En liten kveldsstund. Før dagen er over. 

 

 

 

Sitte her i ro og fred.

Se på flammene i tente talglys.

Vite det en vet, la det flyte forbi.

 

Stillhet i rommet.

Sende noen meldinger.

Veksle noen ord.

Lese litt blogger.

Kunne det-.

 

Alt ordner seg.

Ingenting å bekymre seg for.

Ikke sikkert det ordner seg slik en vil i nå-tid.

Det er så mye en ikke vet.

Så mye en ikke kan vite.

Da må en bare la det ligge.

 

Ingen drømmer og ingen problemer.

Bare stillhet i rommet.

I skinnet fra talglysa.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Iskaldt og mørkt. Både godt og vondt å sitte her. Men for for sliten til å kjenne helt etter.

 

 

I kveld er jeg hjemme etter over en uke borte.

Huset er iskaldt, bare varme på badet.

 

Sjøl om det er sent, har jeg tent opp i ovnen. Behov for å sitte litt oppe før jeg legger meg i egen seng.

 

I går måtte jeg skru av “å kjenne etter” en eller gang i kveldinga. Det er nesten som husken har slått seg av også, nå når jeg ser tilbake.

 

Starta gårsdagen med å ringe legekontoret, for mor hadde blitt sykere.

I fin høstsol på tur bort til kontoret, og jeg måtte forevige lyset.

 

 

Det ble gjort slutning om at det var influensa mor hadde, i og med antibiotikaen ikke hadde  slått ned det hun hadde i kroppen.

 

Jeg hadde også lovet å kjøre noen andre til et annet legekontor denne dagen.

Skikkelig en slik dag jeg hadde gitt bort til andre.

Men kan en hjelpe, så må en nesten hjelpe…

 

Da jeg kommer tilbake til mor, mange timet senere, var hun skikkelig syk.

Så natta ble urolig.

I dag var det på’n igjen.

Denne gangen ble det sykehuset.

Der viste det seg etter mange undersøkelser i hele ettermiddag, at mor måtte legges inn.

Hun ble satt på behandling intravinøst.

Det var lungebetennelse likevel, fant sykehuset ut.

 

Da jeg dro derifra var mor helt utslitt.

Håper hun får sove godt i natt.

 

Og jeg er hjemme, hjemme hos meg sjøl.

I kveld er jeg bare veldig sliten.

Tankene er omtrentlig slått av.

Tror det blir godt å sove, og tror jeg lar være å bruke vekkerklokke i morgen, sjøl om jeg skal på jobb.

 

 

Jeg ønsker å våkne uthvilt.

 

 

 

♥

 

 

 

Når du skriver et innlegg og det forsvinner, da orker du ikke skrive nytt.

 

 

 

 

I går var jeg hjemme en tur. Hadde en avtale.
Huset var iskaldt. Jeg fikk tent opp og varmen steig.

Så satte jeg meg ned og skulle skrive et innlegg, det het «kavring og kefir». For jeg lagde meg akkurat det for å spise.

Skulle bare legge inn et bilde og poste.

Plutselig forsvant det.

 

Da klappa jeg sammen data’n. Og så spennende var ikke innlegget.

 

Jeg pakka ny bag, fant fram diverse og låste døra.

Jeg er fortsatt hos mor.

 

Tok med meg masse garn.

Restgarn.

 

 

Skjerf, tenkte jeg.

Skjerf av restgarn.

 

Vi går mot vinteren.
Hadde også igjen en halv sokk.

Ullsokk.

Fikk strikka ferdig og sydd inn alle trådene.

 

De varmer.

 

Ute regner det.

Det sludder.

Snø i fjellet.

 

Turen jeg tenkte ut ble det ingenting av.

 

Jeg har strikka.

Snakka.

Helga har gått.

 

Fredag var jeg til kontroll for øynene.

Det så bra ut.

Jeg ser nokså bra, men må bestille time hos optiker.

 

I morgen er det jobb, kanskje ennå et par dager hos mor, har også lovet å hjelpe lillesøster.

 

Nå skal jeg klirre litt mer, så legge meg.

