BforB

 

 

 

 

Jeg våkna fra drømmen. Den prøvde nok å trøste meg.

 

 

 

 

 

 

Drømte at mannen til søskenbarnet mitt hadde det slik som meg. Så da var det nok ikke farlig når han som både var mann og lege kunne ha det slik..

 

Jeg våkna og det fortsatte.

Knipa.

 

 

Jeg var redd mange ganger under svangerskapet.

 

– Det kan ikke skje mer enn en gang, sa mor.

 

Akkurat det var jeg ikke trygg på. Folk lever i krig og mister alle sine, så  hvorfor kunne det ikke skje to ganger med meg.

 

Å miste.

 

 

I dag er det 30 år siden.

 

 

Jeg skrev for ni måneder siden om Bue.

 

En kan heller ikke gjøre forskjell på døde barn.

Høres nesten barbarisk ut, men jeg kan ikke det.

 

Derfor en markering også for Runa.

 

 

Jeg aksepterer at livet ble slik.

Det var slik det ble.

Sorga var enorm da vi var i den. Den var stor lenge, for det går ikke ubemerka forbi.

 

Det er mange som opplever dette.

Det er mange som ønsker barn og aldri får oppleve å få det.

 

Vi fikk.

 

Runa hadde en liten gnist av liv, den minste stemmen en kan tenke seg, et så tynt og lite skrik.

Hun puttet tommelen i munnen.

Men alt, alt for ung for livet.

 

Minnet vi fikk.

Med henne.

 

 

I dag er det tre tiår siden. Så lenge og så kort.

 

Det var slik det ble.

Slik ble det.

 

Sorga har grodd, for livet har en evnen til å gå videre.

Det er en god erfaring å skjønne det. For det kan hende det er kunnskap en trenger siden. Livet kan komme til å gi mange stormer og orkaner.

En må bare tåle det. Det er valget en har.

 

 

Jeg føler takknemlighet, ikke for sorga jeg måtte ta, men kunnskapen jeg fikk.

 

 

♥

 

 

 

 

Det var Rosenborg som sa det; here we grow, tidlig på nittitallet. Så ga de bort små drakter til den nye generasjonen som nettopp ankom verden.

 

 

 

Vår lille sønn fikk en drakt. Han har grodd seg både lang og voksen. Mer eksakt fylte han 29 år i går.

 

 

Husker orda til foreldra mine, da de kom til sykehuset på barselsvisitt:

– I fjor kom vi i sorg og i år kommer vi i glede.

 

 

Vi prøvde oss på babysvømming.

 

 

Gutten ble glad i vann.

 

 

Han var en nysgjerrig. Det var så mye han skulle bli kjent med.

 

 

Da han ble ett år, tror jeg det ble for mye styr med å lage en flott feiring, slik at det ble for mye for han som var liten.

Får dårlig samvitighet enda, over de alvorsamme bildene fra ett-årsdagen.

 

 

For han var en smilende gutt. Og han likte latter og glede.

Senere kunne han si, da han hadde fått talens bruk; kan vi ikke le.

 

 

I går feira vi. En enkel feiring med lite styr.

Jeg satte kurs mot Trondheim, for at vi som kunne, kunne. Og så gikk ut for å spise.

 

 

Mellomste er på telttur med sin kjære og yngste hadde noen få timer mellom jobb og jobb. Hun gledde seg til kveldens og neste dags utfordring, for det var filming på gang.

Her avtales det.

 

 

Vi tre som var igjen bestemte oss for en kaffekopp hjemme hos faren, der også eldstemann har bodd en tid.

 

 

Før mor sjøl kunne dra videre hjem over fjella.

 

 

Det store og voksne fødselsdagsbarnet ble med et stykke, for fra da gikk feiringa over til å deles med venner.

Og jeg kunne kjøre langs mørke veier, for det er slutt med lyse kvelder, og tenke på livet.

