En ny dag er rulla over himmelen. Og jeg ekspederer både det ene og det andre.
Jeg sitter her med en sen middag og kjenner på at dagen er velbrukt og det er jeg også.
Dette livet.
Jeg tror jeg er kommet til et stadie at jeg er lei av å tøye på meg sjøl.
Kjente det i mores, da jeg opplevde at ting ikke gikk så smooth som jeg ville.
Jeg våkna veldig tidlig, tror i femtida. Skulle ut på hjul og hjelpe til med et opplegg i DKSS (Den kulturelle skolesekken). Fire skoleklasser fra 9. trinn.
De er så herlige, de forskjellige variasjonene av personlighet.
Men en dag ute i kaldt sommervær holdt.
Det var toving av ull.
Da jeg kjørte dit kjente jeg at den tidlige morgenen med min trening og øvelser først, gjorde meg til en alt for trøtt sjåfør. Ikke kunne jeg stoppe heller, var allerede for sent ut, så opp med bilvinduet og klaske seg sjøl i ansiktet hjalp.
Men så klart, dette er å strekke denne strikken.
Da jeg kom hjem i ettermiddag sovna jeg på sofaen, da jeg våkna etter en drøy time var jeg ødelagt; iskald og muskler som slo seg bananas.
Etter en dusj og middag er det rart hvordan det retta seg.
Tatt flere telefoner, sendt meldinger og vært rimelig aktiv.
Og så avslutta jeg et forhold jeg har latt gå under radaren. Har gått en liten stund og følt på at det ikke var riktig. Litt sørgelig, veldig letta og glad for at nå er det punktumet satt.
I morgen skulle jeg egentlig til Kristiansund i jobbsammenheng, men to byer på en dag blir for mye og ikke har jeg noe å tilføre, føler jeg.
Og så skal jeg til Trondheim på bloggtreff.
Har funnet ut at jeg tar buss i morgen kveld.
Så i morgen skal det pakkes, om jeg ikke får ånden over meg i kveld, noen timers jobb, til sentrum for å levere noe, handle og framom mor med varer, før jeg suser hjem igjen.
Ser bussen går i sekstida, da skal jeg være på plass til lørdagen sammen med denne bloggegjengen.
Det dumme er at jeg har rukket mye mindre her inne, enn tenkt.
Men alt blir…
En såkalt frase.
Er nok ikke så glad i fraser, egentlig.
Noe annet som er ‘egentlig’, jeg skulle egentlig startet to uker ferie på mandag. Den må jeg bare utsette.
Ellers har jeg ikke svart legen etter hun svarte meg, om det at jeg tror jeg ikke er flink nok til å ivareta meg sjøl og kanskje for sliten i det jeg står i. Følte ikke hun forsto spørsmålet helt.
Men egentlig (nok et egentlig) i gang med akkurat det, ivareta meg sjøl.
Så jeg syns jeg har ordna opp og styra med mye.
Det ligger likevel fortsatt hauger av gjøremål og ordne opp i, faktisk er det få av dem som angår meg personlig.
Når en sporer av og dagen ikke blir. Ikke blir som tenkt, da må en gjøre noe anna.
I går skulle jeg ned, ned for arbeid, mandagen gikk da så bra…
Men så ble jeg sittende, kom på alt anna enn å gå ned. For eksempel brukte jeg mye tid på innlegget mitt her.
Slik kan en bli oppgitt av.
Tenkte også på noe av det siste mor sa dagen før, etter å sakt det flere ganger;
– Da kommer du i morgen…
Og enda er søster mi der, den midterste som har en ferieleilighet bare noen minutters gange fra mor.
I tillegg snakka jeg også med samme søster om å ta en tur innover fjellet for å sette opp denne koden ved turmålet jeg har ansvar for.
Men så har det regna.
Egentlig skulle jeg ha bedt dem hit, tenkte jeg.
Slik satt jeg å surra.
Tenkte på at jeg hadde sunndalsgrøt i fryseren, kom også på en pai jeg hadde fryst ned.