En ny uke står foran.

 

Har du hatt en fin helg?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Sen kveld på pikerommet mitt. Prega av ungpikedrømmer.

 

 

Drømmene husker jeg vagt. Nå er det nåtida som gjelder  .
Dagene.

I dag var det en god dag på jobben.

Riktig i høstferiemodus.

Ingen andre der.

Fikk jobba, tok opp og en ball av oppgaver der ting snirkla seg i hverandre.

Greidde å holde fokuset og fikk unna.

 

Etterpå var det et par ærend før jeg snudde bilen mot barndomshjemmet.

For i går…

Det ble en slik gi-bort-dag.

Mitt unge, nydelige besøk, ble med meg da jeg skulle til legen.
De skulle vaske vindua til mor, så plasserte dem hos henne.

Da jeg kom for å hente dem etterpå var mor så tungpusta.
Dermed ble det et legebesøk til.

Sannsynlig lungebetennelse.

Så da kunne nesten ikke mor være aleine.

 

Nå er det andre natta på rommet med de unge drømmene.

Jeg blir her til hun er på bedring.

 

I morgen er en ny arbeidsdag.

Akkurat nå er verden slik.

De unge og søte er tilbake i byen.

Vi humper alle videre på veien vår, og slik skal det være. 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Ute regner det og jeg drikker te.

 

 

Av og til blir dager for travle.

Etter travelhet er man født «på ny».

Dagen ligger klar foran meg, jobb først.

Og så kan jeg skrive et lengre innlegg senere.

 

Tekoppen er tom og jeg skal ut i høsten og regnet.

 

Ha en riktig så fin tirsdag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Fårikåldag, i dag er dagen for det. En dag i året skal den på bordet.

 

 

 

Til likt med bacalao, en gang den også.

Om sommeren.

Ribbe er også nok en gang. Og den ene gangen ribbe står på menyen, smaker det svært godt.

Fårikål var en gang det beste jeg visste.

Og det er godt.

Nå er det godt én gang.

 

Det er mye mat som er god.

Mat er godt.

 

I går visste jeg ikke hva jeg skulle lage.

Yngste og kjæresten kom.

Mor, som hadde vært borte en uke, var også med.

Jeg var med å kjørte henne hjem, ba henne på fårikål i dag.

 

Etterpå dro vi innom butikken.

Det ble slikt jeg bruker å unngå, halvferdig mat.

De unge hjalp til og til slutt tok over dem.

Jeg er ikke så frakk om dagen.

Nå er jeg aldri en frakk da… Brukes dere ordet, frakk, om å ikke være på høyden?

 

 

 

Det var trivelig at dem kom utover.

Vi åt og snakka i skinnet fra talglys, så det ble alt for varmt.

Dørene måtte opp, det måtte luftes en kveld i oktober, det er ikke verst.

 

Og fredagen, fredagen som starta pannekakeflat, den ble fin.

Tror jeg fikk så mange gode ønsker fra dere at den ble fin på grunn av det, takk ♥.

Jeg fikk gjort det jeg tenkte, jeg fikk bestemt meg for at jeg ikke kunne være med på en samling neste uke og gitt beskjed, vi var flere på kontoret og vi ble bedt på fredagskaffe til en annen avdeling, kos.

Og jeg gikk ut døra i rett tid.

Kom meg hjem og sovna i stolen.

 

I dag regner det og bilene nede på veien kjører forbi med svutsj-lyd.

Jeg skal bake en eplekake og rydde spisebordet for papir som er tatt fram for sortering.

Helsa har gitt meg så mye papir og epikriser, og jeg orker ikke å bruke for mye tid på å ha den historien i hodet, derfor er det greit og sette den i perm, da har jeg tilgang ved behov.

 

Riktig fin søndag, har du noen gode planer?

 

 

♥

 

 

 

 

 

Fredagen denne gang er i gang. Ønsker den meg lang.

 

 

For fredag, fredag, er en dag jeg liker.

I dag skulle den være fri, men kunne ikke tillatte meg.

Den er grå og våt.