På gleder og sorger.

Og på hvor glad jeg er for at jeg har en sønn på 29 år.

 

Det er så mye en får lov til å glede seg over.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En – to – tre dager, igjen. Kanskje fire.

 

 

 

 

Det nærmer seg.

Det er ferien som står utenfor døra.

Den lengste.

Ikke den lengste døra, nei…

Har hatt to uker ferie, nå er det tre uker, hele resten av august.

 

Her er et bilde fra siste ferie. 

 

 

 

I dag jobba jeg som en helt, egentlig kosa jeg meg.

Liker å jobbe med layout og design.

Jeg har fått all teksten inn i plandokumentet jeg tok på meg å mekke.

Men må også skrive noe tekst, og finne flere bilder. Den kan likevel legges fram til presentasjon på neste møtet.

Det møtet skal ikke jeg være med på. Jeg har vel sagt det…det der med ferie…

 

Prøver bare å være morsom.

Er ikke riktig så glemsk.

Bare nesten.

 

Men altså, tre eller fire dager igjen.

I morgen tenkte jeg å bruke nesten hele dagen på jobb, men så er det denne helsen da.

 

Sukk!

Så må vei å for noen blodprøver.

 

Fredag tenker jeg å feire sønnen, siste år som tyve åring, lørdag en tur til Trondheim.

Så siste sommer-arrangementet i museet på søndag.

 

Her er fra journalistbesøket og arrangemanget jeg nevnte her.

 

 

Her er forresten et lite klipp fra konserten nå siste helga på museet.

 

Men tilbake til oppramsinga;

noen korte timer jobb på mandag, før igjen helsegreier. Jeg responderer ikke optimalt på denne guffen jeg sprøyter inn i kroppen….blæææææ…

Røntgen denne gangen. 

 

Men daaaa håper jeg at ferien er i gang. Etter turen til Kristiansund og bilde av indre liv , eller mer korrekt benstruktur, der.

I verste fall kan jeg bruke tirsdag. Om det er noe jeg ikke rakk på jobben, før tre uker friiiiii.

Tenkte meg til Oslo for feiring av en rund dag der. Men har bestemt meg for å droppe den. Så mange ting som har dukka opp i dette livet mitt i det siste, er det best å vente. Kan da reise senere.

 

Håper på sol og masse sommer her jeg bor.

Hele august.  

Og ja, jeg gleder meg.

Kanskje jeg får gjort noe av dette som har vært umulig å gjøre også. Som jeg bare har tenkt jeg vil gjøre-.

Men ennå noen dager til.

Noen få dager…

 

 

 

Er du ferdig med ferien din?

 

♥

 

 

 

 

 

 

En tirsdag, en dag litt slik grå. I starten av august.

 

 

 

 

 

Og litt grå er dagen slik innvendig også.

Noen dager er det. Som et godt bakteppe til dager som blomstrer noe mer.

Men gleder meg til mer varme igjen, i går tente jeg opp i ovnen.

 

 

Her er et bilde fra en av de riktig gode opplevelser i fjor sommer. Våkne til lyden av naturen med sola som så deg rett i øynene en tidlig sommermorgen.

 

Ønsker deg en god dag.

 

♥

 

 

 

 

 

 

Strålende dag. Alt som het skyer, vek til fordel for det store blå. Og dagen ble av de sterkt vakre.

 

 

 

 

 

 

Stå opp til dagen, åpne døra ut mot sommeren og bare kjenne med hele seg at dette var godt!

 

Etter å ha våkna helt, satte jeg meg i bilen. For jeg hadde en plan…

 

Det var 88 år siden mor ble født.

I dag.

Så i sol og vind kjørte jeg innom sentrum og kjøpte med røde roser og en liten romkake. Gave hadde jeg allerede.

 

Derfor ble det kaffe og kake med foreldra mine midt på blanke formiddagen.

Mor strålte.

