Dyp og dyster bergtok sounden meg, tror det er noen år siden første møtet. Det var på TikTok av alle verdens plasser.
Som i form av en video jeg ble veldig begeistra av.
Denne var den første.
Den kom i mange varianter, den dansende jenta i svart-hvitt.
Tror jeg kan ha en hang til det dystre.
Musikken tenkte jeg kanskje var noe gammelt, eller så tenkte jeg ikke – bare at jeg likte det sugende mørket i musikken.
– På torsdag skal jeg på konsert, sa yngste en dag tidligere i uka.
Hun nevnte et navn, men det sa meg ingen ting og ba henne sende en link da ho sa den kunne ligne Depeche Mode og kanskje også Nick Cave.
Så sende hun en link med gruppa.
Og der var den. Musikken fra videoer som hadde begeistra meg for noen år siden.
De skulle spille på Sentrum scene, fortalte yngste.
Molchat Doma heter gruppa, som visst nok betyr husene er stille.
Gruppa ble etablert i 2017 og befinner seg i skjæringspunktet mellom post-punk, new-wave og synth-pop.
De kommer fra Minsk, men er flyttet til Los Angeles.
Det var i 2020 de gikk viralt på TikTok. Dette førte til at de ble kjent.
Liker en band som The Cure, Depeche Mode blant anna, vil en like denne musikken, sto det i omtalen før konserten.
Jeg skulle gjerne vært med på konserten, men har ikke snakka med yngste om hva hun syntes.
Men jeg fikk meg en grundig gjennomgang med musikken deres og er blitt kjent med et nytt band.
Jeg elsker det å bli kjent med ny musikk.
Så jeg forstår meg sjøl godt hvorfor dating med menn på min egen alder som liker P1+ ikke går.
Derfor like greit å ikke date.
Men musikk vil jeg ha.
I omtalen av konserten ser jeg en overskrift «Mektig postpunk fra øst» og vurdert til 5 (6). Avslutningsvis sto det at det var et fornøyd publikum som gikk ut etter konserten.
Det er tirsdag i ny uke. Jeg er vindflyktning. Meldt storm i kasta. Men akkurat nå er jeg hjemme hos meg sjøl.
Huset står og jeg sitter.
Sola skinner til og med, så egentlig burde jeg vært ute.
Men planen er å få unna meg et par ting gjennom arbeid.
Da jeg var ferdig med bildene og skrivinga til dette innlegget, hadde vinden blåst seg opp og det regner. Akkurat nå skinner sola igjen.
Forrige tirsdag begynte jeg på arbeidet etter en uke med ferie.
I dag sitter jeg her og føler meg forvirra.
Skikkelig forvirra.
Av folk, hendelser, krav, telefoner og vær.
Jeg kan tenke meg en tilværelse som hovedkarakteren i den historien her har. En historie som ble til for ni år siden.
Men uka har gått greit, til tross for dagens forvirring.
Stort sett har dagane vært fulle av sol.
Litt tung var det å komme i gang med slikt en måtte i gang med.
Jeg fikk starta opp igjen med treninga jeg fikk fra fysioterapeuten og tenkt på at jeg burde bli mer bevisst kostholdet enn jeg allerede er. Slik som dette måltidet med egg, oliven, avocado, cottage cheese, granatepler og tomat. Mye protein.
Torsdag hadde jeg møte i Kristiansund. Så da blir det en fergetur på nesten en halv time.
Fikk snakka om framtida, jobben fram mot pensjon. Samtalen gikk fint. Jeg hadde lyst til å overflytte noe av ferien fra i år og ferien neste år helt til slutt. Det blir 8 uker tidligere slutt.
Etterpå dro jeg innom museet til en avtale der. Det var så mildt og fint, nesten 20 grader. En nytelse av en vakker dag.
Denne dagen tok likevel på, jeg sov dårlig om natta. Våkna i tretida uten å få sove igjen, og etter hvert fant jeg ut det var like greit å starte dagen.
Av og til kan det bli for mange inntrykk.
Da er naturen godt å hvile i.
Noen dager fikk jeg en liten tur ut.
Men sko er ikke så gode å få på føttene om dagen.
Så da gjør barfotturer seg.
Jeg har nok ikke fortalt om tåa…
Den sparka jeg borti så den ble som en stor drue. Tror ikke den er knekt. Men livredd for å sparke bort i noe med høyre fot for det er vondt.
På fredagskvelden tok jeg turen over fjellet.
Da var månen fortsatt rund og stor etter den var helt full natt til fredag.
Neste formiddagen var den blitt bleik.
Det var en del av gjengen min som kom.
Eldste skulle på jakt.
Mellomste og hennes kjære har ikke vær her på en lang stund. Så veldig koselig at de fant turen utover igjen.
