Jeg er i tankemodus mens sola lager gjenskinn i glassplata på det oppstripa- og ikke helt rene  bordet. For tankene… og handlingene…

 

 

 

 

Det er enkelt og greit lørdag igjen. Faktisk med nokså gode værmeldinger, til og med at temperaturen skal stige.

Uka har som vanlig vært travel med fyking og farting. I dag er det bare stille, sola med strålene sine og tankene mine. 

Jeg gledde meg til helga, til å ha ro. Ble spurt om å bli med på en tur i fjellet med overnatting og den turen gleder jeg meg til. Men måtte si nei til den denne helga. Hadde behov for at lite skal skje, meldt meg på et lite webseminar som både var i går, i dag og i morgen. Fint å gå inn i sine egne tanker, jeg er så glad i tanker og stillhet. Tenke på hvordan en tenker. Jeg trenger en opprydding i mine tanker. I det siste har de vært for tunge, kanskje er de for tunge. Jeg vil gi slipp. En kan ikke gruble over det en ikke kan påvirke.

En annen dag ramla fullt av grupper ned i feeden min på facebook. Jeg er nok ingen stor fb-bruker. Bruker helst å promotere ting som skjer i jobb og dele når noen av mine gjør ting som er ønsket delt. Tror kanskje det også kommer av at jeg skriver blogg, nok det jeg deler der. 

Men jeg meldte meg inn i tre grupper her om dagen. Den første var om fugler og heter “Småfugler og andre små i hagen. På og rundt fuglebrettet.”

Den har nitten tusen følgere. Jeg syns fugler er fascinerende. Tenker at jeg kanskje kan lære mer om hvilke fugler jeg ser hos meg.

 

Den andre gruppa heter “Vi på 60 pluss” og har over 22 000 følgere.

Den mest aktive gruppa jeg har vært borti og gir en god pekepinn over mangfoldet av oss mennesker. Også dette at man ikke nødvendigvis blir så mye klokere om alderen har gjort sine inngrep.

Herligheten, vi er bare mennesker uansett hvor mange år vi teller. Nå er vi blitt mer krønsja etter år og liv på planeten vår. Noen, faktisk mange, bruker filter. Fordi mange legger ut bilder og jeg forsto ganske raskt at her var det mye ensomhet og ønske om å finne noen. Nå er det ikke bare single der da, bare mennesker som har fylt 60, og de begynner det å bli fryktelig mange av –  har jeg hørt. Dette er nok en gruppe som kan sluke tid og gi mindre tilbake.

 

Den siste gruppen er den mest interessante, den heter «Leve uten ultraprosessert mat». Den har nesten 35 000 medlemmer. Her også får en hummer og kanari, men likevel mye jeg syns er veldig interessant. Sjøl om det er vanlige folk som er medlemmer, vil noe av det som skrives gi meg økt kunnskap. For dette med maten har blitt et felt jeg har fokus på. Jeg er i min fase, andre i sin. Jeg fikk påvist uspesifisert leddgikt for sju år siden. Hadde masse betennelser, slik som ankler og kne var både vonde og betente… og sikkert mye av de andre vondtene rundt om i kroppen. Det ble flere år med medisinering, flere typer og enda mer problem, bare andre og nye. Så da gjorde jeg slik mange gjør, begynte å forske i meg sjøl.

Nå har jeg vært uten medisin i et par år og fungerer. Og når leger sier at vi kan ikke vite om det er maten, så er jeg ikke uening – men samtidig tenker jeg mitt. I tillegg kan jeg så klart få tilbakefall. Men jeg er veldig klar over at dette er min reise og mitt løp, altså ikke behov for å predikere. Men jeg trenger påfyll av kunnskap. Og så er turen innom butikken mye enklere og faktisk billigere, fordi jeg kjøper så minimalt av mat som er prosessert. Alt slipper en så klart ikke unna. Derfor var denne gruppa fin å komme over.

 

Fugler og mennesker er også helt greit. Men dating har jeg lite tro på, folk på over seksti er for skrukkete og sære til å falle for hverandre. Det siste her var en spøk…men kanskje med litt sannhet også.

