Jeg starta dagen min slik som vanlig, etter de vanlige strekkøvelser griper jeg tak i telefonen for å sette på den.
Den var svart og direkte livløs.
Jeg prøvde mange ganger uten å lykkes. Nesten som jeg vurderte munn mot munn metoden, men til slutt skjønte jeg at det jeg prøvde på ikke ville gi resultat.
Ladeledninga hadde rett og slett takka for laget.
Så etter klesvask og koking av noen egg, satte jeg meg i bilen for å kjøre mot sentrum.
For sikkerhetsskyld kjøpte jeg to ledninger, en på en meter og en på tre, for slikt har jeg ikke så lyst til å oppleve mer.
Mobilen har blitt en så viktig del av oss, tror nesten den kommer like etter hjerte og lunger…
Jeg hadde avtalt med mor at jeg skulle komme dit og spise middag.
Fikk handla garn også, mor har et handarbeid som ble liggende og hun må hjelpes i gang med.
Men før det er vaskefiller en grei syssel, så fikk kjøpt noen nøster.
Kjøpte også noen flere farger til meg, jeg er ferdig med vaskefillene til yngste, men midterste må også få og da må sønnen også.
Her må en være mest mulig rettferdig.
Deler musikk eldstemann la ut nettopp.
Så mor og jeg har strikka i kveld, sett en film som langt fra var det beste jeg har sett, litt som å koke suppe på en spiker.
Og angående koking, jeg satte på poteter og kålrabi til kok.
Som kjent blir det damp underveis under et oppkok.
Siden sist jeg brukte komfyren har det kommet komfyrvakt.
Når dampen steig peip vakta, og så slo komfyren seg av.
Akkurat da syns jeg tilværelsen var uutholdelig. Vurderte om jeg måtte ringe hjemmesykepleien fordi jeg ikke klarte å få kokt potet.
Men så kom ovnen plutselig i gang igjen. Da la jeg rødbeter, egg og rå løk på et fat, sammen med spikkjesild, altså spekesild.
Etter hvert ble mandelpotetene kokt ferdig og jeg fikk laga kålrabistuing.
Mor syntes det smakte, jeg fikk ikke smaksløkene i gang. Etterpå, etter vi hadde spist ba jeg om maten kunne stå framme for så å rydde senere.
Og så satte jeg meg i en stol-.
Da jeg våkna en god stund etter var alle himmelens sluser åpne, og det sto et kaldt gufs fra vinduet. Og jeg tenkte på alt folket, som kom i bobiler og busser og sikkert biler…
Denne helga går en dansegalla av stabelen, for første gang i historien her i kommunen. Gluntan og Ole Ivars skulle sukre tilværelsen med seig, gammel pop. Så mens jeg satt sammen med min gamle mor, er vel ganske voksen sjøl også, vil jeg tro dansebeina fikk til takta i idrettsbygget.
Håper mange kom og sjøl er jeg veldig glad for at jeg ikke var der.
Jeg skjønner ikke, men jeg tror jeg får utslett, vondt i hodet og så blir jeg sur av slik musikk.
Det var stille og rolig på veiene da jeg kjørte hjem, mor syntes jeg kunne ha overnatta. Men jeg må ha søndagen hjemme.
Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.
Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.
Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.
Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.
Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.
Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.
Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.
Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.
Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.
Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.
Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.
Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.
Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.
Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.
Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Vurderte å dra til sjøs.
Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk.
Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.
Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.
Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.
Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.
Min drøm var også å ha en visning.
Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.
Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.
Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.
Så da begynte Kapittel Familieliv.
Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.
Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.
Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.
Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.
Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.
Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.
Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.
Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.
Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.
Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.
Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.
Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.
Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.
Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.
I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.
Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.
Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.
De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.
Dette er en slik dag som står opp med feil fot. En blir liksom litt fillerista.
Jeg står på farten, står litt slik låghalt på farten.
Fikk nettopp en telefon som kolliderte både med husk og urettferdighet.
Følelsen av det.
Men en må bare gå på og ordne opp.
Akkurat nå er det bare ikke så lett å «gå på».
Jeg halter, tenk det.
Vurderer nesten å finne fram en krykke.
