Tre år tilbake i tid. Noen få måneder, fra sommeren 2018. Fant jeg på en minnebrikke. 

 

 

 

Bilder jeg ikke har lasta opp.

Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.

Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken,  samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.

Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.

I dag tar de fleste av oss mange bilder.

 

Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.

 

 

Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.

På tur hjem forsvant den.

En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.

Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.

Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.

 

Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.

 

 

Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.

 

 

Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.

 

 

Det er yngste som er med opp.

Det meste er likt, forbausende likt.

Gjentakelser år etter år.

Seterdagen er en av disse gjentagelsene.

 

 

Dette året var den regnvått med hesjing.

Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.

 

 

Likeså aktivitetene på museet.

Her er fra en konsert.

 

 

Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.

 

Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.

 

 

Liker så godt utsikten fra terrassen deres.

 

 

Dette året slo også kjærligheta til.

Deilig var forelskelsen.

Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.

 

 

Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.

 

Jeg avslutter med det som prega året.

Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.

 

Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet. 

Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.

Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.

Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.

Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.

 

Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.

Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.

 

 

Husker du noe spesielt fra sommeren 2018?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Er ikke helt der. Dit jeg skal. Men jeg kom meg ut på tur.

 

 

Og jeg fant en gammel minnebrikke.  

Den gjorde meg litt forvirra.

Den sto i mitt gamle fotoapparat som jeg trodde gikk dukken for mange år siden. Mitt nye har jeg hatt i to år omtrentlig akkurat.

Bildene i det gamle er fra 2018. Så det må bety at jeg var uten speilrefleks bare året.

Jeg syns det var mye lengre.

Uansett, jeg kan siden vise bilder fra tre år tilbake.

 

I dag kom jeg meg ut på en liten tur som var lang nok slik ståa er.

For etterpå var jeg bare slått ut. Det var jeg også etter handleturen og restaurantbesøket sammen med mor i går. Så bra jeg har denne sykemeldinga.

 

Været var helt nydelig i dag.

Vil vise noen bilde fra min lille, store tur. Først fanga eplene på epletreet oppmerksomheta. Eplene mot den blå himmelen bak.

 

 

Bjørkeløv som begynner å gulne.

 

 

Trær som rytmer.

 

 

Ledninger gjennom lufta fanger sola i sin slakke strenghet.

 

 

Nedenfor bakken fikk jeg øye på naboens kyr. De hadde sett meg og kom bort til sin grense.

 

 

Jeg måtte ned til dem, så konsentrerte meg nedover for å ikke at noe fatalt skulle skje.

Da jeg kom nærme nok, opplevde noen meg som skummel og spratt tilbake. Men så kom hele gjengen fram igjen, og jeg klappa noen. Uten jeg vet om det er slik man klapper kyr. De aksepterte i alle fall.

 

 

Så tok jeg farvel med gjengen og gikk oppover veien, delvis ryggende og delvis rett vei.

 

 

Oppe gikk veien ned igjen.

 

 

Så nesten hjemme.

En av naboene har spurt om å få legge høyballer ved fjøset. Og det var så klart greit. Syns høyballer er fascinerende. Og med en selje som skal få vokse seg stor, vart det også et motiv.

 

 

Og til slutt rognebær, tror jeg har kunna kost meg lenge med å ta bilder av rogn og bær. Fargene og formene.

 

 

Så var jeg hjemme, orka ikke en gang se på tv.

Men til slutt fikk jeg skrevet et blogginnlegg, sjøl om dagen skifta dato og det er blitt natt.

 

I morgen er en ny dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Jeg oppdaga det i går. Borte, borte.

 

 

Litt matt vet jeg ikke om jeg vil bruke så mye energi på dette.

Har prøvd å tenke, men tankene er tiltaksløse.

 

Hva jeg snakker om?

 

I går da jeg skulle ut å fotografere oppdaga jeg det.

 

 

Minnebrikken, minnekortet sto ikke i fotoapparatet og ikke var det i data’n. Det eneste stedet jeg kunne komme på, var at jeg hadde lagt det i sekken min. Veit i hvert fall jeg tenkte at jeg skulle lagt inn noen jobbrelaterte bilder i serveren på jobb.

