Tilbake til nåtida. En stakket stund. Nå har det vært mye “før”.

 

 

 

Så nå er det på tide med å være i tida jeg er en del av nå.

Har enda en historie å fortelle fra et ønske jeg fikk inn.

 

Dagene mine er veldig ustrukturerte.

Rundt meg er det kaos.

Inni meg lite plass til stress.

Vil bare være her og nå, i det jeg er i.

Sjøl om jeg tok fram noen gamle dagbøker, bøker som har vært lukka i mange tiår.

Møte den unge meg.

Veldig spesielt.

Kanskje jeg kan si noe om det i et blogginnlegg, en gang.

 

Det er nesten som jeg har problemer med hva tid er, hvor er vi, hva er nå og hva var før.

Hva gjorde jeg i går og hvordan var forrige uke…

 

Eldstemann var med tilbake etter siste øyeoperasjon også.

Så til sammen har vi hengt sammen borti et par uker.

I morgen reiser han.

 

I kveld kom vi hjem til denne himmelen, du ser Karlsvogna.

 

 

 

Vi ble stående med bøyd nakke og ansikt vendt oppad.

Det var så fint.

Det er så mektig.

 

Vi hadde vært framom mor, etter bytur og kontroll av mine glugger.

Vi hadde kjøpt inn til middag og hadde noen timer sammen med henne.

Godt for alle parter.

Ja, jeg sovna i sofaen en stund.

 

Alt var bra med øynene, ny kontroll om to uker.

 

Øyelegen kan være i varierende stemninger, i dag var han på den nedre del av skalaen.

Kan være slitsomt og har jeg vært et barn har jeg nok blitt fryktelig lita og lei meg. Men vet at det ikke handler om meg.

 

Dagen var mild, vi fant oss en kafe som serverte kaffe med chili.

Nydelig!

Temperaturen og været, vi kunne sitte ute og venta på ferga da vi var på tur hjem.

 

 

Følelsen av at verden bare er stor og snill.

Kaskader med sol og vakker høst.

 

I går var eldstemann med på jobb, han arbeida med musikken sin og jeg prøvde å finne igjen trådene i hverdagen.

Etterpå gikk vi ut i solskinnet ned på butikken for å handle.

 

 

Endelig, etter dager uten bil var den også gjort i stand. Det ble dyrt, men ikke så ille som jeg var redd for.

 

Nå kom vi oss ikke hjem etter handlinga, for et møte jeg hadde fått beskjed om var avlyst, hadde blitt satt inn på timeplana igjen uten at jeg hadde fått beskjed. Så der nede på butikken fikk jeg telefon om det.

 

Sjøl om vi var en god del senere hjemme, så gikk det greit.

Og hjemme har det vært musikk.

Det er artig at to av gjengen min lager musikk.

Eldstemann er i gang med å bevege seg over fra tekno til vikingsjanger.

Artig å høre hva han skaper.

 

Og snakka, ja jeg behøver ikke fortelle at det har vært mye snakk og mange interessante temaer.

 

 

Slikt som alt fra verdensbanken, filosofi, psykologi, konspirasjonsteorier, barndom, mat, livet og døden til det utømmelige temaet; folk. Hvordan vi tolker, hvordan vi tenker og hvordan vi forstår orda.

Barna mine er ikke mindre opptatt av dette enn meg.

 

Jeg er heldig.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Her følger fortsettelse fra i går:

 

Vi tok både buss og metro for å komme fram til leiligheta som lå i en forstad av Paris.  Leiligheta var koselig med fin utsikt. Jeg sto å kikka ut av vinduet da han begynner å ta i rundt meg. Det laga kriblinger i magen. Syntes alt bare var koselig og spennende.

Jeg likte veldig godt å kysse. 

Men da han ville mer var ikke det mi plan.

 

Han ble nok litt snurt over nei’et mitt, men han fulgte meg tilbake til byen og til hotellet – så alt gikk fint.

Men det er klart, jeg tok absolutt en risk med å bli med ut til en forstaden. Det var ingen som visste jeg tok denne manøveren. 

 

Det var et par gutter som hadde gått på samme skole som meg og som hadde flytta til Paris etter endt diplom.

Jeg var med dem på motevisninger, men må tilstå at de visningene er mer viska ut av minnet.

 

Her er noe materiell fra en motevisning vi var på.

 

 

Husker mer av sene middager ved hvite duker, kaffe på fortausrestauranter og hvor skuffa jeg ble da jeg bestilte fromage første gangen og fikk ost.

Trodde jeg fikk en søt dessert.

