BforB

For det er det, det er heldigvis. Ting har retta på seg på et slags vis.

Jeg skal og skal-, legger sannsynligvis på meg for tunge byrder.

Og så går jeg helt bananas i mitt indre.

Jeg lever også, lever så inn i hampen… på en måte.

Nå tror jeg vi alle gjør det, på vårt eget vis.

Og så har vi alle følelser og alt slikt midt i alt, på ene eller andre viset.

Noen styrer litt mer med dette følelseslivet.

Jeg tryna i min egen kapasitet, men det kan føre til positive ting også.

Tenkte på min egen reaksjon, livet mitt, rennet mitt og hva jeg klarer hovedsakelig ut fra at jeg pisker meg rundt… som er alt for lite av det jeg mener jeg skal.

Her om dagen skjønte jeg at jeg makta ikke det jeg tenkte, jeg dro ikke dit jeg skulle, jeg tok av meg alle byrdene for en stakket stund.

Etterpå gikk jeg opp trappa, det var så godt å gå uten denne byrden av plikt.

For akkurat der hadde jeg lagt den av meg, jeg hadde skrevet den av meg og sendt den bort for svar…

Det var veldig befriende i seg sjøl.

Nå er ikke svaret kommet, men det er ikke så viktig, det var øvelsen som var den viktige.

Tror jeg.

Og jeg ser at jeg er fryktelig tafatt, virker ikke godt nok, er helt amøbe alt for ofte.

Jeg som har lovet meg sjøl å ha det artig i de åra som står igjen å leve, liker ikke det jeg ser. For det blir ikke artig når en setter seg under et press en føler en ikke klarer.

♦

Nå er vi framme ved lørdagen.

Sola skinner og det er fantastisk godt å se.

Jeg må en del i dag også.

Håper jeg rekker rydding både ute og inne, handling for mor og forhåpentlig en koselig kveld helt til slutt, hjemme hos meg sjøl.

I går var det feiring til et tantebarn.

Hele 37 år hadde hun rukket å bli.

Det var en trivelig ettermiddag på hytta, egentlig søstera mi og mannen sin, men barna er de som bruker den mest.

Hele familien med partnere, barn og barnebarn var der.

Servering av hjemmelaget pizza og masse kaker.

Dro ganske ‘søt’ der i fra.

Nå skal jeg ut i lørdagen, nyte en dag helt til ende, er plana. Sjøl om det er ting jeg skal, for det er ikke vondt å skulle ting.

Så skal jeg ta noen bilder for å illustrere den fine dagen.

Nydelig lørdag til deg som las, håper dagen din også er fin-.

Og ikke minst, er snill mot deg sjøl.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen ganger er det bare slikt. Jeg har ikke lyst å skrive det…, men det er egentlig et slit.

Likevel, gratulerer med dagen alle fine innom.

For det blir alltid bedre, det blir det.

Nå er jeg nok ekstra sliten og da kan det bli ‘overskya‘.

Og gjett, ute er det det.

Grått, kaldt og vått.

Men vi har hatt verre 17. mai’er.

I 2020, dagen var hvit og folk kunne ikke omgås. Vi sto på terrasser og sang «Ja vi elsker» mens båtene «gikk» i tog.

Jeg dro innover til mor i går, for å være sammen med henne og for å ha en skikkelig god 17. mai frokost.

Den varte vel og lenge. Og var god.

Etterpå så vi på tv og feiring rundt om i landet før vi ordna oss til fellesfeiring i samfunnshuset.

Da vi kom var det fullt på parkeringsplassen, men helt i enden fikk jeg likevel passert bilen.

Antakelig hadde jeg flaks med plasseringa.

Vi fant oss stoler ved et langbord.

Tradisjon tro var det solgt lapskaus og siden kom kakene fram.

Vi var ennå mette etter frokosten, men vi kjøpte.

Etter hvert kom lillesøster også.