Plutselig kasta jeg meg rundt, sendte melding og fikk ja.
Hørte med lillesøster, hun var i Kristiansund men var på tur hjem.
Tok opp av fryseren grøten og satte den i kaldvann, ut med paien, den skulle ha marengslokk.
Og om jeg høres en tanke effektiv ut her må jeg bare si at nei, det var jeg ikke.
Hadde satt tida om en time -.
Litermålet med melkeblandingen holdt jeg på å sende i golvet med masse søl, oppskrifter deisa meg i hodet, sukkeret jeg skulle ha i marengsen slo jeg opp i vaffelrøra.
Så helt fungerende var jeg nok ikke.
Jeg dekte på bordet, jeg hadde bestemt meg for at disse skulle innvies.
De var faktisk ikke framme til jul heller.
Det så ikke ut på benkene da de første kom, men det var ikke de vi skulle se på.
Bordet var dekka og midterste søster tok med seg restene av en giga sjokoladekake hun hadde baka til 17. mai, ennå var noe igjen.
Og så satt vi der.
Lillesøster kom også.
Vi snakka og hadde et fint, gammeldags kaffeselskap.
I utgangspunktet tenkte jeg det var for langt å be dem bare på kaffe, men så kom jeg på at jeg ofte kjører den strekninga uten å tenke på lengden.
Da må folk kunne komme hit på bare kaffe og søtt.
I dag kom jeg meg ned for å jobbe.
Har jobba konsentrert.
Skal ned en liten tur til for å gå igjennom sakene til morgendagens møte.
For mange år siden, veldig mange år siden, kjøpte jeg meg tarotkort. De har ikke blitt slitt ut.
Tror fort jeg er tilbake til da jeg bodde i Trondheim.
Vi flytta fra byen i 1998.
Jeg husker jeg la et legg en stund før det ble avgjort flytting.
For jeg følte jeg sto foran et valg, men ikke hvilket.
Jeg la og husker det sto noe om både glade barn og landelivets gleder.
Og så flytta vi til gleden på landsbygda og barna fikk lykkelige barneår det er morsomt å høre de snakker om.
Tror jeg på Tarotkort, tror jeg på å bli spådd…
Svaret mitt blir nok ikke kategorisk på noe nivå, for det er så mye en ikke vet og fantasi kan være sterk -.
Men respekt har jeg.
Respekt for det jeg ikke vet.
På de drøye 25 åra jeg har hatt korta tror jeg ikke har tatt de mye fram. Faktisk tror jeg det er mindre enn jeg har fingrer på en hånd.
Så under en gang hvert 5. år og muligens enda skjeldnere.
Her om dagen da jeg hadde denne opplevelsen ble det påkrevet å legge et legg.
Jeg kunne lagt om karriere eller kjærlighet, men jeg valgte et generelt legg.
Spørsmålet som jeg stilte var om valg og livet.
Hvordan jeg skulle velge.
Jeg tok kortene i hånda og blanda lenge.
Så la jeg ut.
Alle med framsida ned.
Tok så opp ett og ett kort, snudde de og tok for meg hva som sto for hvert enkelt kort.
Da alle var snudd så det slik ut.
Tolkninga av korta er tatt ut av boka «Den stor boken om Tarot» av Jane Lyle
Betydninga jeg las ut av hvert kort og hva de representerte var som følgende:
HESTESKOEN:
Knekten av begre, fra hoffkorta i den lille arkaden.
Økt intuisjon, står det. Et snilt og fantasirikt barn, står det også og en tenåring som er følsom og kjærlig. Det kan også bety gryende kreative eller intuitive impulser. Kanskje kommer en i kontakt med dette. Ambisiøs, energisk og aktiv finner jeg også om dette kortet.
