Mens jeg sitter inne stråler sola ute.
Straks skal jeg ut en tur.
Lydene kommer opp til meg. Prat, latter og biler. En og annen måke skriker også til.
Det er godt med et lite bybesøk.
Skal fortelle om grunnen siden.
Nå er det snakk om å besøke en bruktbutikk. Så blir det lunsj før turen går hjem igjen.
Nydelig lørdag til folk i både bygd og by.
Og på båt.
I natt drømte jeg om at jeg var på en båt, det var store bårer og jeg var sammen ned en mann som var mindre enn meg.
Drømmer ass…
♥
Det er palmesøndag, det blåser og jeg har sett på videoer inne på YouTube.
Dagen har gått veldig fort.
Dager går fort.
Jeg har støvsuga et halvt teppe, må ta den andre delen snart.
Om teppet er stort?
Nei, det kan jeg ikke påstå, teppe er helt vanlig.
Jeg har sett på videoer, to stykker om narsissisme.
På YouTube.
Nå er jeg en vanlig menig, så jeg kan ikke fordele diagnoser.
Og skal, guu forby, ikke gjøre det heller.
Nå har vi vel- og skal ha, noen av trekka.
Det som kalles positiv narsissisme.
Jeg kjenner igjen trekk både hos meg sjøl og andre.
Og noen ganger kan en bli usikre på om riktigheta av det en føler, tenker en for mye – kan en bli nokså tulleruskete.
Stemmer det jeg føler?
Kan jeg tro på det jeg tror?
Nå er disse tankeøvelsene ikke større enn at jeg styrer dem greit.
Jeg ble spesielt interessert i temaet etter jeg hadde en kjæreste som jeg var veldig forelska i.
Og han i meg.
Trodde jeg i alle fall.
Romantiske middager og drukne seg i hverandre øyner…slike opplegg.
Men så skjedde det noe, i starten var det liksom ikke helt registrerbart.
Etter hvert ble det tydeligere.
Og jeg ble skikkelig redd.
Følte faktisk både redsel og usikkerhet.
Plutselig var det meste ved meg feil, det jeg hadde sagt ble vridd på.
Jeg er så klart ikke perfekt, men det ble så voldsomt. Og det fantes bare den ene sannheten, så dialog ble umulig.
Hva dette var kan jeg ikke vite, men det ble virkelig viktig å komme seg ut av forholdet.
Etterpå følte jeg en enorm lette.
Hva det var eller ikke var-, si det, men jeg så meg aldri tilbake.
Etter dette syns jeg denne personlighetsforstyrrelsen er interessant.
Å lese om. Å høre om.
Nå liker jeg godt slik generelt å dukke ned i sinnet, liker å lese og høre om hvordan vi kan være skrudd sammen.
Liker å lære.
For litt sitter tilbake.
Lærte i dag at ett av kriteriene for å få stilt diagnosen covert narsissisme var en dårlig evne til å ta til seg lærdom og å glemme navn og detaljer -.
Da tenkte jeg, hjelpes!
Men satser på at jeg er innafor, tror nok det.
Liker å lese slikt mye bedre enn å støvsuge.
-Eller vaske.
-Eller gå ut for å ta inn bjørkeris.
Det er forresten litt ufyselig også.
Været altså.
Men bør, hodet har hatt bruk for en stor dose frisk luft uten en tanke.
I morgen skal jeg skifte dekk, for jeg punkterte i forrige uke.
Og så skal jeg ha noen timer på jobb før jeg tar påskeferie.
Er du interessert i psykologi?
♥
Kjenner jeg er stum. Skulle til å skrive litt stum, for hvorfor bryr folk seg så mye om andre? Velger å prøve og si litt…
jeg har sett på en gammel serie fra tidlig 2000-tall, serien Lost.
Den vil bli tatt av plattformen den ligger på, ble jeg fortalt. Men det er ikke derfor jeg nevner den.
Det som går igjen i serien er “de andre”. De andre er det ukjente, det farlige, det som truer tryggheta. De andre folka, de som ikke hører til i ens egen flokk.
Slik sett blir serien egentlig en parallell til våre liv.
For vår tolkning av andre mennesker.
I utgangspunktet er alt utenom vår egen flokk, de andre.
I våre liv grupperer vi, stigmatiserer vi og klassifiserer folk ut fra våre begrep. Fra oss sjøl. Slik vi tenker, slik jeg er -.