Det ble verre og verre.
– Slimposebetennelse, sa legen.
I hofta.
Jeg skal prøve å få det bra med en øvelse. Så sitter jeg der da med beinet i fanget og rett rygg, for å presse beine ned for å aktivisere det punktet som ikke er godt.
Ett minutt skal jeg sitte slik.
Jeg klarer det noen sekunder.
Nå skal jeg ta med meg beinet, hofta og «posen».
Det blir en nokså lang dag på jobb.
Jeg brydde meg ikke å spørre om sykemelding, for jeg har ikke lyst.
Men kanskje jeg burde…
Ha en superfin torsdag, tror kanskje ikke min blir av de beste.
I senere tid er jeg blitt mer opptatt av innholdet i ordet enn tidligere. Nå har jeg vel i det meste av livet satt spørsmålstegn ved det “normale”.
Likevel tror jeg at de fleste har en slag ubevisst forventning til livet. En naturlig progresjon som en gang ikke har et bevisst forhold til.
Når jeg søker på ordet på nett kommer mye opp.
Som synonym finner jeg blant anna; alternativ, avstikkende, avvikende, broket, forskjellig, motstridende, ulik.
Jeg oppfatter de fleste av disse orda litt negativ.
Vi skal helst være like. Fra tidligere tider var det å høre til i en flokk viktig for overlevelsen.
Det oppstår mye “vi og dem» holdninger i møtet med annerledeshet. Og faktisk vil de fleste oppleve en mindre eller større kjennskap til begrepet. Å føle seg utenfor en- eller flere ganger.
I tillegg kan det absolutt oppleves positivt, tilhøre noe “bedre” enn normalen. Og så lenge en respekterer “normalen” og helst forstår den…og vice verca, er det fint.
Men det er her det butter, slik jeg ser det.
Og som jeg opplever som et stort problem.
Faktisk vil jeg si det er et samfunnsproblem.
Et veldig dyrt samfunnsproblem.
Annerledeshet har mange former; etnisitet, legninger, utseende osv.
I kjølvannet følger ofte utestenging og mobbing.
Mange ganger kan det være “svake” grupper eller mennesker som ikke har kapasitet til å kjempe.
Eldre vil jeg påstå er et eksempel på det. Sjøl om eldre har et like stort mangfold som alle oss andre, blir de behandla som en gruppe.
Det er naturlig å bli eldre, men det er et fåtall av de eldre som har påvirkning i den fasen i livet som er å bli eldre. Det er yngre generasjoner, som aldri har opplevde å være eldre, er den som bestemmer og forstår.
Men det jeg ønsker å peile meg inn mot er en veldig stor gruppe av “normalitet”.
Foreldrene.
Vi har alle to foreldre.
Og mange av oss blir foreldre.
Det er strenge regler til det å være foreldre, og det bør det.
Nå er det er ingen som går gjennom en barndom uten mén.
Det er også lett å “skyte” på foreldre, mange ganger alt for lett. For en del foreldre havner ikke innen den “normale” gruppen av foreldre.
Noen skulle nok aldri vært foreldre, mens andre havner i annerledeshet helt uforberedt.
Når et lite barn kommer til verden, et lite barn en vil det aller beste for, viser seg å ha et ‘avvik’. Det kan være fysisk eller psykisk. Kanskje viser det seg at foreldrerollen har helt andre krav enn en var forberedt på, har kunnskap om, omverden har kunnskap om.
Det er lett å peke på foreldre om et barn avviker, at det er foreldrenes skyld. De er nok ikke gode nok i rollen.
Det kan kanskje også være tilfelle.
Men mange ganger står disse foreldrene på i en mye større grad, følger opp og gjør det beste de kan, som faktisk er godt. Kanskje havner de i et liv med så store redsler som er vanskelig å forestille seg. Redd for et barn skal skade seg sjøl eller andre. De kan oppleve at omverden tar avstand, ikke forstår, ikke prøver å forstå.