1. Fortiden, se etter hvor viktige tidligere hendinger har vært.
Min lesing:
Fra jeg var lita stolte jeg på det jeg tenkte og oppfatta. Jeg ville mye og og hadde det travelt, føttene gikk fort under meg. Jeg var og er følsom, sårbar og bort i mot nærtagen. Som ung ville jeg ingen noe vondt (ikke nå heller), men hadde mange smerter inni meg over å føle meg innestengt. Kreativ har jeg vært og det førte meg til kunstfaglig utdannelse. Ambisjonene var store, fortsatt nesten umulig å vinke de bort. Fortsatt, etter et snart levd liv, ligger de der. Kortet er sammenfallende.
Ti begre fra den lille arkaden.
Kortet står for varig, åndelig lykke. Drømmer som blir sanne og overstrømmende glede. Det kan gjelde hvilket som helst område i livet, men spesielt relevant for personlige spørsmål. I personlige forhold spår kortet om varighet. Bånd som vil forsterkes videre, og behagelige forhold til familie både opp og ned i alder.
2. Nåtiden, følelser, tanker og faktiske hendelser
Min lesing:
Et veldig fint kort som jeg føler glede ved. Går jeg å bekymrer meg for alt og så er det bare glede. Mentalt har jeg det veldig bra nesten uansett hva jeg sliter med, for i hodet har jeg balanse gjennom at jeg tåler og aksepterer mine utfordringer. Familien har jeg stor sett gode forhold til. Spesielt jobben har jeg følt spørsmål rundt, betyr drømmene noe om de drømmene jeg har båret på alltid… Varighet i forhold får meg til å gå i tankemodus-. Føler meg splitta i hva jeg tenker og tror.
Solen fra den store arkaden
Lykke og vitalitet finner på en eller annen måte inn i livet. Alt blir lettere. Klarere tanker og mulighet til å legge langsiktige planer. Solen har brutt igjennom. Kanskje ny karriere.
3. Skjulte innflytelser som kan overraske eller endre resultatet
Min lesing:
Tror jeg på lykke… Endrer det resultatet av motbakkene. Motbakkene som har vært vandret i mange år… Skal jeg tro, tro på at livet står og byr fram det jeg higer etter, ønsker og vil. Latter og glede og ingen bekymringer. Eller at jeg takler det som skjer bedre. Det er mange ting som kommer meg i møte som kan tyde på det…
To mynter fra den lille arkaden
Her er det penger, økonomisk oppgjør, beløp som kommer. Praktisk hjelp til et spesielt prosjekt. Det er en dobbel betydning og en advarsel. Det som dukker opp skal verken misbrukes eller overses. En sjanse til å utvikle et nytt register. Av og til kan det være for mye arbeid og av og til for lite. Lære seg å avstemme energien og ressursene til hverandre. Kan også være rastløshet. Omskiftelighet.
4. Hindringer som må overvinnes, mentalt eller praktisk
Min lesing:
Her dukker fort opp bosituasjonen min og min muligheten til å vedlikehold. Er taket prosjektet? Må jeg få det til eller selge det jeg har ansvar for… Er nok ikke flink nok til å balansere energi og gjøremål. Eller er det mentalt jeg må ordne opp med noe. Evnen min til å miste troa på meg sjøl, eller at andre ikke liker meg fordi jeg er så fæl… Kanskje jeg må greie å respektere den jeg er på et bedre vis.
To mynter fra den lille arkaden
Ung mann med masse energi med store planer og lite gjennomføringsevne. Kjeder seg fort. Eller en eldre mann med en svært gutteaktig karakter og holdning til livet som ser etter en morsfigur.
5. Omgivelser og andre menneskers holdninger
Min lesning:
Her dukker to personer som passer til beskrivelsene, føler jeg. Eller møter jeg mye umodenhet i de jeg møter. En interresant vinkling som satte i gang noen tanker.
Verden fra den store arkaden
En er kommet fram til slutten på en syklus og noe er ferdig og fullført. Verden betyr suksess og oppfyllelse. Det slutt på en ting og start på noe nytt. Det er et høydepunkt. Det kan være at en vanskelig tid med mange prøvelser er over. Man er klar til å gå videre.
