Da er jeg framme ved ferie nr. 2. Den som skal gi meg energi som skal vokse seg enorm, helt inn i himmelen.
Ble sent på kontoret i går kveld for å komme i mål.
I tillegg ble jeg stukket og hadde timene mine på biblioteket. Er glad for at jeg greidde å stå dagen ut.
Sa til henne som stakk, at jeg hadde ikke tid til å få problemer med stikket.
Nå står automatisk svar på mail, kom akkurat på at jeg glemte å stille inn telefonene.
Shit!
Får stikke innom å få gjort det.
Tenkte ikke jeg skulle på kontoret før 26. august.
Jeg fikk kalt inn til flere møte, sendt mailer i øst og vest.
Men rakk ikke alt det jeg hadde tenkt, prioriterte at ferien skulle starte NÅ.
Ferien der energien skal sankes og vokse.
Jeg kjører på med nye ting allerede i dag.
Eller mer en gammel ting.
Ikke ting da.
Min eldste.
Han fyller tre tiår i morgen.
Så det kommer en gjeng hit, de første kommer i kveld.
Akkurat nå ser det ikke slik ut. Men satser på en heidundrende dag med superkrefter og vulkansk arbeidsevne.
Ferietur og snart inn i et nytt tiår.
Husker min egen 30 årsdag.
Jeg bodde i Oslo.
Drakten eller antrekket jeg hadde, ettersittende sort jakke med knapper foran, litt slikt liv som ble bruka i skiftet mellom 1800-tall og 1900-tallet. Under hadde jeg sort miniskjørt med knapper i sida og under et sidt, gjennomsiktig blondeskjørt og tøffe boots.
Fra festen, ikke så lett å se antrekket.
Følte meg tøff.
Husker jeg ble sjekka opp av en 17 åring på nyttårsaften da jeg hadde det samme antrekket. Nå var ikke det interessant.
Følte heller ikke det var så ille å bli 30 år.
Helt greit liksom.
Siste høsten i Oslo, gåtur i Nordmarka.
Året etter var jeg gift og bodde i rekkehus og det var ikke så mye av den rocka meg igjen.
Nå er sønnen min blitt såvoksen.
Han har ikke sort, gjennomsiktig blondeskjørt – men opptatt av klær har han vært.
Så slik starter ferien min.
I gårkveld orka jeg ikke en gang å lage meg middag, så tok kvelden helt med ro.
Kjenner det litt i arma. Stikket.
Kvelden i går var min.
Nå må jeg til å virke.
Må ta meg en hodepinetablett, tror stikke har gått meg til hodet også.
Et utømmelig tema er hvordan vi mennesker oppfører oss overfor hverandre. Det kan vi snakke opp og ned vegger om i evigheter.
Jeg vil skrive om en opplevelse jeg nettopp hadde.
Det kan oppfattes som jeg henger ut noen, men vil si at alle er produkt av sin tid.
De jeg skriver om leser garantert ikke bloggen min, og skulle de, er det nesten bra.
Jeg var i et møte, temaet var dialog.
Og jeg ble nesten gjennomgående overhørt.
Egentlig ganske morsomt.
Når jeg googler står det:
“En dialog er en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid.”
Da blir det enda morsommere.
Bildet er tatt av Eduardo RS fra Pixabay
For jeg kom virkelig ikke til ordet. Vel har jeg lite energi, så jeg vet det kan være vanskeligere å gjøre seg gjeldene da.
Det er nok en del av årsaken.
Opplevde også at noen prøvde å hjelpe meg, tok til ordet for meg og gjentok det jeg sa.
Men en vil helst komme til orde i kraft av seg sjøl.
Denne opplevelsen takler jeg helt fint.
Jeg observerer og skjønner.
◊
Da jeg flytta hit for mange år siden, var jeg temmelig langt nede, mye verre enn hva jeg sjøl skjønte.
Omverden skjønte så klart enda mindre.
Og jeg tror ingen ønsker å flytte tilbake til dit en kom fra, som “taper”.
Så jeg gjøv på, men var fryktelig sliten etter det jeg hadde vært i gjennom;
grensesetting for syndromatikk, havari av ekteskap og etterhvert nedpakking og salg av huset vi hadde bodd i. Jeg følte jeg aldri ville komme i mål.
Husker overleveringsdagen, tømt hus, alle rom vaska og ingen klage, en fantastisk følelse.
