Lyset holder på å forsvinne etter enda en dag. Naturen holder på å gå i hi. Disse høstdagene…
Og min siste feriedag i denne omgang.
Kanskje skulle jeg ha gjort bare ting jeg sjøl liker…
I stedet ga jeg dagen bort til andre. Ikke fordi jeg er veldig snill, men fordi det passa og det var ting som skulle gjøres. Og som jeg tidlig har sagt, jeg har flere uker igjen.
Nå kjenner jeg det var fantastisk godt å være hjemme i dette melankolske lyset, der alt snar er over…
Et år nærmer seg sin ende. Nå er det bare gammelt. Snart bare to måneder igjen.
Tror året er litt eldre enn meg, om jeg har vært et år så har jeg nok vært september.
Jeg pakka veksa i går, etter at sønnen var reist.
Så kjørte jeg innover til mor. Klokka hadde blitt halv åtte da jeg parkerte utenfor det mørklagte huset. Jeg skunda meg inn, spekulerte på om noe hadde skjedd. Et hus uten et lys.
Men det var bare at mor hadde glemt at jeg skulle komme. Hun satt på sengekanten i mørket. Klar til å legge seg, før støttestrømper var tatt av og kveldsmat spist.
Lyset kom på igjen, jeg smurte mat og dagen hennes ble lengre.
Vi så litt tv, vi snakka og først litt før elleve ble kvelden avslutta.
Jeg fant rommet mitt og våkna litt før klokka ringte. Hørte mor var oppe, men da jeg kom opp hadde hun lagt seg igjen.
Jeg fikk kokt vann, kokt kaffe, tente opp i ovnen og så kom elektrikeren og strømmen ble borte.
Så nå har mor kvitta seg med det gamle sikringskapet.
Elektrikeren tok også en titt på oppvaskmaskina, han mente at alt med at den starta anbefalte han å kjøre programmet gjennom noen ganger. Så det ble gjort, uten røyk eller lukt.
Så nå er oppvaskmaskina friskmeldt.
Jeg tok med meg middag, ba også lillesøster. Mens jeg gjorde klar, vaska jeg kjøleskapet, så det ser bra ut.
Vi hadde lettsalta uer, lillesøster syntes den smake tran. Nå er det kanskje ikke det hyggeligste å høre når du ber på middag. Men samtidig er jeg vant til at hun ikke filtrer det hun sier.
Jeg syntes det smakte godt.
Det var godt å låse seg inn hjemme hos seg sjøl, sette opp varmen og ta et pledd over seg. Ute var det bare to grader da jeg kjørte hjem. I morgen må jeg bestille vinterdekk.
De to siste dagene denne uka skal jeg til Kristiansund.
I morgen er det jobb, har satt opp varmen på kontoret. På en måte gleder jeg meg til å gå i gang igjen.
Å være klissvåt er nødvendigvis ikke en etterlengta situasjon. Sjøl om det å dusje er et unntak. Som barn kunne en kaste seg ut i det…, eller en kan som voksen også…
En er en, og to er to- vi hopper i vann, vi triller i sand. Sikk, sakk, vi drypper på tak, tikk, takk, det regner i dag. Regn, regn, regn, regn, øsende regn, pøsende regn, regn, regn, regn, regn, deilig og vått, deilig og rått! En er en, og to er to- vi hopper i vann, vi triller i sand. Sikke, sakk, vi drypper på tak, tikk, takk, det regner i dag.
Regn av Sigbjørn Obstefelder
Det er Utifriluft som ber oss om det som er klissvått denne helga.
Her kommer flere bilder, for det er ikke bare regn som gjør tilværelsen slik.
Klissvåt…
Et kveldsbad en sen sommerkveld, dukke under vannet og bli våt, er absolutt en klissvåt situasjon, det er klissvått.
Eller når sjøen kommer oppover på land, da er det dyvått der det bruker å være nogenlunde tørt.
Vi kommer likevel ikke bort fra regnet, der det har festa seg på svarte greiner.
Mens skyende driver våte og lave innover i fjorden.
Når det er så vått, regner så kraftig at en ikke ser ut, da er det greit å være på den sida av vinduet som snur inn.
Og etter regnskyllet, de stor dammene på land, som speiler hele verden opp ned.
Plutselig får jeg gjort slik jeg har vanskelig for å gjøre. Jeg etterspør en konkurranse som gikk av stabelen for snart året siden. Skriver til de og sier som sant er, at svar bør gis uansett… Spesielt når de har sagt det.
Det handler også om å ta seg sjøl på alvor.
