Kort vei mellom glad trasking over hvite vidder til zombie-tilstand under dyner og pledd.
Jeg ble syk.
Da jeg kom hjem etter turen på mandag var jeg dyktig lat.
Satte meg ned og der ble jeg sittende. Neste dag sa det pang…på en måte. Etter en dusj gikk kroppen berserk. Den slo av all varmen, fingrene visna og det var umulig å få opp temperaturen.
Men etter en kort tid var temperaturen inni meg steget til over 39 grader.
Det var bare å krype til køys med varmeflasker og tepper. Det tok lang tid før varmen igjen var grei.
Og der ble jeg liggende som i en døs.
Eller riktigere, jeg sov.
Sov og sov.
Så slik gikk den uka her. Jeg måtte melde avbud på flere avtaler. Etterpå sov jeg videre. I går tidlig var temperaturen gått ned til 37,3 grader.
«Yes» tenkte jeg.
Men da ettermiddagen kom var jeg enda nærmere 40 grader. Det var bare å sove videre, ikke for at jeg ville – men det var det jeg klarte.
Mat har vært minimalt. Så det positive er et par kilo bort.
Da jeg i dag igjen var nede mot 37 grader turde jeg ikke tro -, men så gikk temperaturen mer ned og ikke så mye opp. Og det beste, jeg kjente virketrang.
Så i dag har jeg vært mye mer urolig, til og med laga meg middag. Men må nok få til å virke og ikke bare ha trang. For formen er ikke topp, begynner å suse i hodet ganske så raskt ved bevegelse.
Men jeg er på vei.
Så da har jeg straks lagt dette bak meg.
Og hver dag har sola strålt fra blå, blå himmelen.
Etter både en rolig og ikke rolig helg, er mandagen på plass. Det er jeg også.
Velger å skrive et kort innlegg, tenkte jeg før jeg gikk ned.
Ned på jobb.
Jeg var klar, nesten klar. Ferdig med å drikke limevannet mitt før jeg gikk ned.
Det hadde snødd.
Snødd over all forstand.
I tillegg hadde det vært mye vind.
Men så rakk jeg ikke posta før jeg starta på jobb…
Søndagsmorgen var stemninga omtrentlig den samme som for en del år siden. Skulle finne akkurat denne linken, men fant den ikke før jeg kom på å kikke innom en annen plattform.
Vindua var dekt av snø og mye var likt slik det var den dagen for ni, ti år siden.
Ute var det blåst opp store skavler.
Bilen min var skjult av snøen.
Da frokosten var klar ringer telefonen.
Og jeg skjønte det da jeg så navnet.
Et søskenbarn som jeg ikke snakker med hver dag.
Jeg lytta til det hun fortalte, det var tante mi.
Det hadde gått fort, hjertet -.
Nå sitter morbroren min igjen aleine.
Mor mi og broren, det bare de to igjen av seks søsken.
Alle har mista partneren sin.
Nå var det hans tur til å miste sin.
– Jeg tenkte jeg skulle rekke å snakke med henne, sier mor.
Senere i går, etter at vegen min var brøyta opp slik at jeg kunne kjøre innover til mor.
For å fortelle.
Jeg hadde vært så glad i denne tante mi, mora til kompisen min.
Vi ble kaldt kompisene.
Høsten jeg var to år flytta vi inn i nytt hus.
I leiligheta vi hadde bodd i kom yngste broren til mor flyttende med sin lille familie, de hadde bodd i Bergen noen år.
Siden bygde de seg også hus, som vi så fra kjøkkenvinduet fra mitt hjem.
Husker første gangen jeg var på besøk etter de hadde flytta inn, duken på respatexbordet med en vase med markblomster i.
Jeg syntes det var så fint.
Vi sprang ut og inn av dørene til hverandre.
Han var et år yngre enn meg. Vi hadde mange ekspedisjoner fram til skolealder, vi lekte, krangla om hvem som fikk mest fisk eller lekte med båter, leita etter skjelett i bergsprekker. Han hadde fuglebok og fuglebrett og jeg syntes han var heldig.
