En drøm kan være mangt, det kan være noe en drømmer om i framtid, en dagdrøm eller noe en har drømt gjennom natta.

 

 

 

Og det er det jeg vil, jeg vil dele nattens opplevelser.

For det var en fryktelig rar drøm.

Sjøl om den smuldrer bort bit for bit, men ennå husker jeg noe.

 

 

Slik som i de fleste drømmene jeg har, var det bilkjøring og masse folk.

Jeg satt i en full buss, den var fylt opp med ungdommer, hender og føtter og aktivitet. Jeg hadde dyna mi med og noen begynt å dra i den, dra den av meg, dra av trekket.

Jeg prøvde å holde igjen, prøvde å sette trekket på – men orka ikke bry meg for mye om det, orka ingen kamp. Til slutt havna dyna bakerst i bussen.

Dyna så jeg ikke mer etter, men senere fant jeg ikke igjen sekken min.

Jeg skulle ta buss videre og det var i en gate jeg hadde vært før. Men sekken var borte, den var satt fra seg og jeg leita over alt etter den sekken.

Midt oppi alt dette prøvde jeg å parkere min egen bil, prøvde å brette den opp langs en mur. Oppdaga at bakluka var åpen, men jeg hadde ikke nøkler.

Tror de lå i sekken.

Kom inn i et lokale og leita videre. Folka som var der var ikke særlig opptatt av at sekken min var borte. Alle var opptatt med sitt.

Til slutt kom jeg opp i en kontoravdeling, der var det også masse mennesker. De sto i klynger og snakka. Møtte en hyggelig fyr som tiltalte meg med fornavnet mitt. Jeg ble overraska over at han visste hva jeg het. Han fortalte han skulle begynne å arbeide på min arbeidsplass, som på en måte var forrige arbeidsplass.

 

Han forsvant og jeg gikk videre, møtte noen folk og jeg tenkte at de hadde sikkert sett det.

Og «det» var at jeg hadde blitt avbildet med masse bilder i et magasin for noe jeg hadde gjort. Dette affiserte meg ikke, jeg orka ikke dvele ved den hendelsen. Hadde liksom ikke noe å si om folk visste eller ikke, jeg brydde meg ikke.

Kom inn i et rom der det på en måte var laga et tablå. Det første jeg la merke til var noe som så ut som en innpakka kropp.

Sjøl om dette tablået ikke var laga for meg, skjønte jeg de andre i rommet forventa en reaksjon fra meg. Det brydde jeg meg ikke om, for det angikk meg ikke om det var en kropp som lå på benken eller som det skulle indikere det.

Det som jeg heller ble opptatt av var noen mennesker og noen ting som sto midt på gulvet. Tingene og menneskene var i sorthvitt. Jeg gikk nærmere for å se på folka som sto der.

For de var fysisk til stede, men altså uten farge. Jeg gikk helt innpå og så at det var tynne, sorte striper, til og med i øynene og pupillene.

Som et ikke helt godt trykk.

Jeg hadde en slags kommunikasjon, syns jeg å huske. Men jeg spekulert på hva de hadde gjort for å få dette oppsettet av ting og mennesker til å se sorthvitt ut -.

Jeg fikk ikke svar og jeg fant ikke sekken min.

 

Gjennom drømmen lot jeg meg ikke bry med at jeg skjønte at ønsket var at jeg skulle ha en bestemt reaksjon. Jeg lot meg ikke narre av det som var ønsket.

 

Syns drømmen var fryktelig rar og har prøvd og kjent på hvilke følelser jeg hadde. Uten at jeg greier å knytte det opp mot verken følelser eller hendelser.

 

 

Drømmer du mye og skjønner du drømmene dine?

 

 

 

♥