Jeg tror det var derfor ting skjedde -. For jeg måtte bistå både mor og søster.

Alt gikk greit, men mot slutten kjente jeg det, jeg var dødssliten.

Etter og ha sunget nasjonalsangen var feiringa over.

Mor hang i arma mi på tur bort til bilen, fikk plassert henne.

Heldigvis hadde en del biler kjørt, så det gikk rimelig greit å komme seg ut.

Oppe hos mor tenkte jeg at mobilen bare fikk ligge igjen i bilen, kan være greit å ha litt fri fra sosiale medier.

Mor hadde kjøpt en kake, så det ble enda mer kaffe og kake.

Kjente at dagen holdt på å bli søt nok.

Da klokka var seks måtte lillesøster hjem, jeg sto parkert bak henne og tenkte det var greit å komme seg hjem for meg også.

Kjente at dagen var oppbrukt.

Fant meg et par sko og fikk hentet inn balkongflagget, det hadde regna en stund.

Jeg fikk plassert det jeg tok med meg kvelden i forveien inn i bilen.

Det er da det starter.

Mobilen!

Mobilen ligger ikke i bilen.

Det blir en leting uten sidestykke.

Gjennomgang av klær, vesker, bil og rom i huset.

Ingen mobil.

Til slutt må jeg ringe en i komiteen, men ingen telefon var funnet.

Jeg følte sterkt på det at dette trengte jeg ikke nå.

Virkelig ikke.

– Du må se på parkeringsplassen, sa hun jeg snakka med.

Og så klart skulle jeg det.

Enda en leiterunde ble det, før jeg satte meg i bilen.

Mor syntes det var fryktelig dumt at dagen skulle ende slik.

Jeg kjørte nedom der vi hadde stått noen timer tidligere.

Skulle jeg gå bort til ingangsdøra først eller bort dit bilen hadde stått…

Jeg skal innrømme troa var lita da jeg valgte å gå dit vi hadde stått.

Da jeg kommer bort ser jeg en liten brun rektangel ligge der, og ser med en gang at det er mobilen som ligger med «fjeset» ned i grusen.

I regnet.

Dekslet var tatt av, men baksida av telefonen hadde beskyttelse.

Om det var det, flaks i uflaksen eller hva, men da jeg tar mobilen opp virker den.

Jeg får tatt av det bak, som er ganske fuktig og setter telefonen til lading.

Det virker som om den ikke hadde fått mén av oppholdet ute på parkeringsplassen.

Og sannsynlig gikk det så bra fordi bilen sto lengst inne på plassen og ingen av bilene hadde kjørt over den.

Jeg var fryktelig letta over at det gikk bra.

Det var så godt å komme hjem, sette seg ned, være i sin egen tilværelse.

Trist som det gråeste regnværet, men slik er livet.

Og kanskje forteller jeg om det også.

En gang.

Uansett, veldig godt å være hjemme, smådeppe til trist musikk og tenke på at dette også er livet.

Drikke et glass rødvin og skjønner at akkurat nå kan ingen ting være annerledes.

For noen ganger kan det ikke det.

Men heldigvis kommer nye dager og ting og tang blir historie.

♥

Vinter over i vår, hendelser og nye bekjentskap. Spenning og tro på troa.

En snøfull helg kan føre til mye.

Jeg har vært innsnødd før.

Akkurat å være innsnødd behøver ikke være så ille.

Det er som alt lulles inn i hvit stillhet og hele verden er innenfor.

Til og med vinduene er dekket av snø.

Ingen utsikt, ingen ting å se, ingenting å tenke på.

Så kommer våren med fossebrus og fuglesang.

Det blir nesten for mye av det gode.

Husker som ung, følelsene var så sterke at det nesten gjorde vondt.

Etter som en vokser til avtar smerta.

En tåler både fossende vann og fuglesang bedre.

Noen ganger kan alt bare være veldig fint.

