Ny, skinnende dag. Sola, humøret, lyset…alt er på god styrke. Og jeg vil så mye…
Akkurat det er nok det største problemet med dagen. At jeg vil så mye, sannsynlig for mye…
Derfor burde den nok ha vært i uant lengde.
Men slikt er bortkasta tankegods, både å tenke og ville-.
For jeg vil alt skal være bra med dagen.
Dagen i hvitt, blå himmel og en strålende sol.
Jeg vil være både være inne, ute, gjøre masse og hvile godt.
Så får kose meg med det jeg kan.
Ett aber er at støvet syns så godt slike dager, så da slår renholdsgenet til.
Begynte etter jeg sto opp.
Våkna først klokka fem, det er i tidligste laget en lørdagsmorgen der vi i løpet av døgnet mister en time.
Da klokka hadde blitt åtte var det på tide, da hadde jeg hatt en lang og god natts søvn.
Speil og glassoverflater er tørka over.
Andre vaskemaskina står på.
Skal jeg henge klærne ute og forsere dyp snø med skare…
Slike spørsmål en må gi seg svar på.
Har huska fuglene, de kom stormene til da materen vart fylt.
Har ikke hatt nok ro til å fylt opp de siste dagene, så tror faktisk det har vært tomt i et par dager.
Ikke bra.
Man har et ansvar når en har begynt å mata fugler.
I går hadde jeg en fin, trist og krevende dag.
Slik som begravelser her.
Tristhet med at et menneske er borte, det fine med å møte mennesker en ikke møter så ofte. Krevende med at det blir mye prat, følelser og historie.
Alle søskenbarna en møter, deres barn og barnebarn.
Møtte en klassekamerat jeg ikke har møtt siden ungdomsskolen.
Alle år som er gått.
Yngre søskenbarns minner om meg, litt rart å høre andres oppfatning av seg sjøl. Jeg husker meg som et ganske stille barn som var mye i fantasien.
De fortalte om historiene jeg fortalte, skuespill jeg satte opp, leker jeg arrangerte, ikke en rolig og tilbaketrukket unge.
Rart dette, hva en tror inni seg og hva andre oppfatter.
Veldig interessant.
Men det som ble snakka aller mest om var hun som hadde gått bort. Et menneske med mye omsorg og varme. Hvordan hun og morbror min møttes, ungdomstiden hennes.
Før hun kom flyttende til vårt lille sted.
Hvem hun var.
Hun voks opp i en storfamilie og kom til en storfamilie.
Interesser hun hadde hatt, hun var ikke bare mor til mine søskenbarn.
Sorthvite bilder rulla over lerretet, fargebilder fra syttitallet fra fjellturer og båtturer, de storveies nyttårskveldene der alle onkler og tanter samla seg sammen med oss ungene.
Vi var en stor gjeng.
I dag er det lørdag.
Lørdag som er en time kortere, lørdag før palmehelga.
Lørdag med strålende sol.
Nå skal jeg ta sot ut av ovnen, sette en brøddeig – før jeg kommer meg en tur ut.
Etter både en rolig og ikke rolig helg, er mandagen på plass. Det er jeg også.
Velger å skrive et kort innlegg, tenkte jeg før jeg gikk ned.
Ned på jobb.
Jeg var klar, nesten klar. Ferdig med å drikke limevannet mitt før jeg gikk ned.
Det hadde snødd.
Snødd over all forstand.
I tillegg hadde det vært mye vind.
Men så rakk jeg ikke posta før jeg starta på jobb…
Søndagsmorgen var stemninga omtrentlig den samme som for en del år siden. Skulle finne akkurat denne linken, men fant den ikke før jeg kom på å kikke innom en annen plattform.
Vindua var dekt av snø og mye var likt slik det var den dagen for ni, ti år siden.
Ute var det blåst opp store skavler.
Bilen min var skjult av snøen.
Da frokosten var klar ringer telefonen.
Og jeg skjønte det da jeg så navnet.
Et søskenbarn som jeg ikke snakker med hver dag.
Jeg lytta til det hun fortalte, det var tante mi.
Det hadde gått fort, hjertet -.
Nå sitter morbroren min igjen aleine.
Mor mi og broren, det bare de to igjen av seks søsken.
Alle har mista partneren sin.
Nå var det hans tur til å miste sin.
– Jeg tenkte jeg skulle rekke å snakke med henne, sier mor.
Senere i går, etter at vegen min var brøyta opp slik at jeg kunne kjøre innover til mor.
For å fortelle.
