Noen ganger får en lyst til å gjøre noe helt anna. Rive seg løs.
I dag tar jeg meg bare god tid.
Har vært ute og rusla barføtt med fotoapparater i posisjon. Varmen i lufta, sjøl om det er overskya.
Alt!
Må bare nyte.
For snar kommer regnet.
Og det blir kald luft.
Og i gårkveld, da jeg gikk ned til veien med papirsøppel, da var jeg også akkurat der jeg skulle være. Ikke på grunn av søpla, men for alt i rundt meg.
Temperaturen, lyden av fuglene som sang og duftene fra blomster.
Skyene var lette.
Det er fantastisk å dra inn alt dette vakre.
Ellers ble det en lang dag på jobb, en dag som like vel gikk lettere en forrige dag.
For på onsdag skar det meste seg.
Til og med musa døde og pc’n var uten nett.
I går starta arbeidsdagen nesten før jeg hadde stått opp og lenge før jeg dro på kontoret.
Og om en uke skal jeg ha fri, når alt baller seg slik til, er jeg usikker om jeg kan ta fri.
Var det alle edderkoppene jeg drukna, som jeg nå blir straffa for…
Og i dag, som bruker være fridag, i dag må jeg på jobb. Men drar først etter en lang og rolig morgen.
Dagen da alt skar seg, dukka noe plutselig opp.
Kanskje var det et tegn?
Og kanskje skal jeg fortelle hva det var.
Men det blir senere.
Akkurat nå skal jeg tenke over- og se og tenke ennå litt mer.
Nå har jeg drukna innlegget her med bildene jeg nettopp var ute og tok.
Men snart, snart er det kontor, skal lage en presentasjon, så ut til museet for å klarere der og handling for mor.
Eller var det døden, eller egentlig begge deler, kan en si.
Det kom aldri på nyhetene.
Faktisk er det mye som aldri kommer dit.
Tror vi kan si alt starta for noe uker siden-.
Yngste er hjemme. Hun holder på med noe på kjøkkenet. Jeg sitter på stua og aner fred og ingen fare.
Plutselig høres et hyl!
Yngste kommer i fullt firsprang inn på stua, mens hun har ut av seg diverse uartikulerte lyder.
Etter hun har funnet tilbake til ord å bruke, får jeg høre om den aldeles kjempen av en edderkopp på kjøkkenbenken. Og at den falt på golvet og sprang under benken.
Jeg så den sjøl noen dager etter, da den var framme for å lufte seg. Og det stemmer det, den var stor.
Men så så jeg ikke mer til den og hadde mer eller mindre glemt episodene.
Min ungdoms hysteri for edderkopper har gått over, da stivna jeg når jeg så en. Det var noe av det verste jeg så, til likt med tusenbein, rotter og øyestikkere.
Her en dag skulle jeg ta ned en gummiering av typen en har mellom slike glass med lokk. Jeg ser en del sorte prikker på gummieringen og stikker den under vann.
Da ser jeg prikkene lever!
De kaster seg også utom kanten og blir hengende i usynlige tråder.
Og jeg skjønner.
Det er små eddekopper, edderkoppunger.
Den store edderkoppen hadde sikkert født unger på kjøkkenet mitt.
Jeg ser ingen fler der og da.
Men neste morgen da jeg står foran kjøkkenbenken og vasker av noen kopper får jeg en ekkel følelse av at noe kryper på beina mine.
Jeg ser nedover nattklærne og der ser jeg flere små sorte prikker, på størrelse med knappnålshoder.
Jeg tar alle prikkene jeg ser og kaster de resolutt i vasken, etterfulgt av vann.
Drukner dem rett og slett.
Det skal innrømmes at følelsen av å klø over hele kroppen var stor og at det var sinnssvakt herlig å stille seg under dusjen etter dette.
Nå er jeg årvåken når jeg er på kjøkkenet, jeg har bare funnet en prikk, etter dem som krøp på meg.
Bildet er tatt av Mylene2401 fra Pixabay
Det er sakt det betyr ulykke å drepe edderkopper, så hvilke ulykker som nå venter meg, det tør jeg ikke tenke på.
Altså først fødsel og så død, på kjøkkenet mitt.
Har hørt en teori om at hus med edderkopper ikke har radon i grunnen under huset.
Og når jeg googler, står det at edderkopper i hus skal en være glad for å ha. De spiser sølvkre, fluer og andre insekter.
Men, å bli innvandret av bittesmå edderkopper på nattklærne en uskyldig morgen, akkurat det er ikke et ønske.
