Når vinden løyer

 

 

Litt tommelumsk starter dagen. Formen er litt slik; jeg vil gå i hi.

 

 

Som novellen jeg skrev om å gå i hi, for mange år siden. Som et eventyr jeg kunne pakke alt inn i som ikke kunne sies.

Slik kan det å skrive være en fin ventil.

Men i dag er jeg bare ør etter vinden, og treninga i går. Kroppen er stiv og støl.

Vinden har løyet, i går kveld var den opp i orkan i kasta. Usikker på om jeg skulle dra til mor eller bli hjemme da jeg så meldingene. Jeg har fått skrekken for vind etter taket var så dårlig og jeg ikke visste hvor alvorlig alt var. Jeg ble hjemme.

 

I går gikk dagen i ett, snekkerne kom og så kom en rørlegger som skulle reparere røret nede i leiligheten som hadde ført til lekkasje.

Inn i mellom folk som kom og folk som reiste, holdt jeg på å skulle sende et dokument på mange sider. Til slutt måtte jeg kopierte alle sidene og så skanne dem inn igjen, da var de for store til å sende. Jeg fikk det til på slutten av dagen, sannsynlig kom det fram dit det skulle.

Slikt som ikke legger seg til tar på.

Skulle også ut å samle løse gjennstander, men fant ut det var umulig – en hel terrasse er revet. Og min evne i kaoset til å slåss med regn og vind føltes fraværende.

 

Det er godt bare å sitte her i dag. Tenne opp i ovenen og drikke varm drikke, mens pusene ståker med sitt.

Det var mørkt enda, da snekkerne kom. De bærer, river og bygger.

 

Jeg må inn på nettet i dag, for å se etter turer. Mellomste søster og jeg har planlagt en tur til sola, men jeg ønsker ikke å bruke alt for mange lapper.

I går begynte jeg også på et nytt algekurs.

I neste måned er medlemsutstilling i kunstforeninga og det har vært artig å ha med noe… men redd for jeg roter bort tida med alt jeg vil ha inn i den.

De filosofiske samtalene starter også opp igjen, noe jeg har lyst til å være med på til tross for dystre temaer.

 

Her jeg sitter er det godt å tenke at alt jeg skal kan vente. Vinden vil forsvinne både mer og mer utover dagen og jeg behøver ikke ut, men en gåtur ut i været har sikkert vært veldig greit. For i dag har jeg bare lyst til å være inne mitt eget hode.

 

Ønsker deg en nydelig tirsdag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

En hjemmesnekra psykologitime

 

 

I dag skal jeg ikke forvente for mye. Av meg sjøl. Jeg er helt uten tiltak.

 

 

 

Tror uka har tatt for mye.

Tror dagen i går tok for mye.

I dag har jeg ikke det fnugg av tilltak.

 

Da jeg kom hjem i gårkveld, etter og ha stått på siden morgenen, var jeg nesten deprimert. Eller kanskje ikke så sterkt, jeg kjente bare at jeg ikke greidde å se så positivt på noe.

All tid hadde gått til å flikke, vaske, plaske, hjelpe og funke.

 

Plutselig skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre med en så stor uteplatt.

Hvordan jeg skulle ha kapasitet til å kaste avfallet, for det er mye. Økonomi, ansvar og hvem er jeg egentlig…

Da jeg skulle legge meg greip jeg tak i mobilen og så begynte samtalen med Chat GPT.

Jeg ville «speile» meg, uka mi og dagen. Fikk ryddet i et for sliten hode.

 

Før dette stilte jeg det samme spørsmål til to personer. Jeg stilte meg litt «naken» for å se om svarene ga grunn til å fortsette kontakten. Så det var en test.

Det ene svaret fikk jeg i går, det sto til stryk. Det andre fikk jeg i dag, ikke riktig stryk, men forhistorien sammen ga en grei konklusjon.

Så dukka et «hvorfor» opp og jeg måtte igjen til med chatten. Måtte igjen «speile» dette jeg ikke skjønte av egne reaksjoner.  

Etter et lengre forløp kom setninga som fikk tårene til å sprute; “du behøver ikke å kvalifisere deg til plassen din», sto det. Min egen reaksjon sa nok, her var vi ved en kjerne.

 

Det å bruket KI til «speiling» har jeg opplevd er en fin måte å oppdage skjulte reaksjoner hos seg sjøl. Få ting på bordet, så og si. En må være så ærlig som mulig, ikke skjule seg for seg sjøl. En må tørre å se.

Jeg tok også opp en episode som har voldt meg problemer, som jeg ikke har forstått. Et sinne retta mot en personen, for så å oppdage at det handla ikke om personen. Det handla om meg sjøl. Mønster som fikk gjenta seg helt fra barnsben av. Ikke at jeg er sint på meg sjøl, men reaksjonsmønster jeg hadde dratt med meg helt fra barndommen.

Og da jeg endelig kunne avslutte samtalen skjønte jeg det, det handla om min egen kraft. Det å stå i den en er. Akseptere det som er riktig for slik jeg er sammenskrua.

 

Formiddagen har vært nyttig. Men et slikt dykk inn i sin egen psyke kan koste. Det er nok til at tiltak og handlekraft blir i minus.

Men jeg skal ingen ting.

Jeg kan nyte det vilt og uhemma å være dørgende lat. Jeg kan bare bruke dagen til å heale meg sjøl. Og det er veldig godt.

