En oppfordring til å legge ut et vinterbilde må tas imot.
Det er Utifriluft som spør oss og oppfordrer oss om å vise det vinterbildet vil liker best i arkivet.
Jeg har gått igjennom bilder fra vinteren, og havner på dette.
Det var tatt før jul.
Det var så mange spor rundt om på gården.
Her hadde en hare hoppet avsted. Fra noe og til noe annet.
Det bildet vil jeg dele.
♥
Enda mer snø. Enda en helg. Jeg har fri, noe er på programmet likevel.
Det har vært en heidundrende uke.
I går måtte jeg spekulere på hvilken stjerne jeg var født under…
En kan si at ting ikke legger seg til.
Jeg rygga meg ned oppkjørselen i går, redd for å sette meg fast i snøkavet, men med rimelig tid disponert til det jeg skulle.
Avtale på museet.
Jeg måtte innom kontoret en tur.
Kom meg ned på veien, holdt på å kjøre meg fast et par ganger. men det gikk.
Etter veiene var det slush.
Framme ved kontoret fikk jeg parkert nærme dørene.
Jeg skulle ta med meg en hel masse.
To pakker var lange og smale, med lengde på over to meter.
Jeg fikk pakka sammen, bært alt utover gangene med å ta pakkene i etapper.
Tar også med meg en bunke med permer.
Tar opp bakluka på bilen…det vil si, jeg prøver å ta opp bakluka.
Den er ikke til å rikke.
Rundt meg er det snøkav, tida til avtalen krymper og jeg får ikke opp bakluka der veien til framtida går igjennom.
Følelsen av at jeg har desperat lyst til å skrike, sparke til bilen, ja riktig filleriste den, er så absolutt sterkt til stede.
Jeg åpner den ene døra, jeg åpner den andre, jeg fyker rundt bilen og trykker på nøklene for å få låsen til luka til å åpne seg.
Denne opptreden har jeg på torget foran rådhuset med fullt av kontorer på tribuneplass.
Ikke det at jeg brydde meg.
Kan hende det så komisk ut, litt slik mister Bean.
Men samme søren, det kunne altså ikke brydd meg mindre.
Det jeg beit meg merke til var at ingen hjelpsomme sjeler dukka opp.
Til slutt måtte jeg prøve å se om jeg fikk inn de lange pakkene inn gjennom ene bildøra, men som jeg trodde var helt umulig.
Jeg prøver den ene døra bak.
Det går ikke.
Så prøvde jeg døra foran, min sin.
Under over under, der fikk jeg tredd den lange pakken inn.
Enorm lettelse.
Der og da dukka det opp et menneske i snøkavet, med et snev av hjelpegen.
– Du kommer deg ikke inn i bilen, sa han.
Og det stemte, om jeg ikke var noe som kunne ha likhet med et slangemenneske.
– Det er bedre om du tar det inn fra andre siden, sa mannen.
Så jeg skjønte at observasjonene var helt riktige.
Ut med den lange pakken, inn på andre siden og så hente den andre som var like lang.
Til slutt var den store kofferten, de lange pakkene, to kortere, pakkene med lykter i, permene og veskene og sekkene på plass inne i bilen.
Og jeg hadde alt for lite tid til avtalen.
Fikk sakt i fra.
Kom meg til slutt fram, etter å ha kjørt noen mil på veier som plutselig kunne få bilen til å gjøre ting jeg ikke ville. Men heldigvis gikk det bra, jeg kom fram.
Og da hadde jeg bærehjelp. Til alt overmål åpna bakluka seg også, den hadde bare vært fosset fast.
Der ble det også en en hyggelig dag.
Temaet var foto, gjenstandsfotografering.
Alle pakker ble pakka ut og satt sammen.
Alt var glemt.
Alt strevet og all frustrasjon.
Men uka som er over har hatt en del av det.
Frustrasjoner.
Slik som at to ganger lasta jeg ned dokumenter som jeg jobba i, neste dag da jeg tok de opp var alt jeg hadde gjort borte.
Og her var det snakk om tidsfrister.
Men jeg ble ferdig.
Med å sette inn det ekstra giret ble alt levert til tide.
I tillegg har det vært møter på kveldstid, og mye rakk jeg ikke. Men jeg må også rekke det, i en tid jeg ikke vet når er…
For travelheta fortsetter ut i neste uke.