Jeg hadde vært så glad i denne tante mi, mora til kompisen min.
Vi ble kaldt kompisene.
Høsten jeg var to år flytta vi inn i nytt hus.
I leiligheta vi hadde bodd i kom yngste broren til mor flyttende med sin lille familie, de hadde bodd i Bergen noen år.
Siden bygde de seg også hus, som vi så fra kjøkkenvinduet fra mitt hjem.
Husker første gangen jeg var på besøk etter de hadde flytta inn, duken på respatexbordet med en vase med markblomster i.
Jeg syntes det var så fint.
Vi sprang ut og inn av dørene til hverandre.
Han var et år yngre enn meg. Vi hadde mange ekspedisjoner fram til skolealder, vi lekte, krangla om hvem som fikk mest fisk eller lekte med båter, leita etter skjelett i bergsprekker. Han hadde fuglebok og fuglebrett og jeg syntes han var heldig.
Og tanta mi var snill. Han fikk til og med synge ved bordet.
Hun var viktig i min barndom. Og alltid fin å treffe, alltid vennlig.
Nå er hun også passert linja mellom livet og døden.
Fredagskvelden er mørk til tross for at den er hvit. Det snør igjen… Lørdagsmorgen, og det er ved det sammen.
Fra blå/hvite turen: Hvilende tre
Torsdag skein sola fra blåeste himmelen.
Dette været.
En kilde til prat, sukk og stønn.
Jeg har vært ganske gode venner med mange av dagene den uka her.
Bilen som ble godkjent.
EU-godkent.
Det ble forholdvis korte dager.
På arbeid.
I går måtte jeg slutte for at fingrene holdt på å bli numne.
Varmen var for kald på kontoret mitt.
På torsdag var det også slik.
I dagen som hadde fått sola…
Og plana var klar.
Ut å gå tur.
Fra blå/hvite turen: Til og med huset er hvitt og blått
I det hvite og blåe.
Fra blå/hvite turen: Fjorden har blitt hvit
Det gjorde godt.
Fra blå/hvite turen: Rundt haugen og oppover…
Gjorde enormt godt.
Fra blå/hvite turen: Rogntreet i bakken
Hjemme igjen en dusj, så tok jeg med det jeg måtte ha til middag for mor og meg. Og under over under, veien var strødd i det bratte boligfeltet, så jeg kom meg med bilen helt opp.
Fra blå/hvite turen: Spor og glitter i snøen
Hjemme etter besøket var det jeg oppdaga slikt man ikke ønsker.
Det var tunga mi som oppdaga det…
Et krater i den bakerste jekselen.
Og hvor var biten som hadde falt ut?
Og når hadde det skjedd?
Fra blå/hvite turen: Nedover til hovedveien
Så i går var første plana å ringe tannlegen.
Heldigvis fikk jeg time med en gang.
Dette ønsker jeg ikke skal bli en vane, kjøre over fjella for tannlegebesøk hver fredag.
Det gikk både raskt og smertefritt å få reparasjon utført, men kroppen min var ikke enig.
Etterpå var jeg helt skjelven, bedøvd og ferdig.
Etter en snartur på butikk gikk turen hjem.
Så et par timer jobb igjen.
Fra blå/hvite turen: Hjem, kjære hjem i alt det hvite
Og nå er det helg.
Noe så herlig at helga er her igjen.
Denne helga har jeg tenkt ganske så i ro.
Kanskje bake…
Vaske litt golv…
Slikt, bare kose meg med at jeg er og snøen vil forsvinne.
Skikkelig ubestemmelig lørdag. Det fyker og ryker av snøfokk. Så er plutselig himmelen blå og sola blender meg inn gjennom vinduet.
Det har gått mange dager siden siste innlegget, jeg begynte faktisk på ett her om dagen også.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet er egentlig bra, jeg er mer rastløs, reiser meg fortere opp av min berømmelige stol og svinser rundt.
Før kollapsa jeg i denne stolen alt for ofte når jeg kom hjem.
Nesten en hel arbeidsuke har gått, vurderer å ta en liten økt likevel i dag.
Bør får ut en mail som krever noe forarbeid.
Det har vært en sammensatt uke.
Det har vært møter, bil og tannlege.
Det har vært billøse dager og en begravelse jeg ikke kom meg til.
Det har vær besøk hos mor.
Og så sitter en her plutselig med en lørdag i fanget, i fokk og rokk.
For vær har det vært mer enn nok av.
Dagene har blåst bort, blåst bort i sterk vind.