Jeg har vært en hangleskriver, det vil si, skrevet, lest og kommentert svært sporadisk.
Er usikker hva som gjorde det, for tror ikke jeg hadde noen formening om å forandre strategi.
Her på bloggen.
Men for nesten to uker siden skjedde det noe-. Jeg begynte å skrive hver dag, eller nesten hver dag.
Greidde også å lese og kommentere flere blogger enn tidligere.
Om dette er et tegn på noe mer overskudd…det er i hvert fall å håpe på at det er det det betyr.
Så vil tro det er litt barometer på energinivået mitt.
Jeg har absolutt hatt både up’s and down’s, for slik er livet.
Likevel, jeg har tatt flere bilder enn på lenge. Det å ta bilder er en stor glede.
Jeg vet ikke om dere har det slik, men jeg liker å lese gjennom min egen blogg – for jeg gjenopplever stemninger gjennom bildene og teksten. Blir litt dagbok, på en måte og et ekstra galleri fra mitt eget liv.
Bildet er tatt av kalhh fra Pixabay
Jeg har aldri vært særlig opptatt av hvor mange jeg nådde, aldri lastet ned google analytics.
Har blitt glad i menneskene til de bloggene jeg leser, kommentarene jeg får fra en varierende gjeng. Føler jeg kjenner dem. De har blitt mine virtuelle venner.
Men jeg skal innrømme at jeg likevel syntes det var morsomt når profilnavnet dukka opp nederst på blogg-lista. Altså som en av de elendige til å skrive, som jeg har sett det har blitt spekulert i :).
Nå syns jeg det er like så mange interessante innlegg langt nede som øverst, eller det er stort sett mange fine innlegg. Og jeg tenker på det folk gir av seg sjøl og sin tid med å skrive. Uansett hvilken plassering folk har. Det er til å få respekt av.
Jeg tro også at det finnes mange fine blogger under denne 100-grensa, så fint om denne lista kunne gå lengre ned.
Sjøl om blogginga har forandra seg, det er ikke sikkert det er så mange aktive skribenter som tidligere.
En del av oss er også godt voksne. Personlig liker jeg denne varierende sammensetninga av mennesker. Men skjønner reklameeffekten inne på bloggen ikke er slik den en gang var.
Ønsket mitt er at jeg greier å fortsette med skrivinga slik som de siste to ukene.
Det er på en måte mye lærdom i å være en del av dette konseptet. Både hva andre skrive, steder og opplevelser, helse og fokus folk har. Også mine egne skriveferdigheter, tekstarbeid…sjøl om jeg kan finne ubehagelig mange feil ved senere gjennomlesing.
Men først nå må jeg en tur på jobb. Det er mandag med mandagsmøte. I dag skal jeg få unna meg et referat som har ligget ulovlig lenge. Så mer skriving, men skriving på en annen måte.
Det kjennes som jeg var på fest i går, men det var jeg ikke.
Det nærmeste jeg har vært alkohol er surdeigsbrøda mine. Og så spiste jeg en del jordbær i gårkveld.
Jeg har bevilga meg en Ibux for å få hodet litt mer funksjonelt. Bøyer jeg det, kjennes det ned i fingerspissen. Så det har nok foregått noe inni hodet i nattens mumlende mørke, som har tatt på.
Derfor skal jeg ikke forlange så mye foreløpig.
Likevel, legge vekk alt går ikke.
Jeg har bladd i bøker.
Bøker om baking.
For jeg har lyst til å sette en eller to deiger.
På benken står både fin og grov surdeigsstartere. De bobler ikke så mye akkurat nå, for er nettopp blitt matet.
Jeg vurderer forresten å bestille mel, utvalget i butikken har ikke det jeg ønsker.
Har sett på nett i det siste om forskjellige leverandører.
Vurderer også å lage fermetert humus.
Så hodet er fylt opp med mat.
I går var jeg innom mor, hun hadde besøk av barnebarn med familie. Barnebarnet spurte om jeg også ville spise sammen med de. Jeg takka nei, sjøl om det som ble servert er noe av det bedre jeg får.
Rå, eller halvrå laks på melon.
Jeg hadde plenklipperplaner og ville komme meg hjem. Så etter butikk og levering av en plante til en tante som har fylt år, dro jeg hjem for å lage meg akkurat den retten.
Det ble til i dag også. Så gleder meg til middagen.
Dagen er grå og litt våt, plenklipperplanene i går sprakk, fordi andre ting skjedde.
Så kanskje jeg får trimma “plenen” og meg sjøl i ettermiddag. Vi trenger det begge.
