Jeg deler, jeg, vettu. Ikke alltid, men noen ganger syns jeg at nå vil jeg bare det, dele.

Alle som har barn syns de er fantastiske, håper jeg.

Ikke at de er heva over feilfrihet, de er mennesker.

Men det er det fokuset og den kjærligheta man føler for disse menneska.

En slik kjærlighet vi alle bør ha, bør få.

Fikk man det ikke som små, bør vi greie å gi det oss sjøl nå.

Forståelsen, tilgivelsen og kjærligheta.

Og akkurat nå, kjenner jeg, holder dette innlegget på å spore av…

For det skulle ikke handle om det som det høres ut som.

Dette var innledninga, unnskyldninga for at jeg nok en gang setter fokuset på en av mine.

Ikke at jeg ikke mener det jeg skrev over, det gjør jeg absolutt.

Men jeg vil bare dele en film.

En film som yngste har laga.

En kort kortfilm.

Ett oppdrag.

Film er det hun helst vil jobbe med og har utdanna seg innen, men så har hun en stor interesse til, det er skating.

Hun har en liten stilling med koordinering i en hall.

I Trikkestallen i Trondheim.

Den er i hovedsak drevet av frivillige.

Tidligere i sommer feira Trikkestallen skatepark 25 år og i den forbindelse ønska de å få laga en film om frivilligheta.

Så det er den filmen jeg vil vise.

For yngste fikk dette oppdraget.

Og som alltid er det et pes når noe skal bli ferdig.

Jeg var nok nesten like glad som henne, da filmen var ferdig og ble lagt ut.

Så vil du lære mer om TSA, værsågod:

Sjøl har jeg sovet voldsomt i natt.

Nok en dag der regnet flommer.

Og det er kaldt.

Vi bor på Nordmøre, været skifter.

Jeg må en tur på jobb, sjøl om jeg har alt for mange timer.

Er tanken.

I går var jeg framom mor.

Mellomste søster kom også og jeg kjørte henne hjem etterpå.

Var med opp i leiligheta og så på det lappeteppet av farger, for leiligheten skal males.

De overtok den ved påsketider.

En ferieleilighet over det som var butikk da vi var små, som etter det ble pub og ble lagt ned i fjor sommer.

Nå er det kontor der, men fortsatt  leiligheter over.

Blir nok fint når farga blir bestemt, som passer til sofaen, teppet og putene og en grønn lampe.

Og den sjønære utsikten er herlig, full av barndommens minner.

Men jeg er glad det ikke er mitt prosjekt.

Minner er fine, men også såre, over tid som er passert. Kjente på det da jeg leita etter bilde og fant dette jeg illustrerer med.

Må bare huske på at nå er det en ny sommer.

Den skal nytes.

Til tross for regn akkurat nå.

Ønsker deg en fin onsdag.

♥