Fikk også sendt avgårde en liste over ting jeg ønsker å ta opp med hjemmetjenesten, lot det ikke gå noen dager før jeg svarte.
Det siste er det jeg har for lett å gjøre. Ikke akkurat nå, tenker jeg for lett.
Jeg har vasket litt og gjort øvelsene mine.
Har til og med meditert en bitte liten økt.
Men fortsatt mye å ta av i haugen av gjøremål.
Så hva har reklame å gjøre med dette. Og svaret på det er kort og greit; ingenting.
Absolutt ingen ting.
Men jeg tror jeg blir både mer og mer allergisk over reklame.
Nå i det siste har det å ta opp bloggen blitt et prøvelse. Det spretter opp vindu med reklame for ett eller annet. Forskyver og skjuler det jeg skriver. Jeg krysser og krysser ut. Det har kanskje roa seg litt, men en forverring av hvordan det har vært.
Når reklamene klistrer seg over og under det jeg leser, overser jeg det. Jeg er blitt blind.
Reklame fra Temu har jeg gått til kamp mot. Ikke annen kamp enn krysse ut og sende inn at det er uønsket annonsering i feeden min der det går. Jeg vil bare ikke være med på det, jeg vil ikke ha alt det der jeg skal tro jeg vil ha. For jeg trenger ikke.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
Mat, møbler, meninger og masse mer jeg ikke ønsker.
Det er greit nok om jeg sjøl velger, vil vite hva som finnes.
Jeg er også klar over konsekvensene om alle har ment som meg -. For i stor grad vet jeg hva samfunnet er bygget opp av. Hvordan systema virker.
Men hvordan tjener alt dette i en større målestokk, større enn samfunnet?
Og etter hvert kunnskapen kommer inn velger jeg bort dette som ikke er nødvendig.
Akkurat det er så klar et relativt begrep. Det er akkurat som det jeg har trodd var viktig, måtte til… krakelerer.
Og så er jeg glad jeg bor i Norge, til tross for hva vi nærmer oss. Eller hva som kommer i møte med oss.
Takker for at jeg ikke bor i Florida, siste kvelden gikk over til natt og jeg følte med de som sendte vitnesbyrd.
Det er fint å sitte hjemme i kveld.
I dag var det ball-dag, potetball, mor og jeg kjørte over fjella og hadde en god stund med god mat, gammeldags mat.
Ble skikkelig god og mett, men heldigvis stoppa jeg lenge før jeg var for mett.
Vi tok også en kjøretur i høsten. På nye veier.
– Jeg får nesten vondt i øynene av alt det gule, sa mor.
Det var veldig gult der vi kjørte. Kjørte på nye veier vi aldri har kjørt. Til slutt hadde vi sjø på begge sider og endte på en odde med campingvogner. Det var en veldig idyllisk plass.
Tilbake hos mor koka jeg kaffe, tente opp i ovnen og plutselig var dagen gått. Fikk vaska koppene og mor syntes jeg kunne overnatte. Da jeg sa jeg måtte hjem, at jeg måtte prøve å få orden på hjemmet mitt og at jeg ikke kom i morgen…
Og noe om denne slitenheten min.
Dette falt ikke i god jord, det er vondt når hun velger å ta det personlig, at hun er en slik byrde og bare i veien.
Sa noe om at vi måtte forstå situasjonen, møtes i mulighetene og til slutt ba jeg henne tenke på tre ting hun var glad for.
Mor har alltid vært vant til å ha folk rundt seg, helt til far døde for snart fire år siden. Dette er ikke direkte lett. Jeg ønsker bare hun skal ha det bra uten at jeg flytter dit og vier hele livet mitt til mor.
Nå har jeg i all fall sendt en mail til hjemmetjenesten der jeg ber om et møte.
Heldigvis finnes det bare løsninger.
En av de løsningene er nok å få en sjekk på mors høreapparat. En blir fryktelig lei av «god-dag-mann-økseskaft» samtaler. Tror kanskje det er det som sliter meg mest.
Men jeg bor ikke i Florida.
Sønnen kom ikke i dag, nesten glad for det.
Godt å ha mer tid til rydding.
I ro.
I dag ble det hverken øvelser eller tur ute. Tror det er noe av det viktigste jeg må få gjort.
Og så må jeg få tatt inn Georginene mine.
Må nok google prosedyrene rundt det.
Ferieuka mi går, men tenk det, jeg har ennå flere uker jeg må ta og det glede å tenke på det.
For livet er ikke så verst, når en bor i Norge og har ferie til tross for at det er høst.
Ute på kjøkkenet må en ha sterk psyke, det ser ikke ut. Håndkle foran kjøleskapet er dryppende våte. Isen er nesten borte.