Og mens jeg har tenkt på det jeg har lyst til, har hodet blitt litt bedre. Er det alle mat-tankene som hjalp eller tabletten…
Mat er interessant, viktig og nødvendig.
Jeg leter etter maten som gir meg bedre valuta for dagene mine.
Leser en bok om dagen.
I den står det at det som er viktigst i livet er nytelse, kjærlighet og glede.
Det tror jeg på.
Da må jeg prøve å fri meg fra det som kan gå an fri seg fra. Det som fører til utfordringer for å leve etter de tre orda.
Få kroppen best mulig på parti ut i fra mulighetene den har av levd liv.
Om den unge meg hadde møtt den gamle meg og forstått at dette var den unge som eldre…ja, da vet jeg ikke…
Men den gamle meg har akseptert livet. Ser andre verdier og aksepterer etter forholda nokså bra.
Slik vanligvis og oftest.
Men det blir nok.
Jeg tok fram kassene med sommertøy her om dagen.
Åpna dørene til klesskapet…
Kjente det, som en bølge kom det over meg.
All fornuft, all forståelse, all aksept, som jeg er bygd opp av, tok slutt. Det ropa fra mitt indre “kast”.
“KAST”!
Få alt dette bort.
Alt jeg har dratt på i tiår etter tiår, få det bort.
Jeg vil ikke ha all den fornufta, all aksepten av at det vart slik…jeg vil MER!
Dette livet mitt har blitt, det at jeg egentlig heller ikke kan gå til frisør.
Tror jeg gjør noe helt anna, fullstendig annerledes denne gangen, kanskje jeg skal farge håret blått?
Jeg orker ikke være for gammel til alt. Og det er vel meg sjøl som setter begrensningene…
Jeg vil kaste klær (ikke de jeg har på meg altså), klærne ligger der som et minne om all denne fornuft og alle begrensingene, stemmen inni meg som sier: kan ikke kaste, kan få bruk for dem-.
NEI!!!!
Jeg vil ikke ha ikke bruk for alt dette gamle.
Så en dag i snarlig framtid skal jeg lage tre dunger. Kanskje med blått hår på hodet.
En dunge for ja, en for nei og en for kanskje.
Dungen med JA skal kastes, dungen med KANSKJE gåes igjennom en gang til.
NEI-dungen blir med videre.
Etter det håper jeg på nesten tomme hyller.
Frie hyller.
Fritt liv.
Skal jeg kaste de utslitte klærne også, dem jeg bruker hjemme, skal tro om de også må bort?
Får tenke noen runder på det. For det blir ikke i dag.
Tyrihans er en eventyrskikkelse, en tyrihans dugde ikke til andre oppgaver enn å passe ilden – står det.
I helga har min eldste vært heime, han har passa ilden og duger til ganske mye mer.
Hans store interesse om dagen er friluftsliv. I den interessa dukker også verktøy opp. Tau som er snurra sammen med forskjellige komponenter.
Klær og kvalitet.
Han går i dybden når en interesse oppstår.
Så en av helgas mål var å finne spik.
På lørdag bar det ut for å finne gaddj.
Et gammelt, tørka furutre.
Furu er fascinerende og vakre trær, syns jeg.
Har mang en gang tenkt å samle bilder av forskjellige trær, formene, variasjonene.
På lørdag gikk turen opp i skogen.
Og vi fant-.
Han tok med seg et par greiner og testa ut da vi kom heim. Det spraka og brant lenge i den biten.
Spiken, eller harpiksen, dufter også godt.
Minner meg om barndom, fjellturer og far som fant spik som vi tente opp med.
Midt i uka kan jeg melde om en riktig hyggelig helg.
To skeive bjørketrær tok han også ned. Trærne hadde irritert meg lenge, nå skal de bli ved til vinteren.
En helg der vi diskuterte og delte tanker.
Av og til er det fint at bare en av ungene kommer, kan ha fullt fokus på akkurat den ene.
Dette gjelder så klart alle tre.
Jeg er så glad for det gode forholdet jeg har til barna.
Jeg hilste på en av kollegaene til ene datteren her om dagen. Syns hun var hyggelig. Det var gjensidig, viste det seg. I tillegg hadde kollegaen kommentert at hun syntes datteren min hadde en ung mor…
Jeg lo godt av den kommentaren, for akkurat det kan en nok ikke påstå.
Alt er relativt, sa datteren – og det er helt sant.
Men jeg skal innrømme at såpass forfengelig er jeg at at kommentaren kveilet seg søttrundt akkurat denne forfengeligheta.
