I 31 år har den vært en merkedag. 2. desember. Da kom mellomste.
GRATULERER!
I 10 år av åra har jeg lagt inn gratulasjon til henne her.
Med det skjønner jeg at denne bloggen ble 10 år dette året. Ser at første innlegg ble posta 16. januar i 2014. Det var et innlegg som pekte mot en annen blogg jeg hadde en stund (for så vidt har jeg den ennå).
I dag er det mellomste som fyller år.
Dette bildet er fra i sommer. Vi er på Tautra i Frosta. En nydelig tur.
I dag har hun en rolig feiring med sin kjære og samboer, lillesøster og hennes kjære. De spilte forskjellige brettspill fortalte hun da jeg ringte for å gratulere.
Feiringa var på lørdag.
De har gått fort disse åra, fra hun kom til verden på St. Olav. Vi bodde i Trondheim til hun var 4,5 år.
I dag er det i alle fall 31 år siden hun kom inn i livet mitt.
Så har vi landa i desember. Og jeg i hjemmets lune rede.
Til tross for pluss over 10, har jeg tent opp i ovnen da jeg kom hjem.
Jeg har vært på farten.
På torsdag pakka yngste og jeg sekk og veske.
Først var det legetime for mor. Så besøkte vi yngste søster som gledde seg til å få katt i huset, før vi dro tilbake til mor. Der hadde vi middag og en rolig kveld.
Vi skulle overnatte.
Jeg sov ikke godt den natta, grudde meg nok til neste dag. Det er vær og føre som gjør sitt, om ting går…
Det var det sammen angående legetimen til mor, kom jeg meg opp til henne?
Bratt og glatt er ingen god kombinasjon.
Jeg fikk mange timer våkne den natta og da jeg sovna våkna huset.
Vi skulle til Trondheim, mor skulle være med. Så det var mye å pakke, mye å huske. Jeg kjente at det var stramme muskler i nakken, for var det glatte partier?
Regn og underkjølte veier er ikke drømmeføre.
Det var mørkt da vi var framme hos mellomste søster, heldigvis gikk turen bra, vi kom fram.
Feiring av svoger som fylte år, god middag og kaker.
Mellomste kom også utover og hun og yngste fletta seg sammen i glede over å møtes.
Ene svigersønnen til min mellomste søster kom med sine to herlige døtrer; to og seks år. Så vi var tre sett søstrer og alle tror jeg hadde en hyggelig kveld.
Neste dag våkna jeg til dette.
Vi hadde det rolig etter frokost og før neste program.
Mor slapper av under adventsstjerna.
Klokka to skulle hele gjengen ned til mi mellomste, hun hadde bedt inn både venner, foreldre, besteforeldre og tanter. Vennene hennes snakka om dette, at det var fint å mikse slekt, generasjoner og venner. Hun fyller år og syntes det var en fin anledning til å be sammen.
En av mine tanteunger kom innom med sin nye, lille gutt. Veldig koselig å se enda en generasjon dukke opp.
En del av oss skulle på konsert for kjæresten til den nybakte mamma’en synger i kor.
Koret feiret 20 år.
Vi kom oss nedover på glatta til Verkstedshallen.
Det skulle være overraskinger underveis var det lova.
Da koret gikk på scena var Stein Torleif Bjella den første overraskelsen og artisten. Han skulle videre til sin egen konsert etterpå.
Etter pausen kom flere med gratulasjoner over storskjerm, blant anna Prepple fra Dumdum Boys.
Jeg hadde tenkt over trønderske artister som var kjent og en av de eldste i tralten er Åge Aleksandersen.
Han kom også.
Svartlamon Hardkor holdt trøkken, masse herlig musikk og folk var begeistra.
For meg ble det lenge å stå, måtte ut å finne meg noe å sitte på flere ganger.
Etterpå var det godt å komme seg «hjem».
Der satt mor og svoger, de hadde det bra, men mor var trøtt.
I dag kjørte vi hjem igjen, veiene var fine. Temperaturen var helt utrolig for 1. desember.
Da var vi bare mor og meg. Vi stoppa på returen og kjøpte oss middag. Det brant flammer, det var juletre og nesten alle bord opptatt. Men veldig stemningsfullt og godt med mat.
Mor var sliten da hun satte seg i stolen sin hjemme hos seg sjøl.
Jeg pakka ut, tente opp i ovnen hennes og koka kaffe.