 

I dag har jeg sjekka.

En grundig sjekk i en sekk.

Nope, nada og NEI.

Ingenting.

Da har jeg ingen andre forslag enn å lete, overalt og ingen steder.

Jeg kjenner hodet mitt krakelerer.…eller kanskje er det bare hjernen.

Men det er ikke bare, bare…

 

Har siste leteaksjon friskt i minnet.

Faktisk har jeg spasmer med at jeg jeg plutselig leter, sjøl om jeg vet det er for sent å finne det kortet. Tiden for det er passert.

Nå har jeg ingen tidsfrist på minnekortet. Det begynner også å bli fult, men ennå plass.

Jeg har et nytt minnekort, men har ikke lyst til å bruke det før det jeg ikke finner, er brukt opp. Noe som egentlig ikke har noe å si, bare en greie i mitt hode.

Nå skal jeg ikke tenke en tanke på minnekort.

Bare gå ut i verden og ikke tenke på slikt som bare kommer bort.

 

Men litt irriterende er det.

Mitt eget minnekort funker ikke optimalt.

 

 

♥

 

 

Så har denne onsdagen labba gjennom livet. Ingen store hendelser, ingenting som reiv stjernene av himmelen.

 

 

Bare helt enkelt en god dag.

En med sol og sjansen til å ta fram shortsen igjen. Sjøl om jeg tenker på å legge bort sommerklærne.

Vi er ved midten av september.

Går det ikke fort?

Litt svimlende av denne hastigheta på tida.

 

Fikk vaska og hengt ut tøy.

I kveldinga kom lillesøstera innom, da var middagen akkurat ferdig. Var til henne også.

 

I morgen skal jeg hente mor, for det er torsdag og jeg er sykemeldt. Altså, jeg skal ikke på biblioteket. Men tror jeg fint skal greie å kjøre bilen det stykket som må til.

For på torsdager serveres potetball og da passer det bra å ta turen dit det serveres. Så kan vi ta helgahandelen samtidig.

 

Før planer, besøk og vasking av tøy hørte jeg motorstøy utenfor huset.

 

La merke til  da jeg kom hjem fra Trondheim i går, at en del av stykket nedenfor fjøset var arbeidd med. Alt langt, vissent gress var fjerna.

 

Det var en traktor som holdt på i det samme området.

Styra og ståka.

 

Nå bor jeg på en gård og jorda blir leid ut.

Akkurat dette området er steinete og hardt, for veien gikk tidligere der. Slikat det har liksom ikke blitt brukt til så mye anna enn beiting. 

Jeg måtte finne ut fra som skjedde og gikk bortover.

Traktorføreren hoppa ut, han var redd for at jeg kom for å si han hadde gjort noe han ikke skulle. Men så klart var jeg glad for at dette jordet ble tatt.

Han jobber på nabogården.

 

Han spurte om det var greit at steinene også ble tatt opp og området mer planert.

 

 

Og om han kunne ta stykket nedenfor huset også.

Og så klart er det mer en greitt. Områdene blir mer stelt og kan brukes til beite, og der steinene blir tatt opp, til å slå.

Traktorføreren mente området nedenfor fjøset utgjorde et par mål, så noe høy blir det av det.

 

 

Ellers prøvde jeg meg på litt hagearbeid, men da dukka det opp mørke flekker på synet, så det var nok ikke så lurt.

Vil likevel si at det opererte øyet er mye bedre, kunne nesten lese med det i dag.

 

 

En liten rapport av en dag med nydelig vær, lite å melde og litt lav skrivelyst.

 

Ønsker bare enkelt alle en riktig god natt med mange vakre drømmer.

 

 

♥

 

 

 

I dag føler jeg en lettelse. Ikke for at valget er over.

 

 

Ikke for at de fleste i kommunen min fortsatt vil høre til i Møre og Romsdal uten at NRK’s lokalsending nevner det med et ord, heller ikke at kommunens innbyggere valgte bort nynorsk som hovedmål.

Nei, dette får seile sin egen sjø.