Hun likte overraskelsen. Få uanmeldt besøk på dagen sin.

 

Det skulle bare mangle -.

 

 

Vi skal feire i morgen, men måtte framom på dagen også.

 

Etterpå ble det en snartur innom kontoret. Fikk gjort klart til søndagens arrangement. 

Etter en enda snarere tur på butikken, gikk turen hjem. Med åpne vinduer og lukt av salt sjø i nasen.

 

Hjem, kjære hjem.

 

Gå ut av bilen og syns alt er vakkert. Til og med stålet i rørene på fjøset.

 

 

Ta veien opp og se innover sin egen “hage”.

 

 

Der bringebær-kjerra skjuler inngangen til huset. Og det summer av liv i villbringen.

 

 

Og bringen begynner å modnes. Klar til å plukkes.

 

 

Slippe ut boffen. Som er overlykkelig over at han ikke lenger er alene hjemme.

 

 

Kose meg, rusle rund på bare føtter i det grønne. Nyte synet av den lille blomsterbedet jeg laga i vår. Alle blomstene, sommerblomstene som nikker på lange, tynne stilker.

 

 

Boffen tar runden sammen med meg.

 

 

Er stikkelsbæra snart modne?

Berger jeg ripsbæra?

 

Slik en sommerdag skal brukes. Siste dag i juli.

 

En slik dag det er godt å være menneske. Og verden ligger åpen og fri med alle drømmene.

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg våkna med “hvitt” hode. Prøvde å sove mer, men det sjingla liksom bare. Verst i høyre tinning.

 

 

 

 

Så hva i all verden er dette?

Kommer det av at jeg glemte kaffe i går?

Drikker kaffe jevnlig og nok for mye, noen dager.

 

Eller var det fordi jeg gikk bananas i det søte, følte meg som en støvsuger.

Fant vaffelkjeks i skapet…..svupp.

Banancookies’ene som mellomste laga…..en til og en til…

 

 

Som en desperasjon, pakke inn i den stor åpninga i ansiktet.

 

Heldigvis er hodepine noe jeg veldig sjeldent får. Om det var manko av kaffe eller for mye søtt som gjorde jeg våkna med denne flimringa. Jeg har tatt en hodepinetablett.

Det går seg nok til.

I dag er dagen jeg skal tolke bokstaver loddrett, gjerne på nederste hylle. Greit å være venn med hodet da. Alfabetet må være på plass.

Skulle hatt egenskapen til mellomste, fra hun var lita kunne hun liste opp bokstavene i alfabetet både framlengs og baklengs.

Jeg må ta hele forfra, og så kan jeg begynne midt på, m-n-o osv.

Bibliotek ass-.

 

Livet slik generelt…ass.

 

I går ga jeg meg plass i dagen min. Men dagen gikk i en døs, der funksjonen var elendig.

Situasjonen jeg har satt meg sjøl i, er langt fra optimal. Tror hodepina og alt, kanskje er betaling for det jeg utsatte meg for i forrige uke.

 

Jeg jobber med saken. Men som det er sagt, Rom ble ikke bygget på en dag.

Å manøvere et bortimot helt liv bort fra det oppgåtte sporet er verken enkelt eller lett.

-Den snille piken som så gjerne ville ha de gode bekreftelsene.

 

Styrer på.

 

Avlære seg en “snillhet” som nok tangerer “dumskap”.

 

Men det er en sjøl som må skape rommet til sitt eget liv, ikke som en narsissistisk trutmunn, men som et individ som evner å bruke sine ressurser til det beste, UTEN å sette seg sjøl desperat i sentrum. Men som kan greie å bare VÆRE i samhandling, på et konstruktivt vis. Da tror jeg på god harmoni. 

Fine ord. Men et mål.

 

Avslutter med et stort spørsmål; Har du et livsmål om hvordan du ønsker ditt liv ut fra de forutsetningene du har? Og føler du at du greier det?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Kvelden smøg seg rundt husnovene, myk og god. Det var høgsommer med varme og dufter.

