I går kjøpte jeg meg en akrylfarge. Farger er som ord. Jeg elsker, faktisk elsker, begge. Men noen gang må de pauses. Da blir det stille.

 

 

Det blir stille, men ikke fargeløst.

Til tross for at det er hvitt.

Ute.

For det er den tida det ser ut som, ute.

Men om noen dager vil det nok bli annerledes. Yr sier røde temperaturer framover.

 

I dag er det mange minus.

 

I går kjøpte jeg den varmeste fargen, oransje.

Den skal få plass attmed de andre. De har stått i fred der på benken.

Akvarellskrinet jeg fikk i fjor har jeg bare åpna.

Oljemalinga mi vet jeg ikke tilstanden til.

Fargepulveret til temperamalinga er holdbart, men veit jeg av oppskrifta på eggtemperaen…

 

Ord er som farger.

De kan stables opp på så mange måter.

De kan «male» de vakreste «bilder».

Men de kan rive sundt, ødelegge.

Ord må behandles varsomt, med varme og kjærlighet.

 

 

For meg går de noen ganger i dvale.

Om dagen er de gått i hi.

Å skrive orda har alltid vært enklere enn å bruke de i snakk.

Når atmosfæren er trygg, folk vil en vel og en har sovet godt, da kan de komme trillende og sprudlende slik at en sjøl blir overraska.

Når atmosfæren er spiss og konkurrerende fiendtlig, da går alle «dører» i hjernen i vranglås og orda er borte.

 

 

Om dagen skjer det for mye og det skjer så lite.

Og det har skjedd.

Skjedd så mangt unevnelig.

For mye som ikke er delbart.

 

 

Og så er det alt det andre.

Det som skjer for andre.

De som står i det.

Alle på sine vis.

I sorg og glede.

 

 

For folk dør, sjøl om det snar er jul.

Og jeg baker.

I dag blir det lefse.

Så skal jeg pakke en bag for styrketrening.

En bag for samling.

Og en bag for trening i basseng.

 

 

Lefse og bager.

Dagen i dag.

Dagen som er hvit.

Kald er den også.

En tirsdag i desember.

 

 

 

♥