Onsdagskvelden er her. Det er kaldt og jeg er trøtt.
Det er sommertid.
Nesten ikke folk på jobb.
Inne på min avdeling var det bare jeg.
Fikk rydda i papir. Tro meg, jeg har masse papir å rydde i.
Har en plan om å gå igjennom alle notater for så å skrive de ned.
Etterpå gikk jeg innom butikken, kjøpte meg moreller og vannmelon.
Det er så godt.
Fant fajitas som lå i 40% kassen, den så god ut.
Og det var den.
Riktig god.
Etterpå smakte det godt med bær og frukt.
I går skjedde noe jeg oppfatta som veldig ubehagelig.
Jeg har ansvaret for mors økonomi, for et drøyt år siden ble forsikringa ført over på mor, etter fars bortgang.
Regninga ble delt og skulle betales to ganger i året.
Det viste seg at denne gangen var regninga kommet på avveier. I går kom det brev om at forsikringa var oppsagt.
Det var ikke godt å gå å legge seg i går kveld med det i tankene.
I dag ringte jeg forsikringselskapet.
Da de sa de kunne ordne det til i morgen. Jeg sa at jeg ønsket å få det på plass i dag, så da jeg i ettermiddagen fikk mailen om at det var i ordnet må jeg si jeg ble veldig glad.
Fingeren til mor var ikke bra, så det ble legebesøk. Betent neglebånd hadde ført til ting jeg ikke visste kunne hende. Det ble en liten operasjon og fjerning både av verk, hud og innsettelse av et lite dren.
Legen hadde sagt så mye, syntes mor, så hun hadde ikke så lyst til å ta ansvar for seg sjøl.
Vi kjøpte med en oversøt sjokoladekake og dro hjem til meg for å hente sønnen. Vi drakk kaffe i sola før vi pakka ned for å overnatte hos mor.
Følte jeg ikke kunne si nei, sjøl om jeg desperat ønska å være hjemme.
Neste dag var det jobb, med avslutning av en tur ut til museet. Tok med mor og sønn på tur i regnværet. Mor ville vi skulle spise middag sammen med henne og etterpå ble det Netflix. Mor syntes godt vi kunne ta en natt til hos henne, men da måtte vi hjem.
foto:are
Neste dag skulle vi på befaring.
Egentlig skulle også mor til kontroll av fingeren på ettermiddagen samme dag.
Da dagen opprant skjønte jeg ikke hvordan det ville være mulig å rekke begge deler på de tidene vi hadde.
Til slutt prøvde jeg å se om jeg kunne gjøre noe med dette. Og etter en del telefoner ble kontroll-timen til mor utsatt til torsdag.
Etter dager med regn kom sola fram. Turen rundt omkring i skog og mark ble en fin tur, om litt voldsom for meg.
Og det var skog som burde være mulig å hogge, men oversikt om det er lønnsomt får jeg først til høsten.
Da jeg sa til sønnen etterpå, at dette var halmstrået vi hadde for å klare og få reparere det som måtte utføres, ble han superfrustrert.
Tror løven kom fram i oss begge, og etter timer med meningsutveksling, tok vi hverandre i hånda på at dette skulle vi få til.
Dagen hadde virkelig tatt på kreftene.
Torsdag var det kontroll av mors finger.
Den var ikke bra, så antibiotikakur ble beordra.
Og tilslutt forsto jeg hva de bak skranken mente.
Da vi kom hjem til mor, fylte jeg opp dosetten og laga oversikt over tidsrom hun måtte ta tablettene. Utenom da hjemmesykepleien brukte å komme, da ordna de det.
Jeg ringte dem og fortalte dette til dem om ståa.
Da jeg senere er på biblioteket ringer mor om at det hadde blitt tull og om tabletter som ikke lå der de skulle.
Nok en telefon til hjemmesykepleien.
Ikke skjønte jeg dem helt og ikke de meg, ikke alltid like lett når de ikke er norske.
Så da jeg var ferdig på jobb kjørte jeg atter en gang inn til mor.
Det viste seg at den som hadde vært hos mor skulle være ekstra grei, så hun hadde lagt de siste tablettene mor skulle ta om kvelde i en liten boks.
Alt stemte, men det førte til forvirring med denne forandringa.
Da jeg først var der hengte jeg opp klærne jeg hadde vaska på formiddagen, slik at mor slapp det. Hun kom ned i vaskekjelleren likevel, jeg sa det var unødvendig.
Og det viste seg det var til gangs.
På tur opp og inn på stua snubler mor i dørstokken.
Jeg kommer bak og ser hun faller, faller mot en stol, før hun faller ned på golvet.
Da hun snur seg rundt på ryggen ser jeg på ett fem centimeter kutt som ganske snart gaper bredt.