Da jeg skrev sist innlegg var jeg kjempesliten og fornøyd. Jeg hadde gjennomført et møte der jeg følte jeg hadde stått greit på føttene, ikke perfekt, men jeg godtok min egen prestasjon.
Så var det innlevering av bilen, da jeg tar kontakt dagen etter om ståa, stiger adrenalinet.
Det er denne dagen bilen skal EU-godkjennes og de som har tatt på seg reperasjonen kan ikke utføre alt. Får jeg vite da.
Det kunne de sagt før jeg leverte bilen inn.
De skulle ringe meg tilbake når bilen var ferdig, noe som de ikke gjorde.
Dette førte til at jeg ikke kom meg i begravelsen dagen etter til en nabo.
Fikk en spak beklagelse da jeg henta bilen, en bil som vil bli avskilta om jeg blir stoppa innen frontruta er skifta. Ringte Statens vegvesen og der må jeg være døden nær og i hvert fall veldig syk, før man rekvirerer utsettelse.
Men fikk vite at det gikk noen dager før melding gikk ut, så får håpe jeg berger til mandag. Da skal den inn på et annet verksted som skifter ruter.
Ellers var bilen skarp med et håndbrekk som jeg nesten bare behøver å se på, den kunne jeg draaaa lang før, nå er den i funksjon bare etter noen millimeter.
I går kunne jeg kjøre for egen motor til tannlegen der jeg ikke tenkte på hvor jeg skulle. Ikke grudde, ikke grubla, bare tenkte at litt lengre framme i tid var jeg ferdig.
Så satt jeg i stolen da.
Jeg kan ikke en gang fordra å ta røntgen, føler jeg må brekke meg.
Mens pirkinga foregikk prøvde jeg å fokusere på noe anna, men direkte lett, eller la oss si; vellykka, var det ikke.
Men jeg gapa trøstig.
– Her var alt fint, hører jeg tannlegen si.
– Vi tar en puss.
Opplever det til og med grusomt, men jeg kom meg igjennom og var atter et fritt menneske.
Sneia framom et par butikker før turen gikk hjem og fikk tatt noen timer arbeid, før fredagskvelden.
Nå er det helg.
Det er godt meg helg.
Etter hvert må jeg ut i været, ut i bilen, noen ærend.
Så håper jeg at det ikke er alt for sent, mørkt og igjensnødd når jeg er hjemme igjen.
Skal bake en kake og i morgen er en ny dag.
Nå kom sola fram igjen.
Jeg ble også bedt til en nabo på kveldsmat, men må nok si nei.
Det er litt dumt, men tror ikke jeg skal putte mer inn i helga.
Holia mali, jeg er et slakt. Men for så vidt i takt. Slik jeg står i det med min makt-.
Starter med en ingress helt uten mening, men som har litt mening likevel.
På en måte.
Situasjonen er som følger:
Jeg sitter i stolen min (ikke noe nytt).
Jeg er slik omtrentlig helt gåen. (Ikke noe nytt).
Jeg føler jeg behersker tilværelsen. (Om ikke nytt, så likevel mer uvanlig).
Jeg føler slitenhet og den er god, uten å være skrapa i stykker. (Det er nok bortimot uvanlig).
Siste vinterdag er nesten ferdig.
Ute ser det ut som vår.
Jeg gleder meg til å legge meg, øynene er side.
Og jeg gleder meg til i morgen.
Gleder meg til å stå opp til en ny dag.
Har vært våken siden klokka seks i dag.
Dagen har gått i ett.
Da jeg skulle levere bilen min inn til morgendagens reparasjon og jeg hentes, trodde jeg at jeg hadde glemt av telefonen.
Det var dagens stress stunt.
Den hadde bare falt ut av setet og ikke under bilsetet, men lå inntil døren ved passasjersetet.
Hvordan det gikk for seg vet jeg ikke, men jeg skulle skynde meg da jeg satte meg inn så sannsynlig sklei telefonen på en regnjakke og utfor setet.
Akkurat det laga altså stress.
Nå, utenom at jeg sitter her i stolen, strekker jeg armer ut etter fotoapparat for å ta ut minnebrikken, – etter en kopp te, en grov brødskive med godt pålegg, ørene tar inn musikk midt i mellom gitar og orgel, under et pledd og bare alt er kos.
Jeg har det virkelig bra siste vinterdagen på denne siden av sommeren.
Dagens situasjonsrapport er at sola skinner meg rett i øynene her jeg sitter i stolen min.
