Freeeedag, snart lørdag. Og jeg er…ER…intet mindre.

 

 

 

Så hva skal jeg skrive så?

Med denne starten bør jeg vel følge opp med noe spektakulært.

 

Men det har jeg ikke.

Det er bare det at jeg er hjemme hos meg sjøl.

Hjemme i mitt eget hus. Som første natt på nesten to uker skal jeg sove her.

I min egen seng.

 

Huset er kaldt.

Sjøl om det fyres rødglødende.

 

Jentene kom hjem, sammen med kjæresten til yngste.

I morgen kommer kjæresten til mellomste og eldstemann.

Vi samles.

 

Til helga er det allehelgensdag.

Vi ville samles, besøke fars grav og være i sammen.

Mor skal prøve seg på en natt aleine.

 

I morgen kommer mellomste søsteren min med mann, de blir der i helga.

Så i ettermiddag satte jeg meg i bilen for å kjøre hjem, få på varme og gjøre klart.

 

Og så kom de.

 

 

Seinere dro vi til mor og laga mat der, noe hun satte pris på. Både maten. og ikke minst det unge besøket.

Så la hun seg før vi dro, slik at hun fikk hjelp og følte seg trygg.

 

Nå skal vi være i ro her i hele morgen.

Den tanken er så god.

 

Så her kan jeg sitte og være, bare være i mitt hus.

fortsatt litt kaldt.

Men godt likevel.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Dager som går. Nydelige høstdager med lys som lover nok en nydelig dag.

 

 

 

Våkne og se en synålsmal månesigd der oppe på himmelen.

 

 

Mens måkene flakser over vannspeilet og har kanskje dagens første måltid.

 

Sjøen er full av mønster. 

 

Og så siger morgenlyset på og en ny dag er i gang.

 

 

Dager går.

Jeg er ennå sammen med mor.

I dag hadde hun og far bryllupsdag, mors første uten far.

Viktig å være til stede gjennom dagen, tenkte jeg.

 

Vi har feira.

Jeg tok dagen helt fri.

 

 

Endelig fikk jeg meg en skogstur.

Tanken har jeg tenkt lenge.

– Gå tur i min barndoms skog.

 

Så inaktiv som jeg har vært, kjentes det å bevege seg i bratta.

 

Tenkte på det her om dagen;

September var dedikert til øynene mine og operasjonene av dem.

Oktober har blitt viet til mor og hennes helseutfordringer.

 

Nå håper november blir helt, helt stille og rolig og full av et dørgende, kjedelig liv.

Et rolig liv der jeg kan gjøre vanlige, hverdagslige ting hjemme hos meg sjøl.

 

 

 

En liten bekk som sildra ved siden av stien.

Husker sønnen min mista en figur i denne bekken en gang for mange år siden.

Vi var tilbake å leita uten å finne den.

 

Tok med meg fotoapparatet mitt.

Fikk tatt ett bilde.

Da jeg skulle ta neste var batteriet flatt.

 

Men heldigvis tok jeg med meg mobilen.

Til tross for at den er kjedeligere å bruke, tok jeg en haug av bilder likevel.

Så her er noen av bildene fra dagen.

 

 

På andre sida av sundet skein sola. 

 

Ennå satt det igjen rognebær på trærne. 

 

Alle blad var heller ikke falt av helt.

De lyste gyllent mellom bartrær, av høstens fargelegging.

 

 

Syns linjene og det monumentale i strømnettet fascinerer.

 

Så var turen nesten over.

 

Sola skein ennå på det andre landet.

 

Nedenfor lå sundet, en båt laga tegninger på sjøen som en vifte bak seg. 

 

Så var jeg nede.

Glad og sliten over at jeg kom meg ut.

Og så fikk laga et massivt bilde-blogg-innlegg.

Og plutselig gikk resten av dagen som en røyk, og nå er klokka passert midnatt.

 

 

Dager som går.

Dagen som gikk.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Først dagen i nest siste måneden er straks over.Den tyngste måneden.

