En til… Brødskiva som en nødvendighet, som noe som hører hjemme i et hvert hjem. Eller brødet da-.
Som ungen jeg var, komme inn til mor etter å ha vært ute og lekt.
Nystekt brød som smøret smelta ned i, nå ja, det var kanskje ikke smør den gangen, margarin. Men det smakte godt det ferske, nystekte brødet.
Margarinet ble etter hvert tatt bort fra kostholdet.
For det var ikke så bra.
Vi fikk forresten mange varianter til å smøre på brødet etter hvert, dess magrere desto bedre.
Det hjembakte brødet forsvant også i stor grad ut av kjøkkenet.
Man gikk over til å kjøpe det i butikken.
Helst litt grovt, men kneipen var i en periode et brød mange valgte.
Fikk høre om matsminke, at ikke alt var som det så ut.
Det var mye som ikke var helt bra viste det seg etter hvert.
Åja, derfor…
Jeg begynte å bake på fast basis.
For å unngå det en las om ikke var så heldig for kroppen, den gode bakterifloraen, tarmer og slikt.
I dag kjøper jeg brød unntaksvis.
Jeg har i hovedsak brukt to typer bakeprodukt; rundstykker med både gulrot og cottagecheese i eller en veldig grov variant med masse fiber og frø.
Nå, da jeg har hatt en litt småutfordrende periode med energi og helserusk, har jeg ikke hatt kapasiteten sammen med det andre jeg skal utføre.
Gikk til innkjøp av speltrundstykker der de skulle være økologisk, men orka ikke lese deklarasjonen.
Jeg kjøper meg gjevnlig banana, når de blir for modne moser jeg dem sammen med egg og havregryn.
Det funka supert i stedet for det vanlige brødet.
I går da jeg rydda og vaska litt, tenker jeg at den mysen jeg fikk etter jeg laget ferskost sikkert bare var å kaste…
Men det lukta ikke dårlig, bare lett gjæring.
Plutselig var jeg i gang; grov spelt og andre grove blandinger, lifrø og gresskarfrø, hadde i litt gjær og veska var resten av mysa.
Satte det på langheving, dro på besøk.
Sent i går var jeg hjemme.
Tanken var bare å lage rundstykker…men så gikk det så mye snarere å omskape det til to brød.
Klokka bikka midtnatt før de var ferdige. Sjøl jeg skjønte det var for sent å spise da.
I dag forserte jeg planene mine, vanligvis spiser jeg ikke første måltidet før i tolvtida. Jeg smurte på rørossmør, tok på ost og hawaiskinke sammen med majones (riktignok er dette prosessert)og spiste.
Himlende du det smakte.
Det var bare fantastisk godt.
Jeg måtte smøre meg enda en brødskive til…men da la jeg resten i fryseren for at jeg ikke skulle få et spisekikk.
Jeg må lage meg mer ferskost, slik at jeg får mer myse.
Ellers bør jeg ikke kjøpe mye av det pålegget som er til salgs.
For jeg prøver å rydde det meste av slik mat ut av det daglige inntaket.
Så nettopp at bacon også er ultraprossesert.
Men jeg syns det er spennende og så er det så mye mat i butikken som en bare kan gå forbi, slik blir handlinga mye raskere.
Er du opptatt av matvarene, prosessert og ultraprossesert mat?
Ny morgen, det vi si ny dag. Jeg blir pepra med inntrykk.
Prøver å lage meg en rolig start på dagen.
Ute regner det.
Litt kaldere.
Tok inn klær som var vaska i går, de var fuktige til tross for at de sto under tak.
Nyheter og Reiseradioen triller ut av høytaleren.
På nyhetene snakkes om sult, krig og rasfare.
Reiseradioen snakker om sommerferie som ligner på 60-tallet.
Inn ramler meldinger både på messager og teams.
Privat og jobb.
Det er 13. juli og jeg har ikke funnet bremsene…
I går, etter jobb, ville jeg så mye.
Ut i skogen, ned til sjøen, plante jordbær, dekke til ripsbær – men da jeg sto mellom trærne for å henge opp en vask, kjente jeg meg så trøtt og sliten.
Det er sikkert tordenværet som kom rullende, tenkte jeg.
Himmelen var svart og jeg var utslått.
Senere oppdaga jeg at, jo da, det prikka i kroppen og temperaturen var igjen for høy.
Jeg orker ikke sutre. Jeg virkelig orker det ikke.
Jeg er oppe til lunsj, må bare si den ble helt nydelig.
Laga meg bananpannekaker, før helga kjøpte jeg noe som het Hawaiskinke, så la på det sammen med majones.
Det smaker enormt godt.
Får håpe energien poper opp etterpå.
Jeg våkna etter fem timer søvn.
La meg med 38 grader i kroppen. Kom hjem fra mor og gikk rett til sengs.
I dag ringte jeg lege, kan ikke gå slik å hangle.
Arrangementet i helga er på gli.
Kanskje det er det som gjør meg syk -.
Skjønner ikke at ting jeg syns er så artig kan bli et så stort fjell av utfordring.
Og hodet mitt som spacer ut.
Tror jeg ønsker ferie fra meg sjøl.
Men må fortelle hva jeg gjorde på lørdagen, noe jeg har lyst til lenge.
Oppdaga jeg hadde melk som holdt på å gå ut.
Jeg slo melka i en kasserolle sammen med litt salt, behøvde ikke ta opp i edikk for å få melka til å skille seg. Silte massen og stappa den i en kopp og satte i kjøleskapet.
Simsalabim; ferskost.
Mysen tok jeg vare på og laga boller.
Har noe igjen som skal bli til brød.