Sannsynligheta ser vi på andre sine valg uten å forstå fullt ut, vi ser på utsida og tenker tankene våre på innsida av oss sjøl hvordan vi sjøl har valgt.
Tankene har ingen tyngdekraft, de flyger og svirrer i rundt som sannheter.
Det tok sin tid før jeg skjønte at andre ikke var som meg. Ja, jeg kan faktisk fortsatt slite med det, når folk tar valg jeg ikke forstår.
En av de i flokken min sa her en dag følgene; til likt med at vi kan syns folk har lite kunnskap og se ned på dem, kan andre igjen se ned på oss og syns det samme om oss.
Og det er så sant, intellekta våre er forskjellig.
En ting er likevel viktig, en skal aldri se ned på mennesker. Og går ut fra at de som er lengre oppe i hierarkiet i alle fall lever etter det.
Vi er forskjellig sammensett.
Og jeg kan bare lære av andre, jeg kan ikke lære noen noe.
Det kan hende at andre kan ta til seg noe jeg sier eller gjør, men det er ikke opp til meg verken å bestemme eller forstå strukturen av andre sin forståelse.
For andre mennesker er ikke meg, men alle gjør så godt de kan ut fra sitt eget ståsted.
Det er jeg helt sikker på.
Dette ståstedet vi har handler om svært mange ting, alt fra det fysiske, mentale, hvor vi er født, omgivelses, ens flokk, hvordan vi blir påvirka, sosialt ståsted, arv og mange andre faktorer.
Sjøl om vi reagerer tilnærma likt når vi blir såra, redd, glad, forelska, så vil likhetene bli over avarter.
Ett er sikker, vi trenger alle respons, respekt og kjærlighet.
Her kan mye oppstå som forskjeller på hvordan vi vil reagere.
Jeg er så overbevist over at vi gjør vårt beste.
Inn i mellom kan kritikk føre til utvikling i positiv retning.
Men jeg tror mest på å tro på.
Tro på mennesket.
Og “de andre” i serien Lost er egentlig veldig like hovedkarakterene.
Psykologen Sondre Risholm Liverød i webpsykologene, sier at blir en godt nok kjent med andre mennesker vil en like dem.
En svært interessant påstand.
Det er bare trist når folk føler behov til å trykke hverandre ned.
Vi kan komme til å såre hverandre uten å vite eller ville det.
Jeg tenker at greier vi å være gode mot dem vi møter, være åpne og prøve å lære framfor å fordømme, da er vi kommet langt.
For vi vet aldri nok om andre.
Knapt nok om oss sjøl.
På et vis er det vi ser av et menneske, skjønner av et menneske, likt med det vi ser av isfjellet.
Vi ser bare en bitte liten del, alt det andre er skjult for oss.
Så vær snill mot andre og ikke minst deg sjøl.
Virkelig snill, vis deg sjøl omsorg og omtanke, da er det så mye enklere å vise det for andre.
Være sin egen mor, en mor som vil det beste for akkurat deg!
Ønsker deg den fineste lørdagskvelden du kan få.
♥
En dag i livet mitt. Det har vært vakkert vær, nå daler snøen igjen. I dag narrer været april.
En følelse av å være mer i flyt er på plass.
Litt tid for meg sjøl, ikke fullt av arbeidsoppgaver.
Uka har hatt mange gjøremål, så nå er det godt å se fram mot en roligere tid.
Sønnen er reist tilbake igjen. Han hadde vært heime et par dager for å avslutta det han hadde begynt på.
Jaktprøven sto for tur.
Han var med innover til sentrum da jeg dro på jobb.
Det ble venting inne på kontoret der han las om arter som tydeligvis hadde et mye større mangfold enn hva jeg har visst. Han gikk til oppgaven med tanken om at han ikke måtte bli alt for skuffa om han strøk.
Han kunne ha ti feil.
En stund etter kom han tilbake med et dystert uttrykk.
Bare for å lure mora si.
Han hadde hatt fire feil, så han var godt innenfor marginen.
Og da var det en ting å gjøre, vi måtte ha viltgryte til middag for dette måtte feires.
Det er fint å kunne feire alt som feires kan.
Og ja, den smakte helt fortreffelig.
Så var tida kommet til han måtte dra, han omfordelte i sekker og forklarte og fortalte. For han skulle på tur, på påsketur og gledde seg enormt.