Men så håper jeg det roer seg.
I helga tar jeg fri, trenger det.
Jentene mine kom i gårkveld, vi skal etter hvert ut i snøen, hente inn ved, handel for mor og planen er å lage middag for henne.
Og i tillegg skal vi slappe av.
Akkurat det gleder jeg meg skikkelig mye til.
Og jeg vil ikke være født under en uheldig stjerne, så det er jeg IKKE.
Kanskje jeg bare skal lære en lekse om frustrasjon.
Nyt lørdagen, om det er sol eller regn, snø og kav.
Nyte dagen er uansett det beste.
♥
En liten snartur innom. Travle dager som må ballanseres av. Snart står helga igjen foran oss. Det er godt.
Den uka her har vært full av møter, tidsfrister og ting som må bli ferdig.
Jeg har pakka sammen hjemmekontoret og er tilbake på mitt eget kontor.
Første dagen så jeg ikke et menneske, senere har det vært bedre.
Den uka her er det jobb hver dag, tross min halve stilling.
Har et par ting jeg egentlig må bli ferdig med i dag, før bibliotek.
Kjenner jeg har for lite energi til dette løpet.
Liksom all spirit er borte.
Håper den kommer tilbake.
Tror jeg må ta meg ut en uke ferie snart.
Se om det hjelper.
Det snør fortsatt.
I går var det slush, så bilen står nede i oppkjørselen. Kjørte meg fast på tur ned også, men greidde til slutt å få meg løs. Opp igjen om kvelden var ingen vits å prøve på.
Jeg hadde nok med å trappe meg gjennom snøen oppover, så søppeldunkene jeg var nede med om morgenen la jeg bare foran bilen så de ikke havnet ute i veibanen.
Jeg gleder meg til bare veie, sol på himmelen og varme mot huden.
Det har blåst, regnet eller snødd og vært dårlig vær i hele 2022.
Prøver å ikke bekymre meg, prøver å være i nu’et.
Jobber hardt med det. Noen ganger holder det hardt å få det til.
Men jeg tror det for det meste går bra…
(-og mens jeg skriver her får jeg en telefon fra han som sa han kunne brøyte gjennom vinteren, så når har jeg flyttet bilen og veien blir brøytet. Nydelig! Nå er det jobb.).
Ønsker deg en fin torsdag.
♥
Sola har krøpet langt ned i fjellsida på andre sida av fjellet. Snart skinner den på meg.
Kanskje bare om en halv uke er de første solstrålene på stueveggen.
Ubeskrivelig god tanke.
Det er fredag, en god dag.
Har planer om noe hjemmekontor, har faktisk kommet i den situasjonen at jeg har timer i minus.
Det er uvant, men regner med jeg skal komme meg på plussida greit.
Jeg er litt tung i kroppen. Tåler ikke så mye før jeg blir sittende med haka på knærne.
Tror jeg bare aksepterer at det er slik.
Har prøvd så lenge å kjempe imot, uten at det hjelper en tøddel.
OK, liksom, nå har jeg langstirren, da er det slik.
Får nok bare akseptere.
I går hadde jeg en dag som krevde forbausende mye planlegging, en enkel handling iverksatte mange avtaler.
Mora mi skulle ta tredje vaksine, da det var hennes tur før jul, følte hun det var for tett oppi alt hun hadde vært igjennom da.
Hun fikk en time på nyåret, men den dagen kom jeg meg ikke opp dit hun bodde på grunn av snøen.
Nå hadde det vært bart noen dager, men slik skulle det ikke bli.
Plutselig kom det et stort og massivt snøfall.
Det betydde problemer.
Først var det om jeg kom meg ned på veien her jeg bor.
Sendte melding til han som lovte, men der var traktoren på reparasjon.
Vurderte å begynne å grave, men tok så kontakt med en annen en.
Der fikk jeg ja med en gang, så lettelsen var stor.
Fikk mor til å ringe naboen sin, om han kunne kjøre mor ned den bratteste kneika.
Til slutt var det veien bort til huset hennes. Om noen kunne dra over den.
Snø altså.
Etter et møte på teams i går, var det ut å grave fram bilen å få bort snøen rundt den.