Jeg fikk oppleve folk som fråtsa i mi “ulykke”. Føltes som jeg var flytta inn i en roman av Dickens, møtet med det en nesten kunne oppleve som ondskap.
Så kom jeg tilbake til hjemkommunen etter 30 år og fikk oppleve the mens world.
Eller…godt voksne menn som snakka over meg.
Husker jeg spekulerte på om de ikke forsto språket mitt, sjøl om vi snakka samme dialekt.
Etter det jeg hadde vært igjennom, var min psykiske reaksjon å fortsette en nedadgående spiral der jeg etter hvert mista evnen til særlig kommunikasjon, utenom til de nærmeste. De jeg følte meg trygge på kunne jeg skravle i vei til.
Det er i denne tida jeg oppretter min første blogg. Hele situasjonen opplevdes forvirrende.
Det måtte gå mange år før jeg kunne begynne å bruke språket rimelig greit muntlig. Men fortsatt har jeg lett for å miste ord og begrep.
Mange av de godt voksne mennene jeg møtte, anså nok det som sin rettighet å ikke ta hensyn til slikt, eller kanskje tenkte de jeg var så dum at de ikke behøvde å høre på det jeg prøvde å si.
Bruk av latterliggjøring og snakke ned til, fikk jeg erfaring med.
Ut i fra en antropologisk tankegang var det forståelig. Århundrer med kjønnsrollemønster som ikke har fått de største utfordringene. Du kunne møte kvinner som også befant seg i dette skiktet.
Ut i fra mitt svake energitrykk, i tillegg var jeg verken ung eller vakker, var det lett å bruke hersketeknikker.
Har sett hvordan godt voksne menn sirkler som fluer rundt fluepapir, når de unge og pene dukker opp. Og det er helt greit, skjønner det…syns sjøl et er fint å se på pene og unge mennesker.
Men fordi må vi kunne se alle, de pene, de stygge, de unge, de gamle, aller bør vi se. Også de dumme.
Jeg observerte dette uten at jeg tok det direkte personlig, jeg skjønte jeg måtte bygge meg opp. Og at disse mennene ikke visste bedre.
Må ile til å si at det var langt fra alle mennene som var slik, de fleste menn har vel forflytta seg til vårt århundre.
I disse dager er det 14 år, tenk det, 14 år siden jeg flytta tilbake hit. Skummelt så fort denne tida har gått…
Sakte, men sikkert, har jeg inntatt meg sjøl igjen, opplever at jeg blir hørt på og respektert.
Greier å bruke orda.
Greier til og med å bruke orda når de stokker seg og begrepsapparatet slår seg av.
Så opplevelsen med å bli overhørt var en påminnelse fra tidligere år.
Da jeg ankom møtet var det ingen som hilste, ikke før etter en stund. Da hilste noen.
Jeg var atter i møte med godt voksne menn.
I et møte om dialog.
Egentlig er det veldig komisk å bli overhørt da.
Og så er det litt trist.
Men tror på framtida -.
Jeg mener det er viktig å tenke over hvordan vi er ovefor hverandre.
Det må også jeg.
Vi alle må det.
Opplever vi at vi har lyst til å trykke andre ned, om vi skjønner hvordan oppførselen vår påvirker andre mennesker – da må vi se inn i oss sjøl, prøve å finne ut hvorfor vi har dette behovet.
Bildet er tatt av Please Don’t sell My Artwork AS IS fra Pixabay
I gitte situasjoner vil en bli “liten” og miste munn og begrepsapparat. Tror det er mange som kan ha slike opplevelser i større eller mindre grad.
Og det er ikke flaut!
Tror det er veldig naturlig.
Og så er det faktisk, og dette skiver jeg ikke som en frase, veldig, veldig lærerikt.
Høyt oppe svevde måkene, mot den blå julihimmelen. Det var tidlig morgen.
Far hadde nettopp kommet tilbake fra Finnmark.
Kanskje var det det som gjorde det -.
Gleda av å ha han hjemme.
For mor.
Det var tre uker igjen, men det kjentes ut som noe var på gang.
Jordmora var opptatt på anna hold.
Det var inga anna råd enn å dra til byen og sykehuset.
Mor ba om at mormor også måtte være med, hun ga seg til slutt.
Så båten ble starta opp igjen.
Allerede før de var kommet ut av sundet kjente mor at dette gikk fort. Hun ba de derfor skifte retning og kjøre mot sentrum. Der var det lege.
