Det regner, litt. Temperaturen har gått noe ned. Det er fredag.
Sengetøyet er tatt av og jeg har tatt fram vinterdyna. Ser at temperaturen vil synke etter hvert, men så er vi på tur utover oktober.
Jeg har begynt å våkne rundt halvsyv og er blitt kveldstrøtt. Rart dette hvor en kan snu på døgnrytmen. Jeg er til og med blitt sulten om morgenen. Mitt forsøk på å spille på lag med det biologiske uret går bra. Men jeg er langt fra i mål. En kan bare ikke greie å snu alle steiner samtidig.
Tror bare at alt skal komme på plass.
Tror også magen skal minke.
Jeg har tenkt i mange år at jeg veier for mye, og det stemmer, jeg gjør det. Jeg har aldri tenkt noe videre over magen, sjøl om den viste alle de «farlige» tegna. Alt for stor livvidde og det som etter hvert skjedde på helsefronten. Jeg tenker det er et under jeg ikke har fått diabetes.
Er det noe jeg har gjort i stort monn er det å ha stressa. For 10 år siden brukte jeg bilen til å prøve å ta igjen tiden, når jeg skulle noe. Jeg kava vilt. Sprang fra det ene til det andre, pusten høyt oppe og muskler som ble knuter. Jeg la meg sent, hoppa over matmål og var virkelig slem mot meg sjøl uten å forstå det. Trodde det måtte være slik. Samtidig finner jeg et innlegg som nesten ble posta for bortimot dette antallet år siden. Det var kanskje da jeg likevel starta med den spede starten av å tenke på kroppen.
Trodde likevel at stresset var løsningen…
Husker behovet for å ha noe søtt. De store sene måltida. Mye har skjedd siden da. Jeg har bygd opp et mye sunnere kosthold, cravingen er nesten borte. Stresset er borte. Jeg er kommet i sentrum i mitt eget liv.
Fortsatt er jeg en hjelper, har jeg droppet å hjelpe når jeg kan har jeg ikke vært fornøyd med meg sjøl.
Nå kjenner jeg likevel etter om det er godt å være meg, forlanger jeg av meg det som er passe eller mer enn det jeg har kapasitet til.
Og jeg tro det, i hvert fall er det blitt veldig mye bedre.
Det lydløse skriket øverst i halsen av innestengt pust og for liten tid er borte.
Noe av det siste som er ryddet neste helt bort er bekymringene og redselen over det jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har satt kjærligheten på den plassen, og tilliten. For redselen er vondt og gjør ingen forskjell.
Så jeg tror, virkelig tror at min spretne og hengende kortisol mage skal forsvinne. Om magen i sin helhet forsvinner er en annen sak – men den helsefarlige varianten som har beskyttet organene med fettet på grunn av stresset vil nok forsvinne, sakte, men sikkert.
Det er fredag.
Planer for dagen er å handle til mor og litt renhald av hus. Helga er ellers tom for planer og jeg opplever det veldig deilig.
Og så er det to dager uten snekkere utenom veggene, to dager til å gjøre noe av det jeg vil. Må bare innrømme at det er så mye, så mye jeg vil. Men det stresser meg ikke, jeg bare nyter det.
Føler du at du følger det biologiske uret ditt?
♥
Heier på deg, og har trua.
Selv har jeg gått ned over 30 kilo. Mye av det fordi jeg har sluttet å leve det stressede livet – jeg tross alt elsket.
Beskrivelsen din om å bruke bilen for å ta igjen tiden er virkelig gjenkjennbart fra den gang da.
Takk, så fint.
Du verden, det er virkelig en bra jobb og ha klart så mange kilo. Tror vi er mange som har levd dette stresset, det er egentlig ille når det blir for mye.
Så fint å lese at du begynner å å komme på plass i livet. Stress er ikke bra for noen. Her har det også blitt mye roligere, selv om jeg fortsatt har mye aktivitet rundt meg. Men det er på en annen måte, enn da jeg stresset med jobb, kjøring og diverse dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk. I dag var jeg oppe kvart over fem med oldebarnet, så var det besøk både til morgenkaffen og lunsj, før jeg lagde fiskegrateng til middag. Plutselig hadde jeg tatt feil av klokka. Jeg trodde den var tre og ikke to!!!! Men hva gjør det? Vi sto opp tidlig, så da tar vi en tidlig middag, og ferdig med det. Ikke noe stress. Nyt din dag. Klemsiklem:)
Nei, stress er ikke bra. Og den dårlige samvittigheta! Å slippe alt dette er virkelig godt, kjenne innover seg sjøl hva en ønsker. Å være aktiv etter sin evne er bare fint. He, he, å ta litt feil av en klokke har ingen ting å si når tiden er ens egen. Og så har du rukket å bli oldemor, det er ikke verst <3
Klem 🙂
Jeg vet ikke helt hva det biologiske uret er, hvordan det skal kjennes. Jeg vet at jeg har det bra, og gjør mye det jeg VIL 🙂 Og etter å ha fått orden på jobb-stresset mitt også, for det meste i alle fall, er det ganske så bra dager 🙂
Så fint at du har kommet dit at du slipper jobbe-stress. Det å føle at livet er bra er det viktigste en kan føle, tror jeg.
Jeg føler jeg er blitt flink til å lytte til kroppen. Den forteller meg når den vil hvile og hva den vil spise og når jeg skal ta ny femdagers fasteimitert diett. Skal ha en runde fra 10.10. Og mulig det blir den eneste i høst men hvis kroppen vil, kan jeg ta en runde i desember også. Men jeg lytter til kroppen.
Så bra! Det er veldig bra når en greier å lytte innover i seg sjøl og ta de gode valg.