Vi har passert halve uka, i går var det onsdag og den hadde en utrolig fin vri. Den må jeg dele.

 

 

 

Jeg tenker ikke å dele alle mine små turer på veien til å bli mer aktiv.

Men slik midt ut i uka er jeg fornøyd med min daglige innsats, om enn det ikke er de store målene jeg har satt opp.

Og har klart.

Så gleder jeg meg over det.

 

I går hadde jeg et møte jeg følte jeg burde være med på, en evaluering på Teams over sommeren. Altså jobb. Møtet varte ikke lengre enn 1,5 time.

 

Jeg starta gårsdagen med skuldrene heist opp.

Det var nok for mange ting som hadde satt seg på skuldrene og mors stemme om når jeg kom innover til henne, satt i hodet.

Så etter møtet var det nesten desperasjon rundt behovet mitt, ønsket mitt.

Jeg måtte UT!

Ut i sola.

SOLA!

 

Rundt meg var det skygge, jeg måtte lengre bort. Men ikke mer enn noen minutter i bil, så måtte bruke den.

Jeg kunne dratt på andre sida av fjorden, men der ville det bli skygge om kort tid. En annen tanke var opp til setra, men der er jeg mer usikker på hvor sola kolliderer med fjella.

Valget fall på grensa mellom Møre og Romsdal og Trøndelag, Brekka.

 

 

Parkere og gå ut i et vell av solskinn…

Det var fantastisk.

Gikk over veien og inn i terrenget der landskapet er kupert flatt.

Lett å gå og verden åpnet seg opp for bevegelse og muligheter.

Skyggen min var lang.

Jeg gikk beint mot sola, en fråtsing av å få mest mulig sol rett i ansiktet.

360° utsikt er godt, ingen grenser, bare muligheter.

Plutselig reiste et fjell seg foran meg.

Så en sti opp i bratta, men fant ut at dette ikke var dagen for klatring. En mulighet det også, bare ikke på denne turen.

Men en annen dag kan jeg prøve å komme opp.

For jeg hadde en av to dager i uka, etter plana mi, med lavt kalori-inntak.

All den sola, det var så godt faktisk å bli blenda, se den speila seg i små tjern.

Gå rett i mot den uten å se.

Labbe vei i den myke vegetasjonen, på dette platået av lykke, gå framover og få utsikt ned mot fjorden min.

På det neset til venstre bor jeg, har jeg mitt rike.

Et rike som ligger i skyggen når vi er kommet ut i november.

Når jeg snudde meg og gikk den andre veien, så jeg ned i Sengsdalen og Sengsdalsvatnet og innover i Heim kommune, som ligger i Trøndelag.

Med sola i ryggen gikk jeg tilbake, den traff lange strå som sto steile og nok følte seg sterke, før snøen vil legge de flate, om litt.

Og visna gras som lager struktur og komposisjon på bakken.

 

Turen var over med dagens skritt samla inn og med masse sol i sinnet.

Hjem til enkel middag og etterpå tur til mor.

Som hørte dårlig.

Satte lapp på døra om at det måtte huskes på å ta og sette høreapparatene på lading.

Jeg var der til de kom fra hjemmetjenesten og fikk vite at dette hadde vært tema på møter, at noen glemte å utføre dette. Mor greier ikke huske hva de har gjort eller minne de på.

Hun liker ikke at hukommelsen er blitt så dårlig.

Ser mulighetsrommet hennes minker.

Det er trist, men slik er det.

 

Hjemme igjen hos meg sjøl var det bare å gå sulten rett til sengs.

I dag har jeg en nogenlunde normal matdag, ut fra min normalitet.

Skal kose meg med en bærsmoothie i tolvtida.

Det blir godt det.

 

 

♥