Jeg var der for den rutinemessige kontrollen. Jeg fortalte om ståa.
Hun lytta mer enn spurte.
Da det viste seg at blodtrykket hadde hoppa opp ville hun vite hva vekta var.
Jeg sa nei til tabletter, ville gjøre i stedet -.
Om tre måneder er ny kontroll og da må resultatet være annerledes.
Så nå har jeg fått realiteten servert.
Kanskje var det det som måtte til.
Da jeg kom hjem i kveld, var det på med annet tøy og ut. Tror kanskje ikke jeg hadde tatt turen i dag, for det var seint nok. Men kjente jeg måtte.
Satte i gang en blomkålsuppe og en deig med rundstykker før jeg dro. Det måtte jeg snappe om til ungene :). Følte meg nok litt flink.
-Ikke halvfabrikata, sa legen min.
Men akkurat det forekommer nesten ikke i kostholdet mitt. Maten er faktisk ganske sunn, men aktiviteten må opp.
Nå har jeg allerede tatt tak, fokuset er der. Har allerede skrevet noe om det.
Etter legebesøket, var det bilen sin tur.
Før den skulle inn på verksted, hadde jeg noe tid til å disponere. Jeg gikk inn på et kjøpesenter, de hadde utvidet siden sist jeg var der. Så tok meg en runde. Hadde lyst på noe i varme farger, helst i ull – men det var for mye blanding og for lite ull.
Til slutt kom jeg til Stormberg, der fant jeg -.
En handlepose full var det jeg gikk ut med; Ullundertøy, turbukse, dunjakke og regnjakke. Den posen var jeg virkelig svært fornøyd med….eller innholdet da.
Dunjakken var i trangeste laget, så det er bare å jobbe på.
Kom i mål med skrittelleren i kveld.
Det var nok bra jeg fikk se realiteten i hvitøyet.
Forresten, legen sa også at jeg måtte bare fortsette med bading. Ute.
Jeg er helt flytta inn i meg sjøl, de innerste krokene.
Etter en mager dag, tåles ikke slikt. Som et glass vin.
Men morsomt er det. Jeg kan flørte og jeg kan le, og jeg forstår alt og det meste.
I bakgrunnen stå tv’n på. Forkynner gamle hits. Og kanskje noen nye.
Jeg sitter her og lever, midt i kvelden.
Snart skal kvelden og videre natta, inntas, med seng og det hele.
I morgen er en ny dag. Jeg skal både hit og dit, men ønsket jeg bare skulle være her.
Jeg må si jeg har vært ganske flink til å komme meg ut. Båe kortere og lengre turer.
I dag ble det bare kort tur.
Jeg møtte henne jeg har møtt mange ganger.
I dag.
Henne som ikke tar ansvar.
Ikke for seg sjøl.
Jeg husker henne som bøtta ned med te, veldig sosial sjøl om hun burde jobbe.
Med klær.
Med design.
Men sa hun det, måtte hun – derfor drakk hun te og valgte de sosiale settinger.
I dag skulle jeg bade og lese.
I stedet har jeg vært sosial, gjort ting for andre.
Ikke krevd, bare vært hyggelig.
Ser mønsteret.
Tenker det er bra. At jeg ser det.
Først når en ser det, kan en gjøre noe.
Jeg har nok sett det.
Før.
Det er ikke det. Men valgte å ikke forholde meg.
Latt det skure.
Men helga….
Helt ok.
Litt bedre kanskje.
Litt opp, fordi jeg faktisk har vært flink. Til å komme meg ut.
Litt gamle synder er det plass til. Som ikke å ta ansvar for seg sjøl.
Mange bilder har jeg samlet.
Fotoapparatet og jeg på tur…
Nå kommer jeg på at jeg tenkte å være med å på fotokonkurransen til Utifriluft….men se, den forsvant. Men gleder meg til å se bildene folk har levert inn.
Typisk meg, hodet under armen og armen i bind. Ting og tid forsvinner i alle tanker som må tenkers. Likevel, det er akkurat slik en må være. Seg sjøl, med alt godt og det som ikke er like bra.