Nå er jeg hjemme i mitt eget hus.
Det er så godt.
Og så har jeg enda to feriedager igjen.
Den tanken er fantastisk nydelig etter en hard helg i Trondheim.
Nå er det nok ikke dagen som er fortumla, det er nok meg. Dagen ligger rolig foran. Kanskje likevel travlere enn jeg liker.
Jeg har en uke ferie.
Dagen i går var lang. Den starta i åttetida, først i halvsju tida på kvelden kunne jeg slappe av.
Da hadde jeg vært i gang med klarering, utskrifter og tenke gjennom.
Underveis oppdager jeg at mor ikke har middag.
Alle oppgaver utover dagen ble plassert, hadde laget meg en liste over det jeg skulle huske. Klokka ti sitter yngste, for hun kom kvelden før, og jeg i bilen.
Ja, da jeg gikk der og venta henne kvelden før, tente opp i ovnen og tente talglys. Tida passerte ankomst med god margin, uten noen buss kom. Men mørket hadde kommet for lengst, ville bussen stoppe ved oppkjørselen eller stoppe ved busstoppet litt lengre borte…
Og så kom bussen, tydelig prøvde den å kjøre igjen tida og passerte oppkjørselen… og så passerte den også busstoppen, i full fart.
Jeg ringer.
Nei, hun var ikke kommet til fjellovergangen ennå, mente hun.
Men så hadde hun ikke en gang merka at hun sjøl hadde sovna, er ikke så greit når natta hadde vært på nattoget.
Hun hadde passert med bussen.
– Gå av, så kommer jeg, sa jeg. Blåste ut alle lys og satte meg i bilen. Hvor ville jeg finne henne?
Da jeg kommer til busstoppen som jeg regna med, ser jeg et lys bak busskuret. Tok sjansen på at det var henne, og det var det. Hun måtte bare et ærend.
I går ble hun med meg på jobb.
Hun er sosial, så da det kom besøk av to eldre damer serverte hun kaffe, snakka og viste interesse. Da dørene stengte for et møte, gikk hun seg en lang tur og kom tilbake akkurat da det var tide for en kaffekopp.
Så gikk turen hjemover der jeg glemte å henge opp plakater (må muligens ta en tur i dag, ferie eller ikke).
Vi kom oss opp bakkene hos mor etter arbeidsdagen var ferdig og jeg gikk i gang med middag. Så da klokka var halv seks kunne vi sette oss til å spise og jeg kunne slappe skikkelig av for første gang denne dagen.
Mor hadde fyrt i ovnen, så det var vilt varmt. Det gikk som det måtte, vi sovna, både yngste og jeg. Våkna like før hjemmetjenesten kom og hadde begynt å rydde. Nesten helt ødelagt.
Vi kom oss hjem til slutt, snakka, bestemte oss for en film. Men filmen var både stikkende, håpløs og slitsom. Skjønte det bare var en ting å gjøre.
Legge seg.
Så da jeg våkner i dag litt over åtte, egentlig ville jeg bare sove videre, meeen… Jeg hadde en full papirdunk og bossbilen kom for å hente i dag, så det var bare -.
Kledde på meg, tok på meg piggsko og trippa ned med dunken. Etter å ha fylt materen, fuglene maste så, rusla jeg tilbake til senga.
Nå sovna jeg ikke, så etter litt sto jeg opp og kokte opp vann.
Så her sitter jeg. Koppen med matcha-te er drukket. Glasset med limevann er ikke tømt.
Yngste sover. Hun skal få sove til hun våkner.
I dag skal vi være hjemme, muligens henge opp plakater og en tur i butikk. Så må vi kanskje bake begge to, til lørdag. Da mellomste har bedt sammen masse folk og vi har lova -.
I morgen, fredag og fram til søndag er disse feriedagene opptatte. Men mandag og tirsdag i neste uke skal jeg ingen ting, bare tenke noen juletanker. Om ikke helga har brukt meg opp da.
I går var ett av punkta i møtet at jeg skal pensjonere meg neste sommer. Kanskje jeg kunne bli med i venneforeninga ble jeg spurt om. Svaret kom spontant, når jeg blir pensjonert skal jeg ikke ha en enda plan, ikke melde meg inn i noe, ingenting, jeg vil gjøre ingen ting såpass lenge at det blir kjedelig. Da, når jeg har begynt å kjede meg, da skal jeg begynne å tenke…
Men enn så lenge er det nok.