Bare nyte og ikke tenke, bare være i alt som livet byr fram.

Lenge kan en være i slikt.

Uten å stille spørsmål. 

Men så kommer den dagen, en må stille spørsmål.

Skal man gå hit eller dit?

Er det noen progresjon?

Er det noe?

Vanskelige spørsmål å stille, for en vet ikke en gang sitt eget svar.

Det kommer en sommer, hvordan blir den.

Men så avdekkes det en kjente på, det var noe som var for lite.

Som støvlene som gnager ved for mange skritt når de er litt for små.

Alle ord som ikke kommer, ikke er der, er det ingen ting…

Skal veien gåes litt til, eller skal en skifte retning.

Når en er i flog gjennom tilværelsen, som på en sykkel, med vind i håret og fin fart, da vil en fortsette…

Men om en vet at slangen har for lite luft, at den kan punktere…og fallet -.

Kanskje bør en sette fra seg sykkelen med en gang og snu.

Ha sola i ryggen og sin egen skygge foran.

Bare gå.

Sola vil skinne foran til slutt, ingen vei har bare sola bak.

Når en sitter med denne kula som viser framtida, i hendene.

Ser inn i den, ser at jorda er for mager til å få de vakre blomstene.

Spørsmåla er stilt og ga for magert svar, som mager jord.

Det som var fint må pakkes ned i minnenes koffert, for nå må en gå til handling.

En handling som vil ta bort glede i det korte perspektivet.

Ta vekk noe en kanskje trodde på, når tankene ble pusta på.

Som sjokoladen i skapet, så søt og god, som en ikke bør ta.

En tid for alt.

Sukker og salt.

Men jeg vil ha mer.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Snakke er lett, men å utføre kan være mye verre. Når en endelig gjør, utfører, og det er virkelig koselig, da…

Vi skulle møtes snart igjen, sa vi sist.

Sist vi møttes.

Det var andre gangen.

Andre gangen jeg møtte denne hyggelige dama.

Eller aller første gangen jeg «møtte» henne var her inne på blogg.

Hun bodde der jeg hadde bodd i ni år, nå hadde jeg flytta fra Flatåsen i Trondheim før hun flytta dit – men morsom å følge henne der hun gikk tur på gamle stier.

Men så flytta også hun derifra og til nabofylket, og ikke bare nabofylket, men også nabokommunen.

– Vi må møtes, sa vi til hverandre.

Og her skjer det første gangen.

Her er andre gangen.

Nå gikk det noen måneder, faktisk et halvt år.

– Kanskje skal vi finne tid… sa jeg.

– Kom hjem til meg, sa Heidi.

Og jeg gledde meg.

Etter noen timers jobb satte jeg meg bilen. Første biten av veien er kjent, men så kom et kryss der jeg svingte av.

Det kom flere, mange-, kryss.

Jeg kjørte og svingte og spekulerte en stund om veien var den riktige eller om jeg var på riktig vei.

Plutselig ser jeg Magerøya med huset utpå, et kjent motiv på Heidi’s blogg.

Her ser du ett innlegg med motivet.

Og huset hennes, jeg skjønte med en gang hvilket det var.

Der sto det en smilende dame og vinka i døra.

Det var dekt opp til lunsj og den smakte.

Som de forrige gangene gikk praten, slik den gjør når en møter folk man ‘bånder‘ med.

Jeg ble vist i rundt i huset, de har pusset opp så og si alle rom i det store huset.

Ett rom sto igjen og skulle være slik, et rom med minner og tømmervegger. Nydelig rom i kontrast med de fine, «nye» rommene, malt i lyse, behagelige farger.

Jeg glemte å ta bilder, men legger ved link til ett av innlegga om oppussing.

Her er fra da gangen ble pussa opp.

Det var så artig å bli vist i rundt, jeg har alltid likt å se inni hus.

Heidi skriver mye om mannen sin, som en oppfatter som en trivelig fyr.