Hormoner, kjemi og livet sjæl. Det kan gi både nedturer og oppturer. Reine rutsjebanen dette…
Snakka om dette med søstera mi. At jeg ikke syns det er så morsomt om dagen. Hun foreslo at jeg hedde en lett depresjon. Jeg sa at det trodde jeg ikke, men at jeg nok var noe nedstemt. Hun var enig, at det nok var det.
Har skrevet om det tidligere, at det er noe motbakke.
Det som er det mest vanlige er at jeg har det greit, fint og noen ganger veldig bra. Tenker jeg har bra produksjon av diverse positive hormoner. Men nå har de vært nedadgående over ei tid.
Så må ta tak.
Fotografert på min lille morgentur.
Kan ikke tillate dette.
Så må -, men er aldri helt sikker på om det jeg føler er reelt eller om det er noe som foregår i hodet.
Jeg tenker; alt er over, jeg har passert 60.
Det er er en tullete tanke, det vet jeg – prega av den kulturen vi er en del av. At alt skal være så ungt, det er liksom bare da en kan leve. Sier alle medier. Men leve gjør en til en dør, og hvordan jeg forholder meg til det er min oppgave.
Masse å føle glede over og være opptatt av, og for den del; starte med. -Om det er noen år i “ryggsekken”.
Faktisk er det mange fordeler med åra en har praktisert livet.
Tenk om jeg ikke klarer arbeidslivet, det er nok en mer relevant tanke – og ikke minste morsom.
For mange ganger er jeg så sliten at jeg mister helt kontroll på hva som er bra for meg sjøl.
Her er det snakk om å finne balansen.
Negative tanker vil ta bort energi, men det er også en kjensgjerning at de helseproblemene jeg har, kan gi fatigue – lite energi.
Fotografert på min lille morgentur.
Så her må jeg greie å være fryktelig ærlig overfor meg sjøl, skjønne, og ikke minst gjøre det jeg kan.
Dette er en stor bøyg, for når jeg blir fryktelig sliten og tar de dumme valga blir jeg ennå mer sliten. Dette er en utfordring, leve og tenke på et slikt vis at det gir det beste resultatet.
Nå har jeg forandra på noen av rutinene mine, for jeg må finne ut hva som fungerer best. Når jeg står opp, er jeg oftest en krok med umedgjørlige lemmer. Det er tungt å komme i gang med dagen, men jeg vet det går over – så helt til å leve med.
Men det er verre når det forverrer seg.
Nå har det gjort det, mer sliten, mer alt – og da mister jeg helt kontrollen, sukkeret seiler inn på menyen.
Og da blir det bare ennå verre….ja, om du fortsatt henger med skjønner du tegninga.
Jeg må unngå å bli så sliten at dette skjer. Det er der jeg er usikker på om jeg kan ha denne kontrollen min, eller om jeg må velge å være med på det som skjer i systemet mitt. For dette syns jeg er vanskelig å forstå. Så nå prøver jeg ut noe annet.
Jeg tar en morgentur, rusla meg en runde ute, som det første.
Frisk luft og bevegelse.
Det er veldig positivt.
Fotografert på min lille morgentur.
Og så har jeg klart solhilsenen igjen, men du verden det er tung. Fysisk tung. Vekt som har vokst og muskler som har minka.
For vekta har øka, tør ikke ta innover meg realitetene.
La bort sommerklærne her om dagen. Tenkte at når jeg tar de fram igjen, skal magen være flatere og kroppen lettere.
En av de andre tiltaka har jeg skrevet noe om.
Bading ute.
I går kom jeg meg igjen ut i sjøen. Hadde bademøte, og her foregikk det. I sol og grei temperatur, ca. 10 pluss både på land og i vann.
Fungerte fint på jobb og slikt, i etterkant. Det var en grei observasjon.
Så slik holder jeg på. Leter etter det som fører til forbedring. Om det er været som har servert sol de siste dagene, eller om det er forandringene i rutiner, som gjør det-. Akkurat det vet jeg ikke. Men har følt på en oppsving i skala bare på de siste par dagene.
Får jeg dopaminet, serotonin og endorfiner til å øke, og kanskje litt mer adrenalin, så er det bra.