Brillene hadde fungert som en kniv uten å knuses.
En forskrekkelig situasjon.
Får henta en pute som jeg legger under hodet, hun er tørst.
Jeg sier hun må ligge og at jeg ringer etter ambulanse.
En kul begynner å vokse og blod renner ned mot øyet, ned i håret, nedover panna.
Jeg får beskjed hva jeg må gjøre om hun begynner å blø mye, det tror jeg ikke jeg helt oppfatta.
Heldigvis kom sykebilen ganske snart, hun får lagt på kompress.
Smerten hun først kjente hadde gått bort, hun besvimte ikke, var tilstede hele tida.
Med hjelp kunne hun gå på føttene ned til sykebilen.
Men på tur til sykehuset hadde det starta å blø skikkelig og de hadde vært redd for at en åre hadde sprukket. Heldigvis hadde det ikke det.
Hun ble sydd og liggende på overvåkning sist natt.
Helsenorge er så pressa for folk i alle retninger, så ting som blir sagt, skjer ikke. Da må en til å undersøke, fikk en kort prat med sykehuset i går kveld.
I dag hører jeg ingenting.
Etter flere telefoner til flere avdelinger, fant jeg henne, da hadde de glemt å gi henne frokost.
Lovnaden om å bli oppringt når de visste mer skjedde ikke.
Igjen måtte jeg ringe på en pasienttelefonen man får beskjed om bare å bruke til en annen tid enn da jeg ringte. Fikk likevel kontakt.
Hun ville bli utskrevet og de skulle kontakte meg om når det ble.
Noe som ikke skjedde.
Hun hadde ikke med seg nøkler og jeg måtte være der da hun kom.
De hadde heller ikke fått med seg at hun gikk på antibiotika, sjøl om jeg hadde sagt fra og hadde sendt med tablettene.
Det viste seg hun hadde fått en ny kur med pencilin.
Hjemmesykepleien fikk beskjed fra meg om at hun hadde begynt på antibiotika, men det hadde sannsynlig ikke kommet fram dit det skulle. Og om fastlegen skal være den som gir beskjed til hjemmesykepleien, hadde nok ikke den heller kommet fram. For sykehuset forholdt seg til hjemmesykepleien.
Som pårørende blir jeg temmelig både fortvilt og oppgitt over at beskjeder ikke når fram, det er noe med kommunikasjonen som fungerer for dårlig.
Flaksen var at jeg sto utenfor hjemme hos mor da hun kom hjem i kveld.
Sønnen min og jeg hadde dratt hit til mors hus, men så skulle han reise og jeg måtte kjøre han til den ene bussen som går herifra og dit han bor.
Da vi er i ferd med å gå inn i bilen min, kom taxien.
Jeg fikk hjelpt henne opp i stolen hennes, kjørt sønnen til bussen og så tilbake til mor.
Hjemmsykepleien kom, og hun tok seg tid, tok med seg dosettene og skulle diskutere de to antibiotikakurene mor er satt på. Hun som var her syntes det var rart sykehuset bare hadde sendt henne hjem, men hun skulle skaffe en rullator, som kom hit i løpet av kvelden.
Og i morgen skal de få vaska håret hennes, for håret er innsmurt med blod.
Mor sjøl er lykkelig for å være hjemme og for at jeg blir her i natt.
Vi så en film, har spist mat og snakka.
Men hun var sliten etter å ha bitt vekt gang på gang i hele natt.
I morgen drar jeg innom kontoret før jeg drar hjem.
Søndagen har jeg et arrangement som jeg ikke har alt klart til. Jeg vet det blir en hektisk dag.
Hjemmesykepleien vil være innom fire ganger i løpet av dagene som kommer.
Håper også lillesøsteren vil komme innom, har bedt henne om det, hun er nettopp kommet hjem fra en tur.
Så denne uka har vært et hesblesende løp, virkelig.
Og – jeg er sliten.
Men er glad det gikk så bra med mor, det har kunna gått så mye verre.
Mandagen kom som en grå dis. Eller er det mer regn? Uansett er det mandag.
Så var det enda en ny dag, ei ny uke.
Plana er arbeid.
Må sjekke fingeren til mor, kanskje må jeg bestille legetime til henne.
Jeg må i alle fall huske på å bestille suppe til søndag.
Fant ut at jeg ikke skulle øke de Tibetanske ritene denne uka, holder med de fem repetisjoner jeg gjør.
Sønnen ble imponert over at mora greidde å løfte føttene strakt opp i været liggende på golvet. Og det er klart, om det er få gjentakelser hjelper det likevel på styrken.
I går tok vi en prøvetur.
Opp i skogen, opp i fjellet.
Ikke noe imponerende ved det, vi kjørte bil – men tok noen avstikkere.