Ser sola har krøpet lengre ned over fjellsida, tror jeg skal sette en vask og la dagen komme med sitt.
Midt i uka og livet jogger avgårde. Er det meste en test spekulerer jeg på…
Jeg rulla hjemover og følte lykke. På himmelen hang en halv måne.
Dagen var gjennomført… og en halv uke.
Føler jeg er gjennom en oppvåkning.
Kanskje er det en test?
Fikk et slags svar som gikk i den retninga da jeg la ut spørsmålet «hvordan få motgang til å bli medgang». Spørsmålet stilte jeg på en spirituell side. Jeg fikk noen svar som jeg måtte tenke over.
Er det noe jeg ikke lærer?
Da jeg skrev siste innlegg på søndagskvelden, begynte sidesynet mitt å forsvinne mens jeg skrev, fikk kikkertsyn. Det gikk over etter kanskje 10 minutter, kanskje mer. Jeg tenkte at nå er jeg for sliten, altså, jeg ble ikke redd.
Og så begynte ting å klareres i tankene, at jeg prøver å fylle et beger jeg aldri klarer fylle.
Eldre, ensomhet og fokuset folk har -.
Jeg vil lete etter kunnskap om temaet, men jeg må til å skifte fokus. Jeg kan ikke tillate at jeg sjøl går under av å ta meg av andre.
Kanskje handla all motgang det siste om å få meg til å våkne. Jeg kan ikke fortsette slik.
Og så fortsetter jeg likevel, for det at jeg er billøs gjør at jeg må være i ro, kan ikke dra på besøk.
Jeg fikk to dager med god arbeidsro, sjøl om jeg absolutt skulle hatt bil, vært på museet, sett og ordna etter vind og vær. Men jeg utsatte alt jeg skulle, fant andre løsninger, delegerte.
I dag ville jeg prøve å få låne en bil, uten at jeg behøvde det egentlig… for å dra på besøk.
Må si jeg nesten følte en barnslig fortvilelse over vanskelighetene jeg møtte og fikk lyst til å sette meg ned å tute som en unge. For det viste seg være temmelig umulig å komme inn til sentrum og leiebil.
Skolebusser som kjørte tom på returen var det ikke mulig å få sitte på med.
Så enden var nesten komisk…
Etter nei-mennesker og regler, fant jeg et menneske som fant løsning. Ikke i skolebussene som gikk tomme tilbake, nei da, for det var ikke lov å sitte på med dem. Men det er noe som heter bestillingstransport, som har hver sin dag til de forskjellige stedene i kommunen. Nå var det ikke her jeg bor sin tur i dag, men likevel ble det satt opp tur. En hel liten buss kom for å hente meg de nesten to milene inn hit jeg bor. Og i glede over dette sa jeg ingenting om at jeg er 50% uføretrygda, jeg betalte med glede en en full billett. Det skulle bare mangle, jeg kunne ha betalt to billetter om det skulle være.
Jeg kom meg inn til sentrum og fikk låne en bitteliten bil. En Ford KA. Som jeg litt nervøst satte meg bak rattet for å skulle kjøre. Det hadde kommet et lag snø og bilen var så liten at jeg som har vanskelig å holde meg nede på fartsgrensen plutselig fikk vanskeligheter med å kjøre fort nok.
Jeg klarte ikke komme meg opp bakkene til mor, glatt som det var, så jeg gikk både opp og ned uten å falle. Og mor var overlykkelig og syntes jeg kunne ha overnatta.
Jeg sa at dette bilstyret og det å komme seg til sentrum hadde tatt all kapasiteten i dag. Så i morgen må jeg jobbe. Og ellers hadde jeg meldt meg på et møte om svindel som banken og politiet hadde invitert til.
Nå trodde jeg først invitasjonen var et forsøk på svindel og meldte fra til banken. Men møtet var ordentlig det. Og det var interessant.
Etter dette, etter en tur innom butikken for å bunkre opp, for det begynte å gå tomt etter den siste tids bilproblemer.