 

 

 

Dette var i går kveld.

Himmelen sto nesten i brann.

 

 

Sola farga skylaget fantastisk.

 

 

Tidligere på kvelden hadde plenen fått seg en ny omgang og jeg ble ferdig. Slik med god følelse kunne jeg rusle rundt og innta himmelen over meg.

 

 

Naboens katt kom og hilste på.

 

 

Og jeg måtte knipse mer bilder. I dag ser jeg facebook er full av bilder med røde himler.

 

 

Det er ny dag og dørene står åpne. Jeg tok meg fri i dag, bytta dag.

Ellers magasinerer jeg mye overtid om sommeren.

Så meldingene var gode, mens det er meldt regn i morgen.

Jeg er heldig som har denne muligheten til å sjonglere arbeidstiden.

 

Dagen skal bruke til å gi meg plass. Har også planer om å kjøre gjennom en runde med solhilsen. Den er det nå lenge siden jeg fikk til.

Men ennå er jeg ikke på plass i meg sjøl, så drikker vann, lime-vann og ennå mer vann. Min prosedyre for tida, for å være i gang.

 

Ønsker deg en fin dag.

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Så er tamperuka over. Den ligger faktisk bakom, den er passert.

 

 

 

 

Sitter her i stolen min, nesten ør.

Det er mandag. Mandagen jeg så fram til. Den er regntung, men pytt, hva har det å si.

Tror faktisk været også blir bedre.

I går kveld kom jeg tilbake til tomt hus.

Rydda hus.

De hadde rydda det fint de som for. Til og med redd opp senga mi. Og alle de andre sengene. Kjøkkenbenkene var blåst.

Godt å komme hjem til slikt.

Etter alt.

Uka med huset fullt av folk var over. Der gjøremåla kom som perler på en snor…eller, der det var mye som skulle skje, skjedde mer. Der det skulle komme mange folk, kom fler.

 

 

Jeg sitter her med viten om et vellykka arrangement i går, i sol og varme. Masse mennesker og god stemning.

 

 

Der jeg på slutten var så sliten at jeg greidde å rote bort brillene jeg har plassert slik omtrentlig midt i ansiktet, der de bruker å være. Måtte til slutt be en av sommerungdommene om å se om han kunne se. Og han fant de.

På golvet.

Jeg skrev kjøreplan, fikk alt på plass, fikk haka av. Til og med en journalist hadde funnet veien, uten noen invitasjon. Og alle gjorde det de skulle.

 

 

 

 

På torsdag og fredag fikk vi feira, feira at man blir eldre. Folk skrytte av fiskesuppa, jeg kjente ikke smaken av den. Men bra gjestene likte den. Vi var ikke store gjengen. Men vi fikk henta foreldra mine. Søsteren min nedunder og en kamerat. Far ble bært opp til huset i rullestolen og mor støtta. Da gikk det.

 

 

Torsdag, da jeg hadde dagen, kom jeg hjem til koselig oppdekt bord og kyllingfajitas. Barna og samboeren til mellomste, hadde stått for dette.

 

 

Jeg fikk gavekort til å kjøpe et plommetre. Så nå skal det plantes ett etter hvert.

 

 

Ellers har jeg en seter å vaske.

Vi for bare fra den, etter endt arrangement der.

I regn og blåst kom nesten 300 mennesker for å kjøpe seg vafler og grøt på setervollen.

Jeg slapp lett unna dette. Eldste og yngste stilte, jeg kom bare mot slutten og lefla liksom litt, en hjelpende hånd. Men her er det mange hender i aksjon og jeg har ikke stort større ansvar enn å ha en seter.

Så seterbua vår må jeg greie å vaske.

 

Og uka starta med henting av barn, mellomste kom på mandag i redusert tilstand, etter visdomstann-inngrep. De to andre kom tirsdag og ble kjørt nesten direkte opp på setra der de overnatta.