 

 

Men jeg er letta over at kontrollen på det maltrakterte øyet ikke førte til noe som gjorde at det ble inngrep, heller at jeg ble lagt inn.

Forresten, jeg pakka ikke med meg en tøddel. For jeg skulle hjem igjen.

Rifter og sår hadde grodd fint og ikke var det noen hevelse.

Sannsynligheta for at bokstavene som så både lodne og hårete ut og var uleselig, var at øyet var for tørt. Så med ekstra drypping blir det bra.

Jeg sa også tll legen, at det skulle bli helt bra, uten at legen la så mye brett på at jeg hadde bestemt at det skulle det!

Jeg så stort og lyst på alt, pupillen var igjen i rusa størrelse.

Derfor blir det inngrep i andre øyet neste uke, etter det blir det en kontroll på begge.  Da skal det vise et skarpt og strålende resultat.

 

 

I morgentimene var verden utenfor bussvindua full av tåke, men sola tok opp kampen, da den klatret over åskammen.

 

Etter veien var barn og unge på vei til sin skoledag.

To smågutter pludra og gestikulerte ivrig med hverandre og bar store sekker på ryggen.

Tre venninner i mellomskolealder, trippa ivrig bortover gangveien.

Noen eldre unge, bar tungt på sine skuldre, skritta var like alvorlige som ansiktene.

Andre sto lett avgårde på elektrisk sparkesykler.

En gikk motsatt vei, åra hadde innhenta livet og skolen lå mange år tilbake i historia.

 

Det fascinerer, et lite innblikk i liv, de forskjellige liva, som et penselstrøk på noen sekunder.

 

 

Og ellers fikk jeg litt tid sammen med døtrene. Denne gangen var det yngste som var med på sykehuset. Etterpå møttes vi hos mellomste og samboeren, en kort stund og mat, før bussen tok meg med hjem.

 

Da jeg var nesten hjemme, så jeg at noe av veien holdt på å ramle ut. Det var satt sperringer. Litt forskrekkelig, men regner med snarlig utbedring, det var nok regnet som hadde gravd ut masse. Det var ikke verre enn at bussen kunne passere.

 

Nå har jeg tent opp i ovnen, mens høstmørket siger på utenfor vindua.

Jeg er så glad for at jeg sitter akkurat her jeg gjør og denne dagen gikk så fint.

 

 

 

♥

 

 

 

Jeg har stemt, men savner ett parti. Det er alt jeg skal si om den saken.

 

 

For det er mandag.

Og jeg skal prøve meg på igjen.

For det ble en skrivepause. Lyset ble for sterkt med alt på nett. Sjøl om jeg kan lukke ett øye og fungere rimelig greit.

I morgen er det kontroll på det stakkars øyet mitt.

For det blir virkelig herjet med. Ikke mindre enn tre remedier skal inn på det i løpet av en dag, det meste flere ganger.

Og så om ikke dette er nok, så falt en plombe ut av en tann og medisinfri som jeg er av de opprinnelige plagene, begynner ledd å gjøre seg gjeldende.

Så her kom alle plager ut på en gang. Så da kan vi være ferdig med slikt.

 

Eller…noe vil kanskje sive fram.

 

 

I hvert fall er jeg superheldig. Som du kanskje har registrert har jeg mellomste hjemme. Det er så trivelig.

Akkurat nå, i denne stund, skal hun følge en forelesing på nett. Morsomt, for da får jeg også med meg forelesningen.

Ellers reiser hun tilbake i dag. Men det har vært, og er fortsatt, helt nydelig å ha henne hjemme. Sjøl om hun sliter med en prolaps i ryggen, så det er vondt å se på hvordan hun har det.

 

Det er rart å bli satt så til sides midt i en opptrapping etter ferie. Alle møter og planlegginger som må flyttes og settes på vent. Og på et vis, når en ikke kan noe annet, så er det godt bare lene seg tilbake og forstå at en kan ikke gjøre så mye annet.

Vi skulle ned i leiligheta nede, for å tegne. Men vi var nok for redusert.