Riktig så bra.
Da har jeg pusha fram det jeg trenger.
For det å klage eller ha det bra, er i stor grad prosesser i hodet. Har ikke så mye med helse, økonomi eller alder å gjøre. Det å syns synd i seg sjøl er greit i små porsjoner, men ikke noe blivende sted. Da blir det bare verre.
Ønsker deg en fredag med alle de gode hormoner i fint samspill.
Ting og tang står i kø, mandagen kom meg i møte med et smell.
Blå og blåsende sto dagen bredbeint foran meg.
Jeg måtte tenke og handle.
Plagsomme greier.
Jeg måtte foreta noen valg.
Det satt så langt inne, at først skjønte jeg ingen ting. Jeg ville bare ha fullstendig fred og fri.
Men måtte innom jobbemailen.
Så der satt jeg da.
Forvirra.
Først tok jeg telefonen til legekontoret, begynner å haste med den legetimen og blodprøvene til St. Olav. Jeg fikk time samme dag som jeg skal til Kristiansund med bilen. Det passa bra, legekontora ligger på den aksen. Skal skifte airbag på bilen.
Pålagt.
Men så var det Osloturen, personaltur, skal jeg ta meg tid-.
Tok en gjennomgang av programmet og fant ut at det er veldig relevant. Sendte noen mail, for den ene dagen blir på bibliotekdagen min.
Fikk klarert og har bestemt meg for å dra.
Men skal jeg ta fly eller tog, skal jeg reise litt før… Ser jeg kan ikke være der helga som stunder til.
Da følte som jeg hadde foretatt meg mye.
Tok meg en tur ut. Hente ved, tenkte jeg, og skunda meg inn i vedboden.
Booiiing, sa det.
Hodet smalt inn i en bjelke.
Jeg registrerte at jeg fortsatt sto på føttene. Og at jeg var fryktelig irritert.
Så unødvendig. Jeg burde kunne denne boden. I stedet må jeg drasse på en svak hodepine.
Jeg fikk ryddet i noe ved. Tømt en pose med aske og kastet noe avfall.
Må ut siden i dag, tenkte jeg, jobbe litt ute.
Det er sol.
Og vind.
Fortsatt.
Ennå er det ting jeg ikke har blitt enig med meg sjøl om, men utsetter videre avgjørelser til i morgen, når jeg er på jobb. Drar jeg til møtet langt over alle hauger, på onsdag. Rakk ikke å melde meg på et seminar, neste uke, men kan kanskje ta en dag – da trenger jeg ikke overnatting og bør kunne få være med.
Alt dette som skal bestemmes; budsjett, prosjekt, møter og mangt.
Midt i alt dette skal en også bestemme ferie. Har to uker igjen. Men tror jeg kanskje har funnet ut når-.
Må også over til Kyrksæterøra i dag. Handling både til meg og foreldra.
Tok en telefon og fikk snakka med mor, om at jeg ikke kommer i dag. Men i morgen. Etter jobb.
Snakka med yngste, hun hadde hatt en fin helg på Oppdal. Det hadde vært visning av filmen hun var med på å lage.
Tror jeg bare avslutter dette kaotiske innlegget med en musikkvideo. Det morsomme er at det er yngste som har hovedrollen i denne snutten. Nå skal jeg se på den, for den er fin til å roe seg ned med. Tror jeg trenger det. Før jeg fyker ut for å henge opp klær.
De som spiller heter Sideway, trykk på bildet under så kan du også høre og se.
Nei, jeg er ikke glad i kulden. Men det er søndag og dagen er min.
Helt min.
Ingen andre er lovet en liten bit av den en gang. Jeg kan kjenne på at jeg bor i meg sjøl. Jeg kan se og nyte.
Sjøl om disse timene også raser avgårde.
Tror jeg kan sitte rett opp og ned, med hendene i fanget, og føle tida raser. Kanskje jeg var tiltenkt å være en snegle, men så skjedde det en forbytting i siste stund.
-Eller, før ville jeg ALT skulle skje. Det skjedde alt for lite den tida ting skjedde og jeg løp rundt med vind i håret og alltid for lite av tid.
Så rart alt er.