 

 

Den mørkeste måneden starta med masse lys.

Vakkert lys og varme grader.

Måtte hele november bli slik.

Før sola forsvinner bak fjellet for godt for dette året.

 

Jeg er en utfører.

Og jeg ønsker meg et forstand stort og vidt.

Der alt jeg gjør er av den gode vilje.

 

I dag skrev jeg en melding utforma som en god tanke, men med skjult refs.

Spørsmålet er om det var den gode tanken som var størst eller “refsen”…

 

Slik kan en få ting å tenke på.

Å være så ærlig en kan overfor seg sjøl er viktig.

Men det er ikke alltid lett.

Kjente det lugga litt i mitt indre, så det er nok også er “svar”.

 

Det er viktig å spre det positive, som ringer i vann.

 

Kveldens lille peptalk med meg sjøl.

 

 

Bruker du å samtale mye med deg sjøl?

 

 

♥

 

 

 

 

Søndagskveld, en helg som holder på å gå over. En helg med en time ekstra.

 

 

 

Men den gikk fort likevel.

Siste dag i oktober.

De to siste månedene har vær viet helse, sykehus og slikt.

Ingen kriser, bare ekstra omdreininger for å få livet til å gå i hop.

 

De siste ukene har jeg vært i barndomshjemmet.

Eller, det er ikke helt riktig…

Jeg var 17 år da foreldra mine bygde dette huset.

Så slik sett har jeg ikke egentlig bodd her, jeg flytta på hybel da jeg begynte på videregående som sekstenåring.

 

Nå har jeg bodd her i to uker, med en uke hjemme hos meg sjøl inn i mellom.

 

Grunnen til at jeg har bosatt meg her er at jeg ønsker mor frisk, og hun vil friskne mer til hjemme hos seg sjøl.

Så da hun falt tidligere i uka, stuka høyre håndledd og hodet fikk et kraftig slag – og ja, mor er høyrehendt, så det ble vanskelig.

Dermed ble dette enda mer utfordrende.

 

Så valget var enkelt.

Med å sende henne på sykehjem eller la hjemmetjenesten ta over, vil være mer utfordrende for henne.

Og det er greit om hun fortsatt kan fungere i sitt eget hjem etter hvert.

Så her har jeg gått inn i hjelperollen, snakker og lager mat.

 

Gårsdagen var nydelig, men jeg hadde ikke med sko til skogstur. For en skogtur hadde gjort godt. 

 

 

Men med fjorten grader pluss, løp jeg rundt i hagen for å ta bilder.

 

 

Barfot og i nattøy.

Hva naboer måtte tenke er ikke interessant.

 

 

Og så satte jeg meg i bilen for å kjørte hjem.

Bare tenk, stå utenfor sin egen dør…

 

 

Inne var det kaldt og rotete, slik sett ikke videre hyggelig.

Men jeg fikk rydda litt, vanna planter, dusja og pakket en ny bag.

Nå er det fullt mulig å dusje hos mor, men jeg er spesielt glad i mitt eget bad.

 

♦

 

I dag var dagen våt og grå.

Men i værmeldingen sto det om sol.

Og tenk, sola kom.

 

Jeg foreslo en kjøretur i ettermiddag, og mor ble med på forslaget. Da vi kjørte fikk jeg nesten pusteproblemer, for det var så vakkert.

 

 

Jeg måtte ut flere ganger for å fange øyeblikk. Her er det ut mot havet.

Tenk å ha hytte her. Det er mange hytter i området.

 

 

Til slutt måtte jeg gi meg, dette ‘ut og inn av bilen’ opplegget ble nok slitsomt for moren min.

Så ved dette vannet måtte jeg gi meg med fotografering.

 

 

Og så kom vi hjem igjen til mat og tv.

 

Og for meg, for meg er det jobbedag i morgen.

Har snakka både med hjemmetjenesten og lillesøster mi.

Mor får seg opp av stolen, hun skal ha alarmen godt hengt rundt halsen.