Ikke for det, mellomste begynte å lage musikk da jeg var inne til første operasjon. Hun satt ute og venta. Teksten skrev hun etter hun kom hit. Hun var litt usikker om hun skulle poste den på lørdagen, en litt krevende dato. Da hadde hun filma ute og var helt kaputt etterpå.

 

I hvert fall syns jeg den er veldig artig, passer veldig godt på en valgdag, vil jeg si, og debatter man får med seg.

Så HER deler jeg produktet hennes med dere. 

 

 

Nå skinner sola inn gjennom vinduene.

 

 

Veldig godt å se den etter mange og lange regntunge dager. Dager til å bli våt helt inn til sjelen.

 

Framtida møter oss i ett.

Noen dager er slike og noen dager er sånn.

For å bruke mellomste sine ord; “vi e“.

 

 

♥

 

God kveld. Min kjære mamma har bedt meg om å skrive et gjesteinnlegg. Dette fordi hun er blitt en enøyd banditt.

 

 

Nesten iallfall. Dere som leser har sikkert fått med dere reisen på sykehuset, hvor den første operasjonen for fargesvak fugl ikke gikk så godt som den skulle. Heldigvis gikk operasjon nummer to bedre. Men hun sliter med synet på det øyet i etterkant, og lyset fra pc-skjermen blir for skarpt. Derfor er jeg, midterste datter ved navn Asbjørg, her som en reddende sjel og beroliger alle som har lagt merke til hennes fravær. Kanskje noen har vært bekymret. Kanskje noen til og med har mistet nattesøvnen. Frykt ikke lenger! Hun har det godt, og synet er kanskje litt bedre i dag enn hva det var i går. Forhåpentligvis vil prosessen med bedring gå raskt og smertefritt. Og snart vil hun kunne se til månen igjen.

 

 

Vi har kost oss i hverandres selskap. Ble med henne hjem igjen etter sykehusoppholdet på torsdag. Selv har jeg prolaps i korsryggen, så vi er litt av en duo. Den ene blind og den andre halt. Utfyller hverandre. 

 

Nå som jeg sitter her og har all makt over mors blogg, blir jeg fristet til å skrive både det ene og det andre. Noen hemmeligheter har jeg ikke, men her om dagen kom jeg over et dikt i en bok jeg ikke husker navnet på. Teksten var kort, og gikk noe sånn som dette:

 

“Den som holder hodet akkurat over overflaten ser ikke hele isfjellet”

 

Når jeg leser det nå så ser jeg at det var overhodet ikke slik diktet gikk. Men essensen er den samme. Jeg liker dikt, og jeg liker ord. Ikke så ulik fra min mor. Jeg tror at hun en gang blir en forfatter. En skribent som vil bringe mang en latter. Og ord til ettertanke. Kanskje.

 

Runder av med et spørsmål: har du noen dikt du liker godt? 

 

God helg fra både mamma og Asbjørg.

 

 

 

 

 

Da er jeg kommet hit. Akkurat hit, på en onsdagens føremiddag.

 

Og det er godt.

 

Dagen i går ble mer turbulent enn jeg forventa. Jeg hadde besøk.

Da søsteren min kom, hadde jeg fått beskjed om at jeg måtte over på pasienthotellet. Med hjelp av de besøkende fant vi fram til utgang av et parkeringshus til slutt.
Fikk heller ikke ta i mot besøk, så vi ble sittende på en benk under tak for regnet.

 

Dusje med bandasjert venqtflon og helst  forsiktighet med øyet er ikje helt enkelt. Skulle møte klokka åtte til morgenen.

Rota meg bort.

 

Heldigvis hadde jeg beregna me god tid. Kvart på åtte var heg framme, ble tatt rett inn i forberedelsen. Og da beroligende og smertelindrende dråper var gitt, ble jeg lagt under sterilt teppe.

Det som er rart er alt en får med seg.

Utsuging, innsprøyting og verktøyet som er i bruk.

For en ser.

En ser inne i sitt eget øye.