Da jeg var framme og skulle opp i boligfeltet mor bor i, kom en traktor bak meg.
Jeg kjørte bilen til siden og traktoren begynte å brøyte opp de siste og bratteste bakken.
Og vet dere hva han gjorde, tror han skjønte, han sandstrødde veien helt opp.
Det førte til at jeg klarte å kjøre helt opp. Så vi kunne avbestille naboen.
Vaksinasjonen foregår i en idrettshall, så først var det å være med til mors plass.
Etterpå var det å flytte bilen til andre sida av huset der folk slippes ut etterpå.
Da hun var ferdig var jeg innom butikken for å handle for henne.
Så var det returen, og heldigvis var veiene slik at jeg kom meg opp.
Det blir noen vendinger.
Etter en kaffekopp gikk turen til noen timer på biblioteket.
Heldigvis en rolig ettremiddag.
Og med nye briller riktig kosa jeg meg, plutselig gikk det greit å sette bøker på plass, se og finne ut.
Himmel, for en forskjell.
Lånte med meg ikke mindre enn tre bøker, en novellesamling, en roman og en sakprosa om barn i Norge som lever under fattigdomsgrensa.
Ellers er jeg i gang med å lese om Tibetanske riter.
Det er fredag.
Jeg skal lage meg en juice og har skåret opp innholdet.
Og så skal jeg prøve å gjøre slikt som jeg får energien opp av.
For det er så mye jeg har lyst til.
Fantastisk fin fredag til deg.
♥
Så er vi ved en spektakulær dato. 02.02.2022, fantastisk! En slik dag en kunne ha gjort noe spesielt i.
Er du opptatt av slike spesielle datoer?
Jeg syns datoen er artig, men sjøl er jeg opptatt av helt andre ting.
Vet ikke om det kan ha med mitt litt skakkjørte liv, eller nye briller.
Det høres litt fælt ut å si skakkjørt…men det er langt unna perfekt liv…hva enn det nå er.
Og til tross for alt, har jeg det for det meste bra.
Om helsa har svikta og økonomien med den, så greier jeg meg.
Om jeg har vel mye å gjøre som ikke samsvarer med mengde energi, så har jeg kampvilje.
Om den store kjærligheta ikke kom, og jeg er realistisk, så har jeg hatt fine forhold da jeg trodde på dem.
For jeg har håp og jeg tror…, og går det ikke slik jeg vil er det vel en mening med det også da.
Tenker jeg.
Det som har opptatt av meg i stort monn de siste dagene, skrev jeg om HER.
Og jeg har fortsatt, så nå er stua omtrentlig ferdig.
Mulig jeg skal ta fram igjen gulvtepper, jeg bor ikke lengre sammen med hårete firbeinte.
Tenker også å male veggen bak sofaen.
Så mye energi har jeg ikke til å gå i gang med det ennå.
Men jeg er altså omtrentlig i mål med ommøbleringa.
Jeg er fornøyd med å ha klart det.
Fornøyd med at jeg er fornøyd med det jeg har.
Egentlig er jeg nok i smak både mer minimalistisk og eksklusiv enn det jeg har mulighet til.
Men når det er slik som det er, er jeg fornøyd med slik det er.
Sjøl om det ser ut som jeg liker hytte-stil og en godt voksen dame.
Det første stemmer ikke, det andre stemmer.
Folk bruker å si det er hyggelig å være på besøk, det syns jeg er mer enn bra nok.
Nå har du vært på besøk i min stue.
Jeg har kost meg med en kopp te, har du vært her skulle du også fått en kopp og noe å bite i.
♥
Så kom jeg hjem, etter en helg borte. Jeg grudde meg litt.
Grunnen til at jeg grudde meg var at jeg slo av varmen før jeg dro bort på fredag.
Men det var godt, veldig godt å komme hjem.
Fikk henta ved og tent opp.
Både i morgen, onsdag og torsdag hadde jeg avtaler – men da to av de falt bort, poppa energi opp.
Endelig gikk jeg på et arbeide med å henge opp en panelovn som jeg fikk til jul.
Lasta opp app og skal etter hvert ha både tidsfunksjon og fjernstyring.
Da jeg hadde hengt opp ovnen gikk jeg i gang med noe annet som har vært i tankene en stund.