Og da, etter å ha løst alle disse oppgavene; kjørt og parkert en fremmed bitteliten bil på en trang parkeringsplass etter alt strevet for å få tak i bilen…
Må nesten fortelle at like etter møtet hadde starta ble det ropt opp at to biler måtte flyttes, fordi de sto parkert feil og de sa den ene var en Kira eller Kia, da var jeg overbevis om at det var meg… bilnummeret på bilen jeg lånte hadde jeg ikke festa meg ved. Nå var det ikke jeg som var den uheldige, så kunne gå inn igjen å ta meg en kopp kaffe mens vi venta på at biler ble flytta.
Men da jeg altså satt der i bilen, kjente at jeg begynte å bli tryggere og greidde komme opp i fartsgrensa. Turen gikk hjemover. Det kom musikk ut av høytalerne og en halv måne hang der oppe på himmelen, da kjente jeg at jeg var lykkelig og at jeg hadde bestått dagen.
Nå skal bilen min være fit for fight på fredag, en dyr affære – men det er underordna, bare bilen, livet og alt fungerer.
Og endelig skjønner jeg at jeg kan ikke fylle et beger av ensomhet, det var kanskje det jeg skulle skjønne. Vi er alle ansvarlige for våre liv og kan ikke ta på oss liva til andre.
Søndagskveld og mørket kommer tidligere. Jeg sitter i et kaldt hus med pledd rundt meg. Og det føles godt.
For å si det enkelt, jeg strever.
Ja, veit…
Det er mest strev jeg skriver om. Men mener sjøl at det ikke er bare det.
Nå har det vært nesten bare det, må innrømmes.
Kombinasjonen bil, helse, vær og økonomi -.
Før helga gikk jeg i stå. Med å finne ut. For det kom liksom bare mer og mer.
Plutselig var været ille igjen, meldinger opp i orkan i kasta.
Så på fredag bestemte jeg meg for å dra til mor…været og om lyset skulle gå hos henne -.
Mulig jeg lever in the old times, det er lenge siden lyset har gått, egentlig.
Så jeg sitter jeg på verkstedet fredag, venter på at bilen skal bli reparert mens jeg jobber med jobbegreier.
– Snart ferdig nå, sier han som jobber i verkstedsbutikken.
Det viste seg at bilen var ikke det. Overhodet ikke det. For de fant mer, «mer» som i at bilen ikke kunne kjøres.
Skal ikke utbrodere følelsen.
Utenom at den var både rutete og prikkete.
Under over under, jeg huska både på å ta med meg nøkler, bag og slikt en må ha, ut av bilen da jeg ble henta.
Det var lillesøster som forbarma seg, før hun fikk besøk og plassert en avtalt avtale.
Mens jeg venter på at hun skulle bli ferdig slik at vi kunne dra videre, gikk jeg ut. Så mot sola som var gått ned bakom fjellet, mens vinden var i ferd med å øke styrke og luften var varm, nesten som en sommerdag.
Nå har jeg vært hos mor fram til i dag.
På fredagskvelden spurte jeg mor om hvordan hun hadde det.
– Jeg har det bra, sa hun.
– Nå, …
Plutselig så jeg ensomheta hennes. Jeg ble helt overmanna av den følelsen hun på en måte formidla uten ord.
Jeg dukka ansiktet ned i skjorta jeg hadde på meg, for tårene trengte seg fram og jeg ønska ikke vise de. Styrken i følelsen var for sterk.
Mor som i en alder av 88 måtte venne seg til å være alene. Som alltid har hatt folk rundt seg. Som ikke hadde fått prøvd det i hele sitt liv. Før hun ble det. Veldig ensom.
Jeg tenkte tilbake til meg sjøl som 16 åring, som måtte flytte på hybel fordi jeg bodde for langt unna videregående. Og sjøl om jeg likte godt å flytte var søndagskvelden ensomme, når jeg kom tilbake til hybellukta, hadde reist i fra foreldre og søsken, mens jeg pakka ut bagen med toalettsaker, rene klær og kanskje et brød eller en middagsrest… eller begge deler. Da var det tomt i hele meg. Grusomt tomt.
Kanskje er det enda verre og ha levd i denne ensomheten i fire år og vite at slik er det.
Kanskje føles det som en desperasjon.
Jeg er herda. Jeg liker selskapet med meg sjøl, der jeg er alene. Som koser meg med å være alene.
Fortalte opplevelsen om mormora til eldstemann. Han ble tykk i målet og svarte at neste gang han kom måtte vi dra til henne og overnatte.
Lillesøster kom og henta meg og etter vi hadde spist skolebrød, for i går bakte jeg hos mor, kjørte hun meg hjem i ettermiddag.