Går i gang med fortsettelsen av gårdagen, ringer kjøkken, ringer hjemmehjelp, ringer elektriker, får betalt en regning. Alt for mor.
Nå er mye av ferien brukt opp; i morgen hente mor for å dra ut for å spise. Kanskje kommer sønnen og slår seg sammen med oss. Jakt i helga igjen.
Fredagen er min.
Lørdag inn til mor igjen, lage middag og regner med vi tar overnatting hos henne da, sønnen og jeg.
Mandag er siste feriedag, da skal jeg være hos mor tidlig på morgenen, da kommer elektriker for å skifte det gamle sikringsskapet og vil også se på oppvaskmaskina. Om ikke må det kjøpes inn både oppvaskmaskin og sannsynlig nytt kjøleskap etter hvert.
Det med mor er nesten en heldagsjobb i seg sjøl, men foreløpig er det uaktuelt å sende henne bort fra hjemmet. Det vil ta livet av henne (og det er ikke en frase) og jeg gjør mitt til at den siste tida helst skal være god. Det er viktig å vise respekt sjøl om folk er blitt eldre. Men blir hun for dårlig slik at det er uansvarlig, må det så klart en annen løsning til. Jeg skulle bare ha ønsket at det var flere å ha et godt samarbeid med. Det er mange ganger følelsen av kampen med andre som krever.
Nå syns jeg at det stort sett fungerer bra med hjemmesykepleien, men føler det er greit med et møte. Et ærlig møte. Jeg vil høre hvilke muligheter/grenser som er i systemet, samtidig må jeg si mine begrensninger og i gjennom dette finne den beste løsninga.
Det er et styr.
– Kan vi ikke reise bort i jula, sa yngste da jeg snakka med henne i går.
Gjett om det har passa meg å reise bort fra hele jula, men så er det mor igjen da. Men heldigvis er det ikke noe som skal avgjøres nå og det meste greier seg i sjøen.
Det blir en råd.
Ble mange fraser her.
Jeg gleder meg til at kjøleskapet er rent. Nå ligger alle hyllene i vann.
Tenkte på hvor deilig det hadde vært og hatt en økonomi der jeg bare kunne kjøpt meg nytt kjøleskap og oppvaskmaskin, jeg også. Og kanskje kan jeg, om jeg tror det… Det begynner å bli noen år siden oppvaskmaskina mi bare kom med kaldt vann.
Men jeg nyter tida som er mi.
Har håp om å få jobba etter det som ble liggende igjen i hauger av tom tank.
Sagt enkelt på et anna vis, det er rotete!
Og så må jeg ut. Ut i det gule og grå. Ta med meg fotoapparatet. Må bare lade batteriet til apparatet først.
Kjøleskapet må også vaske før tur ut slik at det kan sette i gang.
To uker sa de på apoteket, vil det gå før jeg legger merke til at B12 nivået vil stige.
Det tror jeg på.
Jeg vil tro på det.
Så får jeg bite tennene sammen og gjøre slikt som er bra fram til at energien begynner å stige.
Egentlig er jeg veldig glad, jeg har håp og jeg må forske i hvorfor nivået har gått slik ned. Det som står som hovedgrunn for B12 mangel, stemmer ikke.
Tilbake til å rekke i livsførsel, leite og løse. Litt slik detektiv-virksomhet er egentlig spennende.
Syns du det er interessant å prøve og finne ut hvorfor ting er slik som de er?
Kvelden kommer tidligere og er mørkere. Dagen ender i regn og starta i sol.
Min første feriedag ble en slitsom affære.
For energien…
Hadde avtalt å hente mor for å dra på besøk til ei tankte.
Før det fikk jeg faktisk gjort disse øvelsene jeg fikk fra fysioterapauten, om enn bare to repetisjoner.
Hadde glemt beskjeden om strømstans som skulle vare i noen timer, så ingen koking av vann for morgenens drikke. Men jeg visste råd, henta ved og fyra opp. Etter hvert ble det både det ene og det andre.
Men i og med at strømmen var kobla ut var det kanskje tiden for å ta kjøleskapet. Er redd det holder på å takke for seg. I bakkant var det en vegg av ismasse. Tok ut matvarer og begynte på den møysommelige opptiningsprosessen.
Fant så ut at jeg droppa frokosten og gikk rett på middagen, mens den ordna seg kom jeg meg endelig ut for å ta eplene i øyesyn. Sist jeg så hang mange rødkinnet i treet.
I dag bare ett, resten lå på bakken. De aller fleste hadde noen forsynt seg av.