Men takket være denne lite samarbeidsvillige kroppen min, skjer ingen ting i full fart.
Nå har jeg prøvd det og osten smakte godt.
Så dette skal prøves mer.
Dette er et ledd i både å ikke kaste noe, men også lage alt fra bunnen.
Slikt som dette er så artig.
Mat, mat, mat…
Helse og mat.
Akkurat nå skal jeg ikke skryte av helsa mi.
Strak skal jeg skru hodet mitt på plass, prøve å samle det godt og sette på bryteren med fokus i håp om at det må hjelpe.
– Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.
Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.
– Har du, spør jeg.
Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.
Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.
Men jeg har hatt sterke ønsker.
Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.
Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.
Det ga meg en intens lyst til å dykke.
Til å ta sertifikat.
Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.
Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.
Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.
Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.
Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.
I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.
Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.
Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.
Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.
Det var det kreative, det å skape.
Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.
For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.
Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.
Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.
Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».
Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.
Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.
Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.
Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.
Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.
Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.
Det handla fortsatt ikke om meg.
Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for.
Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.
Å huske.
Ta med seg lærdom.
Og så begynte helsa å svikte.
I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.
Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.
For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.
Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.
Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…
Det er så grundig avlært etter disse åra.
– Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.
Jo, jeg kan prøve.
For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.
Hva er viktig for meg?
Fortsatt har jeg ansvar for andre.
Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.
Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.
Den må bli slik omtrentlig:
Tid til å skrive mer
Tegne
Male
Øke den fysiske aktiviteten
Meditere
Besøke Gudfjelløya
Bruke naturen mer
Bli mer sosial
Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.
Alle har vi hatt våre liv.
Noen verre, noen virkelig ille.
Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.
Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.
Når gudene gir en gaver er det bare å ta imot. Ta imot med vidåpne armer.
– Jeg har ikke opplevd en slik sommer, det er moren min som sier det.
Hun fyller 91 år om en måned og noen dager.
Tenk, dag etter dag med sol og bedre og bedre temperaturer.
I dag viste gradestokken 25 grader.
I morgen er det meldt 30, hallo, vi er på Nordmøre…
Jeg starta dagen med jobb, fikk plasser det jeg skulle ta med utover i bilen.
Det første som møter meg er spørsmål om hvor egga er.
Jeg har handla inn til vafler.
Etter hvert går fadesen opp for meg, da jeg ser på kassalappen står ingen egg oppført.
Og jeg tenker på butikken jeg var innom etterpå, som hadde en stor plakat av egg ved inngangen. Og i går, da jeg legger egga jeg har handla til meg sjøl i feil pose.
Men i hodet mitt har jeg kjøpt egg til museet.
Heldigvis finnes naboer med egg og noen timer etter åpner en butikk.
Så det ble vafler.
Jeg fikk rydda opp inne i fiskerhjemmet, der ting sto i uorden.
Senere er jeg nede ved bryggen, men ennå var det kommet lite mennesker.
Så fikk ikke tatt bilder av forhåpentligvis glade barn.
Aktiviteten var retta mot de yngste.
Nå skulle jeg ikke jobbe så lenge i dag, oppdraget mitt var å rydde opp i fiskerheimen og være støtte for sommerhjelpen i starten.
Alt gikk fint, sjøl om det var litt unødvendig med de egga.
Jeg hadde avtalt å komme innover til mellomste søster, hun og mannen var i ferieleiligheta si.
Der disker mellomste søster opp med middag, det var ikke forventa – men godt var det.
Før kaffeen drar vi ned på flytebrygga.
Først var dette en butikk, ferdig i 1947.
Som lita gikk jeg dit med handleliste og handla over disk, varene ble skrevet opp i en bok.
Jeg var aldri med da far betalte, så husker jeg spekulerte på akkurat dette, hvordan det foregikk.
Butikken solgte ikke tyggis, akkurat det syntes jeg var dumt.
Det var butikk fram til 2009 slik omtrentlig, mi mellomste hadde sommerjobb der de to første åra etter vi flytta hit til kommunen jeg bor i. Da var det blitt kassa-apparat for lengst og butikken hadde skifta eier flere ganger.
Etterpå ble bygget omgjort til pub og marina hadde vært en stund før det.
En populær havn, den var lun og man kunne få kjøpt seg mat.
Det ble også bygd flere leiligheter.
For et par år siden ble puben nedlagt, i dag er det kontorer.
Marinaen er ikke så mye brukt lengre. Det brukte være fullt belegg, nå lå bare noen få båter der.
Mor følger med, hvordan døtrene hennes klarer seg…
Og vi, vi har det helt superdupert.
Først hopper vi uti like ved stigen innerst inne på anlegget.
Jeg er vant til å vea uti sjøen hjemme hos meg sjøl. Men følte ikke jeg tok meg vann over hodet, sjøl om vannet skylte over meg da jeg stupte uti.
Det som overraska meg var hvor tung jeg var i sessen da jeg skulle dra meg opp leideren.
Etterpå vandra vi utover til ytterst ut på flytebrygga.
Mannen til søsteren min oppfordrer oss til å hoppe uti og svømme om kapp inn til dit vi hoppa ut først.
Vi lystra og hoppa uti, men kappsvømminga fikk bare være.
Her dupper vi innover.
Etter jeg er hjem hos meg sjøl ble det en liten stund i sol i stol på terrassen.
Så ble det de Tibetanske ritene, som jeg ikke rakk før jeg dro på jobb.
Det er så godt å oppleve slike fantastiske temperaturer.
I morgen tenker jeg å ta nesten fri, men skal være med i morgenmøtet.
Ellers blir dette en travel uke, mye som må lande.
Verandadøren står oppe, det blir nok ikke tropenatt likevel for temperaturen er nå på 19 grader.
