forfall. Når det som må til svikter og en fortsatt må leve i resultatet av dette.
Så når en likevel får ting til, finner ut hvordan, finner muligheter, opplever at en bare kan nyte å være i tiden som heter NÅ. Kjenne det er godt, det som ligger i dette nå’et. Og etter hvert tro på dette at bekymringer er bortkasta, at det alltid vil ordne seg på et vis. En vet bare ikke hvordan alltid og det kan ta tid.
Ennå sover de som kom, skal spise frokost sammen med de etter hvert.
Jeg spurte snekkerne om de likte smultringer, så skal verme opp og ta en prat med de i en av pausene de har for å skissere tanker om terrasse og ønsket om å få bort bittesmå vindu mot sola. For sola vil en ha inn i hus.
Over meg banker det. Det sages og trampes over taket. Det må til for at alt skal bli.
Denne andre dagen i februar.
Litt kort natt.
I går kveld ble det natt før alt lys var slukket.
Ute hang fullmånen.
Den lyste meg rett i ansiktet da jeg kom hjem i går kveld.
Stilaser ga gjenskinn.
Da vi kom ut fra mor så vi den mellom greinene på et rosentre der himmelen enda var lys.
Søteren min har fått ny bil som hun må bli kjent med, så jeg henta henne for det var en stund siden hun hadde vært der.
Mens vi var der ringte yngste, hun ville komme oppover i dag og da tenkte hun seg til mormor si for å overnatte. Det er litt vondt for henne at mormor begynner å bli såpass gammel og hun sjøl bor i Oslo.
Tidligere i går kjørte jeg eldstemann og kjæresten til bussen, de var bedt på middag til hennes far.
Senere på søndagen hadde jeg en lang samtale om dette, om familie. Om bekymringer, kjærlighet og sårbarhet. Om nærheten og grensene. Respekt og det å vise at en bryr seg på en god måte.
En fin samtale.
Egentig syns jeg livet er en snodig reise, den er så fin, så utfordrende og veldig spennende.
For meg har det vært mye i det siste, nå føler jeg behov for ro slik at jeg kan fordøye alt.
Det blir ikke så mye tid den uka her, midt på dagen skal jeg hente midterste som kommer tilbake fra Kristiansund. Hun blir her noen timer før hun drar videre til Trondheim. I kveld en eller annen gang kommer yngste sammen med kjæresten, kjørende.
Jeg er veldig glad for gjengen min. I dem.
Og de, de er veldig glad for å møte pusende.
Da jeg var hos veterinæren her om dagen sa hun de var fine katter. Gjett om jeg var enig. Tror jeg snart skal lage et rent puseinnlegg, om de to damene som dundrer rundt i huset.
Jeg har vann i springen, ved i boden, mat i skapet og masse folk jeg bryr meg om.
Jeg er heldig.
Ønsker deg en nydelig dag med alt du er heldig med.
Vi er over i ny måned. De siste to ukene i januar har vært i drøyeste laget handlingsmettet.
Fra at tiden går greit avgårde på nyåret, hovedsakelig med å pakke ned og spise opp jula, tok det sats da vi var kommet midt uti den nye måneden i det nye året.
Jeg sitter her med det varme vannet mitt, tar en slurk slik dann og vann, ser på at dagen lysner. Godt med en rolig stund, sjøl om pusene spretter rundt i stua og har veldig mye å foreta seg. I rommet under ligger eldstemann og kjæreste, får håpe de sover til tross for dundrene puser.
Henta de på torsdagskvelden, var innom huset på tur fra Molde for å sette på varme på rommet hans.
For om morgenen fikk jeg telefon fra fastlegen, om at sykehuset ønsket å se på mor etter fallet ned trappa. Og vi som skulle ha en liten samlingstund hos mor, for å markere og minnes far på det som var fødslesdagen hans. Det var bare å starte bilen, hente mor som ikke var overbegeistra for dette og sette kursen mot et sykehus som er flytta til lengre kjørevei.