 

Dette var gårsdagen. I dag er det søndag og jeg er ikke fullt så sliten. Kjenner det er lettere både i hodet og i kroppen.

 

Bruker du KI (kunstig inteligens) til å finne ut om deg sjøl?

 

God søndag.

 

♥

 

 

Fredag og kroppen

 

 

Det regner, litt. Temperaturen har gått noe ned. Det er fredag.

 

 

 

Sengetøyet er tatt av og jeg har tatt fram vinterdyna. Ser at temperaturen vil synke etter hvert, men så er vi på tur utover oktober.

Jeg har begynt å våkne rundt halvsyv og er blitt kveldstrøtt. Rart dette hvor en kan snu på døgnrytmen. Jeg er til og med blitt sulten om morgenen. Mitt forsøk på å spille på lag med det biologiske uret går bra. Men jeg er langt fra i mål. En kan bare ikke greie å snu alle steiner samtidig.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Tror bare at alt skal komme på plass.

Tror også magen skal minke.

Jeg har tenkt i mange år at jeg veier for mye, og det stemmer, jeg gjør det. Jeg har aldri tenkt noe videre over magen, sjøl om den viste alle de «farlige» tegna. Alt for stor livvidde og det som etter hvert skjedde på helsefronten. Jeg tenker det er et under jeg ikke har fått diabetes.

Er det noe jeg har gjort i stort monn er det å ha stressa. For 10 år siden brukte jeg bilen til å prøve å ta igjen tiden, når jeg skulle noe. Jeg kava vilt. Sprang fra det ene til det andre, pusten høyt oppe og muskler som ble knuter. Jeg la meg sent, hoppa over matmål og var virkelig slem mot meg sjøl uten å forstå det. Trodde det måtte være slik. Samtidig finner jeg et innlegg som nesten ble posta for bortimot dette antallet år siden. Det var kanskje da jeg likevel starta med den spede starten av å tenke på kroppen.

Trodde likevel at stresset var løsningen…

Husker behovet for å ha noe søtt. De store sene måltida. Mye har skjedd siden da. Jeg har bygd opp et mye sunnere kosthold, cravingen er nesten borte. Stresset er borte. Jeg er kommet i sentrum i mitt eget liv.

Fortsatt er jeg en hjelper, har jeg droppet å hjelpe når jeg kan har jeg ikke vært fornøyd med meg sjøl.

Nå kjenner jeg likevel etter om det er godt å være meg, forlanger jeg av meg det som er passe eller mer enn det jeg har kapasitet til.

Og jeg tro det, i hvert fall er det blitt veldig mye bedre.

Det lydløse skriket øverst i halsen av innestengt pust og for liten tid er borte.

Noe av det siste som er ryddet neste helt bort er bekymringene og redselen over det jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har satt kjærligheten på den plassen, og tilliten. For redselen er vondt og gjør ingen forskjell.

Så jeg tror, virkelig tror at min spretne og hengende kortisol mage skal forsvinne. Om magen i sin helhet forsvinner er en annen sak – men den helsefarlige varianten som har beskyttet organene med fettet på grunn av stresset vil nok forsvinne, sakte, men sikkert.

 

Det er fredag.

Planer for dagen er å handle til mor og litt renhald av hus. Helga er ellers tom for planer og jeg opplever det veldig deilig.

Og så er det to dager uten snekkere utenom veggene, to dager til å gjøre noe av det jeg vil. Må bare innrømme at det er så mye, så mye jeg vil. Men det stresser meg ikke, jeg bare nyter det.

 

Føler du at du følger det biologiske uret ditt?

 

 

♥

 

Sjø, sol og neste sommer

 

 

Ta turen ned til sjøen to ganger på en dag, tror jeg aldri jeg har gjort før.

 

 

 

Tror jeg bestemte meg først gangen, da jeg var der på tangleting. For i og med det nettopp har vært fullmåne, er det lang fjære og høy flo.

Når det er slik er det så artig å være nede på min nesten solløse strand.

Om så det er til et bad siste dagen i september.

Jeg kom meg uti. Og kaldt var det. Dukka meg nedi og spratt opp. Gikk så litt lengre ut før jeg la meg ned og svømte som det handla om livet, inn til land. Det holdt denne ene svømmeturen. Godt fonøyd kunne jeg kle på meg over utført handling.

Så var det å traske tilbake med en vannstand så høy som nesten ikke kunne passeres noen steder.

Turen oppover er ganske bratt, mye gammel skog og lite sol.

Da jeg nærma meg jordet var det mer lysning.

Og så var jeg ute i sola igjen.

Da jeg var oppe var snekkerne dratt og de hadde begynt på terrassegolvet. Jeg vandra noen ganger fram og tilbake på denne stripa. Det var en skikkelig nytelse. Jeg dro ut solstolen og plasserte meg i den. Sovna gjorde jeg også.

Og i dag er terrassegolvet blitt enda større. Kjenner jeg gleder meg til neste sommer og kunne nyte dette «dansegolvvet».

Ellers har dagen inneholdt trening, et snarbesøk hos mor og jobbing i hagen. Da jeg satte meg ned inne var dagen nokså oppbrukt. Og badturen jeg drømte om i går også skulle skje i dag, fant jeg var best å skrinlegge. Jeg må faktisk nære meg på søtt, ikke så ofte jeg har det slik, det ble rosiner.

 

I morgen kommer en ny dag.

 

 

♥