Ommøblering.
Rokerte møblene.
To skinnstoler står der spisebordet sto, spisebordet står der sofaene sto og sofaen står der skinnstolene sto.
Men ennå står mer igjen før jeg kan si meg ferdig.
Høytaler, rack og cd-plater skal bort fra stua.
Et kråskap skal flyttes diagonalt over stuegolvet.
Men det var godt og få gjort det jeg har gjort.
Så har jeg dusja og skifta på senga.
Nesten som livet føles litt slik som før.
Ha noe som ligner på energi til å tenke hjem, interiør og dekor.
I morgen er det hjemmekontor.
Jeg hører behagelig musikk på YouTube og nyter en varm stue.
Møbler du ofte om hjemme hos deg?
♥
Ett år har gått. Det har vært et spesielt år. Noen av oss har samla oss for å være sammen
Planene for dagen var klar.
For ett år siden.
Jeg skulle hente mor, vi skulle kjøpe kake og så dra opp på sjukeheimen for å feire far.
Fars 97 års dag.
Det var begrensninger for å komme på besøk, vi fikk ikke være flere enn to stykker.
Far hadde bedt om at han ikke ønsket mer livsforlengende medisin.
Jeg er på jobb denne dagen, og der får jeg telefonen, om at vi måtte skynde oss dit.
Jeg husker ikke alle detaljer, men jeg drar rett opp på sykehjemmet.
Det blir ringt etter taxi til mor, da vi opplever det utenkelige, at taxien nekter å kjøre opp veien dit hun bor.
For glatt og for bratt, mente taxisjåføren.
Får kontakta naboen, så mor blir henta og kjørt. Og kommer seg fram til sykesenga hans.
Han er gått inn i en komalignende tilstand.
Jeg får ringt og sagt i fra til alle familiemedlemmene.
Yngste datter er på tur hjem fra Trondheim.
Da natten faller på er vi tre, en fra hver generasjon, mor, meg og yngste datter.
Det føltes så riktig.
Vi vaker over han om natta.
Føler vi har en slags kontakt med han.
Jeg er redd jeg ikke skal skjønne om han dør.
Vi gjør vårt beste med lindring.
Neste morgen, på formiddagen drar han sitt siste pust.
Dagen etter han fylte et nytt år.
Det er så klart fryktelig sørgelig å miste faren sin.
Det var også veldig godt å få dele den siste tida slik, med han som for og oss som var samla.
Fikk spørsmålet her om dagen, om det var trist at far var borte.
Det som er trist er all tid som er gått.
Alle skal vi dø.
Det er helt naturlig.
Nå har det gått ett år.
To av oss søstrene deler helga med mor.
Det er hun som ble aleine etter et 65 års ekteskap.
Vi har levd gjennom det første året uten han.
Han som fikk være til stede i livet sitt helt fram til det siste døgnet.
Som fikk være hjemme mer eller mindre til siste måneden av livet sitt.
Den siste dagen før nyttår ble han lagt inn på sykehjemmet.
Han hadde i starten et håp om å komme hjem igjen.
Han rista på hodet over beina som hørte han til, men som han ikke fikk til å røre.
Se på dette, sa han og lo.
At dette skulle være hans bein syntes han nesten var komisk.
HER skrev jeg om livet til far for noen år siden.
Ett år har gått.
Nå skal vi til med neste året.
♥♥♥
I slufs og slafs rulla piggdekka gjennom sørpa. Enn at det skulle være et slikt føre.
Heldigvis hadde jeg bevilga meg god tid, så om jeg ikke rakk den første ferga gikk det likevel bra.
Dagen ble intens, men så kunne vi ta helg.
På tur ut av byen ser jeg en jente på fortauet, med et instrument hengende over aksla.
Det kunne være en hora (instrument), muligens.
Hun var lita, med rød trutmunn og hatt.
Ansiktsuttrykket er mutt.
Hun går sikkert på musikklinja, tenker jeg.
Attityden.
Tankene om hvordan det var å være lærer, møte nye elever hvert år… ramla ned i hodet mitt.
Elever med drømmer, ønsket om at det i framtida lå berømmelse.
Alle disse som går gjennom systemet, med drømmen om at de er spesielle.
For ti år siden var en av jentene mine ferdig på videregående, på musikklinja.