 

Muligens er det denne gangen jeg var med på norskehuset og fikk prøvd rulleskøyter. Eller kanskje var det en senere gang.

 

En kveld da jeg kommer opp på hotellrommet ringe en av guttene. De skulle på diskotek og spurte om jeg også ville være med.

Diskoteket lå på Champs-Élysées. Det var et in-sted der folk ble sila.

Jeg tok taxi bort og følte meg nervøs da jeg gikk over den brede avenyen.

De andre så jeg ikke. Så jeg tenkte at de kanskje hadde gått inn.

 

Husker jeg går ned den brede trappen i min hjemmesydde dress og er nok redd for å bli stoppa.

Noen av de andre, som kom senere, ble akkurat det.

Men jeg skåret nok på å være ung, lang og slank.

 

Jeg følte meg passe utilpass før de andre begynner å dukke opp.

En som brukte å komme opp til Oslo for å undervise i haute couture på skole min, kom meg i møte med stort sjal, store geberder og mye parfyme, med de obligatoriske kyss på kinna.

Senere i uka ble vi inviter hjem til han i leiligheta hans like nedenfor Sacré-Cœur på Montmartre. Da hadde rektoren også friskna til. Husker de to siameserne som vakre skulpturer. Nydelige og aristokratiske katter.

Det var trivelig, lett dekadent og vi drakk kanskje litt mye rødvin den kvelden.

Stega ned til hotellet utpå natta var ikke helt stødige.

 

Jeg kom meg også hjem, hjem til Norge.

Hadde nok drømt om å kunne flytte til Paris, men i løpet av de åra på skolen fant jeg ut at Oslo også var et greit sted å virke.

Men den første uka på egne ben i et annet land var en opplevelse å ta med seg.

En opplevelse i sort og hvitt, som egentlig var slik jeg syntes livet burde være og nesten var, 22 år gammel.

 

 

♥

 

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Jeg fikk spørsmålet fra mi mellomste etter at jeg nevnte fra denne turen for noen dager siden. Tror kanskje ikke jeg forteller så mye fra min egen ungdomstid, for det er nå jeg lever.

 

Dette var min første tur ut i den store verden.

 

Før hadde jeg bare vært i Sverige flere ganger, men det var nesten ikke regnende som utlandet.

 

Jeg hadde begynt på motelinja, som var den folkelige benevnelsen på linja jeg gikk, på Statens håndverk og kunstindustriskole.

Det ble snakk om å dra til Paris under moteuka.

Det endte med at rektoren, en som gikk i klassen over og jeg skulle dra.

Før reisa sydde jeg meg en garderobe som var sterkt inspirert fra magasinet Elle, den gangen var det et fransk magasin. Klærne mankerte noen knapper og andre detaljer, da kofferten ble pakka.

 

Her er kappa jeg sydde til turen omtrentlig 10 år etter.

 

 

Dagen jeg skulle reise kom, jeg dro ut til Fornebu som var flyplassen den gangen, spent var jeg.

 

Billetten hadde kameraten.

Rektoren dro med et anna fly.

Tida gikk og han med billetten dukka ikke opp, jeg fikk vondt i magen av nervøsitet.

Jeg var nok i kontakt med de bak skranken.

Til slutt skulle folk stige ombord i flyet. Og til tross for ingen billett, fikk jeg også gå ombord.

 

Han i klassen over hadde forsovet seg.

 

Fransken jeg hadde tatt var ikke mye til hjelp.

Kameraten og jeg hadde prøvd å lære oss språket.

Men en ting kan jeg fortsatt si, og det er at jeg ikke snakker fransk.

Den gangen førte dette forsøket på snakke fransk til at franskmenn gikk over til engelsk. De var ikke så glad i å snakke engelsk i utgangspunktet.

 

Jeg kom fram til hotellrommet, et hotell ned i en liten gate. Litt mørkt, med høye vinduer og tykke gardiner. Husker rektoren dukka opp på hotellrommet med en mini-flaske med alkohol hun hadde kjøpt på flyet og en bukett blomster.

Fru Strømme var en fryktelig gammel dame, slik jeg så på det. Hvitpudra hud, håret satt opp i en valk og veldig rosa leppestift som hadde krasjlanda på leppene.

Hennes hotell lå på andre siden av byen, så da vi skulle ut neste dag fikk jeg telefon om at hun hadde blitt syk.

Hun skulle hatt noe medisin og spurte om jeg kunne hjelpe henne.

Jeg kom meg til hennes hotell og med å tegne og gestikulerte fikk jeg tak i det hun ville ha.