Sørgelig og dårlig ressursbruk, men jeg kan ikke gå i dørken av dette. Helsa har ikke vært med meg i samarbeid med været. Men det skal gå an å få laga en eplekake.
Til slutt kunne jeg sette meg i bilen, hadde sendt melding til lillesøster for at hun ikke skulle dra på bomtur til mor om hun eventuelt tenkte seg dit. Hun ville også bli med, nå var jeg redd for at vi kunne bli for mange på besøk på en sykehjem hos en dårlig dame…
Da jeg kom til mor hadde hun besøk av en nabo og hun hadde glemt at vi skulle på det andre besøket. Der hadde det vært full sjau med aske, skitne duker og tv som ikke virka. Jeg fikk dårlig samvittighet for at naboen hadde gått i gang med dette.
Fikk telefon fra hjemmetjenesten om morgenen, om at tv’n ikke virka.
Så oppdaga jeg at det var bestilt mat til nesten hver dag denne uka og jeg kjente jeg begynte å bli oppgitt. Bestilling på mat ligger inne i systemet, så jeg ringte hjemmetjenesten for å få klarhet i dette.
Mor hadde sagt ja, sa de.
Mor sa nei til meg og jeg så hun ble ulykkelig av alt.
Mor glemmer.
Uansett, skal mor få all den maten blir det å kaste mat. Så må ringe for å rette dette opp. Ellers sa jeg at vi måtte ta et møte, nå trengst det å strammes opp slik at vi alle går etter de samme retningslinjene.
«Kjøleskapet må vaske» sto det i boken vi kommuniserer med. Jeg skrev at akkurat nå er det ingen i familien som kan ta det.
Egentlig har jeg nok med meg sjøl.
Det var også bedt om å kjøpe inn mer pålegg, men mor vil bare ha syltetøy.
Da vi endelig skulle dra på besøket syntes mor det var for sent.
Enden på det hele var at mor ble med i bilen da jeg kjørte for å handla inn til henne, besøket til tanten får vente.
Da vi var tilbake hos mor sovna jeg i kjent stil, trodde jeg var hjemme hos meg sjøl da jeg våkna og kunne ikke forstå hvem som var i huset sammen med meg. Men så forsto jeg.
Jeg fikk vaska stabelen med kopper, når vaskemaskina ikke virker blir ikke koppene vaska. Historien om oppvaskmaskina står HER.
Jeg hadde vondt i hodet da jeg dro hjem. Jeg har ikke kapasitet.
Kjøleskapet hadde fortsatt masse is i bakkant, fortsatt, så det får stå over natta.
Jeg sitter her med denne følelsen av forventninger fra andre. Jeg blir liksom bare sint, fordi ingen skjønner at jeg har ikke kapasitet. Ser sikkert grei nok utenpå, bare litt blek.
Så nå satser på en bedre feriedag i morgen. Med rent kjøleskap, tur og trening. Og ingen som forventer noe av meg.
Nye system og tanker om effektivitet, når en snubler i ordlyd som ikke er sjølforklaranes. Så sitter en der da…
Bildet er tatt av Alexander Fox | PlaNet Fox fra Pixabay
Hadde en prat med ene datter i dag, om alle systemene, alle appene, alt som skal foregå over nettet.
Og fornyes, i effektivitetens navn.
Jeg greidde å legge mine to skjermer over i samme sporet, duplisere rett og slett. Ingen vits i skjermer som begge viser det samme.
Ja, for jeg opererer med to skjermer. Da kan jeg ta opp to dokumenter og mer til, om jeg har bruk for det. Men så låste alt seg.
En river seg i håret og frustrasjonen bølger.
I dag var jeg gjennom problema, plutselig satt jeg der med tre skjermer, medregna laptoppen.
Og jeg fikk jobba, fikk gjort ting jeg ikke har gjort tidligere og til og med søkt ferie.
En ferie som starter i morgen.
Så fikk jeg melding fra legen som hadde gode nyheter, skrev hun.
Tror legen hadde tenkt kreft-tanken, sjøl trodde jeg ikke det – men så klart ble jeg litt urolig. Da jeg las resultata tenkte jeg «ny sjanse».
Jeg hadde B12-mangel og noe tarmproblemer. Det som står som grunn for at dette kan oppstå stemmer ikke, men dette må det gå an å få retta på.
Så alt la seg bedre til i dag.
Ferie som starter i morgen.
Viste seg at to ferieuker hadde glippa ut av systemet, så de blir lagt inn igjen også. Det betyr fem ferieuker igjen… men håper jeg får utsatt to til neste år og at de kan legges på slutten av arbeidslivet mitt.