Vi som ikke dro på jakt etter slikt med fire bein, tro på opplevelser i naturen.
På leit etter lys og skygge.
Mellomste syns det er greit at jeg bruker henne på bloggen.
Så her kommer flere bilder der hun er med.
Her fant vi en mosegrodd stamme.
En riktig myk og god kosestamme. Som måtte koses med.
Sjøen sendte farger og former tilbake, som det speilet den er. Nesten som et ruglevindu i dører fra 60- eller 70 tallet.
foto:asbjørg
Og jeg koste meg, både med folka jeg var sammen med og at jeg greidde turen, veldig rolig, i støvler.
foto:asbjørg
Helt nede ved sjøen var floa så høy som den sjelden er. Vi kunne ikke gå bortover stranda fordi vannet gikk så langt opp.
Vi vurderte å bade, men etter å ha slått fast temperaturen som temmelig kald, lot vi det bli med tanken.
foto:asbjørg
Det var heller ikke klarert til bad.
Burde tatt med både håndklær og ullundertøy, da har det kunna gått.
Sola kom seg lettere inn i skogen nå, når så mye av løvet var falt av.
Sola bak stammer som lager silhuett.
Dette er en bakskog, men av en eller annen grunn liker jeg meg i dette området. Det er så mye jeg vil fange i bilder.
Så var det å klatre oppover det siste bratte jordstykket, i lav sol.
Litt morsomt, vi alle tre som var på turen er med på bildet.
Jeg som en skygge på mellomste, samboeren som ikke liker å eksponeres på bilder, som en prikk bakerst.
Da jeg var oppe gikk jeg inn, de andre ville opp i skogen overfor huset også.
Jeg skulle gjøre i stand for besøk hos mor, steke svele.
Men nesten fælt å gå inn fra en slik dag, varmt, farger og masse sol.
Eldstemann kom tilbake fra jakta, ikke noe denne gangen heller. De to andre kom også inn, så før vi dro til mor, preppa vi maten vi skulle ha til kvelds.
Hos mor ble det spist svele og drukket kaffe.
foto:asbjørg
Og noen turer har det vært hos mor denne uka også.
Jeg har faktisk vært dypt nede i tankene angående blogginga. Det begynner å bli mange år siden jeg starta og det som var grunnen til at jeg begynte er på en måte innfridd.
Uansett, en skal aldri blogge uten en har lyst. Denne uka som gikk forsvant lysten.
Jeg ser på orda som farger, så med bilder og ord kan en male en stemning. Jeg er ikke opptatt av plassering, krangling, stigma, det som for meg blir negativt og all reklamene inne på siden. Den er det jeg syns er alt for krevende.
Ellers er jeg veldig langt inne min egne greier for tida. Jeg har så smått begynt å meditere, en målsetning jeg har hatt lenge.
Jeg er enormt opptatt av tida vi er i, tida jeg er i. Mitt syn, andres syn og presentasjoner. Det tar faktisk kapasitet, ganske mye.
I hvert fall reiste gjengen på søndag, etter tyrkisk lammegryte laget i leirgryte.
Fikk spørsmål om det var trist når alle dro.
Det er så fint når gjengen min kommer, jeg trives så godt sammen med dem og jeg opplever vi har det så bra. Samtidig trives jeg veldig godt i mitt eget selskap, slik så har jeg det fint når de er dratt også. Jeg koser meg med slik jeg har det. Akkurat det er veldig bra.
I går var det tilbake med jobbing etter helga. Jeg skulle jobbet mer i dag også, mer enn hva jeg har gjort.
Er nok bare for langt inne i mitt eget tankemodus til å kunne kommunisere om dette, dagen min og det jeg egentlig er opptatt av. Kanskje det kommer.
Kjenner du til dette, kan du også være så langt inne i deg sjøl slik at det kan være vanskelig å kommunisere med andre med det som fyller deg?
Å være klissvåt er nødvendigvis ikke en etterlengta situasjon. Sjøl om det å dusje er et unntak. Som barn kunne en kaste seg ut i det…, eller en kan som voksen også…
En er en, og to er to- vi hopper i vann, vi triller i sand. Sikk, sakk, vi drypper på tak, tikk, takk, det regner i dag. Regn, regn, regn, regn, øsende regn, pøsende regn, regn, regn, regn, regn, deilig og vått, deilig og rått! En er en, og to er to- vi hopper i vann, vi triller i sand. Sikke, sakk, vi drypper på tak, tikk, takk, det regner i dag.
Regn av Sigbjørn Obstefelder
Det er Utifriluft som ber oss om det som er klissvått denne helga.
Her kommer flere bilder, for det er ikke bare regn som gjør tilværelsen slik.