6. Det som bør gjøres
Min lesing:
Dette kortet satte meg ut. Må jeg… Eller hva? Hva er fullført og ferdig… Jeg tenkte på arbeidslivet, men er det nå eller er det et halvt år bak i tid det kan bety? Men det kan bety hvordan jeg tenker og tror alt MÅ være så vanskelig som det vist seg for meg at det har vært. Sjøl om jeg vet at en bare kan gå ut i verden å ta imot alt som er bra. Jeg vet det, men det er så vanskelig å tro på det, helt inn til det innerste.
Dommen i den stor arkaden
Kortet kan bety en avgjørelse. Slutten av en syklus. Det kan være en avgjørelse for å få livet bedre. Kortet kan bety personlig oppvåkning. Kanskje har en jobbet i mørket og kan nå se tingene klarere. Den nye vitale energien kan få en til å sette pris på alt.
7. Sansynlige resultat om en følger rådet i kortet i sjette plassering
Min lesing:
Jeg fikk lyst til å gråte. Disse to kortene på slutten ble sterke og henger sammen med å si det samme… Tror jeg må til å meditere. Det betyr nødvendigvis ikke at jeg skal slutte i jobben jeg nå har, kanskje jeg bare skal kaste av meg den ‘mørke kappa’ jeg har ikledd meg med…fordi jeg trodde jeg måtte. Legget starta å snakk om energi og avslutter med det.
Jeg må skjønne betydningen av kort seks, da blir det bra.
♦
Uansett alt, etter jeg var ferdig kjente jeg på en glede.
På at alt gikk riktig vei. Sjøl om jeg midtveis i legget skifta tolkninga til det motsatte.
Så hva korta fortalte meg greier jeg ikke… eller kanskje vil jeg ikke tolke, tenkte jeg først.
Og så tenkte jeg, det viktigste er at jeg tenker at dette er bra.
Bare enkelt, det er BRA!
Det som var interessant var at jeg la Hesteskoen om kjærlighet noen uker etter dette legget. Av 78 kort som jeg blanda godt var fire av syv kort det samme som her.
En ruslende søndag gjennom tilværelsen. Med passe god temperatur.
For det er søndag og det er mai.
En veldig fin kombinasjon.
Og dagen har vært uten kav og mas.
Bare stå opp og ta det vanlige glasset med lime.
La dagen komme i møte.
Rolig og stille.
Med en kopp kaffe etter hvert.
Plana var en tur oppover til fjellet for å se om veien var åpen. Om snøen var borte.
Forrige helg prøvde vi å gå oppover, men jeg ble stoppa av at jeg ble dårlig. Følte jeg holdt på å besvime, det ville bare svartne for øynene.
I dag ble det brukt bil og i tillegg var temperaturen flere grader mindre.
Det gikk an å komme seg ganske langt.
Var bare 1 kilometer til parkeringsplassen da det ikke gikk å kjøre lengre.
En liten rusletur opp en vei, mens snøen lå der med grønne bjørker foran.
Dette treet var så fint, tre er noe for seg sjøl i form og uttrykk.
Etterpå ble det stopp ved Sandvatnet.
Det var likt seg slik det har vært gjennom tidene når jeg kommer dit.
Sandstranda…
Den hadde krympa for vannstanden var høy.
Og ja, jeg fikk lyst til å bade.
Det gikk ikke an å gå hele strandpromenaden, så gikk langs med inni skogen.
Gikk til den lille vika og snudde.
Tok bilde av den, men den ytte ikke rettferdighet.
Det er rein idyll.
Det er nesten bare furutrær og opp til veien igjen var det fullt av kongler.
Noen av disse kan nok bli flere trær.
Neste stopp var å se nedom sætra. Hvordan den hadde klart vinteren.
Elva lå der som den bruker, glitrende ble vi ønska velkommen.
Jeg låste opp seterbua og skjønte at vi aldri reiste opp igjen i fjor, som hadde vært tenkt. Det lå tørka gress utover hele golvet etter arrangementet i fjorsommer.