Jeg så et program med en gruppe foreldre som var i samtale om sine erfaringer; når den ene forelderen møtte andre foreldre som kanskje var opptatt av hvilke ballkjoler deres døtrer skulle ha på fest, var denne mora redd for at dattera tok sitt liv. En redsel som hadde vært reel i flere år.
For dette blir en annerledeshet.
Eller mora jeg las om, som alltid gikk med solbriller ute, for hun hadde et barn som ut fra det blå hadde gjort en så fryktelig handling. Morens oppgave var å leve i dette etterpå, dette som ble fryktelig fatalt på alle hold.
Det å ha kjærlighet til noen som har forvoldt så mye sorg hos andre.
Og jeg skjønner det ikke går an for omverda å forstå, men jeg har et stort ønske om at en evner å lytte bak det en tror.
Det er enklest er nok bare å tro man vet svaret, ta avstand og fordømme.
Ser også alle diskusjonene på nett, der folk har gjort seg opp meninger om hva de mener uten å ha kjennskap, bare blitt mata av nyhetsbildet, kanskje bare fra en kilde.
Det å oppleve denne annerledesheten, med et barn man bare vil det aller beste for, er nesten som å få revet hjertet ut-.
Når foreldregrupper sitter i trygge foreldresituasjoner, der barna gjør det som er forventa, har de mange ganger lett å dømme.
Noen ganger har det kunna hjelpt å lytta med et åpent sinn.
Ofte kan foreldre, godt fungerende foreldre, bli syke, bukke under, i slike situasjoner. En kan etter og ha stått på barrikadene, gå under, barna mister kanskje sin beste støtte.
Det finnes så mange avarter av dette.
Jeg tror ikke de «normale» ønsker å legge ekstra byrde på skuldrene til noen som allerede bærer tungt. Men det handler om kunnskap. Kunnskap over hele fjøla.
-Har vi tidd stille mer og lytta bedre, prøvd å tilegne oss litt mer kunnskap.
-Har samfunnet vært mer opptatt av ikke «ta hverandre» har samfunnet tjent på det.
-Har mennesket fått rom til å være den de er med mulighet til å utvikle seg i stedet for å beskytte seg. Beskytte seg mot det en er redd for at andre tror…
Jeg våger den påstanden at da har det vært mindre sykdom blant folk og kreativiteten til å bygge de gode ideene, mye større.
Samtidig er vi forskjellig sammenskrudd, noen vil føle mye sterkere en hendelse enn andre. Vi er et mangfold.
Egentlig et herlig mangfold, om vi får lov til å bli trodd på og ikke peka ned på.
Det er en så enkel matematikk, men et vanskelig regnestykke å sette opp.
Når jeg får åpen tro og tillit på den jeg er, presterer jeg mye bedre enn om jeg tror det er bakenforliggende agendaer og mistro.
Og slik tror jeg det er for nesten alle.
Og den nedadpekende fingeren på annerledeshet, om det er utfordrende i foreldreroller, blitt gammel, kjønn og identitet, nasjonalitet, økonomi, utseende, you name it…
Vi har fått det bedre, alle.
Om vi har skjønt at det er mye en ikke vet og om vi har prøvd å lytta bedre, skjønt mer…
JAtil positiv annerledeshet, NEI til negative, stigmatiserende annerledeshet.
Og ikke minst, et rungende JAAAA til kunnskap og åpenhet.
I dag poster jeg et helse-innlegg. Fordi det har vært mitt tema for dagen.
Innlegget er retta mest mot deg som har-, eller kjenner noen som har Sjøgren.
Jeg våkna til helt grei tid, litt før ni.
Men det stopper det som var greit.
Det som er bra er at det er lenge siden jeg har hatt en slik dag og de er også veldig sjeldne.
Men jeg har mer eller mindre kreket meg gjennom dagen.
Fikk plassert meg i en stol og der har jeg stort sett oppholdt meg.
Hodet er ille, jeg har vært kvalm, svimmel og nesten ikke greid bevega meg.
Ikke en gang orka og vifta vekk den irriterende flua som tror hun hører til i stua.
Det endte med at jeg begynte å søke på nett, på en av disse diagnosene jeg har fått utdelt.