Denne strømmen av ungdom.
Plutselig er tankene der på meg sjøl som sekstenåring.
Jeg går oppover gata til skolen.
Sjølsenterert.
Inne i alle bilene som passerer sitter mennesker og ser ut, på meg!
Husker jeg tenkte; er jeg lilla i ansiktet, alle ser på meg…
Så opptatt av meg sjøl og liten evne til å tenke mer enn forknytte tanker.
Hallo, skulle noen sakt til meg, når man sitter i en bil ser en da på menneskene som passer forbi, slapp av.
Verden handler om mer enn deg.
Ti år etter flagrer jeg opp den samme gata, full av meg sjøl da også.
Men ikke forknytt lengre.
Tida før bussen gikk skulle utnyttes, jeg fyker oppover gata sammen med en kamerat, vi kom med flyet fra Oslo. Han var i sort sid frakk og hatt, jeg i sidt blondeskjørt og sort skinnjakke.
Vi skulle innom polet, før vi reiste videre.
Med stor bag og kattebur, vi skilte vi oss ut.
Vi kniste og nøt det.
Ganske høye på oss sjøl.
Tid.
Egoet.
Ikke se på meg…
Se på meg…
Denne bevisstheta rundt eget individ.
Tanker i hodet på en fredag etter en lang dag.
Glimt fra livet.
Livet som farer i vei med oss.
Jeg skulle aldri bli musiker.
Jeg var designer.
Jeg var heller ikke som alle andre.
Til likt med hun med den røde trutmunnen i går.
Følelsen av å være annerledes.
Som noe godt.
Så opptatt av vår egen rolle.
Det er godt å slippe å være i den bobla.
Det store egoet.
Slippe å tenke så mye på hvordan en blir bedømt.
Slippe det i mye større grad.
♥
Om en halv time må jeg være ute. Det er bare litt travelt.
Så en snartur innom.
Skal med ferge og hører det er noe vind.
Den kombinasjonen der er jeg ikke så glad.
Møter i hele dag.
Men det som er bra er at jeg ENDELIG får henta brillene mine, så nå blir det nok et nytt syn, tenker jeg :).
Håper der alle har en fin fredag.
Så snakkes vi igjen.
♥
Hvor er blokka, hva er klokka, tida går og her jeg står.
Hvordan kan det du la fram, komme bort når du skal ta det.
Og tida er på overtid.
Men til slutt er alt pakka ned, skoa er på og bilen gir fra seg to blink når du låser opp et par meter før du kan åpner bildøra.
Det regner og blåser i dag også.
Etter smaler veier, som svinger hit og dit, opp og ned.
Heldigvis lite trafikk.
Og så er en framme.
Framme ved et hus i mørket.
Ikke ser en naturen, ikke ser en huset.
Bare døra i mørket. Ut av døra strømmer varm lys og en blir ønska velkommen.
Blir tatt med inn i huset man ikke aner noe om, fordi mørket gjemte det.
Bli vist i rundt, som et eventyr, fra rom til rom.
Her er badet, her er kjøkkenet, her skal det bli bibliotek.
Det er bøker over alt, mange bøker.
Nye rom.
En oppdagelsesreise i et hus en aldri har vært i.
En dør man gikk inn, en dør i mørket, opp trappa, det åpna enda flere rom seg opp.
Soverom her, bad der, dette skal bli stue.
Store vindu ut i mørket.
Nesten som en sal, en glassdør inn til et nytt rom, et langt og romslig rom.
Et rom for å lage ting.
Enn å gå inn gjennom en dør, fra mørket til lyset.
Bli overraska av et hus som en ikke hadde sett konturene av.
En liten reise i overraskelse.
Jeg er på besøk.
En kollega.
Vi skal møtes for kreativitet og avslutte med kveldsmat.
Jeg tar opp blokka mi og fargestiftene.
Jeg skal tegne.
Bare la blyanten svinge seg over A3-arket.
Litt famlende.
Ta opp fargestifter.
Fargelegge.
Snakke.
Trives.
En god kveld, en vitamininnsprøytning.
Og alle skulle ha prøvd å gå inn en dør i mørket, blitt overraska av alle rom en fikk gå inn i.
Det var fint med en slik kveld.
Riktig fint var det.
♥