Han fikk jeg også hilse på og jeg må bare fortelle at det Heidi skriver stemmer.

De er et veldig trivelig par.

Men som alltid, ting tar slutt.

Jeg hadde vært der i over to timer, en kan ikke bosette seg om det er trivelig.

Ble vist i rundt i hagen til slutt og den var full av vår og fargerike blomster.

Her er et innlegg hun delte i går fra tulipanene som lyste opp.

Da jeg skulle sette meg inn i bilen kom hun med en firkanta ting.

– Denne skulle du få før jul, men nå er det så lenge siden at jeg tok av papiret, sa hun.

Det var en brikke med følgende tekst:

Den skal få plass på glassbordet mitt i stua. Brukes hver morgen når jeg drikker mitt sedvanlige glass med lime.

Det var rørende, og ja-, i mitt jag gjennom livet var det gode ord, for kanskje er det rundt neste sving… 

Tusen takk, Heidi. 

Og her er innlegget Heidi skrev om dagens møte, nå skal jeg ile inn og lese hva hun skrev.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Himlande duuu…noe så godt. Fredag. Jeg sier det en gang til, f r e d a g!

Helt alene sitter jeg her, momser, tar en øl, ser på tv uten å se.

Nyter dette.

Nyter kvelden.

Det har vært fart gjennom denne dagen også.

Da jeg våkna i dag huska jeg at jeg hadde glemt å si i fra til hjemmetjenesten at mor ville være borte klokka 10 i dag. Fikk ringt og de skulle være der før.

Mor trodde hun ikke hadde time før 12.

Men vi kom oss dit, jeg hadde time senere i dag.

Dere vet…hår.

Mens mor fikk klippet seg hadde jeg en liten avtale i jobbeøyemed.

Da jeg henta henne kjørte vi rett til sentrum.

Der ble det nye klær på henne, jeg hjalp til med å finne fram, kle på og av.

Etterpå var det mat, først handling av mat og etterpå gikk vi og spiste.

Lillesøster kom også.

Så var det min tur i frisørstolen.

Fikk kjørt mor hjem, båret opp handleposer og lovnad om å komme innom å vise meg fram etterpå.

Slik ble jeg seende ut.

Etter tida i frisørstolen, masse snakking med hyggelige folk var jeg helt kake.

Rart at en blir så sliten av slikt.

Orka nesten ikke gå ut av bilen da jeg sto utenfor mitt eget hus en god stund senere.

Kjente det i går også, på dugnaden…jeg er nokså oppbrukt.

Jeg måtte nesten presse meg til å gjøre det jeg gjorde.

Men nå er det helg.

I morgen skal jeg stå opp når jeg føler for det. Skal labbe rolig gjennom dagen fram mot kveld. Og ingen ting skal jeg kjøre bilen til, den skal stå i ro.

Kanskje bake brød, skifte på senga, ut med riva, kanskje finne noe maling…slikt.

Men nå, akkurat nå er det fredagskveld.

Himlande du, det er bare fantastisk godt.

♥

Så var det slutt. Slutt på et race gjennom tilværelsen. Nå må det pause til.

Tankene var ikke med meg med det samme jeg sto opp, men skjønte det…

I dag MÅ jeg ta dagen med ro.

For jeg er skjør.

Altså holdet er skjørt.

Føler det spacer ut både ved bevegelse og tanker.

Tror at nå var det nok.

Nok travelhet og jeg trenger roooooooooo.

Så da får jeg bare gi meg.

Tanken var altså å komme meg ned til jobben.

Kanskje greier jeg det også siden, etter å ha pausa godt.

Ubehagelig når en kjenner at hjernen nesten ikke tåler bevegelse, akkurat som den ligger i alt for mye vann og at hjerne-element sklir fra hverandre og over hverandre.

Sannsynlig er den siste tida vært for mye, jeg har gapa for høyt og bredt og nå sier kroppen «NEI».