 

For å ha dette gode livet en ønsker seg, er det en del en gjerne vil ha på plass. Og så klart er kjærlighet en av de. Men å ha kjærlighet til seg sjøl tror jeg er grunnleggende viktig og en kan alltids elske. Vondter er nok noe relativt – men et akseptabelt nivå er å foretrekke, bevegelse er også enormt viktig og det som er så bra med det er at det aldri er for sent. Og så er det tankene, som så klart henger sammen med det andre, likevel er det her en kan gjøre den største jobben. Hva en tillater seg å tenke. 

 

Dette ble et langt innlegg om tankemoduset jeg er i.

Heldigvis er jeg så sliten at tankene bare må få seile lett over overflata.

Solglitteret i bordet forteller meg at jeg må ut en tur.

Etter en smak på det mislykka surdeigsbrødet jeg bakte i går, kanskje er det godt likevel…

 

Riktig god lørdag, håper du har noe du gleder deg til i dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Egentlig burde jeg noe annet, men dagen er oppbrukt. Hodet er ikke godt og øyelokkene tunge.

 

 

 

Så en liten tur framom stolen med data’n i fanget føles som en god avslutning.

Dagen har som vanlig rent avgårde. Møter på teams, samtaler, meldinger og intervju om barndom.

Ganske artig det siste.

Da en avtale nærma seg gikk veien på hjul ut i verden, men valgte en lengre vei fordi den vanlige veien bare er åpen en gang i timen.

Veiarbeid.

 

Sola skein kaldt og øverst i fjella er det hvitt som en eventyrfortelling, lengre nede har trærne et grønt skjær.

April altså, den kan narre oss.  

Og så leiter jeg.

Leiter og leiter.

For en tid tilbake kjøpte jeg meg øretelefoner, etter å ha vært uten lenge.

Det var skikkelig herlig. Livredd for å mista dem passa jeg på som en smed.

Men plutselig i all travelhet, var de borte.

Typisk dette.

Blir tilværelsen for travel blir det kaos.

Jeg har leita gjennom sekker, lommer, hjemme, borte…nope – ingen ting.

Nå nettopp ser jeg en jakke som ligger oppi den gedigne korga mi med garn og halvferdige uferdigheter, en jakke som skal henge på henger i skapet lå der helt feilplassert.

Da jeg tar den opp kjenner jeg noe i lommen…

Så der var de. Jeg fant de, så dette er jeg veldig glad for.

 

Ellers er jeg altså bort i sinnssvakt trøtt, men i kveld begynte jeg endelig-.

Tok fram ark og fargeblyanter.

Jeg har et lite oppdrag.

Nå tegner jeg fryktelig stivt av alt for lite trening.

Og det ble bare dette ene resultatet i kveld. Så da får jeg prøve noen flere skisser i morgen, ser jeg skal møte med de mye tidligere enn jeg trodde.

Men nå er dagen helt oppbrukt. Så da er det bare å skru den av. 

 

Ønsker deg en fin morgendag, en riktig god torsdag, straks helg igjen.

Greit det også.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Er jeg en sur gammel kjerring? Bør jeg vaskes, klasker og snus opp ned? Kanskje alt blir bedre da…

 

 

 

 

Jeg fortsetter litt i samme gate som i går. Dette med å strekke til.

Jeg skryter ofte over at jeg sovner med en gang og sover godt.

Jeg skriver om at jeg ikke får sove. Slik var det også i gårkveld.

Jeg gikk rundt om som en snurrebasse i senga.

Dagen i dag og ALT jeg må, gjorde sitt.

Så natta ble ikke lang og god, men jeg var kobla opp da jeg skulle. Etter mandagsmøtet var jeg i gang. Planla og følte meg egentlig veldig fokusert. Tenkte at jeg hadde nok samlet krefter likevel, i påska.

 

Plutselig ringer mor.

Mor ringer ikke lengre, men det var det som sto på displayet.

Det var hjemmetjenesten.

En røykvarsler hadde begynt å pipe fordi batteria begynte å bli dårlig fikk jeg vite.

Jeg spurte om den ikke kunne kobles ut.

Nei, det var ikke aktuelt, tenk om det begynte å brenne…

 

– Mor hører den sikkert ikke noe særlig, sa jeg.

– Å jo, hun hørte den veldig godt, fikk jeg til svar.