 

 

Så slik har uka passert, med folk som kom og dro, arrangement og mat og prat. Jeg har en fridag, men måtte ta noen telefoner etter gårsdagen. Blant anna om et tett toalett. Det må bli ordna til neste helg. Da er det konsert. Og så en søndag igjen med foredrag.

Sommeren går mot slutten, men august er også sommer.

Og jeg har ferie.

Etter hvert.

 

Nå skal jeg nyte en fridag. 

 

 

♥

 

 

Radioen min snakker og synger. Egentlig er det bare en mobil som har kontakt med en høgtaler. 

 

 

 

Søndagen er tungrodd.

Det som er godt er at dagen er min, uten noe som skal skje. En annen sak er at det er mye som jeg bør få gjort.

For jeg står foran sommerens travleste uke.

Det skjer noe på nesten alle plan. Og nesten program hver dag.

Eneste lørdagen, det kan hende den er fri.

 

En bør kose seg med slikt som skal skje, og jeg må prøve på det.

Men det blir kanskje for mye må og bør.

 

Ute skinner en bleik sol.

Jeg tenker på plenklipping og sanking av mjødurt.

 

 

Laga meg te her om dagen. Plukka inn noen blomsterkvaster.

 

 

Slo over vann. 

 

 

Det fikk trekke over ti minutter, som var for lang tid.

 

 

Teen ble i skarpeste laget.

 

 

Har lyst til å tørke mjødurt til te, den skal ha en del gode virkninger denne planta. Den skal blant anna være betennelseshemmende.

 

Det er så mye i naturen, som vi kan bruke.

 

Nå må jeg prøve å bruke denne dagen, for det må jeg. Om ikke jeg gjør det, blir dette en underlig uke.

 

 

 

 

 

Himmelen var blå, skyene var rosa. Og det var natt.

 

 

 

 

Jeg hadde lagt meg uten å dra for gardinene.

Sjøl om klokka nærma seg midnatt hadde himmelen en sterk blå farge.

Og skyene VAR helt rosa.

 

Vurderte om jeg skulle stå opp for å prøve å ta bilde av dette synet. Men jeg hadde lagt meg. Og jeg skulle på jobb neste dag, helst tidlig. For været hadde så gode meldinger.

Det var da det slo meg, med alle timene av overtid, ingen avtaler og regn senere ut i uka, at jeg kunne ta denne arbeidsdagen når regnet kom.

 

Så jeg sovna med den tanken.

Og jeg sov.

Jeg sov uten vekkerklokke.

Jeg sov og jeg drømte.

Om vann og bølger. Til og med båten jeg var på, en stor båt, holdt på å kantre. Men jeg var ikke redd.

 

Da jeg våkna etter åtte og en halv times søvn, var jeg helt omtumla. Slik at en tror en ikke vil greie å bli ordentlig våken mer.

 

Men en blir alltid det.

 

 

Dagen har hittil gått stille i dørene. Skyene har trukket over den blå himmelen.

Jeg tenker.

På ene sida bør jeg bli mer sosial, på andre sida vil jeg trekke meg unna.

Motsetninger.

Jeg tenker jeg må tenke de tankene jeg ikke har tenkt.

Er lei av repriser.

Det er vel ikke slik at en skal sitte fast om en er blitt godt voksen?

Men det er det å finne ut av det, finne de tankene som forklarer for en-.

Nå føler jeg at jeg skrive en slags reprise.

 

Og – jeg har det helt greit.

Dette er ingen dystre tankeøvelser.

Jeg må bare finne nøkkelen til der de tankene jeg vil tenke, ligger.

 

Nå skal jeg gå ut å ta et bilde til å illustrere dette innlegget.

Det blir sikkert en blomster.

 

 

Og det ble det. Pluss litt til.

 

 

♥