Klissvåt…
Et kveldsbad en sen sommerkveld, dukke under vannet og bli våt, er absolutt en klissvåt situasjon, det er klissvått.
Eller når sjøen kommer oppover på land, da er det dyvått der det bruker å være nogenlunde tørt.
Vi kommer likevel ikke bort fra regnet, der det har festa seg på svarte greiner.
Mens skyende driver våte og lave innover i fjorden.
Når det er så vått, regner så kraftig at en ikke ser ut, da er det greit å være på den sida av vinduet som snur inn.
Og etter regnskyllet, de stor dammene på land, som speiler hele verden opp ned.
Plutselig får jeg gjort slik jeg har vanskelig for å gjøre. Jeg etterspør en konkurranse som gikk av stabelen for snart året siden. Skriver til de og sier som sant er, at svar bør gis uansett… Spesielt når de har sagt det.
Det handler også om å ta seg sjøl på alvor.
Fikk også sendt avgårde en liste over ting jeg ønsker å ta opp med hjemmetjenesten, lot det ikke gå noen dager før jeg svarte.
Det siste er det jeg har for lett å gjøre. Ikke akkurat nå, tenker jeg for lett.
Jeg har vasket litt og gjort øvelsene mine.
Har til og med meditert en bitte liten økt.
Men fortsatt mye å ta av i haugen av gjøremål.
Så hva har reklame å gjøre med dette. Og svaret på det er kort og greit; ingenting.
Absolutt ingen ting.
Men jeg tror jeg blir både mer og mer allergisk over reklame.
Nå i det siste har det å ta opp bloggen blitt et prøvelse. Det spretter opp vindu med reklame for ett eller annet. Forskyver og skjuler det jeg skriver. Jeg krysser og krysser ut. Det har kanskje roa seg litt, men en forverring av hvordan det har vært.
Når reklamene klistrer seg over og under det jeg leser, overser jeg det. Jeg er blitt blind.
Reklame fra Temu har jeg gått til kamp mot. Ikke annen kamp enn krysse ut og sende inn at det er uønsket annonsering i feeden min der det går. Jeg vil bare ikke være med på det, jeg vil ikke ha alt det der jeg skal tro jeg vil ha. For jeg trenger ikke.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
Mat, møbler, meninger og masse mer jeg ikke ønsker.
Det er greit nok om jeg sjøl velger, vil vite hva som finnes.
Jeg er også klar over konsekvensene om alle har ment som meg -. For i stor grad vet jeg hva samfunnet er bygget opp av. Hvordan systema virker.
Men hvordan tjener alt dette i en større målestokk, større enn samfunnet?
Og etter hvert kunnskapen kommer inn velger jeg bort dette som ikke er nødvendig.
Akkurat det er så klar et relativt begrep. Det er akkurat som det jeg har trodd var viktig, måtte til… krakelerer.
Ute skinner sola i ren høslykke og jeg fikk et par dager ekstra-.
Det betyr at jeg ikke kan nyte dette i så stor grad.
Sola og høsten.
Men litt må jeg nok gå ut i det.
Jeg er et miss.
Alt med meg er ikke i uorden, men du verden det er nok.
Det siste er øyet.
Jeg skriver på en artikkel, men leter nok mer enn skriver.
Denne artikkelen koster å skrive.
Jeg måtte ut i går, med øyet og alt. Ut til museet, et lokale skulle leies ut.
Etterpå butikk.
Følte meg usosial og som noe som hadde kommet fram fra under en sten.
På butikken ser jeg en gutt….eller mann, som jeg ikke har sett siden han var gutt.
Da må jeg kommenter og sier som sant var at han hadde forandra seg.
Han kjente igjen meg, sa han.
– Jeg har nok ikke forandret meg så mye som deg, sier hun med øyet.
Høres ut som jeg komplimenterer meg sjøl, men det jeg tenkte var at det skjer større forandringer fra en er 15 til 30 enn tilsvarende fra 50-åra til 60-åra.
Og så sier jeg at dette skal jeg fortelle til dattera mi som er like gammel som han…
Ha, ha.
Han sa det måtte jeg, slik tørt samtidig som om han så ut som han stussa på hvorfor det…
For hvorfor i all verden skulle jeg det, de hadde gått på skole sammen for 100 år siden og hadde ikke den kontakten, liksom.
Heldigvis kan jeg le av meg sjøl, jeg var overhodet ikke i det sosiale hjørnet og da kan kommunikasjon bli så som der.
Har du det slik?
Noen ganger skal en bare følge intuisjonen sin med ikke å være sosial, for prøver en blir det bare rart.
Hjemme hadde sønnen kommet, han skal på jakt i helga.