Jeg er som høsten, eller jeg har blitt høst.
Alt er mer krystallklart, mer fargerikt og ennå kan det spire.
Bare rusle for å se etter det som fanger ens oppmerksomhet. Høstastersene tåler nok noe flere minusgrader, før den takker for seg. Den også-.
Se ned i det rimfrosne gresset, finne små skatter for øyet.
Min firbente venn syns denne nye rutinen er helt ok.
Gå seg tur før alt. Mens matmor får en kropp til bruk. Ikke sikkert denne øvelsen er like fin når det båser pilspyd og annet trollskap-. Men i dag er det bare lav temperatur, om enn den har bevega seg opp på et par pluss.
Boffen springer glad og hoppende rundt meg. Vi tar turen over veien. Han setter seg ned når jeg ber han om det. For å være sikker på at ingen biler kommer. Så sier jeg “klar” og vi går over veien. Går nedenfor huset vårt, ser på rimet, på høsten.
Her varmer sola. Den skinner inn i skogen, på trestammer som lager rytme med bare å stå der.
Tenk all skjønnhet som finnes i det avblomstra. Det avfeldige.
Jeg har tenkt en del på dette de siste dagene.
Det som er avfeldig, det som ikke har tida foran seg.
Det har laget et matt skjær over alt.
Ja, over alt. Litt slik håpløst.
Alt som ikke kan bli.
Det som ikke lengre har tid.
Høsten kan være krevende, om den får lov.
Men det å vatre seg sjøl, få finne fram til sine behov og det som en påfører seg av det en tror.…
Det kan det være en stor distanse mellom disse to punkta.
På mange måte er jeg heldig og på mange andre måter har jeg mye å jobber med. Ikke det dummeste utgangspunktet å ha.
Jeg ville så mye.
Men jeg greier fint å forholde meg til slikt det ble. Det ble mye, men på en helt annen måte.
Helt annen. Enn hva mitt unge hode trodde var et mål.
Det ble noe helt annet.
Nok noe som var mye bedre.
Og så, i all verdens himler.…jeg er da ikke død ennå. Jeg er høyst levende.
Før jeg gjorde noe annet, tok jeg på meg varme klær.
Skal teste ut å starte dagen med bevegelse, ute, først av alt.
Fotoapparatet fikk også bli med. Det er viktig.
–Og boffen.
Det var frossent. Vekster og blad hadde fått et strøk rimfrost.
Bilen var rima, men slipper skraping i dag. Skal ut senere, men tenker sola har gjort nytten da.
Vil også tro klærne blir nesten tørre. Jeg lar meg fascinere av klær på en klessnor. Sikkert fordi jeg liker så godt klær som har tørka ute i frisk luft.
Lukta som sitter i.
Lykke <3
Bjørka jeg har latt stå, like ved fjøsveggen, er blitt ordentlig høstgul eller nesten tom for blad.
Stråene, så fint tegna i naturen. Får stadig lyst til å forevige de.
Det er så mangt som kan tas bilde av, sjøl om en beveger seg i sitt egen nære nærmiljø. Men det går fort noe tid når jeg rusler rund slik. Det gjør godt, kjenner det blir lengre radius på bevegelsene.
Kroppen våkner.
Nok til å være i gang.
Dagen skal brukes først hjemme, så er det ærend med å handle og til slutt en kino.
Men ennå er dagen lang, fotspora mine står i gresset da jeg kommer opp til inngangen.
Men en dag går så alt for fort. Plutselig er mange timer gått, i å nesten ikke gjøre noe. Litt prat, litt mat og en kopp kaffe.
Jeg våkna til lyden av basking av fjær og vingeslag. Åpna øynene med det sammen fuglen kom seg gjennom den smale sprekken.
Vinduet sto så vidt på gløtt. Jeg kom meg opp i en fart. Prøvde være så lite skremmende som mulig.
Den kvitra.
-Fikk vinduet opp og fuglen fløy ut.
Slik starta dagen min i dag.
Boffen er også klar for dagen.
Om det var dette, eller det faktum at sola stråler i dag, vites ikke. Men dagen føles bare helt herlig. Sol, fri og en absolutt tilstedeværende arbeidslyst.
