En grå og vakker morgenstund. Med tåke og dugg i graset. Slik at en må ut.

Så jeg gikk ut i den grå verden, nesten trolsk naturen i rundt.

Svalene letta og satte seg samla på ledninger. «En svale lager ingen sommer, men flere…».

Jeg tråkka i det våte, doggfulle underlaget som laga perlemønster.

Buskmuren, Provance-rosen og en litt ferdigblomstra Kornblomster som begynte å sprike i alt visna, slåtte graset, ga et fargeinnslag i alt det neddempa.

Gå oppover i skogen der alt var vått, grått og hemmelighetsfullt.

Framme ved Lykkens plass, sette seg på benken å bare høre, kjenne og se.

Ett av mine yndlingstre, den lille rogna, som ikke er like liten og dråpeformet lengre, men veldig fin rogn fortsatt.

Løvverket over meg, som rasla og det høres ut som litt regn, så lite at det bare falt på bladverket.

Og en gran som skimtes forsiktig.

Strå som står og bøyer seg med sirlige strek. Som en illustrasjonen på historien om grana og strået. Hvem var sterkest, den som bøyde seg eller den som sto steilt…

En morgen i en tåkeverden.

Vakkert på sitt vis.

Og kanskje kommer sola fram.

Senere.

♥