Og tanta mi var snill. Han fikk til og med synge ved bordet.
Hun var viktig i min barndom. Og alltid fin å treffe, alltid vennlig.
Nå er hun også passert linja mellom livet og døden.
Fredagskvelden er mørk til tross for at den er hvit. Det snør igjen… Lørdagsmorgen, og det er ved det sammen.
Fra blå/hvite turen: Hvilende tre
Torsdag skein sola fra blåeste himmelen.
Dette været.
En kilde til prat, sukk og stønn.
Jeg har vært ganske gode venner med mange av dagene den uka her.
Bilen som ble godkjent.
EU-godkent.
Det ble forholdvis korte dager.
På arbeid.
I går måtte jeg slutte for at fingrene holdt på å bli numne.
Varmen var for kald på kontoret mitt.
På torsdag var det også slik.
I dagen som hadde fått sola…
Og plana var klar.
Ut å gå tur.
Fra blå/hvite turen: Til og med huset er hvitt og blått
I det hvite og blåe.
Fra blå/hvite turen: Fjorden har blitt hvit
Det gjorde godt.
Fra blå/hvite turen: Rundt haugen og oppover…
Gjorde enormt godt.
Fra blå/hvite turen: Rogntreet i bakken
Hjemme igjen en dusj, så tok jeg med det jeg måtte ha til middag for mor og meg. Og under over under, veien var strødd i det bratte boligfeltet, så jeg kom meg med bilen helt opp.
Fra blå/hvite turen: Spor og glitter i snøen
Hjemme etter besøket var det jeg oppdaga slikt man ikke ønsker.
Det var tunga mi som oppdaga det…
Et krater i den bakerste jekselen.
Og hvor var biten som hadde falt ut?
Og når hadde det skjedd?
Fra blå/hvite turen: Nedover til hovedveien
Så i går var første plana å ringe tannlegen.
Heldigvis fikk jeg time med en gang.
Dette ønsker jeg ikke skal bli en vane, kjøre over fjella for tannlegebesøk hver fredag.
Det gikk både raskt og smertefritt å få reparasjon utført, men kroppen min var ikke enig.
Etterpå var jeg helt skjelven, bedøvd og ferdig.
Etter en snartur på butikk gikk turen hjem.
Så et par timer jobb igjen.
Fra blå/hvite turen: Hjem, kjære hjem i alt det hvite
Og nå er det helg.
Noe så herlig at helga er her igjen.
Denne helga har jeg tenkt ganske så i ro.
Kanskje bake…
Vaske litt golv…
Slikt, bare kose meg med at jeg er og snøen vil forsvinne.
En ny uke, hendelser, bil og føre i en røre. Men denne mandagen starta kald og bra.
Det er dumt å være for grei.
Jeg har vært ute og bussa.
Slik langt ute på landet kan påstigning og avstigning på buss være utflytende.
I dag sto jeg opp med en tanke; få bilen på verksted og komme meg hjem.
Heldigvis hadde det ikke snødd, så bilen som står ute, var rimelig tilgjengelig.
Med minus 6 var det bare å kle seg, på med ull.
Og så dura jeg bortover hvite vinterveier, framme fikk jeg parkert bilen litt før klokka sju som avtalen var.
Leverte nøkkelen, nå skulle frontruta skiftes og EU-kontoll snart i boks.
Det knirka nesten i snøen da jeg gikk i retning til en ordentlig busstopp.
Den ligger i en avkjørsel, mine tanker at tenkt om sjåføren ikke så at det sto noen som skulle med, ble gjort til skamme. Jeg var ikke aleine om å skulle ta buss, det sto flere biler der det spratt ungdommer ut da den kom.
Da bussen nærmer seg der jeg bor trykker jeg på stoppknappen, registrerer bussen bremser ned. Litt lengre framme ser jeg at en nabo skal med bussen. Så for å være hjelpsom fyker jeg fram og sier han kan stoppe der, han sier noe om at jeg hadde trykka på stopp. Jeg går tilbake til utgangsdøra midt i bussen.