De siste dagene, ukene, ja månedene, har vært krevende. På en måte. Ikke noen dramatikk eller kritikk.
Det har bare vært litt tungt. Ikke deprimerende, bare grått, høst og gammelt-.
Så overlevelses genet har slått til.
Mat og noe søtt….energi, sukker er energi – så jeg har vært ut av kontroll.
I dag fikk jeg satt på en vask, vaska kopper, tømt søppel – lekende lett.
Til og med solhilsen. Andre dagen på rad.
Slikt gjør meg glad.
Glassflater som bør ha en vask.
Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skulle få meg til å virke bedre enn i det siste. Hvordan få dagen til å ikke være helt tappa av gjøremåla som må gjøres?
I dag tenke jeg på det som er energityver. Det er alltid noe en kan se mer på.
For noen dager siden fikk jeg en ide; foreldra mine begynner å bli gamle og de trenger mer hjelp, mangt kan ikke lengre bli utført. De bor i eget hus, med alt arbeidet det fører med seg. De vil ikke flytte til enklere bolig, og spesielt far føler nok frustrasjonen over alt han ikke får gjort lengre.
Jeg som er den “friske”, av oss som bor slikt til, greier ikke en gang ta meg av mitt eget hus. Så mange av oppgavene de trenger hjelp til, har jeg ikke nok kapasitet for.
Det var da fikk jeg denne ideen, hva med å aktivisere oss alle i familien, som har mulighet.
Alle syntes det var lurt, både søsken og barna våre ble med på den plana jeg la fram.
Nå skal en av oss ta turen anna hver helg for å hjelpe til med slikt hver enkelt kan hjelpe til med. Dette betyr en turnus med to måneders mellomrom. Overkommelig og som en av tantebarna mine sa, en vinn-vinn situasjon.
Viktig å gi seg tid til å dele tid.
I tillegg vil vi to som bor her fortsette med de oppgavene vi allerede gjør. Men det vil bli mindre frustrasjon, så allerede at foreldra mine virka letter til sinns. Da jeg var innom de sist. Hele situasjonen blir enklere for oss alle.
Når ting virker vanskelig er det alltid løsninger, de finnes alltid.
Og jeg har flere energityver, som jeg skal leite fram. Oppgåtte stier som kanskje må gåes annerledes.
For eksempel har jeg nå praktisert å stå opp to timer før jeg må ut, for å få dagen i gjenge. Det er mye tid, og litt håpløst. Kanskje jeg skal rydde ut denne tanken, kanskje jeg vil virke snarere om jeg ikke “tror” jeg må dette.
Jeg er et menneske der følelsene spiller en ganske stor rolle. En slags sårbarhet i meg.
Så å få opp bevisstheta av hva en bruker tid på og lar meg bli såra av, kan være lurt. Der er det nok en del energi å hente. Tenker jeg.
Noen av mine begrensninger må jeg nok bare akseptere og leve med. Men alle de andre, som jeg kan styre, vil jeg styre.
Det å finne fram til muligheten i det som virker umulig.
Slike tanker er lette og gode en dag med strålende sol. Kanskje kan jeg bade i dag, teker jeg.
Badinga er også et ledd i det å få ting bedre tid. Las en artikkel om en som kunne legge bort medisinen. Han hadde en reumatismetype.
Tenk om det går an, tenk om jeg slapp å ta disse sprøytene som jeg blir kvalm av bare ved tanken. At det røde øyet mitt ble normalt igjen og mange andre ting som jeg tror er resultat av det jeg spruter inn i kroppen.
Da skulle jeg ha bada året i gjennom. Derfor er det jeg tester ut min egen tåleevne med vann og kulde.
Nå ble nok innlegget helt annerledes enn jeg tenkte å skrive.
Husker ikke en gang hva jeg tenkte. Men det hadde nok med å rydde opp i det som tar energi.
Nå først må badet vaskes.
I dag er det sol og energien min er høyere opp enn på lenge.
Sjøl om jeg tenkte det. Og har kunnet-. Om jeg hadde hatt med tøy-.
Men badedrakten lå igjen hjemme. Hadde ikke tenkt på muligheta.