– Kanskje jeg får skrive om den, spurte jeg.
– Du kan forresten gjesteblogge, foreslo jeg.
Det siste var ikke aktuelt, men jeg skulle får skrive om turen. Så når turen er over skal jeg lage et innlegg.
For han skal på seiltur.
Han skal være med å seile fra Tromsø til Bodø.
I morgen tidlig reiser han nordover med fly for eventyret.
Som mor er jeg forplikta til å bli nervøs, i alle fall jeg-.
Sjøl om avarten av PTSD jeg har slitt med er borte, popper den tydeligvis opp der jeg blir utfordra av noe jeg ser fare i.
– Du må glede deg, sa ene datteren, glede deg med han.
Og når jeg tenker tilbake kommer jeg på en episode.
Jeg sender melding til sønnen og skriver at jeg var et år tidligere ute.
Vel var det sommer den gangen.
Men det året jeg fylte tre tiår var jeg på besøk i Trondheim for å feire de samme åra med han jeg senere ble giftet meg med.
Etter feiringa reiste jeg til Bergen og der gikk jeg ombord i en seilbåt som skulle segle fra Bergen til Egersund.
En svært fin opplevelse.
Og jeg gikk berserk med foroapparatet på turen.
Tror ikke turen blir mindre spektakulær på denne seilasen sønnen skal være med på.
Men som sagt, jeg skal etter turen få lage et innlegg fra turen han skal være med på.
I går kveld posta han et stykke musikk.
Han har jobba lite med slikt i det siste. Men tror det som skjer i rundt han nå er veldig positivt; jaktprøven og seiltur blant anna.
Deler musikken med dere, den trenger både godt volum og litt tid. Stykket varer over 12 minutter.
Han er ikke ferdig med det.
Men han la det ut og jeg fikk lov til å dele.
Trykk på bildet, så kommer du inn på stykket:
♥
Midt i mellom brøddeig, kjøring og andre oppgaver, tar jeg meg en kopp kaffe.
For å være mer presis er det vel frokosten jeg er i gang med.
Enkel og grei. Gulrotrundstykker med stikkelsbærssyltetøy på og kaffe.
Dagen har vært i gang en stund.
Det første jeg satte i gang med var å ta av senga og henge sengetøyet ut til lufting, samtidig som jeg fikk satt på en maskin klær.
Den skal jeg få hengt ut ute nå.
Satte på vann, laga meg limevann og kaffe.
Satte så i gang med en grov brøddeig med mange vendinger.
Sjekka at sønnen var våken, for han kom hjem for et par dager siden.
I går kveld kom også yngste datter.
Sønnen er hjemme for å ta jegerkurs.
Nå har jeg kjørt han til sentrum der kurset blir holdt denne helga.
Etter jeg kom hjem fikk jeg satt en ny deig med rundstykkene med gulrot og cottage cheese.
Så nå er det godt med en liten pause.
Når bakinga er ferdig skal vi inn til sentrum, hente sønnen, handle for mor og besøke henne.
Det har vært noen dager i travlere modus.
I går var det møte i byen og denne gangen ble det krevende på et annet vis, men samtidig er jeg glad for at jeg sto i det.
Greidde å snakke, dog med en stemme som ville svikte i gråt.
Men jeg sto i det, jeg var bare fryktelig sliten etterpå.
Egentlig var det ikke personlig, men det kunne oppleves slik, når en blir pekt på i plenum.
Jeg fikk også beklagelse etterpå, i plenum.
Det handler om å få mye ubedt fokus.
Men jeg sto i det. Jeg gjorde det.
For noen år siden har jeg nok knekt sammen.
Slik ser en at en både lærer og utvikles.
På returen rakk jeg akkurat ikke ferga.
Bommen var lagt med, dermed kjørte den.
Timeplana mi etterpå var heldigvis slik at jeg tålte denne halvtimen med vent.
Det skal sies at i går kveld med to stk. barn i hus, etter maten, etter prat som jeg var for sliten til, sovna jeg som en duppe da hodet møtte puta.
I dag våkna dagen til sol og foreløpig fjorten grader.
Er det ikke fantastisk.
La dette vare e v i g.
Nå skal klærne opp på snora.
Nyt lørdagen din.
♥
For mange har det kanskje vært uutholdelig å våkne en dag og vite at du nesten ikke hadde en plan for kommende uke.