Da vi kom til Batenfjordsøra ble det stopp for bunkring av mat. Det var middagstid for mor da vi dro fra henne.
Det gikk radigt da hun kom inn på sjukehuset og de fant ingen grunn til å ha henne inne over natta. Så gleden var stor over at hun fikk bli med hjem. Fikk pakka ut alt, klær, toalettartikler, dosett og lader til høreapparat. På turen kom det ene høreapparet bort. Varmet middag, sagt ifra til hjemmetjenesten og så gikk veien videre. Forbi meg sjøl, der jeg altså var innom huset så vidt og videre for å hente de to som kom.
Måtte innom butikk for å handle, hjem for å lage middag som for en gang skyld ikke ble laget fra bunnen og endelig kunne lande, da var jeg temmelig oppbrukt. Omtrentlig åtte timer bilkjøring, ha oversikt, prate med helsepersonell, holde fokus og være der for andre måtte jeg nesten grave fram meg sjøl.
Neste dag var jeg å handla for mor, ønska håndtverkene god helg før jeg dro, de er kommet godt igang. Jeg var forresten ute og pussa mose av noen taksstein som har ligget lagra ute siden 80-tallet og var skikkelig mosegrodd. Friskt i mange minus.
Hjem igjen, der mellomste kom framom. Jeg hadde lovet henne for en tid tilbake å kjøre henne til Kristiansund i går. Det går ikke buss til byen på lørdager her lengre. Hun skulle på besøk i helga til en venninne.
På fredagskveld var jeg ganske oppbrukt og med eldstemann som er igang med å kvitte seg med en avhengighet, ble ikke kvelden av de beste. Vi kosa oss likevel med mat og tv´n fikk ha hovedfokus.
På lørdagsmorgen var mellomste og jeg tidlig oppe, hadde god tid før turen til byen. Vi hadde bestemt oss for svele og kaffe på ferga. Vi skulle kose oss. Og det ble en trivelig dag.
Inne i byen møtte mellomste venninna og jeg ble med på en kaffe der vi spiste lunsj. Og mens vi sitter der møter jeg en tidligere kollega, noe som også var veldig trivelig. Jeg er også innom et kjøpesenter og får kjøpt noen gaver, men sko som jeg tenkte å se etter, ble det ikke noen fangst på.
Det å lande hjemme igen sammen med de to turtelduene, var godt. Eldstemann var i fint humør, til tross for det han er i gang med. Snart skal jeg kjøre de til bussen. Da får jeg noen timer aleine i huset. I morgen er mellomste tilbake, det vil si, jeg på hente henne på sentrum og siden drar hun hjem til seg sjøl, der jeg skal kjøre henne på en buss i den andre retningen. Så her er det tilværelse i firmaet Fyk og Frakt.
Og til alt overmål, i tillegg tenker yngste, som er sykemeld etter inngrepet i foten, å bli med kjæresten oppover for å komme hit. For hun er bekymra for mormor si og vil så gjerne besøke henne.
Så her er det folksomt og bevegelig. Nå syns jeg alltid det er hyggelig å møte gjengen min, faktisk også når jeg bli brukt til verbal boksesekk. Etterpå føles de besøka fine også, om det er slitsom når en står i situasjonen.
Dette var litt av alt som skjer rundt meg. Og til deg som har greidd å stå i mitt skriftlige babbel helt hit, vil jeg si gratulerer. Men nå skal jeg gi meg med dette temmelig uinteressante innlegget, men for meg sjøl kan det være greit å finne det siden… for det føles nesten forvirrende med alt som jeg skal være en del av. Nesten som jeg ikke skjønner hvilken dag det er i dette rennet. Og jeg er faktisk midt i en milepæl.
Nå ønsker jeg meg hakket roligere februar måned. Det er så mange andre ting jeg gjerne vil holde på med. Ikke minst at folk holder seg friske.
Nydelig søndag, nyt den og tenk; det er siste vintermåned som enda til er kortere av dager. Om 28 dager er våren her.