Tidlig om morgonen, like før rutebåten kom, la fiskebåten til kai med baugen først.
Morfaren min hoppa ned på kaia og sprang oppover mot legekontoret for å fortelle at det var fødsel på gang. Han var en mann på over seksti, så sprek måtte han være for å klare det hoppet på flo sjø. Det var et stykke ned til kaia.
Over seg så mor hodet til far stikke bekymra ut gjennom rorhusvinduet. Mor ba han trekke hodet sitt inn, hun orka ikke se på den bekymra mina.
Ingen lege kom, så da tok far og byksa i land. Han fortalte legen at nå holdt ungen på å komme.
Fortsatt drøyde legen.
Morbroren min hadde ikke lyst til å forlate de to som var igjen på båten, men til slutt la han også i vei. Han kunne fortelle at nå var ungen kommet.
Legen, som visst nok hadde mista barn, ville egentlig ikke ha noe med fødsler å gjøre. Men nå kom han seg endelig avgårde.
– Farsken, sier du det, sa han.
Han fikk rota sammen ting og ga til de andre. Saksa holdt han gapende foran seg da han løp ned til kaia, er det blitt fortalt.
Mor ba mormor kikke etter om hvilket kjønn barnet hadde.
Først ville mormor ikke løfte på dyna, ikke slippe trekk inn. Men mor ba så inderlig at hun til slutt gjorde som mor ba om.
Mormoren min ble innbitt og konsentrert over det hun fikk se.
Heldigvis var hun vant til å ta imot lam.
Den nyfødte hadde navlestrengen to ganger rundt halsen, så da hun skulle prøve å få den av, stramma den slik at ungen ville blåne.
Synet fulgte henne inn i natta er jeg også blitt fortalt.
Men hun fikk det til slutt til. Og babygråten kunne slippe ut i sommermorgenen. Så en mann som gikk og venta på rutebåten prøvde å strekke hals for å se, for dette var ikke en vanlig lyd fra en fiskebåt.
Ungen var en jente og jenta var meg.
Navlestrengen ble klipt og vi ble tatt med opp på legenkontoret.
Der hadde legen sprunget og kikka på den nyfødte gjennom dagen. Jeg var visst eneste ungen denne legen hadde tatt imot.
Da jeg ble større var jeg sikker på at grunnen for at jeg ble så lang og tynn var at jeg var født ombord i en fiskebåt der sildkasser sto. Silda var også lang og tynn.
Dette er på dagen noen år siden.
I dag kom yngste hjem. De to andre må jobbe.
Jeg skal ha et lite selskap i morgen. Men feiringa blir på land.
Båten ligger på havsens bunn. Den ble solgt og han som kjøpte fikk ordna at båten ble kondemnert etter en brann. Båten som morfaren min fikk bygd for å sjekke ut en byggeteknisk teori. Senere ble det bygget mange båter etter denne metoden.
Jeg har mange minner fra den, så syns endeliktet er trist.
Ellers er både mormor og morfar borte for lengst. Morbroren min også, og far nettopp.
Jeg begynner å bli en godt voksen dame, men ennå er jeg ikke å betrakte som eldre, det blir en visst når en fyller 65.
Så enda noen år til.
Derfor er jeg ung og kan fortsatt kaste meg ut i dansen.
Den eldste var nøktern og fant alltid råd for det meste.
Den yngste hadde jobba som flyvertinne, eller kabinpersonale som det kalles, i mange år.
Fordi hun hadde vært på farten verden over, fikk hun leie et rom hos den eldre venninnen. De hadde møttes gjennom en sommerjobb tidlig i ungdommen og beholdt kontakten.
Hun hadde ikke behov for egen leilighet. Når hun hadde fri reiste hun også mye.
En god ordning som hadde vart i mange år, helt til den yngste begynte å slite med svimmelanfall. Hun ble også etter hvert permittert fra flyselskapet.
Forholdet mellom de to damene begynte å bli mer krevende når de bodde så tett og begge var hjemme.
De var begge godt voksne. Den ene hadde passert femti og den andre nærmet seg. Ingen av de hadde barn eller var i etablerte forhold.
Den eldste hadde vært i ettforhold som varte i over tolv år, da det tok slutt gikk hun inn for arbeidet sitt og gjennom sin flittighet avanserte hun i jobben.
Arbeidet betydde alt for henne.
Den yngste hadde hatt sine mange elskere, hun var en meget feminin dame som likte å pynte seg.