Tenker å gå av når han slipper på naboen.
Men da åpner han ikke døra bak, prøver å rope – men han begynner bare å kjøre.
Fram igjen for å si at jeg skulle av, så enden er at han slipper meg av i min oppkjørselen, helt perfekt det.
Men i utgangspunktet skulle jeg være hjelpsom slik at han bare kunne stoppe en gang, noe som førte til tre stopp og sikkert en småforvirra bussjåfør.
Han hadde tydelig ikke oppfatta mine gode intensjoner.
Slik starta dagen min.
I går var jeg i Trondheim feiring.
Veiene over fjellet var uvennlige.
Da det kom lange puljer med møtene trafikk, skjønte jeg at det hadde skjedd noen. Men den ulykka var det renska opp i da jeg passerte, møtte en bergingsbil med bil på og litt etter en politibil.
Det hadde vært sammenstøt mellom en personbil og en brøytebil.
For brøytebilene gikk tett, snøkantene over fjellet var høye og veibanen føltes smal.
Inn i mellom kom nye snøfall og dårlig sikt.
Da jeg hadde kjørt noen kilometer til var det full stopp og en lang kø av biler. Lengre framme så jeg mange blinkende lys.
Her var det en trailer og en personbil, personbilen var smadra og traileren hadde havna utenfor veien.
Men det var visst ikke personskade i noen av ulykkene og det er godt.
Til slutt var jeg endelig framme i Orkanger, der skulle jeg kjøre sammen med sønnen og faren inn til byen og feiring av yngste.
Endelig var vi framme i Trondheim.
Yngste hadde lyst til å spise der vi var i fjor, så dermed ble det tapas i år også.
Jeg ser virkelig skeptisk ut, kanskje på sin plass – men ennå var ikke hjemturern tatt
Etterpå dro vi opp til fødselsdagsbarnet og samboer der vi drakk kaffe og spiste kake.
Jeg hadde minst et par timers reisevei foran meg, så da klokka hadde passert halv ni var det på tide å ta returen.
Framme på Orkanger satte jeg meg i min bil, sønnen er litt småbekymra og syntes nesten jeg kunne ha overnatta.
Men jeg har denne verkstedstimen med ruteskift neste dag og mandagsmøte på Teams.
Det er mye bedre føreforhold og delvis skyet og måneskinn, så greit å kjøre.
Noe snø virvlet til sikten.
Men så begynte kupelyset å slå seg på ved humper i veien.
Til slutt stoppa jeg bilen på en rasteplass.
Jeg drar opp det stramme brekket og går bak.
Det viser seg at luka ikke er helt lukka. Jeg får tatt unna snøen og slått luka igjen.
Da begynner bilen å t r i l l e.
Sakte, men likevel for fort…
Jeg kommer meg framover, prøver både å få opp passasjerdøra og holde igjen bilen, men bilen er for tung og farten øker.
Må slippe, bakhjulet kjører over foten min.
Samtidig faller jeg ned i bakken.
Jeg ser med forskrekkelse hvilke senario jeg nå kan ha foran meg, om bilen braser ut i veien og rett over.
Må opplyse dette er et utsiktsområde.
Bilen stopper!
I kanten, uten å havne ut i veibanen og graver seg inn i brøytekanten på andre sida.
Det står en snøstikke like foran bilsnuten og det er bare ene forhjulet som har brøytet seg inn i snøkanten.
Jeg kaver litt før jeg kommer meg opp i stående stilling igjen.
Skjelvende setter jeg meg inn i bilen igjen etter å moa bort snøen med døra, tar på selene og tar av brekket…
Så svinger jeg rattet hardt og trykker på gassen.
Jeg kom meg fri!
I svingene ned igjen kjenner jeg en enormt lette og at jeg er temmelig skjelven.
Her var det heller ikke fare for personskade, foten berga også.
Men tror ikke jeg drømte om det i natt, sjøl om dette var en større skrekkopplevelse.