– Nå sitter jeg på jobb og tenkte meg ikke innover før i morgen, sa jeg.

– Ja, men du har fått beskjed nå, sa de de fra hjemmetjenesten. 

 

Nå må jeg ile til med å si at jeg har et godt samarbeid med tjenesten, men spurte siden hva som skjer om folk ikke har pårørende boende her – skal de leve i en pipende verden inn til videre?

Dette skal jeg ta kontakt med leder for å høre mer om.

 

Roen til å konsentrere meg om det jeg skulle var borte. Tanken på at mor måtte sitte å høre på denne ubehagelige lyden var for ubehagelig å vite.

Tenkte det da jeg satte meg i bilen, at dette er nesten en heldagsjobb i seg sjøl. Hadde allerede vært i kontakt med kjøkkenet om mat denne uka og skrevet beskjed til de andre familiemedlemmene at uka vil avvike fra tidligere uker…om de hadde behov for denne kunnskapen.

 

 

Og så kjørte jeg, var innom butikken og fikk kjøpt batteri, usikker på hva som ligger i kassen med pærer og slikt-.

Ringte mor for å høre om hun hadde behov for mer og bar meg over at jeg syntes hjemmetjenesten burde kunne gjøre slikt.

Mors svar når jeg føler på denne frustrasjonen er at hun tar det personlig.

 

– Ikke bry deg om meg, jeg er veien.

 

Så jeg bør egentlig ikke si noe.

Fikk levert en nøkkel som jeg skulle levere, dette var jobb og var så var jeg framme.

Turen tur/retur til mor tar en time.

 

 

Grunnen til at jeg velger denne utblåsninga er at jeg ikke tror jeg er alene om å stå i slikt.

Jeg ønsker mor skal ha det bra.

Men jeg har ønska at folk har forstått min situasjon bedre…

Men hvem forstår andre fullt ut?

Gjør jeg?

Og det er mitt eget valg, jeg kan ikke forvente noe fra andre.

 

Men når hele verden «skjelver» i fortøyningene, blir det nok.

 

– Konsentrer deg om det du kan gjøre noe med, sa sønnen da jeg sa at jeg hadde sovet dårlig.

 

Det er egentlig veldig lite en kan «gjøre noe med».

 

– Hormonene, sa jeg… og det høres ut som en floskel.

 

Men det er ikke det. For akkurat nå føler jeg at det er mye.

Har alt det andre vært på stell og det bare har vært mor i tillegg, har det kanskje likevel vært nok.

 

Jeg er nok en sur, gammel kjerring som ikke greier å gi lengre.

Neste år blir jeg pensjonist og faktisk er ikke det noe særlig populært å bli. Hverken for en sjøl eller verden i rundt.

For det er virkelig bare problemer; vi er alt for mange, vi koster for mye, vi er treige, vi skjønner egentlig ingen ting, alle syns vi «alt var bedre før», vi har ingen ting å komme med… men det tenkes på hvordan vi kan brukes uten at vi skal ha noe påvirkning, kanskje det er noe restevne som kan brukes…

 

Her kom det mye gørr-.

 

Egentlig ser jeg ikke på meg sjøl som et surt, gammelt hespetre.

Jeg vet at tankene kan gå saktere, konsentrasjonen kan henge seg opp. Men om det er alderen eller resultat etter kollisjonen med den berømmelige veggen for noen år siden, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er blitt mye bedre enn det jeg var for en del år siden.

 

Jeg må nok bare få kontroll på hormonene, sortere de…finne de gode dopaminene, booste endorfinene, en touch adrenalin, melatonin er greit å ha, som et lite utvalg – og alle fremmes med sunn livsførsel.

Så det er nok svaret på mitt oppgulp her.

 

• OK, jeg er så gammel som jeg er og som gir noen føringer, men det definerer meg ikke – sjøl om samfunnet mener det.
• Jeg må være glad for at jeg har en mor i livet, jeg ønsker hun skal ha det bra og hun trenger stimuli og det ansvaret har i hovedsak blitt mitt.
• Neste år faller økonomien min drastisk, så da må jeg ta konsekvensene av det.
• Men jeg kan le, leke og neste år vil jeg kunne bestemme langt mer over dagene mine.
• Fram i tid kan jeg flytte nesten dit jeg vil, jeg har litt av en mulighet.
• Så om jeg må kvitte meg med strikkemaskin, vevstol, tripptrapp-stoler og minner fra da barna var små og drømmer om en framtid-, hauger med stoff og garn, jeg har fortsatt både farger og ord jeg kan bruke.