Ikke i dag.
Men det hadde gått.
Sist var på lørdag. Da var også yngste hjemme. Når en kommer ned til fjorden og sjøen ligger blikkstille, da gleder øynene seg stort. Jeg skulle bade.
Floa var igjen veldig høy. Vi traska inn til innerste delen av stranda, der det er best å gå ut.
Det lille strandområdet var dekt med gule løvblad. Hit når ikke sola lengre. Er ganske så baklies.
Litt slik gru-glede, temperaturen var blitt mye skarpere. Likevel hadde yngste også bestemt seg for at hun ville prøve seg i det våte.
Først skulle jeg uti. Det er ikke noe å vente på.
Ut i sjøen.
Dukke seg, hoppe opp for å få igjen pusten. Så legge seg ned for å ta noen svømmetak.
Lucas fulgte ivrig med. Trygt inne på land.
Så skulle yngste prøve, det gikk i full fart utover, før hun kasta seg i vannet. Må si jeg syns hun var tøff. Hun er ganske så slank. Ikke vattert, som meg. Ble imponert over han hun kom seg ut i sjøen uten øvelsen jeg har utover i september.
Tror jeg har tatt åtte bad.
Vi var godt fornøyd med oss sjøl etterpå.
foto:Ingrun
Når en kommer på land må klærne på i full fart etter tørking, jeg hadde med både ullgenser og ullsokker. Tror det er viktig å passe på at en ikke får frost i seg.
Søndag og mandag uka før gikk også turen ned til mitt lille bade eldorado. Det var på kveden det var flo. Ikke så høy vannstand. Lyset var fantastisk. Og fotoapparatet var med.
Ble helt fascinert over sola som malte fram formene i naturen.
Strålene fargela gule trær enda gulere.
Og jeg måtte prøve meg på selfi med fotoapparatet mitt. Det gikk det også. Og jeg var skikkelig glad for å tatt badeøkta mi.
Men i dag ble det altså ikke bading.
Må prøve det en gang til, tenker jeg, hvordan det føles når lufta har blitt kaldere. Har en badeavtale i Trondheim 21. oktober. Da kan det ikke være vind, sludd eller regn.
Men altså….må prøve uti før den tid. Håper jeg :).
Må et hopp tilbake i tid. Riktignok ikke så langt hopp, men litt tilbake. Et par uker og så der.
For en tid siden skrev jeg om boffen som måtte til veterinær. Her er det innlegget. Om alt som var bedre enn det vi var redde for.
Men han fikk ny time for klipping av både pels, klør og trekking av en tann.
Mellomste ville komme hjem for å være med.
Vi leverte boffen, han ble bedøvd mens vi var der.
Så hadde vi noen timer til disposisjon. Vi tok å satte oss på en kaffe. Kafe Koselig.
Der vi snakka om mye. Barna mine og jeg er glad i praten, funderingene, hva og hvorfor-. Mellomste studerer sosial antropologi dette året, et breddefag.
Her kan vi fråtse i temaer.
Så mye av samtalen ble naturlig nok om dette.
Plutselig blir vi ringt opp av veterinæren. Jeg stålsetter meg, redd for hva de har å fortelle.
“Kan vi få klippe hele hunden”, spør de.
De skulle egentlig bare ta hår på undersida.
Og for en hund vi kom for å hente, en fullstendig ribba hund.
Vi kom oss hjem. Han kom seg litt, men han hadde det vondt og ubehagelig det første døgnet. Vi prøvde etter beste evne å gjøre det godt for han. Men ikke greit når en er hund, vi kan ikke forklare han hva som skjer.
Vi hadde en fredagskveld foran oss. Det betydde at vi tobeinte måtte lage oss noe godt. Mellomste er ei ekspeditt dame, det går unna.
Det ble salsa i flere varianter. Og til tross for at hun er veldig på vegetarbøgen, noe jeg også syns er helt greit, ble det kylling som var snurra i egg og mandelmel og quinoa. Det smakte nydelig.
Alle tre barna mine er opptatt av mat. Jentene er nok mest aktive i å prøve ut. De samles ofte med venner for å lage mat.