Etter at helsen begynte å svikte hadde hun lagt på deg, blitt mer sutrete og mennene hadde forsvunnet.
Hun forventa at venninnen skulle ordne opp der hun sjøl ikke strakk til. Hun ble fort sur når hun ikke fikk det som hun ville. Hun var heller ikke så flink til å respektere den eldste og hennes grenser.
Så alt i alt begynte venninneforholdet å skurre.
Den eldste het Magda og den yngste Susanne.
Magda hadde problemer med alle nykkene til Susanne.
Så da Magda ble vekket av at Susanne sto i døren hennes en natt, var irritasjonen overveldende.
Susanne tok opp igjen navnet hennes og snakka som en foss der hun sto i døråpninga. Hun hadde kommet inn på soverommet midt på natta. At det gikk an!
– Magda, det er en feil på rommet mitt. Magda, du må komme å se etter hva det er. Kanskje det er noe med det elektriske. Kanskje fører det til brann… Det er ikke orden på noe i dette huset. Dette kan helt sikkert være farlig…
Magda våkna litt til av strømmen av orda fra Susanne. Og hun skjønte det bare var å stå opp og være med. Dette var ikke bra, hun hadde et viktig møte neste dag. Da måtte hun få ha en god og lang natt for å prestere.
Hun var mer i ørska enn våken, da hun fulgte etter Susanne inn på rommet hennes.
Magda svarte Susanne med taushet, var sikkert et insekt, kanskje en møll…
Inne på rommet hører hun en svak summing.
Kom lyden fra taket? Dette hørtes elektrisk ut.
Taket hadde et utbygg og det kunne virke som lyden kommer derfra.
Hun kikka opp, til tross for at hun var en sjølhjulpen kvinne, nå hadde hun ønska seg en mann. Burde taket rives opp, tenkte hun i sin halvvåkne hjerne.
Kanskje hun måtte vekke mannen som bodde i leligheten under. Hun trodde han var elektriker.
Hva var egentlig inni dette lille utbygget i taket?
Da ser hun den røde kofferten som ligger på skapet like ved, kan lyden komme fra kofferten?
Hun når opp til den og begynner å dra den fram. Men lyden er ikke med bevegelsen. Magda konkluderer med at lyden ikke kan komme derfra.
Men hva med skapet, kommer denne duringen fra skapet.
Plutselig slår en tanke ned i henne.
– Susanne, du har vel ikke en dildo?
Hun ser det forskrekka ansiktet til Susanne som liksom faller sammen.
– UT! UT! Gå, GÅ med en gang, Susanne hyler ut orda.
Hun puffer Magda ut av rommet.
Uten et ord snur Magda og går.
Først kjenner hun på stort sinne. Enn å bli vekt av at venninnens ikke har kontroll over egne lystbehov.
Men hun når ikke sitt eget rom før hun bryter sammen.
Opp kommer latteren boblende. Hun ler så hun hikster.
Hun ser for seg det bestyrta ansiktet til venninnen og ler enda mer.
Det er virkelig ikke enkelt.
Ikke enkelt å være uten menn, konkluderer hun med.
Nok en dag som ikke ble helt slik jeg så den for meg.
– Kan du ikke overnatte her, ba mor.
Hun forsto likevel hvorfor jeg sa nei.
Egentlig hadde jeg tenkt at jeg skulle ha en fridag på fredag. Men hadde ikke rukket meg ferdig med alt jeg måtte ha på plass til helga.
Pluss en befaring.
Skal opp med et stort skilt. Plana var før sommersesongen.
Men igjen, dager blir ikke helt etter plana.
Etter plana er nok heller unntaket.
Og dagen var ikke helt god.
For i gårkveld, ja helt sikker er jeg ikke på hva som skjedde… men har googla og fant en plausibel forklaring.
For i gårkveld åt jeg rester fra forrige dags middag, en liten entrecôte-bit, sopp, mos av blomkål og sellerirot. Til hadde jeg et lite glass rødvin og etterpå en skål med norske jordbær, litt lønnesirup og fløte.
Denne blandinga var IKKE god.
Jeg ble styrtdårlig!
Maten hadde stått kaldt, så det var ikke det.
Blomkålen var kanskje litt for bløt da jeg kokte den. Las etterpå at jordbær og rødvin har noe stoff som kan virke uheldig sammen.
Sannsynlig ble jeg veldig oppblåst, følte denne følelsen jeg får når jeg spiser slikt jeg ikke alltid tåler; spesielt reker og nøtter.