Synd jeg ikke tok med fotoapparatet, det var så nydelig.
Vannliljene som holder på å sprette ut.
foto:dae jeung kim fra Pixabay
Det stille vannet som hadde vokst etter alt regnet og bekken som flømte nedover var bred og fossende.
Ja, ble våt på beina-.
Orka ikke ta på fjellskoa, er så ekle å kjøre med, men kunne så klart valgt støvler.
Den muligheta kom jeg ikke på.
Men nydelig var det.
Enormt.
På onsdag skal vi på befaring med rutinerte folk, er det noe som er lønnsomt å sette i hogst?
Da vi kom hjem laga vi oss middag og så på serie, “Girls”.
Lørdagen var vi forresten framom mor, jeg laga potetsuppe.
Rart at en potetsuppe kan være så god.
Og mor var veldig glad for besøk.
Det blir ensomt for henne.
Ellers vil den uka her handle om helgas arrangement, et foredrag.
Denne sommeren er som andre sommere, den fosser avgårde.
Og til tross for at jeg har ferie fra august, ønsker jeg juli måned skal vare.
I dag vil jeg ta fram et minne fra jeg var ung. Fra sommerens høydepunkt, ferieturen.
Året var 1971 og jeg begynte å komme dit at jeg ønsket det skulle skje noe.
Noe som var spennende.
Vi var flere som dro i lag, hele tre familier.
Mor, far, vi tre søstrene, mors søster med mann både yngste datter og eldste datter, eldste med mann og barn.
Vi var kommet til Gudbrandsdalen og det hadde blitt sen ettermiddag, så vi måtte finne en campingplass.
Mitt ønske var så stor campingplass som mulig-.
For der var håpet større for spenning og kjekke gutter.
Og det ble stoppa opp ved en av de større campingplassene, men til min store sorg var det fullt. Ingen flere hytter å oppdrive.
Telt var ikke lengre med på tur.
Men så sier utleier at han har et hus lengre oppe i skogen, med flere rom.
Turen gikk opp gjennom en smal og svingete skogsvei, og der, mellom graner var det en liten glenne med et hus.
Mørkebrunt og dystert lå det der.
Jeg var så sur og irritert, der liksom, der langt fra folk, kjekke gutter og spenning, bye, bye…
Jeg husker jeg sa;
– her spøker det.
Det var et hus med to etasjer, gang, kjøkken og to stuer.
Oppe var det to soverom og et kott.
I det kottet sto en seng og det hadde et lite vindu.
Foran åpninga inn til kottet, sto en plate og den lå alltid nede på gulvet når jeg kom opp, så jeg satte den opp hver gang. Det var slik jeg visst om hvordan det så ut.
Etter vi hadde spist ville folk gå seg en tur, de hadde blitt fortalt om en skogsvei videre inn i skogen.
Søskenbarnet mitt, som var fire år eldre enn meg og nettopp fylt 17 år, og jeg, vi ville ikke være med.
Vi satte oss til på kjøkkenen ved kjøkkenbordet, der vi snakka, spilte kort og så ut på solstrålene som ble sila gjennom grantrea og insekt som svirra i lufta.
Flere ganger hørte vi folk som snakka og trodde de andre kom, men de kom ikke.
Til slutt søkte vi ut, huset og stillheta blanda med fluesurr og det å høre folk snakke utenfor, uten at noen var der, ble for trykkene.
Søskenbarnet mitt hadde begynt å øvelseskjøre, så hun satte seg inn i bilen til faren.
Hun skulle kjøre fram slik at jeg kunne komme inn i bilen også.
Ved siden av sto et uthus, jeg gikk gjennom det høye graset å kikka bakom huset.
Der var det en svær samling av flasker.
Han hadde nok vært glad i alkohol han som hadde bodd i huset.
Senere på kvelden skulle vi ungene sette oss til i den øverste stua for å spille kort, en koselig stue med peis.
Men vi søkte likevel snart bort, for det var liksom ikke trivelig likevel.
For å vaske oss og pusse tenner måtte vi ut på utsida av huset, det det gikk en renne og en slange med kaldt vann.
Der og føltes det ubehagelig, jeg ville ikke være der aleine.
Da vi la oss sovna vi barna fort.
Neste morgen kom jeg ned til en frokost der flere hadde mye å fortelle.
Mor hadde hørt banking i veggen, det unge paret som lå nede hadde hørt noen som gikk i trappa og låste seg ut, men ingen av oss hadde gått ut.
Ene søsterne min kunne fortelle mange år senere, etter hun hadde blitt voksen, at da hun satt i en huske utenfor huset, hadde en stor mann kommet og stilt seg i døren og sett på henne.
Hun hadde kommet seg fort bort.
Nå var det bare oss der.