Da regner jeg det må gå bra å dra fra henne denne gangen.

Sist fikk jeg telefon fra hjemmetjenesten om at mor hadde falt.

 

Så slik har jeg det om dagen.

 

Og nå er det en ny uke med tidligere mørke kvelder.

Riktig fin uke til deg.

 

 

 

♥

 

 

 

Enn det, enn det… Bare sitte helt i ro og være, bare være. Midt i seg sjøl.

 

For jeg er ferdig med dagen.

Ferdig med alt jeg skulle.

På tur i bil, mens det var dag.

Mens sola skein i gult høstløv som flamma i relieff mot mørk bakgrunn.

 

I en pause etter jeg var framme, tok jeg turen ned til sjøen.

 

 

Naturen var så vakker, sjøl om sola var gjemt.

Det begynte å regne.

 

 

Så var den lille pausen over.

Kvelden kom før vi ble ferdige.

Det var mørkt da jeg kjørte tilbake.

 

Og det var fryktelig godt å kunne sette seg i stolen og vite at det neste jeg MÅ, er i morgen kveld.

 

 

♥

 

 

 

 

En stille kveld med natchos og øl. Talglys og tv.

 

 

Sønnen min tok ansvaret for maten.

Han er her noen dager.

Jeg fikk forespørsel om utleie av fjøset.

Det måtte ryddes og jeg spurte sønnen om han ville hjelpe, han har fri om dagen.

Nå ble ikke dette noe av, men han kom likevel.

Rydding kan likevel utføres, men det har regna ‘kniver og gafler’, det har blåst ville vinder.

 

I går tok vi ferga til Kristiansund for å besøke mor.

Bilen foran oss sto og hoppa på overfarten.

Sønnen orienterte seg om hvor det var redningsutstyr.

 

 

Mor lyste opp da hun fikk se oss.

Bare det å bli trilla ut av rommet var en opplevelse.

Hun lo litt over at det strømma til med pleiere da vi var der og hun mente det kom av barnebarnet hennes. Og at de var mer oppmerksom på henne etter han hadde vært der.

Vi får håpe det var et utslag av at hun var en stolt mormor.

 

Etter at visitten var over tok vi turen innom en kafe, vi var der sist også. Og bestilte det vi gjorde sist.

Kaffe med chili.

Nydelig.

 

I dag har vi vært og tent lys på far sin grav.

Besøkte lillesøsteren min og handla.

Det er godt å slappe såpass av.

Godt å snakke, være stille og bare være sammen.

 

Vi har en god lørdagskveld.

Det håper jeg du også har?

 

 

 

♥

 

 

 

En liten kveldsstund. Før dagen er over. 

 

 

 

Sitte her i ro og fred.

Se på flammene i tente talglys.

Vite det en vet, la det flyte forbi.

 

Stillhet i rommet.

Sende noen meldinger.

Veksle noen ord.

Lese litt blogger.

Kunne det-.

 

Alt ordner seg.

Ingenting å bekymre seg for.

Ikke sikkert det ordner seg slik en vil i nå-tid.

Det er så mye en ikke vet.

Så mye en ikke kan vite.

Da må en bare la det ligge.

 

Ingen drømmer og ingen problemer.

Bare stillhet i rommet.

I skinnet fra talglysa.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Iskaldt og mørkt. Både godt og vondt å sitte her. Men for for sliten til å kjenne helt etter.

 

 

I kveld er jeg hjemme etter over en uke borte.

Huset er iskaldt, bare varme på badet.

 

Sjøl om det er sent, har jeg tent opp i ovnen. Behov for å sitte litt oppe før jeg legger meg i egen seng.

 

I går måtte jeg skru av “å kjenne etter” en eller gang i kveldinga. Det er nesten som husken har slått seg av også, nå når jeg ser tilbake.

 

Starta gårsdagen med å ringe legekontoret, for mor hadde blitt sykere.

I fin høstsol på tur bort til kontoret, og jeg måtte forevige lyset.