Turen tilbake til mitt hotell ble ikke bli helt enkel, da taxiene hadde noen begrensninger med å krysse noen grenser i byen. Så det endte med at jeg måtte finne fram i metrosystemet.

Jeg spurte om hjelp og jeg husker jeg fikk noen utfordringer med fransk-marokkanske menn på  metroen.  

 

Vi fikk begge en øka respekt for hverandre etter den turen, rektoren og jeg, hun så nok på meg som et gudsord fra landet og så klarte jeg å svinse rundt i metropolen. 

 

For jeg ble i stor grad overlatt til meg sjøl og syntes det var veldig spennende.

En av dagene dro jeg for å se Pompidou-senteret som hadde en Salvador Dalí utstilling. Surrealismen fascinerte meg.

Men det var lang kø for å komme inn.

Der i køa begynner en å snakke med meg. Han sa han trodde jeg var en av hans studenter.

Han viste seg å være trivelig.

Vi ga opp å komme oss inn i senteret til slutt. Så i stedet synte han meg Paris, det ble vandring, fortausrestauranter og prat.

Da han spurte om jeg ville være med han hjem på ost og kjeks tok jeg sjansen på det.

Tror nok ikke jeg verken da eller nå vil anbefale noen et slikt stunt.

Men jeg ville gjerne oppleve.

 

 

For at innlegget ikke skal bli for langt, kommer neste del i morgen.

Link til fortsettelsen

 

 

 

♥

 

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Jeg fikk spørsmålet om hvordan det gikk med atelieret fra Fruensvilje.

 

Det var i 2018 jeg sammen med et par til leide et atelier.

Leide det et år.

Det lå en halv times kjøring fra her jeg bor.

Etter året var gått vurderte jeg det som et dårlig prosjekt. Jeg hadde vært der alt for lite, så å betale en fast pris i måneden samtidig med at det var så lite bruket, var bare dumt.

Så vi sa opp leieavtalen.

 

I fjor på denne tida, flytta lillesøster mi ut fra leiligheta i kjelleren.

Jeg hadde lyst til å prøve uten å leie ut, men at jeg skulle prøve airbnb nå i sommer. Men en del måtte kjøpes inn. Kopper, kjøleskap, dyner osv. Og at jeg kunne bruke det som verksted når det ikke var utleid.

 

I fjor sommer fikk jeg lufta og vaska mye stoff som hadde vært lagra i fjøset.

Her er stoffa stabla opp for å kunne brukes i kjellerleiligheta.

 

Tenkte å kunne kombinere maling, tegning og søm der…

 

Men så ble far sykere og sykere utover siste høsten, så det ble ikke mye tid til overs. Da han døde på nyåret trengte mor meg enda mer.

I tillegg ble det en del omstrukturering på jobb som krevde sitt.

 

Så alt i alt ble det lite overskudd til å prioritere det jeg ønsket.

 

Leiligheta står der.

Har brukt den som hjemmekontor.

Har tegna der litt.

 

 

Så håpet er at jeg får til å begynne å bruke det mer utover høsten.

 

 

Når alt det som har tatt tid i det siste, slutter å ta tid.

Har en formening om at det er både sunt, viktig, ja, kanskje nødvendig, å komme i gang.

Og så har jeg ønske om å kunne ha diskusjonskvelder der også.

 

Her er fra nyttårsaften, da vi var samla der nede til mat og musikk.

 

 

Så slik er planer og tanker rundt temaet atelier. Håp i hengende snøre, optimistisk tro på at det skal gå an og få til. 

Helst snart.

 

Takk for spørsmålet Fruensvilje. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Lørdag hele dagen. Den skulle være fredelig, koselig og rolig.

 

 

Men før jeg durer i vei med å fortelle om alt som ikke blir som tenkt, linker jeg forrige blogg. Kanskje flere vil komme med ønsker hva jeg skal skrive om.

Gleder meg til å skrive om de to innspilla jeg har fått.

 

I dag våkna jeg til stikking i det første opererte øyet. Det gikk ikke over, men prøvde å sove videre uten å få det til.

Da jeg hadde vært våken et par timer, googla litt, ringte jeg.

Fortalte om nåler og gafler på øyet, ble enig om at jeg tok en smertestillende. Var det ikke bedre i elleve, tolv tida, skulle jeg ringe igjen.

 

For å si det slik, det ble tur til Trondheim i dag også.

For sikkerhets skyld pakka jeg en bag.

Det rann som en foss ut av det ene neseboret, så jeg tenkte renselse og betennelse.

Og det var betennelse, en liten betennelse, sa legen.