Fikk feie opp både det og en del døde fluer i vinduskarmen, før veien gikk videre ned til elva for å følge den der den svinger seg rundt setervollen.
Et så fint område å spasere langs.
Og fuglene kvitra med hvert sitt nebb fra den lysegrønne lia og leiter etter hverandre.
Vi uten nebb sang ikke, men vi hadde sett en svane på Sandvatnet, en svane uten partner. Det er uvanlig, både svane på vatnet og at den var aleine.
Så gikk turen ned igjen, etter mange vakre inntrykk på en av klodens mange vakre områder.
Jeg tryna i min egen kapasitet, men det kan føre til positive ting også.
Tenkte på min egen reaksjon, livet mitt, rennet mitt og hva jeg klarer hovedsakelig ut fra at jeg pisker meg rundt… som er alt for lite av det jeg mener jeg skal.
Her om dagen skjønte jeg at jeg makta ikke det jeg tenkte, jeg dro ikke dit jeg skulle, jeg tok av meg alle byrdene for en stakket stund.
Etterpå gikk jeg opp trappa, det var så godt å gå uten denne byrden av plikt.
For akkurat der hadde jeg lagt den av meg, jeg hadde skrevet den av meg og sendt den bort for svar…
Det var veldig befriende i seg sjøl.
Nå er ikke svaret kommet, men det er ikke så viktig, det var øvelsen som var den viktige.
Tror jeg.
Og jeg ser at jeg er fryktelig tafatt, virker ikke godt nok, er helt amøbe alt for ofte.
Jeg som har lovet meg sjøl å ha det artig i de åra som står igjen å leve, liker ikke det jeg ser. For det blir ikke artig når en setter seg under et press en føler en ikke klarer.
♦
Nå er vi framme ved lørdagen.
Sola skinner og det er fantastisk godt å se.
Jeg må en del i dag også.
Håper jeg rekker rydding både ute og inne, handling for mor og forhåpentlig en koselig kveld helt til slutt, hjemme hos meg sjøl.
I går var det feiring til et tantebarn.
Hele 37 år hadde hun rukket å bli.
Det var en trivelig ettermiddag på hytta, egentlig søstera mi og mannen sin, men barna er de som bruker den mest.
Hele familien med partnere, barn og barnebarn var der.
Servering av hjemmelaget pizza og masse kaker.
Dro ganske ‘søt’ der i fra.
Nå skal jeg ut i lørdagen, nyte en dag helt til ende, er plana. Sjøl om det er ting jeg skal, for det er ikke vondt å skulle ting.
Så skal jeg ta noen bilder for å illustrere den fine dagen.
Nydelig lørdag til deg som las, håper dagen din også er fin-.
Snakke er lett, men å utføre kan være mye verre. Når en endelig gjør, utfører, og det er virkelig koselig, da…
Vi skulle møtes snart igjen, sa vi sist.
Sist vi møttes.
Det var andre gangen.
Andre gangen jeg møtte denne hyggelige dama.
Eller aller første gangen jeg «møtte» henne var her inne på blogg.
Hun bodde der jeg hadde bodd i ni år, nå hadde jeg flytta fra Flatåsen i Trondheim før hun flytta dit – men morsom å følge henne der hun gikk tur på gamle stier.
Men så flytta også hun derifra og til nabofylket, og ikke bare nabofylket, men også nabokommunen.
Og huset hennes, jeg skjønte med en gang hvilket det var.
Der sto det en smilende dame og vinka i døra.
Det var dekt opp til lunsj og den smakte.
Som de forrige gangene gikk praten, slik den gjør når en møter folk man ‘bånder‘ med.
Jeg ble vist i rundt i huset, de har pusset opp så og si alle rom i det store huset.
Ett rom sto igjen og skulle være slik, et rom med minner og tømmervegger. Nydelig rom i kontrast med de fine, «nye» rommene, malt i lyse, behagelige farger.
Jeg glemte å ta bilder, men legger ved link til ett av innlegga om oppussing.
