En uendelig rekke, vann og minner. Klesklyper og regn.

 

 

 

Jeg har ferie og fryden og det fantastiske med det, ble annerledes.

Annerledes enn tenkt.

 

Eller, vet ikke hva tanken var.

 

For restriksjonene har store overskrifter.

Men om jeg har kunnet reise, så har jeg ikke kunnet likevel. For mange begrensinger i alle hjørner og ledd.

 

Så jeg satte meg ned.

Og der ble jeg sittende.

 

 

Nå er jeg kommet en drøy uke ut i ferien. Etter å ha fulgt innfallsmetoden og forska i meg sjøl, har jeg funnet ut at det er krevende.

Spesielt når energi og tiltak er fryktelig fraværende.

 

Jeg har bosatt meg i en serie, gråter og ler og slipper fri fra tankene.

Tunge tanker om tiden som bare har gått.

Gått og gått.

 

Fordi leieboer har sagt opp og har ting stående rundt omkring, måtte en rydding til.

Som førte til forrige innlegg.

Men som har sysselsatt meg inn i mellom alt ingenting.

 

 

Hadde ikke lyst til at alt babytøyet, som ble dynket av regn, skulle kastes.

Så det ble vask, logistikk og utnyttelse av alle mulige tørkeplasser inni mellom regn og sol.

 

 

Det ble så  tydelig at tid er en fryktelig flytende substans.

Alle disse plaggene, som var i bruk.

 

– Var det ikke i går da?

 

Tid.

 

Jeg har blitt en godt voksen dame med barn som er enda voksnere enn hva jeg var.

 

– Så hvorfor gjemme på alt dette?

 

Plagg som er i nesten 30 år og godt over 20 år.

 

Minner.

 

Plagga har de små barna i seg.

Mine barns barndom.

 

Det er ikke min jobb å kaste de.

Derfor vasker jeg.

Henger opp og legger sammen.

 

 

 

Ferien min.

Innelåst med minner og manko av energi.

 

Mange interessante tanker er tenkt.

Tårer er grått.

Mye finner jeg fram til.

 

Men hittil har ferien vært krevende.

Alt og ingenting.

Noe sol.

Noe regn.

Og midt i alt en passiv dame som prøver.