Skikkelig et uvirkelig mareritt da bilen begynte å trille.
Søndagsmorgenen har stått opp og er helt hvit. Snart skal jeg ut i dette hvite.
Dagen er rolig travel.
Jeg har dusja, sitter her med limevannet mitt.
Har rukket å rote til på kjøkkenet.
Har bakt en kake, en kake med lime.
Og hvit sjokolade.
Jeg har dusja og skal skynde meg rolig videre.
– Skal jeg bake en kake, sier jeg til yngste.
Hun er ikke så glad i slikt, men den med lime har hun lyst på.
Hun fyller år.
Jeg kikker igjennom og ser jeg skrev om henne i fjor, i 2021 og 2020.
Legger inn linkene, behøver ikke si så mye i år.
Men gleder meg til å feire minste, gratulere og gi henne en god klem.
Jeg må gjøre meg i stand, pynte kaka og komme meg avgårde mens jeg sender en gratulasjon ut i nettet og i mitt indre, til den svaiende bautaen med styrke som et strå i stormen.
Jeg skulle skifte arbeidsgiver og det viste seg ikke å gå helt “smertefritt».
Innrømmer glatt at denne prosessen kostet meg ganske mye.
Det er flere faktorer som førte til dette.
Jeg har jobbet i overkant 15 år ved en arbeidsplass som har lært meg mye, men du verden det var krevende år.
Nå var det ikke bare arbeidsplassen som var grunnen.
Så begynte denne prosessen som gjorde meg usikker på hvordan dette ville gå for meg.
Ville jeg stå uten jobb.
Etter man har fylt 50 år er man ikke like attraktiv i arbeidslivet.
Og eldre ble jeg, pensjonisttilværelsen nærmer seg.
Nå viste det seg at jeg fortsatte etter alt var ferdig og etter alle disse åra har jeg fått ett arbeidsområde.
Ett arbeidsområde og ny arbeidsgiver.
Administrasjonen ligger i byen.
Først trodde jeg at kontoret mitt fortsatt ville være der det hadde vært, at fasilitetene ville bli leid.
Den gamle arbeidsplassen sa på en måte både «ja» og «nei».
Slikt blir en usikker av, så etter klarering med min nye arbeidsgiver ble vi enig om en hjemmekontorløsning, i hvert fall enn så enge.
Etter jeg hadde sagt i fra om at jeg kom til å flytte fikk jeg også en oppsigelse fra kontoret jeg hadde sagt jeg ville flytte ut i fra.
Og litt press er alltid greit, med skikkelig kav fikk jeg meg ut.
Med masser av ting i kasser ble leligheta i underetasjen fylt opp.
Da hadde jeg fått nytt datautstyr i hus.
Dette grudde jeg meg til.
Var det noe jeg visste jeg ville savne var det IKT-avdelinga. Jeg skulle over på en ny plattform som var annerledes enn den jeg hadde vært vant til.
Nå fikk jeg problemer med det området jeg arbeidet på til jeg flytta ut, to uker utestengt fra data i løpet av seks uker er mye.
Sist mandag starta min nye arbeidshverdag.
Klokka ringte og jeg tusla ned til rotet mitt.
Det viste seg at det var verre enn frykta å få kobla skjermer og utstyr sammen.
Mandagen gikk til å få dette til å virke, uten å få det til.
Det viste seg at jeg ikke hadde et program og fikk lasta opp det, uten at det hjalp.
Kort fortalt, jeg fortsatte strevde.
Hadde også en frist med en innlevering på mandag. Jeg fikk det til, med et nødskrik og ad omveier.
Så etter den første arbeidsdagen min var jeg frista til å frøse ut min frustrasjon på blogg, men nå er det nesten glemt.
Tok en dag fri, kura også noen dager så tok korte økter.
Men midt i strev kjente jeg på noe anna.
Det handla om pust og muskler som slappa av.
Dager uten stress.
Dager jeg tusla ned trappa, bevepna med limevann, matchate og fettkaffe.