Å våkne til en søndag og vite at slik er det, er alldeles enormt fantastisk.
For meg.
I går fikk jeg kjenne på denne delvis mye omtalt energien min.
Vi var ute og skulle spise.
Feire at yngsteberta fylte 25 år.
Ett år siden sist fylling av år allerede.
Vi ble vist til bordet og der var det mørkt. Så jeg har problemer med å lese, både på grunn av mørket og at hele prosjektet begynte å bli for ambisiøst.
De opererte med QR-kode.
Maten skulle bestilles og betales med bruken av mobil.
Når det tillegg var snakk om tapas, sier det seg sjøl det var mye en skulle ta stilling til.
Der satt jeg i mørket, var sulten, greidde ikke å lese, med høy lydstyrke i lokalet.
Jeg kjente det var på grensa av min tåleevne.
Men da maten kom på bordet var dette glemt.
Og maten smakte nydelig.
Hun som fylte år var smilende.
Her en liten kavalkade over åra som er gått.
Vi var familien og kjærestene.
Etterpå dro vi opp til mellomste for kaffe, hun og samboeren har størst plass.
Vi tok med meg skolebrødene mellomste og jeg bakte tidligere.
De unge skulle videre, først skulle en hel gjeng hjem til henne som feira og etterpå ut for å danse.
Kvelden hadde vært vellykket fikk jeg vite i dag.
Faren til barna og jeg tok veien ut av byen, bilen min sto hjemme hos han.
Jeg kom meg på veien videre.
Det viste seg at turen over fjellet ikke ble av de beste. Det sludda, det snødde, det blas, det var glatt og veien var ikke brøyta.
Så jeg måtte ta det med ro.
Da jeg var på tur ned fra fjellet møtte jeg et lysshow.
Det blinka fra så mange lys at en nesten fikk vondt i øyene.
Så der ble det full stopp.
To biler hadde kollidert og en trailer med biler på, hadde sannsynlig prøvd å unngå bilene og havnet i grøfta.
Så der var det mange utrykningskjøretøy.
Han som dirigerte trafikk fra den siden jeg sto, fortalte det ikke hadde vært noen personskade, utenom at en måtte en tur på legevakta.
Det ble et opphold, usikker på hvor lenge.
Jeg måtte sette av bilen, for drivstoffet begynte å gå tomt.
Endelig fikk vi kjøre videre, jeg tok en avstikker for å få fylt på den nærmeste bensinstasjonen.
Veien videre gikk ikke mindre rolig, for det var glatt. Mista veigrepet foran en sving, men heldigvis kom det ikke bil og farten var lav.
Da jeg endelig sto utenfor mi eiga dør og kunne låse opp var følelsen bare helt enorm.
Og det både å legge seg og våkne å vite…vite at denne uka skal ikke skuldrene henge på ørene.
Jeg kan puste helt ned i tærne.
Følelsen…den er nesten religiøs.
I dag nyter jeg, jeg pusler, jeg bare er til.
Dette trenger jeg så inn i de innerste krokene. Bare være, bare flyte sammen med musikken og bare være til.
Nesten ikke tenke en gang.
For meg er det det aller beste nå.
Det kan ikke være bedre enn det.
(Etterpå har jeg sovnet gang på gang, derfor fikk jeg ikke postet innlegget før i kveld).
♥
Om en halv time må jeg være ute. Det er bare litt travelt.
Så en snartur innom.
Skal med ferge og hører det er noe vind.
Den kombinasjonen der er jeg ikke så glad.
Møter i hele dag.
Men det som er bra er at jeg ENDELIG får henta brillene mine, så nå blir det nok et nytt syn, tenker jeg :).
Håper der alle har en fin fredag.
Så snakkes vi igjen.
♥
Det er nesten helg. Jeg ser fram mot den. Virkelig.
Torsdagen starta knall tidlig.
Jeg våkna i sekstida med speed-tanker.
Det var ikke måte på, liksom.
Snø, vind, tidsfrister og kom jeg meg opp i boligfeltet jeg skulle.
Da dagen var i gang gikk det meste bra, bare boligfeltet gikk det ikke å komme opp i.
Jeg hørte litt på ni-timen i dag tidlig, der snakka dem om pasta carbonara. Så ved endt dag gikk turen innom en butikk.
Fersk pasta og tørr salta bacon.