Jeg er på et sted jeg ikke vet hvor er.

Så mye burde, bør, må, skal, at jeg ikke vet helt.

Av hvordan…

Heldigvis har alt en overgang.

Nå må jeg bare studere nå’et.

Være i det.

Jeg må utføre. 

 

 

Ha en fin fredag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Halve uka har gått og snart helg igjen. Det er greit det.

 

 

 

Etter mange fine dager med sol og gode temperaturer, begynte det i dag å regne.

Litt kaldere var dagen også.

 

Jeg starter sent på jobb.

Hadde behov og virka egentlig ikke så bra.

 

 

Før jeg drar får jeg en telefon. Får spørsmål om jeg er mor mi og sier jeg er dattera.

Tenker det er tannlegen, for de ringer meg.

Da han som ringer presenterer seg får jeg ikke til å plassere navnet, men visste jeg hadde hørt det før.

 

Så skjønner jeg.

Det er begravelsesbyrået, de vi også bestilte stein fra.

 

Den er plassert i dag, forteller han.

Så sender han bilde.

Og jeg bare vet.

Jeg må på kirkegården etter jobb, tar med meg hagespade.

Jeg drar for å kjøpe et par erica og gravlys da arbeidsdagen er slutt.

En margeritt som har vært planta kan brukes opp igjen, etter den er rensa for visne blomster, forklarte han som ringte meg.

 

Jeg parkerer og går over det grønne gresset.

De først regndråpene har begynt å falle med så stor avstand at jeg er usikker på om det er regn.

 

Gravstøtten er fin.

Jeg kjenner noen tårer kommer fram også.

Litt som regnet, tårer med avstand.

 

– Du for i fra oss du da, far, tenker jeg inni meg.

– Så vi må greie oss uten deg, men tiden din var der. Det er slik det er.

 

Mens jeg planter ned, tenner lyset og koster opp, har jeg en samtale inni tankene.

Det er på en måte trist og godt.

Godt å være der på kirkegården, pusle med det som er gjøremålet.

Være der alene med tankene, se rundt meg på alle gravsteiner.

All kjærlighet.

Blomster og lys for å hedre minnet til de som har gått bort.

 

Så var jeg ferdig.

Tok et bilde som jeg sendte til mor og søstrene mine.

 

 

Ønsker at lyset skal få brenne denne først høsten, helst hver dag.

Jeg er ingen kirkegjenger, men når det blir Alle helgens dag tenker jeg meg i veg.

Jeg har foreslått at kanskje er det en dag vi skulle samles og bare være sammen, alle.

 

Livet og døden.

Det hører i sammen.

En og annen gang er det greit å være i stillhet til den tanken.

 

Da jeg gikk tilbake til bilen regna det tettere, og det er snart helg, midt i uka.

 

 

♥

 

 

 

Et lite innlegg i kveld, fra i går kveld og litt fra i dag.

 

 

Mandag og i gang, men øynene samarbeider ikke.

Det er nok de som gjør meg noe utenfor.

Jeg skjønner ikke helt hva jeg holder på med, det er kjedelig å ha det slik.

For jeg orker liksom så lite.

Eneste jeg har lyst til er å spise.

Mat, mat hele dagen.

Så slik kan det ikke fortsette.

Jeg føler bare ingen entusiasme.

Etter jeg har skrevet disse klagene ord, skal jeg legge meg.

 

I morgen er en splitter my dag.

 

 

I går kveld, etter vinden hadde blåst fra seg, så det slik ut.

 

 

Det var så vakkert at jeg måtte se på det lenge.

 

 

Blåste det mye hos deg?

 

 

♥

 

 

 

 

Siste dag i september var kvelden til å leve på.

 

 

 

I går kom jeg hjem til dette.

Til det jeg viser her.

 

 

Det er da en tenker, nydelige høst.

I dag er vi over til den midterste høstmåneden.

La den være slik lenge.

La blada henge på trærne.

Og det har ingenting å si at temperaturen gjennom dagen, før sola var på tur ned, synte atten grader.

 

 

Nydelig fredag til deg.

 

 

♥