Ingen sak å vente med mat til lunsj med slikt innabords.
På fredag tok jeg opp tråden eller koblingene.
Fant ut at skjermene ikke sto innstilt riktig, med hjelp fra byen fant vi ut både det ene og det andre.
Og så…plutselig var det liv i ene skjermen og litt etter den andre.
Fikk satt skjermene så de sto riktig i forhold til hverandre.
Ja, jeg j u b l a Ü.
Etterpå fikk jeg kobla på både høretelefoner og kamera.
Da var det godt å gå inn i helga.
Og i dag var det med en god følelse jeg gikk ned, til mandagsmøtet.
Trøbla litt med kameraet, men fikk det til etter en liten stund.
Ellers har jeg fått rydda i kasser, tømt noen og satt bort andre.
Jeg tok omtrentlig full dag i dag, ser at jeg har brukt for mye tid.
Jeg liker å ha hjemmekontor, men kontorstolen og sittestillingen er ikke bra.
I dag tok jeg med meg brettet bort i sofaen og skreiv derifra.
Jeg er mer bevegelig, blir ikke så statisk.
I morgen skal jeg møte kollegaer, skal bortover til anlegget og tenker å starte tidlig for å ha alt på plass til de andre kommer.
Jeg er fornøyd med min nye arbeidssituasjon og nå håper jeg alle disse ukene med å få dette på plass, til at utstyr ikke virket skal kunne føre til full fokus på det jeg skal.
Dagens situasjonsrapport er at sola skinner meg rett i øynene her jeg sitter i stolen min.
Dette ble skrevet i går på lørdag, men fikk ikke posta fordi jeg må lære meg et nytt program og trøbla skikkelig med det. Så poster det jeg skrev i går, i dag, pluss litt til.
♦
På ovnen står en gryte med røkt griseknoke.
Glemte feittirsdagen til det var for seint og sette den tradisjonelt i gang.
I dag skal vi innover til mor og spise feittirsdagsmiddag med henne.
Egentlig er det en snødag.
Brøyteren har vært opp min vei og regner med jeg ikke kommer meg opp mors vei.
Så det vil bli en del bæring, både middagen og handling ette hvert.
Vi er; yngste og meg.
Da jeg satt på bilverkstedet i går og venta på at bilen ble kontrollert, skal være EU godkjent 1. mars, ringte hun. To ganger, ser jeg nummeret kommer opp under samtalen.
Jeg hadde tatt med meg en del stuff for arbeid og satt akkurat å snakka i mobilen om et prosjekt.
Jeg ringer henne tilbake, da sier mi yngste;
– Jeg tenker å komme hjem i dag, men beklager at jeg sier i fra så sent og håper det passer…
Hun snakka om det for noen uker siden, at denne helga var hun ledig og at hun kanskje kom hit eller at de reiste på besøk dit kjæresten bor.
Nå passer det vel alltid at barna kommer hjem, det er også deres hjem.
Og så klart ble jeg veldig glad.
Etter besøket på verkstedet, som så klart fant feil ved min gamle bil, avslutta jeg arbeidsdagen.
Da jeg var hjemme etter noen ærender, rakk jeg tenne opp i ovnen og tenne talglys før hun kom.
Hun hjalp til med maten mens vi pludra og smakte på rødvinen hun hadde tatt med.
Vi fikk en veldig hyggelig kveld, snakka om mye og mangt, som er det vanlige.
Blant anna om kvinnehelse og hvor lite kunnskap det er på den.
På hormoner og sykluser.
Hun forsøker å legge møter når kroppen ikke er i en bølgedal i funksjonsnivå, prøver å skaffe seg oversikt over dette, over sin egen kropp.
Jeg fortalte om at da jeg var ung var det perioder der folk ikke likte meg, men at jeg etter hvert forsto at følelsen hadde med sykluser å gjøre, ikke de andre. At det var jeg som opplevde omgivelsene så annerledes i perioder fordi det var mye som skjedde inne i kroppen min.