Jeg hadde kjøpt sjokolade, for det var den internasjonale sjokoladedagen, så måtte det. Er egentlig av de som ikke er tullete etter sjokolade. Liker bedre lakris, så fant en sjokolade med lakris og så M.
Hadde ellers laget en suppe som det bare var å varme.
Så senka vi oss ned i hver vår stol og satte på Game og Thrones.
Han har dratt til skogs med matpakke og kaffe. Jeg sa det ikke passa så bra med fangst i dag. Men en fin dag til skogs får han og jaktlaget.
Jeg skal ned for å ta opp artikkelen med alle begrepa jeg ikke vet hva er. Siden skal vi innover til mor, når jegeren er nede og jeg forhåpentlig har produsert mange gode ord. Vi skal lage middag hos henne.
Og så bør jeg nok høre på sjefen min som mente at det hørtes ut at jeg trengte fri. Tror kroppen min er enig også slik som den roter det til for meg, må bare få med meg hodet på det også, men først må det være med på å få ferdig artikkelen.
Artikkelen skulle inn i går, gjett om jeg var glad da jeg fikk beskjed om at det holdt den ble sendt inn før lunsj på mandag. Så enn så lenge må jeg prøve å få sammenheng i fagbegrep jeg ikke har naturlige anlegg for å forstå. For eksempel nat, kravell, klink…eller svinkjøl.
Ute skinner sola. Over tåkelaget. For det er grått. Grått. Gyllent og grått.
Jeg sitter her og hører på et opptak.
Reprise på Ni-timen.
Et innslag fra tidligere i uka.
Om Jokke.
Jeg har vært påkonsert med Valertinene. Og jeg har gravlagt ungdommen.
Sola kom fram siden.
September med glød.
Trondheim sto på programmet midt i uka som gikk.
Konsert.
Jokke og Valertinene.
De originale medlemmene av Jokke & Valentinerne ønska å hedre og feire Joachim. Valentinerne består av May-Irene Aasen, Petter Pogo, Håkon Torgersen, og med Vidar Rugset på vokal og gitar.
Da jeg fylte år nå i sommer fikk jeg to billetter.
Helst ville jeg ha med meg alle mine tre.
Og slik ble det.
Yngste skulle oppover fra Oslo, på tur til Oppdal og saueleiting.
Eldste var med meg.
Vi møttes hos mellomste.
Så var kvelden der og vi labba ned til «Havet».
Og så var det igang.
Lyd og lys.
Jokke vil ha fylt 60 år nå i september og bandet ville hedre han.
Så kom de kjente låtene, lydveggen var betong.
Yngste var å henta propper til å ha i ørene til oss alle etter hvert.
Jeg kjente rytmen.
Rundt meg var det folk i alle aldrer, de var i det.
Tenkte på dette, en lomme i tida, et besøk til bake, til ungdommen.
Godt voksne mennesker møtte igjen sin egen ungdom.
Og jeg gjorde oppdagelsen, om min ungdom.
At den definitivt var over.
Og jeg kjente det var greit.
Jeg hadde alt for lite energi og det må jeg ha lov til.
Det var fint å gravlegge sin egen ungdom med denne konserten.
foto:ingrun
Han som aldri fikk lov til å oppleve å bli 60.
Etterpå var jeg veldig tappa, så det var nesten på kanten av forsvarlighet å gå.
Nå håper jeg både å få tilbake følelser i fingrer og at jeg blir bedre.
Likevel, jeg angra ikke.
Jeg drakk vann, noe anna kunne jeg ikke putte i meg.
På tur hjem hadde gjengen og jeg flere stopp.
Vi stopper utenfor Uffa, satte oss ned inne i en skogkrull, praten gikk.
Eldstemann og søstrene hadde mye å snakke om. Gjengen og mora, som delte likt og ulikt.
Folka på nabobordet ble stille.
Det er kanskje ikke hver dag en mor og hennes voksne barn ramler innom et lukket og skjult område midt i en by.
Plutselig forsvinner eldstemann opp i et tre, blir borte i mørket.
Treet er høyt og jeg syns det er greit å gå videre. Behøver ikke så å se opp i mørket og være redd…
Alle kommer etter, altså gjengen min.
Vi går foran hekker og stakittgjerder.
Innfor høre jeg noen som beveger seg i takt med oss.
Blir nesten ekkelt, til jeg oppdager at det er regnjakken min som lager lyden.
Så er vi hjemme og jeg gjør noe jeg aldri gjør.
Legger meg både med sminke på og uten pussing av tenner.
Fullstendig oppbrukt.
Ungdomstiden er for langt bak, snart er jeg pensjonist.
Og Jokke, Joachim Nielsen, vil ha fylt 60 år i dag.