Kjenner det blir for mye å la radioen stå på, må finne noe rolig musikk.

Så slik kan det gå.

Dagen er grå med fin temperatur.

Etter å ha skrevet dette sovna jeg.

Først prøvde jeg å ringe mor, men jeg orka ikke snakke.

Så situasjonen var tydelig.

Jeg skjønner det jeg har prøvd og levd etter fortsatt er det jeg bør leve etter. Ikke fylle dagene med avtaler. Men noen dager er ikke like lett å kontrollere.

Har laga meg middag, like enkel som den var god.

Stekte sjarlott løk og hvitløk i smør, hadde opp i oppkutta perletomater og stekte sammen med. Til slutt slo jeg over en skvett fløte, sitronpepper og salt og koka inn sammen med noen blader av koriander. Til slutt blanda jeg i spaghetti av fullkorn og det ble nam.

Nå skal jeg ut å ta noen bilder for å krydre innlegget mitt med.

Samtidig se om jeg orker litt hagearbeid.

♦

Plutselig er vi framme ved torsdag i et innlegg som ble starta på tirsdag.

Jeg kom meg aldri ut for å ta bilder.

Tror jeg havna i en telefon.

I går fungerte jeg slik på en måte, men kjente det verbale ikke var helt på plass.

Skulle ha et møte om sommerhjelp på museet.

Traff flere folk. Orda som kom ut av munnen min var liksom bare daffe og uten trykk. Begrep ble borte. Et tegn på at slitenhet fortsatt hang i.

I dag er det dugnad, aner ikke om hvor mange som kommer eller i heletatt om noen kommer.

Slik går disse dagene.

På tur hjem i går mellomlanda jeg hos mor. Hun har en blomsterbed fult av skvallerkål, jeg plukka et skikkelig jafs slik at blomstene i bedet skulle syns, uten at det vistes at noe var tatt.

Jeg sa jeg kunne koke suppe av fangsten min, men tror ikke det lød særlig fristende for mor.

Så da jeg kom hjem hadde jeg et par tørka loffskiver som jeg stekte i smør og hvitløk slik at de ble sprøe, stekte så en tomat i tynne skiver sammen med japalendo, til slutt hadde jeg skvallerkål i panna og stekte, slo over fløte som kokte inn, salta og pepra, la alt på en tallerken.

Faktisk, det var nydelig.

Men jeg har mye av skvallerkålen igjen.

Ellers tok jeg med mor en tur ut, vi gikk ned til postkassa og opp igjen i bratta. En tur på noen hundremeter. Må prøve å få til denne turen utover sommeren med mor, dette er så godt for henne på mange plan.

Vi drakk kaffe ute på terrasse. Ved siden voks noen blå blomster som ingen av oss visste hva var.

Men mor trodde sannsynlig det kunne være noe hun hadde plantet og som hadde spredt seg.

Hjemme hos meg sjøl var planene å komme ut i hagen etter jeg hadde spist. Men da ringte en nabo fra der jeg bodde før for å fortelle den gledelige nyheta om familieforøkelse.

Slik gikk dagen i går også uten å få gjort noe hos meg sjøl. Og nå grønnest det, så det begynner å haste å få rydda.

Men i ettermiddag er det altså dugnad.

Kanskje jeg rekker noe først…

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En mandag kom og en mandag gikk. Akkurat det kjenner jeg. Nå er det kveld.

For dette var en av de verre dager, slike man ikke ønsker.

Alt for mange tider å forholde seg til.

Men nå er jeg igjennom, nogenlunde velberga.

Dagen starta med dekkskift, så nå er det veldig godt og kjøre sommerlig igjen.

Halvåtte var det oppmøte og klokka åtte var jobben gjort.

Susa hjem og rett inn på kontoret for et møte på teams.

Klokka 10 var det ferdig.

Jobba litt til før jeg fikk smurt meg mat og tatt en dusj.