I og med det var den som ble mest fokusert på da jeg var til siste kontroll på sykehuset.
Jeg fant et webseminar fra NRF som var lagt ut i mai, om Sjøgren.
Det var interessant.
Spesielt emnet om fatigue. Det er anbefalt å være fysisk aktiv, men de var innom dette at pasienter ikke skjønte hvordan være det når kreftene med å komme i gang var borte.
De snakket om mitokondriene som befinner seg i cellene og omdanner protein, fett og karbohydrater til energi.
Det var funnet mindre av innholdet i tungens celler hos de som hadde Sjøgren, ved en undersøkelse. Om jeg oppfatta det riktig-.
Så dette ble ett av fokusene mine, hvordan greie å øke mitokondriene i cellene?
Det viser seg også at fordi en produserer mindre spytt, får man mindre nitrat i kroppen.
Slik vanligvis svelger en 1,5 liter spytt i løpet av et døgn.
Om det hjelper å øke inntaket av mat med mye nitrat var de som hadde webinaret usikre på.
Men uansett syns jeg dette er interessant.
Sjøgren er forska lite på og det finnes ikke medisin.
Nå er jeg ikke så glad i medisiner, jeg var istedet glad at legen foreslo å stoppe med sprøytene jeg har tatt, den ene ble avslutta for en god tid tilbake, den med cellegift i. Og som jeg la skylden på mange av de problemene som etter hvert oppsto etterpå.
Nå skulle jeg ikke fortsette med den biologiske heller.
Så det som blir spennende utover høsten er om inflammasjon kommer tilbake.
Greier en å leve på en måte som reverserer sykdomsbildet som starta med fibromyalgi rundt århundreskiftet.
Etter det har det rulla på med revmatiske diagnoser.
Og jeg vil ikke ha en enda en av dem.
De skal ikke definere meg.
Men noen ganger kapitulerer en.
I dag måtte jeg.
Så da fikk jeg bruke dagen til å innhente mer kunnskap.
Jeg har noen målsetninger, den ene er å leve på et slikt vis at jeg ikke overdriver, stresser eller lever på et vis som er uheldig.
Den biten er nok den vanskeligste.
Den andre er fokuset på mat og matvarer.
Jeg prøver å lage det meste av maten fra grunnen av, spise mest mulig grønt og helst kjøpe økologisk. Jeg spiser lite kjøtt, unngår så godt som kjøtt av svin.
Reduserer karbohydrater.
Har egentlig en målsetning om å lage mer fermentert mat.
Tror ikke det blir verre om jeg greier å leve etter dette.
Dagene kommer og går. Sola har vært raus i den siste tida. Men sommeren er over.
Fra dagens motivasjonstur
Lørdagen dukka opp i dag.
Dagen får meg nesten til å føle panikk med alt solglitteret. Den kommer etter en torsdag og en fredag som ikke funka.
Plutselig er det slik det ikke skal være. Energien er nede. Tåler ingen ting før jeg får denne følelsen som om jeg har feber, kvalm og vondt i hodet. De Tibetanske ritene er satt på pause. Vet ikke om det er de som har ført til at jeg har problemer med å gå.
Så med andre ord, nesten bare sorgen.
Men bare nesten.
For sola skinner og det er så nydelig ute.
Sjøl om jeg ikke helt greier å få ‘føtter’ på denne dagen.
Tror alle nyheter, høsten, uløste problemer blir litt mye og følelsen av utslåtthet skjer.
Ennå finnes blomster i blomst
Dårlig energi, vondtene(som har vært nesten fraværende lenge) i kroppen og mange gjøremål er en så dårlig kombo.
For det første har jeg dette som burde ha blitt kutta opp.
Både rydding for fiber og nedhogd tre fra et anna område
Og så har jeg denne uløste takproblematikken.
Så legger jeg ut dette som bare er trist…
I går fikk jeg tatt mange telefoner som går på bredbåndet, om oppsigelser jeg må foreta, tidsplan når det blir montert og klagen jeg sendte på arbeidet som ble gjort her tidligere, men ikke fått svar på. Ikke mindre enn fem forskjellige firma kontakta jeg for én sak.