Paranøtter må jeg holde meg helt unna, da har jeg følt fortykning i halsen i tillegg, paranøtter som jeg er så glad i.
Jeg fikk den der følelsen av å bli krafsa av en gaffel inne i magen.
Jeg kom meg på badet, trodde jeg måtte spy, hadde svettetokter og så kjente jeg at det begynte å svartne, jeg holdt på å svime av.
Kom meg i seng, jeg orker ikke dra på meg dyna heller ta av meg brillene. Slik sovna jeg og våkner i to-tida i natt, tv’n står på, briller i fjeset, døra oppe og lys i gangen.
Programmet med Amy Winehouse er for lengst ferdig.
Jeg får slått av lys og tv, pussa tenner, kledd av meg og lagt meg på ordentlig.
Jeg kjennes normal igjen.
I dag har jeg vært temmelig slapp.
Fikk likevel nesten gjort klart alt til helga.
Kom på at jeg har glemt et par ting nå, er ikke sikker på hvordan jeg skal løse det.
Fikk handla med mor.
Etter kaffe og tv hos henne ville jeg hjem til meg sjøl.
For morgendagen vil jeg ha hjemme, våkne i min egen seng etter og ha sovet så lenge jeg vil.
Hvile skikkelig ut før søndagen. Den er jeg redd blir en dag som krever sin ma…kvinne.
Og så har jeg turt å spise, sjøl om jeg nok hadde en fryktfølelse for en reprise av kvelden i går.
Åpna jeg en kartong med vin og stekte meg en entrecôte i gårkveld.
For jeg hadde liksom ikke mye energi da jeg kom hjem.
Dagen i går gikk ikke som tenkt.
En uvane dager kanskje har stort sett…
Ble lengre på jobb enn det tanken hadde vært. For jeg ramla opp i et merkelig problem.
Kanskje er det dumt å legge ut slikt på bakgrunn av min egen alder. For det er så lett å skylde på at folk er for gamle til å forstå…
Men det gir jeg blanke i.
Det starta med at jeg sjekka lønnsslippen min og oppdaga jeg hadde et trekk jeg ikke skjønte.
Vi gikk bort fra fasttelefon for et drøyt halvt år tilbake.
Jeg var trekt en sum for telefonen jeg bruker på jobb.
Dette syntes jeg var veldig rart og sender en mail. Etter mange samtaler både med jobb og telefonselskap har jeg ikke kommet lengre.
Jeg brukte veldig mye tid på å finne nothing.
Det endte med at jeg skulle skrive mail til et annet selskap og de ville svaret etter to til tre dager.
Velkommen til framtiden.
Når alt skal skiftes, alle system og strukturer forandres, da krever det sitt.
Jeg er glad i mange av systema og det kan hende jeg har trykka på ett eller annet i starten, for jeg var ikke kjent med dette mobiltelefonmerket.
Men at det skal være så vanskelig å finne ut hva jeg er trukket for…
Av og til tror jeg teknikken går oss over hodet.
Når det fungerer går det snarere.
Er veldig glad i min private mobil. Den har nesten alt jeg behøver i denne verden. Men bare nesten.
Når ting ikke fungerer da blir det problematisk.
I tillegg er den menneskelige ressurs skåret inn til beinet, så når man prøver å få hjelp ser man musklene rundt neseroten strammer seg og en kan observer nervøse rykninger over det ene øyebrynet.
Fortsatt er jeg ikke i mot framskritt og utvikling. Jeg liker mye av det som har skjedd og skjer, det som gjør liva enklere og mer oversiktlig.
Bare en husker alle kodene.
Men det rushes veldig raskt framover.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
Tenker på de eldre menneska, mange av de er avsondra fra å klare seg sjøl. De trenger hjelp der de har hatt evne til å klare seg før, før alt ble forandra.
Egentlig er de umyndiggjort slik samfunnet har blitt.
Faktisk er det også mennesker i min egen aldersgruppe og yngre, som har problemer med å finne fram. Finne ut av alt de bør vite.
Etter hvert vil nok folk bli fortrolig med dette og sikkert også de raske skifta.
Men alt dette sliter nok mer på menneskene enn vi kanskje i dag skjønner. Menneskene biter kjakene sammen, strammer muskulatur og gyver på.
Til de faller ut.
Utslitte.
Tror kanskje ikke jeg vil påsta at vi lever i et veldig modent samfunn, slik sett.