Akkurat da jeg var ferdig viste det seg at tida var en tanke for travel. Jeg kom ut på veien bak en bil. Etter hvert var det ikke mindre enn fire biler foran meg, de hadde alle god tid. Jeg skulle rekke en legetime.

Jeg så at dette ikke gikk bra, så prøvde å ringe – men sentralbordet var stengt.

Det var bare å kjøre på, mest lyst hadde jeg til å kjøre over bilene foran.

Legen sto å venta på meg da jeg kom inn. Jeg beklaga så godt jeg kunne, fryktelig irriterende at jeg klarte å komme for sent. Det var så unødvendig.

Men jeg fikk utført det jeg skulle.

Må skryte av legen min, hun spurte meg hvordan det gikk i den nye jobben.

Jeg syns det er så bra at hun klarer og huske slikt, hun har mange pasienter.

Er nok veldig heldig med fastlegen min.

Så var det returen, stoppa på en parkeringsplass og fikk spist maten jeg tok med.

Det var en liten time til neste avtale som var i nærheten av der jeg sto.

Og den, den ble bare helt fantastisk.

Det var en befaring og noe av den foregikk i båt.

Hadde bare med meg mobilen for å bevitne turen og vil så gjerne dele.

Her er bilder fra sjøturen.

Og her er bilder fra utsikten fra toppen av en liten øy vi gikk i land på.

Fantastisk fin opplevelse.

Som kjent blir en trøtt av sjøluft, så nå er øyelokka tunge.

Tror jeg vil drømme om sjø og vår på nordvestlandet i natt. 

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter denne helga har jeg nok kunnet laga mange innlegg. Men det får holde med dette ene.

Jeg fulgte de to turtelduene ned til bussen for litt siden.

De reiste tilbake til sitt.

Jeg kom opp igjen, satte meg ned og det var umulig å reise seg igjen.

Det blir nok en veldig tidlig kveld.

Må nok gjøre noen ting for klargjøring av morgendagen, den har litt for mange ting på timeplana.

Det har vært en riktig vårhelg.

Riktig fin vårhelg.

Den starta på fredagskvelden. Jeg kjørte til Øra for å hente og handle.

Fredagen var det alt for mye jeg egentlig skulle, for på toppen av å jobbe, rydde og hente, fikk mor besøk av fjerne slektninger og hun hadde veldig gjerne sett jeg hadde kommet dit.

Men alt greier en ikke, jeg skulle gjerne vært der, så følte på irritasjon over at jeg ikke hadde blitt involvert tidligere slik at jeg kunne hatt en mulighet.

Bilen min er fortsatt full av ting fra museumsfestivalen for noen uker siden. Så det viste seg jeg måtte prøve å samle sammen enda bedre inne i bilen når jeg skulle ha med folk inne i bilen. Deriblant også en «sau».

Situasjonen var som tatt ut fra en burlesk film, der jeg møter den nye kjæresten til sønnen og må til å flytte på denne sauen.

Hvem kjører rundt med en sau liksom…

På lørdag ble det enda mer ull.

Men først var det hjem til fredagskvelden, jeg hadde funnet en spicy gryterett med søtpotet. Den skal jeg lage mer, den smakte. Og den ble godt tatt imot også.

Vi ble sittende å snakke alt for lenge utover kvelden og natta, da jeg la meg klokka tre hadde engelsken min stoppa å virke. Jeg måtte kommunisere på engelsk.

Jeg kasta jeg meg friskt ut i det engelske språket fra starten av.

Jenta eldstemann hadde med seg var både trivelig, interessant, hyggelig, sjarmerende og søt.

De var så oppslukt av hverandre.

Lørdags morgenen måtte jeg tidlig opp. Jeg var slik passe overtrøtt da jeg satt meg i bilen med en kopp kaffe, noe for sent.

Sola skein, sjøen glitra og jordene var lysegrønne.

