Så kan jeg sige ned i stolen min. Innpakka i et pledd. Det er fredagskveld.

 

 

 

Sjøl om jeg ikke orker å tenne opp i ovnen til tross for en del minus ute, er det nydelig.

Lage en enkel middag og vite det er helg.

 

Dagen i dag tror jeg har vært veldig nydelig, men hadde liksom ikke tid til å dvele ved det.

Har egentlig fri på fredager og skulle egentlig hatt muligheten. Men jeg hadde en nøkkel å lever.

Aller først hadde jeg en lengre telefonsamtale. Den var av det heller tunge slaget.

 

Ute hadde fuglene igjen tømt materen.

Nede ved veien sto bilen nedsnødd.

 

 

Vet nesten ikke om jeg orker å dra historien, jeg begynner å bli lei av de. Virkelig lei av å skrive om kav og strev.

Men ok… får ta denne.

 

I går skulle jeg trene i basseng, det er et varmtvannsbasseng.

Torsdagene er der revmatikerforeninga som leier. Det er åpent to timer der det er trening ca. tre kvarter.

Veldig deilig.

Har bare vært der en gang etter jula.

Nå var bagen pakka og jeg satte meg i bilen. Det snødde så ille at da jeg hadde børsta av bilen og gikk inn for å hente det jeg skulle ta med, var bilen dekt av snø da jeg kom ut igjen.

Veien var sporete og sikten dårlig.

Jeg må opp en lang bakke før en er ved lokalet. Da jeg nesten kjente klorlukta ville ikke bilen mer. Det vil si, den greidde ikke å dra seg mer oppover. Jeg satte på bremsene  og da begynte bilen å skli bakover. Men samtidig vridde den på seg. Til slutt sto jeg på tvers i veien. Da sto jeg riktig nok i ro.

Jeg hadde fryktelig lite lyst på bilberging.

Bak meg var et rekkverk og foran meg en grøft. Veien var ikke særlig bred. Prøvde å rygge og møtte rekkverket, fram igjen var det fare for å bli stående fast i grøfta.

Men på et eller annet merkelig vis fikk jeg bilen til å skli i rundt slik at den sto med snuten nedover.

Tenkte jeg fikk parker i busslommen å så gå opp, men kanskje hadde jeg bare brukt for høyt gir…

Det måtte testes.

Og så la jeg til oppover igjen. Denne gangen kom jeg meg ikke så langt opp som først en gang. Bak meg var en innkjørsel, så jeg fikk snudd og sklidd sakte ned igjen.

Da jeg var ned så jeg at dette jeg hadde streva med hadde tatt tid. Det var nesten en halv time siden det starta og skulle jeg gå opp ville jeg bruke en stund på det også. Så turen gikk bare hjem igjen, den.

Uforretta sak, altså.

Og der var det også blitt ganske mye snø og umulig å komme seg opp. Det var bare å sette bilen i snømassene og vea opp i dypsnøen. 

Så i dag sto bilen der nedsnødd.

 

Jeg bevæpna meg og vassa ned i snømassene.

Brøyteren hadde prøvd å brøyte, men hadde sannsynlig ikke turt å kjøre forbi bilen.

Jeg fikk børsta bilen fri og skuffa bort snøen i rund.

Opp igjen for å ordne seg, da var tida begynt å bli knapp.

 

Først etter at nøkkel var henta og levert, handling for mor unnagjort, parkert bilen nedenfor bakkene hos mor (prøvde ikke en gang på å kjøre opp den bratte veien hos henne), kokt kaffe og satt meg ned, at jeg fikk spist.

Mor var bestyrta over at jeg ennå ikke hadde fått meg mat.

 

– Du må smøre deg mat, sa hun.

 

Men jeg hadde smurt meg matpakke; mine egenproduserte grove rundstykker med gresskarfrø i, chilimajones, perletomat og vellagra hvit ost…mmmm, nydelig.

Og så hadde jeg kjøp en stor bukett tulipaner og berlinerboller.

 

På søndag skal jeg innover med fastelavensboller, bjørkeris og morsdagsgave. Ja, tulipanene var også morsdagsgave, men greit hun kunne nyte de hele helga.

Da jeg pakka for å dra syntes hun jeg kunne ha blitt, overnatta.

Men det var viktig å komme seg hjem kjente jeg.

Dro enda en gang innom butikken og holdt på å glemme det jeg dro dit for å kjøpe.

 

Nå er jeg altså HJEMME, og i morgen skal jeg også være det heeeele dagen. Ingen avtaler, sjøl om det er mye jeg burde, skal jeg bare gjøre det jeg vil.

Nok en hektisk uke er over. Og fredagskveld er egentlig ukens høydare.

Når en vet at en kan sitte på hendene sine hele neste dag, om en vil.

Men akkurat det vil jeg ikke.

Det jeg vil er å nyte og leve i glede.

 

 

Riktig god fredagskveld.

 

 

♥