Ett år er over. Det nye er i gang. Og jeg er atter alene i dagen min.
En bevegelig jul er over, nyttårsfeiringa er gjennomført og vi er framme ved januar. Det har vært lite tid til stillhet og refleksjoner.
Like før jul gikk det opp i for meg at det var like før jul. I all sin forståelse av det en ikke rakk.
Men jula rekker en alltid.
Og når mellomste kom hjem mange dager før jula ringte inn, da var jeg heldig. For hun er effektiviteten sjøl.
Sønnen kom også hjemom noen dager, men han skulle jobbe i jula. Han fikk hentet hjem det største juletreet noen gang.
Juletreet fylte stua.
Han fant det minst treet noen gang, til foreldra mine. De ønsket det slik.
Vi var der på juleaften med grøt og treet, jentene og jeg. Treet ble pynta og mor fant mandelen i grøten.
I år kunne ikke foreldra mine være med på feiring hos oss. Far hadde blitt for dårlig. Var med han til lege like før jula. I romjula ble det nytt legebesøk og innleggelse på sjukeheimen. Så dette har vært en jul med kontraster, for vi gjorde oss mange tanker da far ble sendt avgårde.
Jeg var med og fikk vite at sjukehjemmet er stengt for besøkende, noe som gjør vi ikke kan besøke han. Men i perspektiv til ulykken på Gjerdrum, er dette en liten ting. Og vi må håpe på at far enda en gang kan komme seg ut, til tross for sin høye alder. Vi vet han får god pleie.
I huset kom og gikk folk.
Faren til barna kom, kjæresten til mellomste.
Tredje juledag reiste mellomste, samboeren hennes og faren.
Hun skulle jobbe noen dager.
Så kom eldstemann hjem og kjæresten til yngste.
Nyttårsaften kom de som reiste, tilbake.
Det har vært mat, skravling, sene kvelder og full aktivitet.
En dag tok jeg med mor hit en tur, før far ble lagt inn, for hun begynte bli sliten. Far fikk selskap av de unge.
En annen dag var lillesøster mi og datteren hennes hit. Vi valgte stående buffe og avstand.
Vi hadde en veldig fin nyttårsfeiring. Spiste i kjellerleiligheten ved langbordet, for å kunne holde avstand. Det ble spilt på pianoet og på gitar, stemninga var høy.
I dag sitter jeg her nesten litt omtumla.
I går reiste alle. Huset er tomt med minnene igjen. Henta mor hit på middag. Kjøring etter veier med glitrende frost og en måne som er minkene. Vi fikk snakka med far. Jeg fikk vondt inni meg, vet han vil ha vært hjemme. Nå brenner det telys og på ovnen. I morgen skal jeg prøve å samle meg om det nye året, hverdagen som kommer tilbake. Tenke gjennom året som har vært. Tenke gjennom året som kommer. Dagen i dag er straks over og vi er i gang med det nye året.
Uka går så fort, at når jeg er framme til i dagen i dag, er innholdet av uka nesten borte.
Så greit for sin egen del å gå i gjennom dagene. Akkurat fordi de forsvinner så fort, og det nesten ikke blir minner igjen.
Forrige helg var rolig og fin, uten noe form for stress. Det er kaldt med en tydelig påminning om hvilken tid vi er på vei inn i.
Utenom at jeg var ute på søndag, var denne uka kjemisk fri for uteaktivitet. Det er ikke til etterfølgelse.
Det var en del kjøring både gjennom jobb og privat. Akkurat det var litt utfordrende, for gradestokken gikk ned til akkurat minus. I og med at jeg så at neste uke vil gradestokken bli rød og opp i mot to-sifra, ville jeg vente med piggdekka.
Spent på om de holder en sesong til også.
Så derfor måtte jeg ta kjøringa rolig.
En dag gikk til Kristiansund.
En annen dag måtte jeg nesten ta samme distansen for et møte.
Møtet var konstruktivt, så reiste derfra med engasjement og brennende kinn. Men med halv kapasitet føler jeg at jeg rekker lite på jobbfronten. Og at det er masse gjøremål.
Vurderte til og med om jeg skulle dra dit mer, sjøl om jeg allerede har jobba en del for mye.
For jeg syns det er interessant.
Noen besøk har jeg tatt, altså vært litt sosial.
Chatta masse. Barna har det travelt.
I dag er det akkurat åtte uker til julaften. Regner med de kommer hjemom en gang før jula.
Jeg har det bra, føler en oversiktlighet i tilværelsen.