Enda i dag er det ikke kommet særlig mye lengre på dette folkuset.
Kvinners helse skal ikke eksistere og så klart, alle kvinner har det ikke på samme måten.
Men om vi ser nøkternt på det er kvinners kropp laga for å føre rasen mennesket videre.
Og da er vi i stor grad gjennom evolusjonen preparert for det.
Noen av oss sliter mer med å være denne «fødefabrikken”, med humør og stemningsleie og fandens oldemor…
Dette er det liten plass til og snakk om i samfunnet vi lever i. Utenom at det har vært latterliggjort i på bekostning av kvinnekjønnet.
Fint med slike samtaler.
Godt med god mat.
Så vi spiste, snakka og hadde en veldig hyggelig kveld.
Det er fint å prate og bli klar over mønster, tanker og ikke minst gi seg lov til å være akkurat den en er.
Det er også veldig viktig, for gjennom å skjønne vil en også fungere bedre i samspill.
♦
Tilbake til nåtid og dagen i dag, som er en søndag.
I nåtid kan jeg skrive om gårsdagen, at den gikk også fint og koselig gjennom tilværelsen.
Som jeg starta med å skrive, at det snødde.
Etter hvert kom vi oss i vei, innover til sentrum, fikk handla og kjørte videre inn til der mor bor.
Da vi var på tur opp veien var det litt bart i hjulspor -.
Så jeg pressa bilen opp, men måtte rygge ned fra den vanskelige svingen.
Men da var det ikke aktuelt å gi seg, så opp kom vi.
Slapp å bære og ståke med kasseroller, mat og varer.
Mor var gledesstrålende, det å få et barnebarn inn døra er bort i mot toppen av lykke.
Så det ble sent før vi trilla hjem igjen i mørket.
Nå hører jeg det drypper ute.
Det regner.
Og så hører jeg noe anna helt fantastisk, noe som gir meg sug i mellomgolvet.
Fuglene...
De kvitrer vårlyder.
En lyd så full av forventning, lys og liv at den nesten er til å gråte av.
Og om to dager, om to dager…kan vi kalle det vår…
Du må ha en nydelig søndag der du gir deg plass til deg.
Det er en værdag. Det blåser og snør. Snør igjen! Men har vel ikke noe valg annet enn å akseptere.
For egentlig vil jeg bare ha vår.
Vår i mitt hår.
Og alt annet som rimer på vår; lår, sår, tår, kår…mens jeg spør, når?
Snart skal jeg ned, ned på kontoret.
Ned i etasjen under.
I går fikk jeg satt opp en oversikt i stort format om hva som skjer når.
Jeg ser det hver gang jeg går ut døra.
Når alt er pakka ned mister en oversikten, så noe må opp igjen.
Jeg måha oversikt.
Over helga får jeg besøk av de andre, hva skal presenteres og fokuseres…
Ikke her da, det er på anlegget de kommer.
Midten av neste måned har jeg sagt ja til et foredrag, jeg må lage meg en presentasjon.
Måneden etter det skal jeg også ha en presentasjon, en annen en.
I tillegg er det å skrive både referat, artikkel med intervju og få opp sommerens program.
Men akkurat nå, nå på slutten av februar, har jeg mer ro i livet mitt.
Skal fortelle litt mer om hvordan det føles å ha gått over til hjemmekontor, etter hvert.
Etter en supereffektiv dag på tirsdag ramla jeg litt sammen i går. Men tror det var en grunn…det er vel alltid en grunn, men tror det var noe rusk i systemet; snufsete, vondt i hodet og tarmer i opprør.
Ellers fikk jeg innkalling til St. Olav, uten sammenheng forøvrig.
Trodde jeg ikke kom til å få flere innkallinger når jeg ikke går på sprøyter lengre, dette betyr bestilling av blodprøver på forhånd hos fastlegen. Så har bestilt time.