Ferien nå skal brukes til kun å kjenne at jeg lever. Til ro, turer og bare kom ajour.
For det er et virkelig miss rundt meg.
Og i morgen skal jeg våkne og tenke at alt er bra.
For nå skal jeg kjenne på at jeg har en ny sjanse og den må brukes vel.
Endelig skal jeg gang med det jeg lenge har tenkt.
Det er fredag. Ukens beste kveld. Og jeg er endelig hjemme etter et par intense dager. Må bare si det er fantastisk deilig å krølle seg sammen i godstolen.
I går hadde jeg en slik dag jeg ikke visste helt opp eller ned på. For i hodet mitt og på timeplana sto det Kristiansund. Det var bare at onsdagen hadde tatt såpass på og om kvelden tenkte jeg at det var noe jeg ikke forsto. Nå måtte jeg til Kristiansund uansett, men måtte jeg være der klokka 9… Det betydde at jeg måtte reise hjemmefra klokka 7 og ideelt stå opp klokka 5.
Jeg skrev en mail til jobben for å høre hva dette egentlig betydde, altså hvordan forholde dagen seg. Det gikk en stund før svaret kom om at jeg bare måtte ta med meg data’n og komme.
Tømmervåg fergekai
Så jeg fikk satt i gang med oppdateringer av data før jeg måtte dra ned til sykehuset for å ta CT.
Der fikk jeg satt inn en lang nål inn i blodåren for å få satt kontrastveske intravenøst også en snartur inn i en tube.
Jeg kom meg tilbake til hovedkvarteret før folk hadde gått, fikk gjort ferdig pc’n slik at jeg kunne pakke den sammen og reise hjem. Dro innom en matbutikk og syntes jeg fortjente en liten sjokolade.
Kjørte rett hjem og fikk frosset ned lettsalta uer, lammekjøttdeig og parkert noen andre matvarer. Satte meg i stolen min, sovna, våkna og visste hverken hvor jeg var eller om det var morgen eller kveld.
I dag måtte jeg ut av huset i riktig tid, skulle i en begravelse. Der var det så mange folk at det nesten var umulig å parkere. Kirka var helt full.
Det var en fin og verdig begravelse, mange blomster, mye musikk og mange som snakka.
Før og etter begravelsen hadde jeg noen samtaler som var av en slik art at jeg ingen plass hadde. Sa det til mor da jeg kom til henne, at dagen var tappende. Begravelser er også det, sjøl om de er verdige.
Det skulle vise seg at det fortsatte.
Tappinga.
Oppdaga at oppvaskmaskina var full skitne kopper og skulle sette den i gang. Det virka som det hadde vært prøvd, men vannet var avskrudd. Satte vannet på og satte maskina i gang.
Da jeg en stund etter kom på kjøkkene spekulerte jeg om det var jeg eller kjøkken som var tåkete.
Samtidig lukta det smelta plast.
Kjøkkenet lå i en lett tåke. Så jeg satte av maskina.
Det neste jeg oppdager er at alt som heter kontor har stengt for helga…
Slikt passer aldri og det passer ikke det minste bedre når formkurven er så nede for telling.
Først ringte jeg hjemmetjenesten, i og med det nok er de som har skylda i dette. De ringte tilbake om at dette kunne ikke dem hjelpe med.
Nå syns jeg hjemmetjenesten gjør en veldig bra jobb og mangfoldet av mennesker du møter der må en bare ta høyde for. Men jeg må nok skrive en rapport på dette, få stilt noen spørsmål om hvilke oppgaver de skal ha, for i vaskemaskina lå det klær som nok har ligge en stund uten å bli hengt, matavfall som ikke var kasta osv. Pluss episoden med oppvaskmaskina. Den må undersøkes før videre bruk.
Ser nok for meg at jeg må opp med noen lapper med retningslinjer. De er som sagt mange folk, så vi må både som familie og tjeneste legge forholdene til rette for at det skal funke best mulig.
Så ettermiddagen ble altså ikke slik jeg så for meg.
For jeg turde ikke dra fra mor, tenk om dette kunne utvikle varme. Til slutt fant jeg fram til mennesker som jobber med det elektrisistet sjøl om kontor var stengt og det var fredag. Og helt til slutt kunne jeg sette meg i bilen, etter å ha vaska kopper, hengt opp klær og tatt med meg matsøpla. Det ble karameller, saltstenger og Bris på butikken. Noe i kveld og noe i morgen.
Jeg har alenehelg, i morgen skal jeg være hjemme.
Det betyr at jeg våkner til morgendagen uten en plan.