Kroppen har vært på parti i flere uker, litt mer overskudd, mindre vondter og det er en salig lykke som bare er til å nyte.
Jeg syns livet er morsomt, jeg.
Det håper jeg du også gjør. I går fikk jeg endelig gjort et liten innsats for leiligheta nede, tømt en hylle som skal inn dit.
Så i dag skal jeg både fortsette, burde vært ute en tur, skal handle for foreldra mine og helst rukket to besøk.
Kanskje jeg skal poste gamle innlegg og kommenter dem, som en spennende øvelse – i hvert fall for meg sjøl.
Hvor var jeg og hvor står jeg nå…?
Er det progresjon i livet, eller stillstand-.
Nå vil ikke dette gå over fryktelig mange år, bare de åra jeg har vært her. I overkant av fem år.
Så da må jeg lage en ny sjanger; om gamle innlegg.
Og jeg tror jeg starter med det siste upubliserte innlegget som omhandla akkurat det-, om å lage nye sjangre eller kategorier…
Jeg kalte det “Tanker om nye kategorier“.
Ikke så gammelt, bare litt over en måned.
9. august 2020
Tanken dukka bare opp her en dag. Om å legge til to temaer eller kategorier i bloggen min.
Denne gangen litt tydlige temaer kanskje, noen av temaene mine er noe halvkryptiske.
Hva mener jeg med “verden rundt” eller “dei nære ting”?
Det er nesten som jeg ikke vet det helt sjøl.
Men det første handler nok mer om hendelser som opptar en større geografisk radius i motsetning til det andre, som er mer mine tanker, mine puslerier. Det kan være både fysisk geografisk og i overført betydning.
Men nå slo det ned to nye kategorier, i tanken min.
Litt skummelt å annonsere dem, for inn i mellom er jeg en ekstrem dårlig blogger. Mange ganger er ikke energien min helt der, kan jeg si.
Blogger jeg en dag, kan jeg svare neste og lese andre blogger tredje dagen.
Litt slik.
Nesten patetisk.
Og veldig mange av innlegga er betraktninger fra stolen min, om vær og vind og dagens gjøremål.
Nokså kjedsommelig.
Hvem er egentlig interessert i hva jeg bedriver om dagen, utenom barna mine. Som faktisk finner glede av bloggen.
Sier de, og jeg velger å tro på det.
Ellers annonserer jeg bloggen omtrentlig ikke ovenfor bekjente. Jeg holder den ikke hemmelig, med guu forby om jeg ønsker å presse skriveriene mine på folk, slik at de føler de MÅ lese – det er jeg skvekkredd for. Det ville føles ubehagelig.
Fått kommentar som “jeg burde sikkert ha lest bloggen din”.
NEI, absolutt ikke. Ingen bør!
Jeg ønsker bare lesere som ønsker å lese.
Og da er det nesten best å tenke at de som leser ikke kjenner meg.
Dette ble virkelig en lang innledning.
Altså…
Det ene temaet/kategorien skulle være en summering av ukens gjøren og laden, slik at jeg gikk mer bort fra oppramsinga av dagens innhold for ofte.
En slags ukesrapport.
Det andre temaet jeg tenkte på, var et mer utadvendt tema. Som krever en litt større innsats…og det kan være en skummel sak å forlove seg bort i.
Men om jeg tar utgangspunkt i det jeg kan håndtere, det jeg får med meg og min kapasitet innen en gitt tid.
Tanken er å skrive et innlegg om et blogginnlegg som har gjort inntrykk.
Et innlegg som tankene kom tilbake til, etter å ha lest det. En presentasjon av er slike innlegget, i ganske gjentakende takt.
Nå har jeg såpass få lesere så jeg kan ikke si at det vil føre til økt leserskare for de blogginnlegga jeg måtte kommenter.
Men av og til kan en bli sittende igjen med tanker og funderinger etter å ha lest.
Navnene på kategoriene har jeg ikke tenkt på.
Den først kategorien må kanskje bli ukessummering, noe så kjedelig…
Den andre må hete noe slikt som blogginnlegg som fascinerer.
Eller har du som leser bedre navneforslag på disse kategoriene jeg har planer om?
Egentlig ble innlegget liggende fordi jeg var usikker på om jeg kunne innfri dette.
Og for så videt er jeg fortsatt der.
Redd for å legge på meg press som jeg ikke greier innfri.
Men skulle det dukke opp, ja så gjør det det.
Men nå ble det i hvert fall en kategori som heter posting av upubliserte innlegg.