I dag fungerte jeg normalt, greit.
Fikk sendt mailer, lagt ting inn i timeplana, egentlig ganske konstruktiv.
Det er enormt godt etter en dag som spora av.
Tror jeg forstår meg sjøl, noen ganger blir det slik.
En slags kortslutning.
Er det for mye som skal fordøyes, tror jeg det bil bli slik for de fleste.
Så godt at dagen i dag var til å fungere i.
Til tross for tidlig start med et hode i stressmodus.
Og gjett, det blåser ikke.
Det snør, men temperaturen vil stige igjen.
Traff ei dame fra Sveits, snø var hun vant til, men ikke slike skiftinger som er her.
Det smakte godt med pasta carbonara.
Stekte bacon til slutt sammen med hvitløk, det har jeg ikke gjort før.
Det var mektig og godt.
Og det er mektig godt å sitte her uten vind med en helg like rundt hjørnet.
Har dagen din vært bra?
♥
Ett år er passert. Ferdig, finito… Året 2021 er historie.
Godt og vel i overkant av en uke inn i det nye året, vil jeg ta en slags evaluering av året.
Mye hjelper ikke å gå i gjennom, for det er livet sjøl man møter.
Og noe kan en prøve å ta med seg som en erfaring som kan brukes slik eller slik.
Året strarta med at far ble lagt inn på sjukeheimen og vi kunne ikke besøke han.
Men etter mellom en og to uker fikk vi komme.
På slutten av januar fylte han 97 år, dagen etter fødselsdagen, en måned etter han ble innlagt var livet hans over.
Det var veldig trist og veldig naturlig.
Vi måtte støtte mor, mor som hadde mista tidsvitnet sitt gjennom 65 år.
Fars begravelse var nydelig, rart og si slikt, kanskje.
Men dagen var så lett og fin.
Uvirkelig og svært vemodig.
Dagen etter begravelsen var også slutten for de to kattene våre, de var bare en måned unna 19 år.
Det ble mye sorg.
Året mitt blev hjelperens år.
For det var mye som måtte ordnes praktisk, far hadde hatt ansvaret for all økonomi – så det var mye, og mye som kanskje måtte ordnes en gang til. Det var mye papir, telefoner og mange møter.
Ennå er det litt igjen, faktisk.
Jeg husker nesten ikke, men helsa ville ikke på plass, gjennom mye av året.
Forandringer i medisinering på grunn av for høye betennelsesreaksjoner, tenner som falt ut, øyne som viste seg måtte opereres, nye diagnoser… viste seg at jeg hadde for lite produksjon av veske i kroppen, så hadde noe de kalte sekunder sjøgren. Det kan man få når en har revmatisme.
Etter hvert ble det bestemt at jeg skulle slutte med behandling av cellegift, bare ta biologiske sprøyter.
Øynene ble operert i høst, det ene førte til komplikasjoner.
Men jeg ser, og etter hvert blir det briller på nesen.
Slitenheten ble ikke mindre med øynene.
Heldigvis kan jeg justere arbeidsdagen, om ikke tror jeg ikke jeg har klart den halve stillinga jeg går i engang.
I tillegg har det vært mye forandringer på jobb, har følt meg både usynlig og aleine i perioder.
Er glad for at jeg har klart å stå i det, for det har vært mye.
Når det viser seg at huset jeg bor i sannsynligvis har for mange utfordringer til at jeg kan bo her.
Det er tungt, men har ikke kommet til klarhet.
Tiden til det har ikke vært her.
Sommerferien falt jeg sammen, sommeren gikk og jeg satt der.
Den var forresten delt i to, med en intens aktivitet i peprioden i mellom og jeg jobba meg opp en enorm mengde overtid.
De tre høstmånedene kan enkelt sier ble i ovemål innen temaet helse, først øynene mine som jeg måtte bruke hele september på.
Men ved utgangen av måneden var det bare å vente på resultatet.
Oktober starta med at mor ble veldig syk, jeg flytta inn hos henne.
Ville gjerne at hun skulle bli med videre i livet, for der har det kunna gått gale.
Den uka hun var innlagt på sykehus var jeg hjemme hos meg sjøl.
Først mot slutten av året kunne jeg igjen bo hjemme, da var det jula som skulle planlegges.
Året har vært et pes.
Men har året bare vært helt ille?
Nei, det har det så klart ikke vært.