Fikk avbestilt abonnementet til tv, fordi fiberen jeg har lagt inn har tv-pakke. Eldstemann satte opp en pakke av kanaler jeg gjerne vil ha tilgang til. Nå har jeg sett en norsk versjon av «Gift ved Første blikk», et nokså vilt konsept.
I går trilla jeg søppeldunkene ned til veien, matavfall for siste gang. Jeg har gått over til et annet alternativ for å behandle matavfall. Jobber med at avfallet bare skal være kaffegrut, appelsinskall og slikt.
Jeg har ordnet meg et nokså oversiktlig system i kjøleskapet slik at det ikke blir liggende noe gjenglemt helt bak.
Det er alltid plass til forbedring.
Alltid.
Vaskerommet mitt burde vært ryddet, det er lite og der har det samlet seg hummer og kanari √.
Og kanskje vil jeg nå etter hvert føle behov for å bli litt mer sosial, ha tid til å bli det, utenom besøka hos mor.
Nå når jeg ikke lengre har kontakt daglig med kollegaer.
Jeg skulle kanskje ha en boks, slik som jeg har i kjøleskapet, en bok for hver tanke og gjøremål.
Det har vært oversiktlig.
Jeg er kommet fram til at jeg har kapasitet til å organisere mer som i alt.
Og det tror jeg er bra om det stemmer dette med kapasiteten.
At det må til.
Men også variasjon over både spontanitet og organisert.
Slik som været, nå snør det samtidig som at sola også fant seg en luke i skylaget.
I dag var den nesten helt fri for snø. Temperaturen var like oppunder ti grader. Kjente varme luftstrømmer.
Syns det var utrolig.
Fotoapparatet var ikke med.
Det ble for mørkt også.
Men den lille turen føltes god.
Pulsen kom opp.
Aller først fikk jeg tatt to kasser ut av bilen. Flere permer.
Tenkte jeg skulle bli ferdig med arkivering i dag, men så kom jeg over noe som ikke stemte. Noe jeg må undersøke mer. Og permene for undersøkelsen var allerede tatt ut av kontoret.
Men alle først måtte jeg retter opp min glemsomhet. Lovte mor å bestille mat i dag, men kom først på det da det var for sent.
Så tanken om å dra rett hjem måtte jeg skrinlegge.
Fikk kjøpt noe enkel mat og kjørte innover til henne.
Der så jeg bilen til lillesøsteren min sto og inne var hun i full gang med å lage juice til mor.
Mor hadde glemt alt og mente hun kanskje hadde spist middag. Uansett går det nok bra en dag uten, så jeg satte maten inn i fryseren. Takka nei til juice og kom meg på hjemveien.
For jeg bør tømme noen kasser og se om jeg finner det jeg ikke fant, det som skulle arkiveres.
Jeg er nok også ganske sliten etter den lange arbeidsdagen i går.
Føler meg litt slik i stykker.
Derfor gjorde turen opp i skogen godt.
Før middag.
Før kvelden.
Før alt resten.
Nedtellinga er i gang.
To dager igjen før jeg er skal bygge meg opp et nytt kontor her.
Jeg er spent på den tida som kommer.
Har drømt meg litt bort i det nye scenarioet. Om jeg starter tidlig på dagen, så kan jeg kanskje ta en pause etter noen timer og ta meg en tur ut i skogen, før jeg fortsetter arbeidsdagen.
Den tanken synes jeg virker så god.
Men får se hva som blir naturlig og praktisk.
På halv maskin og med møter rundt om blir dette ikke hver dag jeg skal være nede på det «nye» kontoret mitt.
I dag fikk jeg en kommentar om at det er vel krevende for meg som er såpass voksen og måtte forta slike endringer. Fikk tidligere en kommentar av at jeg var «tøff”.
Nå er jeg ikke så redd for endringer, er nok mer redd for stagnasjon.
Det som har vært krevende i denne prosessen er følelsen av fravær av ivaretakelse, at jeg må ha kjempa kamper jeg ikke skulle hatt.
Men nå er dette snart historie.
Liker du endringer eller vil du at det skal være slik det har vært?