 

 

Det ble gjort slutning om at det var influensa mor hadde, i og med antibiotikaen ikke hadde  slått ned det hun hadde i kroppen.

 

Jeg hadde også lovet å kjøre noen andre til et annet legekontor denne dagen.

Skikkelig en slik dag jeg hadde gitt bort til andre.

Men kan en hjelpe, så må en nesten hjelpe…

 

Da jeg kommer tilbake til mor, mange timet senere, var hun skikkelig syk.

Så natta ble urolig.

I dag var det på’n igjen.

Denne gangen ble det sykehuset.

Der viste det seg etter mange undersøkelser i hele ettermiddag, at mor måtte legges inn.

Hun ble satt på behandling intravinøst.

Det var lungebetennelse likevel, fant sykehuset ut.

 

Da jeg dro derifra var mor helt utslitt.

Håper hun får sove godt i natt.

 

Og jeg er hjemme, hjemme hos meg sjøl.

I kveld er jeg bare veldig sliten.

Tankene er omtrentlig slått av.

Tror det blir godt å sove, og tror jeg lar være å bruke vekkerklokke i morgen, sjøl om jeg skal på jobb.

 

 

Jeg ønsker å våkne uthvilt.

 

 

 

♥

 

 

 

Når du skriver et innlegg og det forsvinner, da orker du ikke skrive nytt.

 

 

 

 

I går var jeg hjemme en tur. Hadde en avtale.
Huset var iskaldt. Jeg fikk tent opp og varmen steig.

Så satte jeg meg ned og skulle skrive et innlegg, det het «kavring og kefir». For jeg lagde meg akkurat det for å spise.

Skulle bare legge inn et bilde og poste.

Plutselig forsvant det.

 

Da klappa jeg sammen data’n. Og så spennende var ikke innlegget.

 

Jeg pakka ny bag, fant fram diverse og låste døra.

Jeg er fortsatt hos mor.

 

Tok med meg masse garn.

Restgarn.

 

 

Skjerf, tenkte jeg.

Skjerf av restgarn.

 

Vi går mot vinteren.
Hadde også igjen en halv sokk.

Ullsokk.

Fikk strikka ferdig og sydd inn alle trådene.

 

De varmer.

 

Ute regner det.

Det sludder.

Snø i fjellet.

 

Turen jeg tenkte ut ble det ingenting av.

 

Jeg har strikka.

Snakka.

Helga har gått.

 

Fredag var jeg til kontroll for øynene.

Det så bra ut.

Jeg ser nokså bra, men må bestille time hos optiker.

 

I morgen er det jobb, kanskje ennå et par dager hos mor, har også lovet å hjelpe lillesøster.

 

Nå skal jeg klirre litt mer, så legge meg.

En ny uke står foran.

 

Har du hatt en fin helg?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Sen kveld på pikerommet mitt. Prega av ungpikedrømmer.

 

 

Drømmene husker jeg vagt. Nå er det nåtida som gjelder  .
Dagene.

I dag var det en god dag på jobben.

Riktig i høstferiemodus.

Ingen andre der.

Fikk jobba, tok opp og en ball av oppgaver der ting snirkla seg i hverandre.

Greidde å holde fokuset og fikk unna.

 

Etterpå var det et par ærend før jeg snudde bilen mot barndomshjemmet.

For i går…

Det ble en slik gi-bort-dag.

Mitt unge, nydelige besøk, ble med meg da jeg skulle til legen.
De skulle vaske vindua til mor, så plasserte dem hos henne.

Da jeg kom for å hente dem etterpå var mor så tungpusta.
Dermed ble det et legebesøk til.

Sannsynlig lungebetennelse.

Så da kunne nesten ikke mor være aleine.

 

Nå er det andre natta på rommet med de unge drømmene.

Jeg blir her til hun er på bedring.

 

I morgen er en ny arbeidsdag.

Akkurat nå er verden slik.

De unge og søte er tilbake i byen.

Vi humper alle videre på veien vår, og slik skal det være. 

 

♥