I det øyet som først ble behandla.

 

Men heldigvis ble jeg sendt hjem igjen.

Så i dag var det en snartur fram og tilbake med beskjed om å starte opp med drypping.

Akk, ja, helt rett fram skal det ikke være.

Jeg er hjemme og sønnen har drukna i vikingmusikk. Så her er det kraft, myndighet og rytmer. Vurderer stjernekamp.

Og snart blir det pizza.

 

Fin lørdagskveld.

♥

 

Og så sende meg gjerne ønsker om om hva jeg skal skriver om på bloggen.

 

 

Noe slikt som bare må la tida gå. At jeg kan lese, kose meg og skrive.

 

 

For snart er alt som om ingenting har skjedd.

 

Å våkne i dag, det var godt.

For alt som jeg egentlig hadde grudd meg til, ligger nå bak.

Nå skal jeg ikke ut med bilen før tirsdag, da jeg skal kjøre den på verksted.

Tannlegen har ringt, jeg vet nå hvilke reduksjoner jeg får på grunn av Sjøgrens.

Sykehuset har ringt, vi er kommet fram til når jeg skal starte på med å sette sprøyter og at jeg skal kutte den ene inn til videre.

Konsultasjonen med St. Olav er utsatt til jeg er kommet mer à jour.

For alt dette med reumatisme har blitt satt på pause.

 

Nesten som jeg går i surr med alt.

Men snart, snart er dette historie.

Når syn og øyner er stabilisert, tenner i orden, ikke minst bil…og jeg kan til å konsentrere om andre ting, da…

 

Jeg gleder meg.

Tenker på alt jeg skal.

Alt fra å lese bøker til å få fart på pulsen.

For nå må jeg også ta det rolig.

Ikke en gang få såpe i fjeset, øynene igjen…

 

Uff dere må bli så lei av å lese om dette, aj, aj…

 

 

Avslutter innlegget med et lite spørsmål, kanskje dere kan utfordre meg?

Utfordre meg om hva jeg kan skrive om, legg inn forslag.

Nå blir det så klar veldig flaut om ingen gir meg utfordring.

Men satser på at noen av dere gjør.

 

Skriv i kommentarfeltet nedenfor, så skal jeg skrive et innlegg om det jeg får ønske om. Ett innlegg for hvert ønske.

 

 

♥

 

 

 

 

For en dag, for en reise og så godt krype under et pledd, riktig kroe seg.

 

 

 

Tenne opp i ovnen og tenne et par talglys.

Ta fram datan og bare være her og nå.

 

Ukas maratonløp er over.

Møtet på mandag og møtet i går. Jeg kom meg i gjennom.

Det i går varte en time lengre enn plana, så det resulterte i et kvarter til pakking.

Pluss at jeg var sulten.

Slikt går ikke.

 

Derfor lot jeg bussen jeg tenkte å ta, passere. Og så tok jeg bilen min og kjørte et stykke i stedet. Kjørte uten å bruke bremsene nevneverdig.For å unngå å slite på det som var utslitt, men håp om at reparasjonen ikke blir for kostbar på utslitte element i bilen.  

 

Jeg traff alle mine, overnatta hos yngste.

Det var så fint og alle tre rundt seg.

 

I dag tok jeg bussen til sykehuset, mellomste var med dit. For i dag skulle andre øyet få overhaling

Ble raskt tatt inn, men får vite at operasjonen ble forsinket.

 

Så jeg sovner rett og slett etter drypping av øyet var utført, med en normal og en stor pupill.

 

 

Denne gangen gikk alt slik som det skulle, når jeg først var i gang gikk det fort.

 

I kveld er det godt å lukke øynene, la øynene hvile, mens regnet plasker på taket.

Ta en slurk god, varm te og vite at nå er alt dette gjennomført og ferdig.

Maratonen over for denne gang.

 

 

♥

 

 

 

 

Enda en dag som snart skal finne natta. Jeg er i et pusterom.

 

 

 

Jeg spekulerte på hvilken dag det var, før jeg fant ut det var tirsdag.

Jeg var på tur hjem etter styremøte.

 

Kom meg gjennom dagen.

 

Tannlegen var første stopp.

Jeg sa jeg hadde fryktelig liten tid i dag, så kontroll fikk vente. Fortalte jeg hadde mista plomben i tanna slik tannlegen forutså ville skje.

Det var ingen vits å sette inn ny, den ville falle ut etter en tid.

Så da blir det enten krone eller bro….hjelpes, bro…

 

Får finne fram til svaret etter hvert.

 

 

Neste post var kontoret.