Senere på dagen da vi reiste, spurte utleier om vi hadde hatt en bra natt.
Moren min svarte at det ikke akkurat var et fredelig hus.
– Fikk dere besøk av “Amerikaneren”, sa utleieren.
For på sine eldre dager hadde en utflytta nordmann flyttet hjem igjen og bygd dette huset og hadde bodd der til han døde.
Husker vi fikk høre om en skoleklasse som skulle komme dit senere på høsten og være der en uke. Jeg husker jeg syntes fryktelig synd i den klassen.
Og – en kan si at spenning ble det, om det ikke var slik spenning jeg ønsket.
I dag leiter jeg. Føler meg bortkommen, er bortkommen og finnes ikke.
Eller – føler jeg meg egentlig bortkommen?
For ved nøyere ettertanker kjenner jeg at jeg er her. Bare at etter plana inni hodet mitt, skulle jeg ikke være her, men der-.
Der på jobb, og så to fridager.
Var tanken.
Men kjente at hodet ikke var på plass i dag, litt slik mer under arma…
Gårsdagen gikk bra, det ble konsert, folk trivdes og kosa seg, drakk kaffe både før og etter konsert.
Det ble for lite vafler, rakk ikke følge med at kaffekanna ble tom før den var plutselig var det.
Ungdommen som var med var veldig søt og kunne å jobbe.
Sjøl leita jeg etter hodet mitt, etter konsentrasjon, etter fokus.
Jeg som er veldig glad i musikk hadde ikke energi til å få med meg konserten heller.
Akkurat det er et tankekors.
Ba dem presentere seg sjøl. Kan være greit med litt forandring også, tenkte jeg.
Da jeg skulle regne sammen bega jeg det, det stemte liksom ikke og tenkte jeg fikk ta det i dag…men dagen i dag ble altså ikke etter plana.
Følte det var aller lureste å bare ta dagen helt i ro.
For å se om jeg kommer meg opp i fokus.
Men må si jeg tenker…
Denne hersens helsen.
Jeg vil da bare fungere.
Men jeg er “borte” fra flere områder, for her en dag da jeg kjørte forbi en nabo, så jeg at han hadde fått nummer på huset sitt-.
Vi fikk nummer og navn på vår “gate” for noen år siden.
Like etter fikk jeg besøk av en ambulanse en natt, sa de kom feil og viste de videre dit de skulle. De nesten kniste da de dro videre, for kanskje de trodde det var noe opplegg på gang, hva vet jeg…
Uansett, jeg har ikke ofra hendelsen noe mer oppmerksomhet.
Men da jeg så naboens husnummer oppdaga jeg det var mitt nummer som sto der.
Etterpå begynte jeg å søke og google, det var da jeg oppdaga at jeg bortimot ikke fantes.
På Gule side fant jeg meg ikke, på 1881 var jeg uten adresse.
Dette har ført til en stor undersøkelse, og da viser det seg at andre “bor” på min adresse.
Ikke naboen som har tatt mitt nummer, han hadde heller ikke adresse. Men broren hans, som flytta i 2007, bor her ennå-.
Og søsteren min.
Jeg har ringt og sendt meldinger, tatt kontakt med både 1881 og Gule sider.
1881 kunne jeg få satt inn adressa min, på Gule sider fikk jeg ikke utført noe fordi jeg ikke eksisterte.
Søstera ble irritert og syntes dette var en bagatell hun ikke brydde seg om.
De to brødrene har ikke svart.
Om du spekulerer på om jeg har glemt å forandra adresse til Folkeopplysningen, så kan jeg bare opplyse om at det ble gjort.
Men det har vel sin logiske forklaring at en forsvinner. Både at folk har bodd, flytta, system og at mitt telefonnummer har blitt kobla opp med både arbeidplasser og forening.
Da jeg begynte å sjekke var jeg altså nesten borte og helt andre mennesker bodde her jeg trodde jeg bodde.
Så i dag har jeg leita etter meg sjøl.
Faktisk bruker jeg ofte å google mennesker jeg skal ha tak i, for både bosted og telefonnumer.
Trodde det var til å tro på.
Etter dette ble jeg mer skeptisk.
Men jeg er her og jeg er.
Tror jeg.
Sjøl om hele meg bare ønsker være i ro, helst sove, ikke forholde meg – for tanken skviser utover, men jeg prøver å samle dem.
Og jeg ba om å bli sletta fra gule sider da jeg sendte melding om å få bli lagt inn…nesten som jeg mistenker systemet på pur f... la inn feil, fikk tilbakemelding om det etter jeg hadde sendt inn mail.
Men det jeg spekulerer mest på er om jeg skal finnes på det viset jeg gjør i dag, akkurat nå ønsker jeg bare masse tid der jeg ikke skal noe.