Dette ble skrevet i går på lørdag, men fikk ikke posta fordi jeg må lære meg et nytt program og trøbla skikkelig med det. Så poster det jeg skrev i går, i dag, pluss litt til.
♦
På ovnen står en gryte med røkt griseknoke.
Glemte feittirsdagen til det var for seint og sette den tradisjonelt i gang.
I dag skal vi innover til mor og spise feittirsdagsmiddag med henne.
Egentlig er det en snødag.
Brøyteren har vært opp min vei og regner med jeg ikke kommer meg opp mors vei.
Så det vil bli en del bæring, både middagen og handling ette hvert.
Vi er; yngste og meg.
Da jeg satt på bilverkstedet i går og venta på at bilen ble kontrollert, skal være EU godkjent 1. mars, ringte hun. To ganger, ser jeg nummeret kommer opp under samtalen.
Jeg hadde tatt med meg en del stuff for arbeid og satt akkurat å snakka i mobilen om et prosjekt.
Jeg ringer henne tilbake, da sier mi yngste;
– Jeg tenker å komme hjem i dag, men beklager at jeg sier i fra så sent og håper det passer…
Hun snakka om det for noen uker siden, at denne helga var hun ledig og at hun kanskje kom hit eller at de reiste på besøk dit kjæresten bor.
Nå passer det vel alltid at barna kommer hjem, det er også deres hjem.
Og så klart ble jeg veldig glad.
Etter besøket på verkstedet, som så klart fant feil ved min gamle bil, avslutta jeg arbeidsdagen.
Da jeg var hjemme etter noen ærender, rakk jeg tenne opp i ovnen og tenne talglys før hun kom.
Hun hjalp til med maten mens vi pludra og smakte på rødvinen hun hadde tatt med.
Vi fikk en veldig hyggelig kveld, snakka om mye og mangt, som er det vanlige.
Blant anna om kvinnehelse og hvor lite kunnskap det er på den.
På hormoner og sykluser.
Hun forsøker å legge møter når kroppen ikke er i en bølgedal i funksjonsnivå, prøver å skaffe seg oversikt over dette, over sin egen kropp.
Jeg fortalte om at da jeg var ung var det perioder der folk ikke likte meg, men at jeg etter hvert forsto at følelsen hadde med sykluser å gjøre, ikke de andre. At det var jeg som opplevde omgivelsene så annerledes i perioder fordi det var mye som skjedde inne i kroppen min.
Enda i dag er det ikke kommet særlig mye lengre på dette folkuset.
Kvinners helse skal ikke eksistere og så klart, alle kvinner har det ikke på samme måten.
Men om vi ser nøkternt på det er kvinners kropp laga for å føre rasen mennesket videre.
Og da er vi i stor grad gjennom evolusjonen preparert for det.
Noen av oss sliter mer med å være denne «fødefabrikken”, med humør og stemningsleie og fandens oldemor…
Dette er det liten plass til og snakk om i samfunnet vi lever i. Utenom at det har vært latterliggjort i på bekostning av kvinnekjønnet.
Fint med slike samtaler.
Godt med god mat.
Så vi spiste, snakka og hadde en veldig hyggelig kveld.
Det er fint å prate og bli klar over mønster, tanker og ikke minst gi seg lov til å være akkurat den en er.
Det er også veldig viktig, for gjennom å skjønne vil en også fungere bedre i samspill.
♦
Tilbake til nåtid og dagen i dag, som er en søndag.
I nåtid kan jeg skrive om gårsdagen, at den gikk også fint og koselig gjennom tilværelsen.
Som jeg starta med å skrive, at det snødde.
Etter hvert kom vi oss i vei, innover til sentrum, fikk handla og kjørte videre inn til der mor bor.
Da vi var på tur opp veien var det litt bart i hjulspor -.
Så jeg pressa bilen opp, men måtte rygge ned fra den vanskelige svingen.
Men da var det ikke aktuelt å gi seg, så opp kom vi.
Slapp å bære og ståke med kasseroller, mat og varer.
Mor var gledesstrålende, det å få et barnebarn inn døra er bort i mot toppen av lykke.
Så det ble sent før vi trilla hjem igjen i mørket.
Nå hører jeg det drypper ute.
Det regner.
Og så hører jeg noe anna helt fantastisk, noe som gir meg sug i mellomgolvet.
Fuglene...
De kvitrer vårlyder.
En lyd så full av forventning, lys og liv at den nesten er til å gråte av.
Og om to dager, om to dager…kan vi kalle det vår…
Du må ha en nydelig søndag der du gir deg plass til deg.