Fikk skrevet litt, før jeg måtte sette meg i bilen.

Time på verksted.

Hvorfor bråka bilen så sinnsykt?

Det fikk jeg svar på, var det bremseklosser eller var det ditto skiver…i hvertfall slura metall mot metall.

 

Time på verksted over helga med anbefaling om minst mulig kjøring. Og jeg som skal til Trondheim for ny øyeoperasjon, så sjøl om jeg denne gangen har noen til å kjøre bør jeg ikke bruke bilen.

 

Tilbake til kontoret, vanskelig å holde fokuset på skjermen.

Ene øye ser jeg teksten på bruksanvisninger, det andre øyet er det bare tåke. Hjernen jobber med informasjon så godt det lar seg gjøre.

 

Til slutt var det styremøtet som jeg måtte bruke bilen for å komme til.

 

Det er det forresten et møte i morgen også. Et vel viktig møte, som har med framtid å gjøre. Et lite stykke å kjøre dit også.

 

Møtet i dag gikk bra.

Kom meg både fram og tilbake.

 

Nå har eldstemann og jeg spist middag.

Vi har snakka om mye.

 

– Livet er en lidelse, sier han.

 

Han mener at når man innser det, nullstiller man seg overfor livet.

Jeg bruker andre ord, men det viser seg vi er ganske enige, vi bruke bare forskjellige ord.

For begge snakker om å ikke gå rundt med forventninger, men glede seg over livet slik det blir.

 

Jeg skulle gjerne ha hatt turen til Trondheim klart for meg, slik jeg trodde jeg hadde, men når bilen ikke vil så -.

 

Heldigvis finnes bare løsninger, vet bare ikke hvilke ennå. 

 

 

 

♥

 

 

 

Mørket er mørkt når regnet lager kvelden våt. Septemberdager og septemberkvelder.

 

 

 

Jeg er tilbake i hverdagen og skal virke.

Etter første dag føles det langt fra optimalt.

Til slutt var det som det begynte å skjelve innmed beinet.

Kanskje ikke unaturlig…

Men så vil en så gjerne virke å få til.

 

Dagene må bli bedre slik.

Og blir det.

Prøver å være fornøyd.

 

Morgendagen er også umulig i forhold til tid og gjøremål.

 

Eldstemann sa at det skal egentlig ikke være mulig å være født, være til.

Han satte opp et regnestykke.

Hvor utrolig rart det er at man er født.

 

 

Sjansene til ikke å være født er så enormt, og da mener jeg enormt som i uendelig.

Altså helt ekstrem liten sjanse for at jeg skulle få sitte her å streve med dagene.

 

Så glad er det jeg skal være-.

Fordi jeg får lov til akkurat det.

 

Det er en god tanke.

 

 

♥

 

 

 

Sola triller nærmere tretoppene, men den skinner. Og det er søndag.

 

 

Vi ble sittende oppe en stund, men tror ikke det ble alt for sent.

Jeg var i hvert fall trøtt.

Det tror jeg sønnen var også, han hadde vært våken fra tre forrige natt.

Jeg var og hentet han i går. Nå har han fri etter og ha jobba sammenhengende i ti måneder.

 

Jeg begynner å jobbe i morgen.

Da er sykemeldingen blitt frisk.

 

Jeg blir ikke enig med meg sjøl om jeg skal bruke briller eller ikke. Det opererete øyet ser jeg ganske så bra på, den andre skikkelig dårlig. Så hjernen må jobbe på å koordinere både om jeg setter brillene på nesen eller ikke.

 

Det er litt av en uke jeg står ovenfor.

Starter med teamsmøte om morgenen i morgen og avslutter med et møte i sekstida om kvelden, tannlege tirsdags morgen den ene veien og møte 1,5 time kjøring den andre veien, onsdag er et nytt møte – som krever mye forarbeid. Det må også en del arbeid foran tirsdagens møte, så utenom møtene må jeg jobbe på.

Og torsdagen åker jeg vei for operasjon på det andre øyet.

Så fra da og over helga skal jeg ikke ha en plan, bare satser på et syn en ørn kan misunne meg.

 

Men noe spenning er det med dette løpet, for jeg er ennå noe redusert av dette jeg har gått i gjennom.

Håper bare at jeg blir gledelig overraska over min egen kapasitet.

 

I dag skal vi på middag til minstesøster etter hvert og hente mor samtidig.

Sønnen tar morgenen med ro og jeg har drukket mitt lunka limevatn.

Så slik er dagen i gang.

 

Har du bestemte planer for dagen?

 

 

♥