Det var ikke så lenge mellomste kunne være hjemme. Neste dag hadde hun fullt program. Det gikk ikke buss fra meg som passa inn, så jeg kjørte henne et stykke på vei der hun fikk tatt bussen.
Da jeg parkerer bilen hjemme får jeg et forskrekkelig syn.
Utenfor bilen står en skjelvende og meget ulykkelig hund i regnet.
Jeg hadde låst døren, men antakelig ikke fått den ordentlig i lås.
Boffen ble pakka inn i håndkle, hadde lyst til å ta han på fanget, riktig klemme han. Men han er litt for stor til det.
Utover uka kom han seg, etter vetrisærbesøket.
Da det ble ny helg kom mellomste hjem igjen, denne gangen var hennes hyggelige kjæreste også med. Besøket var like kort, men ordentlig koselig. De tok med seg boffen på flere turer i regnet. Lucas boff var overlykkelig.
Dyrene i huset er viktige familiemedlemmer, som tidligere nevnt.
Derfor tok mellomste tid til å dra hjem på disse korte turene.
Boffen har kommet seg og er nesten en ny hund. Mer valpete enn på mange år. Fortsatt skal han ha ett besøk til hos veterinæren, en tann til må ut. Det blir neste mandag. Så ny runde da. Men den tid den sorg, nå nyter vi tilværelsen, både tobeint og firbeint :).
Dette er en bildekavalkade av naturen rundt meg, her jeg bor. Og det var første testen av de nye skoa mine, som jeg ikke tok bilde av.
Jeg tok veien oppover den lille stien jeg lagde i vår. Kanskje ikke så lett å se at det er en sti, men det gjør framkommeligheten bedre etter disse øktene med sag.
Dette treet fascinerte meg. Morsom form. Ei rogn.
Jeg skal oppover de uslåtte bakken bak der, og videre oppover i skogen.
Måtte jeg ta et nytt bilde av det da jeg kunne ta å knipse det mot himmelen. Kontrast med det grønne og det rusta jernavfallet. Rester etter en gammel bil.
Det glitrer i bladverket. Sola som treffer renvaska bladoverflater.
Stien ser ut som en “elv” bak meg.
Også der den ligger foran meg.
På det høyeste punktet får en nesten litt fjellfølelse. Furutrærne bruker tid på å vokse.
Syns ledningsnett, gamle stolper i kontrast med naturen kan fascinere.
Her er en bit av en gammel vei langt oppi lia. Utsikt til grenda lengre inne i fjorden.
Vanndropende ligger som puter over gresset.
Så er jeg kommet fram til veien som går opp til setra og opp til fjellet.
To trær som står tett i tett. Trær som mennesker, aldring inntreffer forskjellig. Den lille bjørka er kommen mye lengre i å få gule blad enn den større selja bakom….eller er det or…?
Stramme grantrær lager lys og skygge i solskinnet.
Og så ligg fjorden foran, grågrønn og rolig. Speiler dagen.
Paralleller, tak og linjer i naturen. Skjønner ikke, virker som rust har begynt å appellere til meg. Rust og røste.
Så slynger hovedveien seg framover, veien vi skal gå. Den vist seg tok på tiden. Dette er før vetrinærbesøk, så boffen har brukt opp energien sin. Han er tydelig i dårlig form.
Det blir mange stopp, får studert berghammer og stein mye. Vann som sildrer nedover berget.
Vi må ta veien bort frå trafikken. Her blir jeg bedt inn på kaffe, som jeg takker ja til. Det gjorde godt for en sliten hund.
Før vi fortsetter veien hjem.
Trær liker jeg. Dette rogntreet hadde så koselig ei form.
Før jeg kan se opp på dette treet igjen, tredje bilde av den ovale rogna.
Opp og over bakkekammen, helt til høyre ser jeg så vidt ned til fjøset på min eiendom.
Og når jeg er kommet ned til meg sjøl, er soldagen over. Et skydekke har lagt seg foran, siste sommerdag bærer lovnaden om høst.
Og nå, nå er vi midt i denne høsten. Etter uker med regn har vi endelig noen soldager, med sak varme i seg.