Gjennom året har jeg har hatt en optimistisk og balansert tilnærming. Jevnt, godt humør og gjett om jeg har satt pris på det ♥.
Jeg tror jeg har blitt flinkere til å være ærlig og til å stå opp for meg sjøl.
Og så er det en gang slik, jeg kan aldri bestemme over andre, bare over meg sjøl.
Jeg driver å graver etter min egen kreativitet.
Laget meg en Instagramprofil for posting av av det som blir til.
Hittil har det mest vært tidligere arbeid.
I året som har gått har jeg klart ikke å stresse.
Og så en liten morsomhet, året har ikke inneholdt noen love, love, men jeg avtalte faktisk en date dagen jeg hadde operert det ene øyet mitt. Det syns jeg var effektiv utnyttelse av tid. Og så visste jeg med veldig stor sikkerhet sannsynligheten hvordan det ville gå.
Barna, barna har vært og er til stor glede.
Vi er ikke enige i alt, men jeg er stolte av hvem de er.
De reflekterer, de går ikke etter det som “alle” gjør.
De har ikke valgt det enkle, men de går for det de tror på.
Og jeg har masse å lære av dem, jeg trives med gjengen min.
Og mor, hun har vi med oss, men denne høsten, dette året, har nok kosta henne mye. I dag er det 18 dager til det er året siden far døde. Den helga drar jeg hjem til mor og deler helga med henne.
Er plana.
Og hva lærte jeg av året?
Jooo, være enda ærligere, enda tydeligere.
Se muligheter, ikke bruke hodet til så mye negativitet.
Være meg sjøl uten å tenke på meg sjøl.
Noe slikt.
Og ikke minst, dere, jeg er så glad for å ha lært så mange av dere å kjenne, et skikkelig lyspunkt.
Hva var det viktigste du lærte i fjor?
♥
Vil kanskje si at dette nyåret har sine små overraskelser i ermet. Men for å fortsette … en får ta det på strak arm.
Første arbeidsdag etter jul vil jeg påstå var tung i sessen.
Problemer med data’n, tenk, når jeg skulle opprette en mappe klappa alt sammen og jeg var plutselig tilbake til skrivebordet.
Men oppdaga at den nye IT-fyren som har starta, var hjelpsomheten sjøl.
Det er så godt å møte slike.
Senere kom han forbi da jeg skulle bære noen store esker som var ankommet, inn på kontoret, og han ga en hjelpende hånd der også.
Godt at noe er positivt i en utfordrende verden.
Noen hadde fått beskjed om hjemmekontor og andre var på huset.
Dagen var ikke riktig effektiv.
Men hva kan en forvente av første dagen i et nytt år.
Timeplana som ble dobbeltbooka ved første avtale, det ville rett og slett ikke legger seg til.
Avtalen var at jeg skulle inn til mor etterpå og mens jeg er der får jeg beskjed.
Beskjeden man ikke ønsker.
Jeg hadde laga mat, vi skulle spise sammen og mens vi spiser plinger meldinga inn.
-Om at jeg hadde vært sammen med en person som hadde fått påvist…ja du skjønner.
Like etter kommer hjemmesykepleien innom mor, og jeg forteller hva jeg nettopp har fått å vite.
For det første føles det som en merkelig situasjon, skulle jeg løpe ut, hvordan forholde seg…
Senere i kveld har jeg fått vite at de vil kle seg i fullt mundur i morgen når de kommer til mor.
Jeg må bestille test til fredag, ikke før, for da kan det påvises om jeg er smitta.
Himmel, for et styr.
Håper så klart den testen skal være negativ.
Og i hvert fall ikke mor har blitt smitta av noe.
Jeg føler man bedriver en form for skyggeboksing, men en vet ikke hvor skyggen er.
Men det måtte så klart skje, at en kom for nærme…
Får håpe personen som hadde fått smitten tåler dette godt.
Jeg holdt avstand, og sannsynlig er risikoen liten.
Kom over en utregningsmodell der det ble tatt høyde for aktivitet, kvadratmeter og mengde mennesker.
Den regnet ut at det var 2% sjanse på å bli smitta i situasjonen jeg hadde vært i.
I morgen blir det hjemmekontor.
Og jeg må lete videre etter det vakre landskapet med den brede elven som rant rolig gjennom landskapet.
Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke har utsatt noen for noe som vil være uheldig.
♥