Jeg har skrudd opp varmen, fyrt opp i ovnen, tent talglys og så tar denne praten med deg, dere og meg sjøl -.
Den eneste jeg er sikker på er at jeg må ringe verkstedet i morgen klokka 7.
Så får jeg ta dagen etter hvordan den samtalen blir.
Tror jeg skal klare å få til det sedvanlige mandagsmøtet, ett eller annet sted.
Timen for blodprøve, som ble utsatt fra forrige uke, kanskje får jeg tatt den eller utsatt den en gang til. Alt avhenger av den samtalen i morgen. Men jeg vet at den eneste bussen inn til sentrum går ti over åtte… dvs., et annet busselskap kjører innover på ettermiddagen.
Grisgrendte strøk, sier jeg bare…
Egentlig er det bare å slå av tanken.
Og økonomien i dette…, jeg vet bare at jeg må klare det. Og all erfaring har vist meg at det gjør en. En klarer det.
Men nå ønsker jeg meg noen saftige oppturer, blir så kjedelig å øve på det samme hele tiden.
Det er fantastisk godt å sitte under et ullpledd, men talglys som kaster sitt skinn. At vinden ennå suser utenfor, om mye roligere.
Denne tida når mørket omringer en for så å ta enda et bedre grep. Over en måned ennå, blir det verre. Jeg får tenne talglys.
Om en drøy måned snur sola. Da begynner det å lysne igjen.
Men nå får jeg tenne talglys.
For det er viktig å finne fram til det som er koselig.
Det som lager hygge.
Jeg kom nettopp opp fra kontoret.
Nå jobber jeg med jula. Et førjulsarrangement.
Tok sjansen og tok bilen i dag tidlig for å hente noen bøker på biblioteket. Så at regnet hadde pause. Kom meg nesten til sentrum. Da begynte det regne. Det regna likevel ikke så intenst som turen hjem på mandagkskvelden og det hjalp godt at det var lyse dagen.
Fikk første påmelding til arrangementet i desember også.
Kjørte innom bilverkstedet og de fant ut den var en stang som vindusviskerne var festa til som hadde gått i stykker.
Etter jeg var kommet hjem ble jeg ringt opp om at denne stangen kosta 7 tusenlapper. Men verkstedet skulle se om de fant brukte, de ville ikke rekke komme fram til fredagen når jeg har time på bilverkstedet.
Kjente jeg ble lei av at det skal være så mange problemer. Og jeg er klar over at bilen begynner å bli gammel. Det er mulig den begynner å koste for mye.
Skal ha den på EU-kontroll innen 1. mars.
Bil må jeg ha slik jeg bor.
Men det er ikke anna å gjøre enn gå på og finne løsninger.
Det er blitt kveld.
Jeg skriver litt, så finner jeg på andre ting… typisk meg. Litt fragmentert.
I morgen skal jeg ingen steder, bare jobbe og være hjemme.
Har vurdert om jeg skal begynne å bake til jul, for det er bare å fryse ned.
Var det ikke lengre siden…tenkt jeg. Og det er en god tanke.
Når en skjønner at tiden faktisk har gått saktere enn en trodde.
Det er dagens dato som fører meg inn på disse tankene, mens himlene i det siste har vært helt surrealistisk.
Skreiv jeg om dette i fjor tenkte jeg, på datoen…
Så jeg kikka etter og så at dagen før og etter i fjor posta jeg innlegg. Men ikke på datoen.
Når var det da?
Når ble jeg så fiksert på 11:11. Og da ser jeg at det er ikke lengre siden enn i september i fjor jeg fikk øynene opp for disse tallene.
Jeg må skrive i dag, tenkte jeg, noe veldig dypt. For kanskje jeg forstår mer akkurat i dag.
Dagen ble isteden av de mer strevsomme.
Først var det strevsomt det jeg jobba med i dag.
Så henta jeg mor, vi skulle på besøk.
Etterpå var jeg mildt sagt sliten.
På tur hjem var det ingen vakre himler.
Det regna.
Da jeg hadde kjørt langt under halvparten stoppa den ene vindusviskeren. Den andre gikk som en motor, den på andre sida. Plutselig stoppa den også. Det regna enda mer og var skikkelig mørkt.
Det ble mange stopp på tur hjem, for å tørke av vinduet.
Hva gjør en når slikt skjer?