 

Operasjonen

---

var vellykket. Legen sa etterpå at dette ikke skulle ha noe å si for synet. Og jeg svarer at synet SKAL bli helt bra.

 

Nå er jeg på sengeposter. Øyet mitt er dekt til.

 

 

Jeg har sovet, noe som gjorde godt. Kjenner noe ubehag, akkurat som det er skrapet inni øyet.

Og det er vel akkurat det som har skjedd. Linsebiten er borte og i morgen skal jeg etter sigende, komme hjem.

Så da er heg kommet så langt på denne reisa. 

 

 

♥

 

 

Ingenting, ingenting skal jeg. Bare la tiden flyte forbi.

 

 

En uant luksusfølelse. For en må se på det positive.

Akkurat nå ble jeg spurt om lunsj.

 

 

Når jeg plutselig opplever full avsporing midt i følelsen av stress, er det rart.

 

Operasjonen i dag er blitt utsatt til i morgen. Nå er mi mellomste ut og handler for meg. Slik en trenger. Slik at jeg kan få tatt en dusj.

 

Øyet som har vært i ilden har allerede 50% syn. Justeringene på linsen vil være minimal. Det som skal bort lå der det lå.  

Så slik er ståa.

Ingen store smerter, kroppen takler- og psyken takler det som skjer.

Og snart får jeg tegnesaker hit.

Så nå får jeg gjort masse av slikt jeg har større problemer i hverdagen min.

Og jeg greier å lese og skive blogg. For jeg har så masse tid å ta av.

 

Ønsker deg både  en nydelig dag og at du slipper øyeoperasjon.

 

Her er utsikten min fra vinduet på rommet.

 

Akkurat nå skulle jeg vært en helt annen plass. Nemlig i min egen stue.

 

Men det er nå en gang slik at planene ikke alltid blir som tenkt.
Først hadde vi siste natts natt, den ble heller ikke etter oppskriften.
Jeg våkna mange ganger. Så kanskje jeg grudde meg, til tross for at jeg ikke følte fokuset var der.

I hvert fall kom jeg meg likevel opp, nådde bussen. Fikk appen til å virke.

Lenge siden jeg har tatt buss, følte skogen klaska meg i trynet. Alle trea inn til veien. Ser annerledes ut når en kjører bil sjøl. Kjente jeg nesten ble kvalm.

Så var jeg framme. Mellomste møtte meg på bussholdeplassen. Godt og ha følge. Når en skulle kvitte seg med en linse i eget øye. Prosedyrene var mange, men til slutt lå en der på benken. Og så var jobben i gang.

Først må jeg fortelle at det var et interessant syn. Lyset og alt som skjedde for mitt indre blikk. Tenkte at dette må jeg huske slik at jeg kan male dette. Lyset og figurene.

Men etter hvert forstår jeg at alt ikke er som det skal være. Det tar tid, lang tid. Det begynner å bli litt vondt og jeg observerer at det blir hentet en annen lege. Datteren min hører at det blir tilkalt assistanse over callinganlegget.

Når jeg til slutt kan reise meg, spør de om jeg skjønner at det ikke gikk helt som det skulle. Jeg sa at jeg hadde forstått det.
En liten bit av linsa hadde falt bakom øyet blir jeg fortalt.

 

Dermed kunne jeg ikke reise hjem.

I stedet ble jeg lagt inn.

Så nå prøver også jeg å blogge fra mobilen.

 

Jeg blir målt alle veier, så føler meg godt ivaretatt. 

I morgen blir en ny operasjon, en litt større, for å få tak i denne biten som skal bort.

 

Fått beskjed om at dette er noe som ikke bruker å skje, men av og til skjer det.

Jeg bryr meg ikke om å stille så mange spørsmål. Nå må jeg være med på det som skjer. Og så kan jeg spørre når det er over i morgen.

 

Synet er riktig ille, men det er ikke bare grøt lengre. Så litt bedre er det.

 

Og vet du, dette her skal gå bra.

Jeg gleder meg til å kunne lese bøker igjen. Men det blir først når også andre  øyet er tatt. Så først må det bli orden på det første.

 

Og det blir det!

 

 

♥