Dager blir til år; sommer, høst, vinter, vår. Vi må aldri slutte å leve, leve levende og husk å drømme.
Dager som flyter i gjennom livet.
Dager med glede, dager med kamp.
Det uunngåelige faktum er at år går og eldre blir man-.
Etterhvert er en blitt så gammel som en aldri drømte om. Sjøl om en fortsatt bare er seg sjøl.
Og livet går absolutt sin egne veier, tror egentlig en bestemmer nokså lite.
Men jeg bestemmer når jeg har ferie.
Nå er ferien min straks over for denne gang.
Rundt meg skjer mye jeg ikke bestemmer over.
Ikke kunne jeg reise bort noe særlig, været kunne jeg ikke bestemme – men jeg bestemte meg for å starte litt på nytt. Ha en omstart så og si.
Før ferie la jeg planer om mange turer, mye skriving og et veldig riktig, riktig kosthold.
Så kom ferien.
Jeg ble bare helt passiv, fullstendig, alt tiltak var skikkelig borte.
Blåst vekk.
Og så tok livet over-.
Samtidig med at ferien starta kom mellomste innom, etter en ferietur med sin kjære. Den opprinnelige plana var at de skulle passe hund og jeg ta en tur til Oslo.
Men med både det ene og det andre, ble det best og bare ta alt med ro.
Før de dro videre, ba jeg om en håndsrekning. Flytte ut masse store ting fra melkerommet i fjøset, fjøset som jeg ble eier av for noen år tilbake.
Og grunnen til at dette skulle skje akkurat nå var oppsigelsen av leiligheta nedunder, slik at det skulle være mulig å få tak i ting som leier hadde plassert der.
Under gamle sofaer, senger og diverse, sto flere pappkasser. Litt forskrekka skjønte jeg at det var barneklær og gamle drømmer.
Alt ble tatt med ut.
Gamle drømmer ble lufta, metervis med stoff, og historien om en designer som endte i familieliv og kjøp og tilvirkning av babytøy, kom tydelig til syne.
Stoff ble spredt utover og værmeldingene var perfekte til slikt.
En stund.
Men så begynte det å regne, det regna uten stopp. Det hølja ned.
En dag.
To dager.
Flere dager.
Så fra nå av hadde jeg noe å gjøre. Sjøl om jeg ikke orka å gjøre noe.
Jeg var tilbake i tid, stoff og tanker fra åtti-tallet, babytøy fra nitti-tallet. Og flyttinga hit for 13 år siden. Det ble vasking som den store ferieaktiviteten.
Det føles som disse siste åra var iferd med å rekkes opp. Tiden bukta seg bakover, bakover mot fortiden
To år etter vi flytta hit, skulle mellomste begynne på videregående. Det betyr hybelliv her ute i distriktet. Da ville yngste bli igjen alene med meg. Og i og med det hadde skjedd så mye de siste åra med flytting hit og noen år før det, oppsplitting av familien, anså jeg det riktig og viktig å få inn et nytt familiemedlem. Faktisk hadde jeg ønsket meg hund siden jeg var lita, jeg også.
Like før ferien denne sommeren, kom en bamse inn i familien.
En stor glede for alle.
Boffen var med oss fram til for en uke siden.
Nå er han over.
Noen år etter boffen kom, fikk jeg ordnet opp slik at lillesøsteren min kunne flytte inn i leligheta nedundet. Det skulle bli for en kortere periode, men det ble 9 år. Nå flytter hun ut om en måned.
Jeg føler at livet reverserer.
Nå får jeg nok ikke årene som har gått, tilbake.
Men jeg står igjen med blankere kort for framtida.
I morgen er siste feriedagen.
Jeg står foran en høst med mye nytt. Svært mye ukjent.
Så om jeg ble sittende passivisert, så lot ikke livet det passere.
Om jeg ikke ble enorm sunn, aktiv og skrev mengder av ord, så har det ført til mange endringer likevel.
Nå skal jeg inn i framtida og er spent om jeg kan nærme meg det jeg vil og ønsker, for en må aldri slutte å så.
Så ønsker og håp.
Drømmer.
En må sørge for at livet en lever spirer, gror og blomster – og ja, det vil også visne.
Men en må ikke slutte å så frø for et levende liv!
Og ennå er søsterkattene med, de har vært med mange, mange år.
Nå er de blitt atten og et halvt år.
Så noe er fortsatt stabilt.
♥
Ikke slutt å så frø for et levende liv! Du får sagt det, du mor. Utrolig flott, fantastisk og velskreve innlegg. En fryd å les. Tida e finurlig!
Tusen, tusen takk jenta mi. Ja, tida er finurlig <3 <3.
Ja livet skjer litt av seg selv det.. mye å ta hensyn til i et liv..ikke bare seg selv , men alle som trenger en..da blir det ofte ikke så lett å få gjennomført egne planer..og å få gjort det en selv gjerne skulle prioritert.. 🙂 Man får henge med som best en kan og lage seg gode stunder ..og kanskje noen gode vaner..aldri for seint det ..Klem <3
Heldigvis er aldri noe for sent, i hvert fall ikke slikt som gode vaner :). Klem<3
Ja både håp og drømmer er viktige livsingredienser… kan nesten ikke tro at de to kattene er så gamle! Jeg har vært uheldig med de som har komt i min vei men nå drømmer jeg on en ny en, den skal være helsvart…:)
Da får jeg håpe du finner en helsvart katte som lever lenge. De to søstrene her begynner å bli gamle damer, litt støl og stiv. Men her om dagen fanget den ene en mus :).
det har skjedd mye i din ferie iallefall der hjemme ,livet det ruller og går ja uansett hva som skjer rundt en ,og en må tillate seg å drømme,jeg drømmer jeg også,noen drømmer forblir drømmer,men noen går i oppfyllelse også :=) ha en fin dag
Av og til har jeg tenkt at drømmene er det viktigste, ikke alltid det blir like fint når de går i oppfyllelse. Ja, det skjer og skjer i rundt meg. Føler det har en tendens til å gjøre det. Riktig fin dag til deg :).
Jammen har det skjedd mye i ferien din ja. Drømmer er viktige, for drømmer gir oss håp og tro.
Ønsker deg en kjempefin tirsdag <3 🙂
Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene
Syns egentlig ikke noe skjedde i ferie, men du har rett :). Håp og tro må vi ha <3. Takk.
Gode tanker og ord. Ja, det er faktisk det. Vi skal forsette å så. Å leve videre. For uansett alder vi har, skjer det fortsatt nye ting. Livet består av hello and goodbye på godt og vondt.
Takk skal du. ha. Det er så sant <3.
Ja, livet tar sine rare krumspring for oss alle. Jeg har også ryddet i det siste og du verden så mye rart man har i sine gjemmer. Jeg har også egne mønster, tekstiler og diverse liggende til minne om en gang jeg sydde for andre. Rart å se det igjen. Det føles som i går, men samtidig er det liksom hundre år siden. Nå er det nye tak for mitt vedkommende med både saker og ting, pluss helse. Vi får heie på hverandre. Trist med vofsen din da, men du har nok massevis av fine minner og bilder. Noen kommer og noen går heter det jo. Klemsiklem 🙂
Du har også sydd for andre altså. Det er mye en samler opp. Rart med denne tida, så nære og så lenge siden. Jaaa, vi må heie på hverandre.
Har masse bilder ja, av boffen. Sørgelig at tida var kommet. Føler jeg har en mye større frihet, men samtidig er det som hjernen ikke helt har forstått det – for jeg tenker han står bak døra når jeg låser opp hjemme osv. Vemodig er det.