 

Den sutrete gamle damen har vagla seg opp igjen… og så er det dette evindelig mantraet;

ALLE GJØR SÅ GODT DE KAN!

Jeg også, sammen med søsken, hjemmetjeneste, naboer, moren min, unge kollegaer og faktisk hele dette tullete samfunnet.

 

 

Så det så!

 

 

♥

 

 

 

 

 

Påska 2024 er neste over. Søndagen som er en time kortere. Kvelden var lengre lys.

 

 

 

Men nå er det mørkt.

Denne påska har vært spesiell. Mange temaer har ligget opp i vannflata.
Ett av de har vært mor. Hennes følelse av ensomhet.

Når ord må gjentas, når mye glemmes og til og med oppleving av press, da blir det nokså tungt opp på alt det andre som ligger å skvalper i hodet mitt.

Det blir nokså trasig.

Hun har en opplevelse av at ingen er hos henne. Og så klart er hun mest aleine gjennom døgnet. Prøvde likevel å si at det hadde vært folk innom nesten hver dag og hjemmetjenesten er hos henne flere ganger daglig.  

 

En opplevelse syns hun likevel var veldig fin, det var på fredag. Jeg tok med meg kaffe, aniskringle og sjokoladeboller.

Så hentet jeg mor.

Det var en nydelig dag.

Kunne ha stoppet over alt for å ta bilde.

Denne broen er nesten kommunens vakreste, syns jeg.

Kommunen er bundet sammen med åtte brospenn. 

Vi kjørte over fem av disse.

 

Mor nøt turen.

En av påskens vakreste dager.

 

Tirsdag i den stille uke var yngste hos henne hele dagen og jeg kom innom etter jeg var ferdig på jobb og så laga jeg middag til oss.

Ellers var mellomste søster der i palmehelga og på påskeaften var mor hos lillesøster. Jeg ble også bedt da jeg var innom der for å levere varer jeg hadde handla til mor. Men jeg hadde surdeigsbrød stående i ovnen. I tillegg hadde jeg et veldig behov for å være i ro hjemme. Egentlig var jeg bedt på middag i Trondheim denne kvelden.

 

I går kom yngste innom sammen med kjæresten og broren hans. De hadde henta resten av tinga sine i Trondheim, noe skulle hit og noe til Oppdal og noe skulle være med til Oslo. Så det var ikke lange tiden de kunne være her for det ble mange timer i bil.

De satte igjen et bord her som jeg kunne låne.

Jeg syns det er nydelig.

De tok seg tid til en enkel middag. Kjøttsuppe og ertersuppe.

I dag  serverte jeg først de to suppene blandet til en suppe til mor og meg. 

Mor syntes den smakte.

For i dag hentet jeg henne hit.

Etterpå drakk vi kaffe. Jag hadde laget noe som het melkepletter, aldri prøvd før, ellers hadde jeg sjokoladeboller og en fruktsalat.

Hun satte pris på dette. Likevel ønsket hun at jeg skulle sette meg ned attmed henne da jeg hadde kjørt henne hjem. 

Egentlig vil hun vel ha folk hos seg hele tiden og jeg føler meg så fæl når jeg MÅ sette disse grensene. Jeg kan ikke flytte dit. 

Det verste av alt er at plutselig skjønner jeg at jeg må flytte, et drøyt år har jeg på meg til å avvikle alt her. Egentlig har jeg ikke lyst. Jeg står foran en veldig usikker framtid. 

Men det vil jeg ikke tenke på i kveld.

 

Påsken er slik omtrentlig over.

Påskepynten pakker jeg sammen i morgen.

Da er hverdagen tilbake med alt sitt.

Jeg vil heller ikke tenke på alt som skal skje framover, er redd tid og oppgaver ikke henger sammen. Vil bare nyte resten av kvelden før jeg pakker dagen ned.

 

 

 

♥