I morgen er det først blodprøve og etterpå museum…
Blir det vakre himler i morgen?
Nei, det blir regn…
Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre i morgen. Får nok bare se an når jeg våkner antakelig. Høljer regnet ned kan jeg ikke legge ut å kjøre.
Jeg skal vei å se om B12-vitaminen har økt, for på fredag skal jeg til lege, både for å snakke om MR-bildene og fingrene, om B12 nivået har økt og i hele tatt. Tenkte også å høre om røntgenbildene viste noe. Det slipper jeg, ble ringt opp dagen etter jeg tok bildene. Lilletåen min var faktisk knekt, så det vet jeg.
Herremin for en katastrofe jeg er.
Men vakker himmel har jeg over meg.
Og det kommer nye dager, med både det ene og det andre.
Men dagen i dag var en dårlig portal inn til de nye og store tanker med fantastisk fine hendelser.
Det er farsdag, så det passa best å svare på oppgaven slik som følgende.
Det er helg og ny utfordring fra Utifriluft. Denne helga er det bokstaven K som er helgeutfordringa.
Det er så mye som begynner på K, men i og med at det er farsdag må det bli navnet Kåre. For det het far.
Han ble født i 1924 og gifta seg med mor etter han var noen og tredve. Da de møttes gikk bestemmelsen fort. Tror de forlova seg bare etter noen måneder. Jeg ble født et par år etter. Men jeg skulle hatt en storebror, for så vidt har jeg en storebror. Han døde bare etter 5 dager fordi han var født alt for tidlig. Så sjøl om jeg er den eldste slik sett, var ikke jeg den første.
Far var en snill far og visste ikke det beste han skulle gjøre for oss. Sine tre døtre.
Han sang og tralla, han var frisk og positiv med glimt i øye. Av de som tok i et tak. På sin eldre dager hørte jeg aldri han klaga, da kroppen begynte å svikte. Jeg var med han på mange helserelaterte besøk og far var alltid like smilende.
Sist helg, da det var Aller helgens helg, var jeg lei meg fodt jeg ikke fikk satt ned lyng og lys på grava. Så jeg ba han om unnskyldning for det. Og det tror jeg at jeg fikk.
Denne helga var mellomste søster her og hun fikk ordna det.
Livet og døden.
Nå er det snart fire år siden far døde. År som har gått fort.
Dyp og dyster bergtok sounden meg, tror det er noen år siden første møtet. Det var på TikTok av alle verdens plasser.
Som i form av en video jeg ble veldig begeistra av.
Denne var den første.
Den kom i mange varianter, den dansende jenta i svart-hvitt.
Tror jeg kan ha en hang til det dystre.
Musikken tenkte jeg kanskje var noe gammelt, eller så tenkte jeg ikke – bare at jeg likte det sugende mørket i musikken.
– På torsdag skal jeg på konsert, sa yngste en dag tidligere i uka.
Hun nevnte et navn, men det sa meg ingen ting og ba henne sende en link da ho sa den kunne ligne Depeche Mode og kanskje også Nick Cave.
Så sende hun en link med gruppa.
Og der var den. Musikken fra videoer som hadde begeistra meg for noen år siden.
De skulle spille på Sentrum scene, fortalte yngste.
Molchat Doma heter gruppa, som visst nok betyr husene er stille.
Gruppa ble etablert i 2017 og befinner seg i skjæringspunktet mellom post-punk, new-wave og synth-pop.
De kommer fra Minsk, men er flyttet til Los Angeles.
Det var i 2020 de gikk viralt på TikTok. Dette førte til at de ble kjent.
Liker en band som The Cure, Depeche Mode blant anna, vil en like denne musikken, sto det i omtalen før konserten.
Jeg skulle gjerne vært med på konserten, men har ikke snakka med yngste om hva hun syntes.
Men jeg fikk meg en grundig gjennomgang med musikken deres og er blitt kjent med et nytt band.
Jeg elsker det å bli kjent med ny musikk.
Så jeg forstår meg sjøl godt hvorfor dating med menn på min egen alder som liker P1+ ikke går.
Derfor like greit å ikke date.
Men musikk vil jeg ha.
I omtalen av konserten ser jeg en overskrift «Mektig postpunk fra øst» og vurdert til 5 (6). Avslutningsvis sto det at det var et fornøyd publikum som gikk ut etter konserten.