Vilt vakkert var det.

Det sto toving på programmet.

Det var en veldig artig aktivitet, som både tok på ryggen, var meditativ og dagen skylte over meg i meste laget av sol.

Ikke hadde jeg tenkt at sola var så sterk, den satte glød på ansiktet.

Hadde ikke tenkt at jeg burde tatt på solkrem.

Siste toveprodukt ble jeg ikke ferdig med, så den må jeg ta igjen en dag.

Hjemme igjen, mange timer senere, var de to unge ute.

Det gikk en stund før jeg begynte å virke etter mellomlanding i stolen.

Kvelden ble hyggelig.

De to som var ute kom hjem, mitt besøk kom og kvelden gikk som en røyk.

I dag starta dagen med en tur.

Turen gikk opp til brønnen og elva vi får vann fra.

For på fredag, da det allerede var nok på programmet, oppdaga jeg at vannet holdt på å forsvinne. Ikke det som passer best når en venter besøk. Jeg måtte dusje i to dråper kaldt vann.

Heldigvis kom vannet tilbake og i dag viste det seg at det rant friskt av overflødig vann av brønnen.

Det var så fint å sitte der i skogen, i sola og høre vannet som buldra og fuglene som sang. Skikkelig vårstemning. Bare kaffekoppen som mangla.

Nede igjen hadde de unge stått opp og vi fikk spist en god frokost.

Jeg lagde hummus og kokte egg, veganost, kjøttpålegg…så det var noe for enhver smak.

Siden kjørte vi oss en tur, var framom fars grav som det blomstra påskeliljer på.

Vi rakk ikke dra innom mor, som var tanken.

Men vi kjørte bort til broen over til øyen hun bor på.

Trærne begynner å bli grønne.

Sjøen glitra blått i solskinnet.

Og de unge var unge, sjøl om de er voksne.

Så var sekkene pakka, bussen kom og tok både folk og sekker med seg.

Og her sitter jeg.

Det er kveld.

Helga har vært riktig innholdsrik.

Men i morgen skal jeg være på hjul litt over sju om morgenen.

For da skal hjula skiftes over til sommer.

Og så starter uka…

Riktig fin uke til deg.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er jeg helt sikker på… Om natta. Ikke om dagen, da burde jeg ha lagt merke til det-. 

Tror også det går noen døgn.

– Før det skjer.

Om natta kravler de fram.

Luskende.

Mysende.

Og det foregår her på nett.

Hvordan de ser ut vet jeg ikke.

Sikkert hårete.

Jeg må si at jeg blir sååå lei.

Hva jeg snakker om…

Jeg snakker om disse som forsyner seg av bloggen min.

Kanskje flere sine også-.

Akkurat det vet jeg ikke.

Jeg oppdager det etter ett eller to døgn, noen ganger enda senere.

Skal innrømme at jeg er fryktelig treig til å svare på kommentarer.

Det er ikke vondt ment.

Det er bare at tida og jeg river i hver vår ende av mulighetene for en dag.

Så slik sett er tida også en «spiser» som forsyner seg -.

Men tilbake til innlegget, når jeg skal svare må jeg mange ganger lese igjennom… finne ut av hva som opptok meg da jeg skrev disse «fantastiske» innlegga om noe som sannsynlig bryr storparten av Norges befolkning midt i ratata…

Men lucky me, jeg har mine flotte medbloggere, som jeg prøver å følge med på etter beste evne når Tiden ikke har forsynt seg for mye av det som er mitt, der jeg trodde at jeg skulle greie mangedobbelt.

Det er mer enn godt nok for meg, for gleden med å skrive er min og de som ønsker å lese gjør gleden enda større.

Og ikke minst få lese det andre skriver.

Det er sprengstoff i slikt.

Veldig mye lærdom i å lese andres tekster.