Men den som skulle gi meg pris på kostnadene ved det ødelagte taket må jeg sannsynlig purre på for fjerde gang.
Det er så trøstesløst når folk sier ja, men ikke gjør det de har sagt.
Og stå i alt er som sagt ikke alltid bare lystig, så må nok arbeide med hodet mitt.
I dag må jeg innover til mor, handle og slikt. Da vil denne finværsdagen gå til det.
Nå har jeg avspasert en del av overtida mi i håp om at det skulle hjelpe. På den bortevekk energien.
Vil tro det gjør det, om jeg ikke kjenner det ennå.
Neste uke er det full fart og jeg må jobbe etter slik jeg ikke fikk gjort i uka som har gått.
Det er møter både over nett og fysisk med tilreise.
Masse tenkearbeid som må skrives ned.
Mye å få en oversikt over.
Så nå har jeg sutra meg gjennom disse tankene her.
Får prøve å håndtere noe til handling.
Og går ikke denne hofta seg til (hilsen gammel dame), altså at det ikke er muskulært, men slitasje i beinstruktur (for vet det er noe på gang der), så må jeg bare ta et legebesøk.
Nå skal jeg blåse en kraftig vind gjennom hodet mitt og rydder i tankene her…oooiiiii…
JA, det er et fantastisk vær-.
Og være i redusert form er OVERHODET ikke dødelig-.
Jeg blir bedre igjen-.
Blir det alt for mye, er det noe som heter sykemelding-.
OG, jeg er heldig som har en mor i livet-.
Jeg kan gå på føttene mine!
Slik!
Nå tar jeg med meg fotoapparat en tur ut, det er det lureste jeg kan gjøre nå.
Ett av flere tre som ble planta i oppkjørselen, de andre ble brøyta ned
Som en bustnellik møter jeg speilbildet mitt. Håret har hatt gode vekstforhold i sommer.
Er det alt regnet, kan en spekulere på.
Hjelper regnet på hår?
Jeg pikker inn en melding på messanger.
Får svar og får time.
Det er på tide og få ryddet opp.
Rydde i utvokst hår.
En solskinnsdag parkerer jeg utenfor salongen.
Havner rett i stolen.
Denne gangen ga jeg fritt spillerom,
– gjør helt hva du vil sa jeg til frisøren.
Men så mye sprell ble ikke ristet ut av ermet.
Sitte å se på seg sjøl i speilet syns jeg er fryktelig plagsomt.
-Skrukkene, dobbelthaka og ansiktsfargen.
Alt oppleves som anstrengende.
Jeg blir liksom verre og verre, rødere og rødere.
I tillegg er samtalen så full av slikt jeg syns er nokså slitsomt.
Om all normaliteten, om sykdom, om sommeren som er gått, slik og sånn -.
Jeg formulerer ord, men kjenner det begynner å bli vanskelig å finne ord til de orda jeg trenger.
Jeg er ikke i frisørsalongmodus.
Noen dager er slik.
Man er ikke i noen annen modus enn å være sammen med seg sjøl.
I stillhet.
Så skal håret skylles.
En kommer seg opp av frisørstolen, mens kroppen roper “au“, samtidig som en less prøver å være hoppende sprek.
Så er seansen over og jeg ser nok bedre ut enn før jeg starta, får vi håpe.
Takker og betaler og kommer meg ut.
Ut i bilen som står der trofast og venter.
Setter meg så inn, føler meg mer og mer normal, slipper å se på skrukker og dobbelthake.
Tror ansiktsfargen har blitt slik jeg tror den er, igjen også.
Nå er det noen måneder til neste gang.
La oss håpe jeg er tynn som en strek, hvit i huden som Snøhvit, ung og hoppende sprek med ord om alt som er normalt, med en liten touch av spenning, som renner ut i glatte ord, i en akkurat passe rosa farge med litt innslag av oransje.
Og at jeg ser rett inn i speilbildet på en skjønnhet.