Etter enda en avsporing…tilbake til disse som valser sulten inni nettets irrganger…

Da, når jeg leser nedover disse tekstene om sorg, glede, ærlighet, kjærlighet og lyset mellom linjene…det er da jeg oppdager det.

Nå igjen.

De har vært her.

De har spist av bokstaven mine.

Det skulle stå «sving», men så står det plutselig «ving». Det skulle stå «fløy», men l’n har noen tatt, så det står bare «føy».

Og jeg skjønner; de har vært her igjen.

Disse usle små krypene som spiser opp bokstaver.

Kanskje er de venner med Tiden…

Hva vet jeg.

Noen ganger lar jeg det bare stå slik, stå slik litt på skeive med feil.

Andre ganger går jeg inn og retter opp, setter inn igjen den bokstaven som er spist opp.

Er det bare meg som opplever dette, eller er det fler som har bokstavspisere på besøk på bloggen sin?

♥

Der susa vannkokeren seg ferdig. Dagen er godt i gang og sola skinner, faktisk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I tillegg føles dagene litt mer i plan, en liten bedring fra surret mitt i det siste.

Nå sitter jeg her med limevannet, så skal jeg lage meg matcha te og et krus med fettkaffe for å ta med ned. Straks et teamsmøte, men vil drikke opp glasset mitt før jeg går ned.

Jeg våkna en time senere i dag enn i går, var oppe klokka 7 i dag.

Og etter det har jeg gjort noen øvelser, dusja, tatt tre telefoner, to for mor; bestilling av mat og hjemmesykepleien og en for meg sjøl; bestilling av dekkskift.

Nå må jeg tørre å skifte disse dekka -.

Håpa jeg skulle få det til denne uka, men det ble på mandagsmorgenen.

Mandagen ble med det en slik dag jeg ikke ønsker, alt for mye som skal rekkes.

Se her da; dekkskift 7.30, møte i teams 9, som betyr kjøring fram og tilbake, lege 11.30, ennå mer kjøring, befaring klokka 13 som blir på tilbaketuren.

Forresten blir det mye kjøring i helga også, på lørdag. Da blir jeg borte hele dagen med å hjelpe til med toving.

I tillegg kommer sønnen på fredag med sin nye kjæreste, slik at jeg får hilse på henne. En samtale som må foregå på engelsk, og min engelsken er rusten. Hun er veganer, det betyr å finne oppskrifter. Jeg lager mye vegetar, men vegansk måltid er en ny erfaring.

I tillegg hadde han planer om å ta henne med seg opp på skogen for overnatting i hengekøye, om været ikke er alt for dårlig.

Så en tanke spent på den fragmenterte framtida.

Men nå må jeg ned for å jobbe.

Så får jeg skrive litt etterpå.

Skrive i zen-modus.

Altså være i zen…rolig, avslappa og i full harmoni.

Akkurat det er jeg ikke.

Data som svikter og følelse av ikke å bli hørt er ikke den beste veien inn til balanse.

Men mat var godt.

I dag går det i havregryn med blåbær og yoghurt til lunsj.

Jeg har tatt meg ut en times pause i håp om at alt er bedre etter pausen.

I stua er det kaldt, temperaturen skrus ned midt på dagen og jeg har ikke forandra temperaturstyring etter jeg flytta kontoret hjem.

Jeg skal uansett ikke være her, men kan være greit å ta maten oppe i stua.

Tente opp i ovnen etter at jeg fant fyrstikkene, de lå heller ikke på passen sin.

Tror jeg skal sette på en vask også, mens jeg er her.

I trærne utenfor leiker dompaper, både hunner og hanner.

Kanskje jeg må ut med mat til fuglene…

Våren er ikke helt her, sjøl om trærne begynner å få et grønt slør.

En onsdag midt i uka i starten av mai, der jeg er piggete utenfor meg sjøl.

Jeg må nok vatre meg, tror jeg skal legge inn en lang tur i skogen etter hvert.

Men først litt mer arbeide.

♥