Jeg må ta meg sammen. Virkelig. Vi er snart midt i november.
Om litt over en måned snur sola.
Og så kommer jula.
Den bruker å komme uansett.
Etterpå er dagene blitt lengre igjen, når nyåret er i gang.
Tror det tar på å være sykemeldt.
Jeg prøver.
Kanskje prøver jeg for mye…
Kanskje prøver jeg feil…
I morgen tidlig skal jeg gå gjennom siste ukes resultat. Kan nok koste å legge om-.
I går spora jeg av, men hadde lov.
Føler heldigvis litt mer energi i dag, i går var det tungt. Og dagen før.
Hadde denne følelsen av at ingen liker meg, ingen ønsker meg, bare ønsker noe fra meg.
Og nå fikk jeg en tanke, dette kan ha med sykluser å gjøre.
Så må notere det meg.
For det er ikke like lett å finne sine syklusene når en har blitt såpass voksen. Men en skal fortsatt ha de, om enn i litt lettere form.
Da jeg var ung hadde jeg perioder at ‘ingen likte meg’, gjerne etter jeg hadde følelsen av at folk likte meg godt. Skjønte ikke da at det handla om hormoner. Skjønte etter hvert at dette handla om mensen. Men kvinnehelse ble snakka lite om på 80-tallet.
I dag er det snakka noe mer om, men lite kunnskap fortsatt.
Spesielt i samfunnet generelt.
Så kanskje gårsdagen var en gavepakke til meg for å finne mer ut av meg sjøl…
Ett eller annet sted sporet jeg av. Begynte å bli sulten i tre-tida og kokte meg en kopp te, grønn te.
Planene var så gode for denne dagen og dagen starta bra.
Fokuset var på plass.
Skulle jeg også ta fram igjen de Tibetanske Ritene, tenkte jeg.
Ut å gå skal jeg…
Men altså, jeg sporet av.
Tanken på å slå på maskina nede, for å se jobberelaterte ting eller kanskje også dra til sentrum.
Den forsvant.
Jeg er sykemeldt, tenkt jeg og den tanken var det eneste jeg fikk hvile i.
OK, så var det slik da.
La fram min stranda posisjon for mellomste og hun var full av forståelse.
– Da skal du ikke gjøre alt det andre, sa hun.
Fant ut det var den beste plana.
Ikke mikse og fikse mer mat, bare ta pizzasnurringer ut av fryseren og se ferdig en serie jeg fant i gårkveld; Ordiner People på NRK, den kom ut i 2020.
Jeg satte på komfyren og la inn snurringen, de var litt små…
Tok på meg sko for å henta opp en bossdunk, det hadde vært papirtømming. Da jeg var nede ved veien fant jeg ut jeg også kunne gå bort til postkassen.
Sto litt og tenkte meg om, det begynte å bli skumt og jeg var uten refleksvest.
Men ingen biler var å se verken den ene eller andre retninga, så jeg strena i vei.
Kom akkurat fram da det kom biler i en lang rekke. Venta til alle var passert og rakk meg tilbake.
Oppe lukta det kanel. Fryktelig hvordan den kanellukta satt igjen etter jeg bakte kanelboller eller snurringer for en stund siden, tenkte jeg.
Det var da jeg tok en bit, en bit uten saltsmak, at jeg skjønte fadesen.
Jeg hadde tatt ut kanelsnurringer.
Fant en annen pose og tok opp nye snurringer og la de i komfyren.
Lo litt av meg sjøl som laga surr i snurrer.
Tok de ut igjen og gjorde meg klar for serien.
Tok et bitt av snurren -.
Den samme søte smaken med kanel.
NEI…
Det burde egentlig ikke gå an å gjøre samme feil to ganger, men altså, det lå en pose til i fryseren med frosne kanelsnurringer.
Jeg frøs ned igjen rubbel og bit, dvs., ikke de jeg smakte på.
Pizzasnurringene lå lengre nede i en skuff.
til slutt lå de på en tallerken sammen med en kanelsnurring.
Går det i surr med alt dette snurr?
Jeg fikk i alle fall satt meg ned til slutt, så ferdig resten av episodene.
Jeg gråt og jeg lo.
Jeg var forelska.
Etterpå følte på abstinens, fantes en 2. sesong?
Og det kan se ut som at det kanskje kan gjøre det, men fant ikke noe mer konkret.
Kjenner du til «Ordiner People, skrevet av Sally Rooney?
Så har vi passert over til årets nestsiste måned. Snart et år til i minneboka.
Mor skvatt uten lyd da jeg åpna døra…
Hørte tv’n sto på da jeg kom inn.
Ikke var hun i stua eller på kjøkkenet, ikke på badet. Sprang ned i kjelleren, lyset var slått av i vaskekjelleren og vaskemaskina tikka seg akkurat ferdig med en vask, da hadde jeg knakka på døra for at hun ikke skulle skvette.
Gangen bort til der veden er var også lyset av.
Hvor var hun?
Hadde hun gått ut…
Jeg løp opp igjen, soveromsdøra var igjen og jeg åpna døra…
Ansiktet som snudde seg mot meg var vilt forskrekka.
Hun hadde ikke hørt noe.
Jeg fikk telefon fra hjemmetjenesten tidligere på dagen, om at de som hadde vært hos mor i går kveld hadde glemt å ta ut høreapparatene, så hun som kom hadde tatt de ut og satt apparata på lading.
Jeg fikk satt de på plass. Hadde tatt med sveler – men først måtte mor få middagen sin.
Så satt vi å venta da, på at den skulle komme.
Helt til jeg kom på det var onsdag. Mor fikk middag dagen før og den holder til to dager.
Heldigvis rakk jeg ikke ringe for å etterlyse maten, det hadde vært flaut.
Jeg fikk varmet opp maten, hentet en sekk med ved.
For i dag var det kaldt inne fordi temperaturen ute steig, da slår kulda inn.
I dag ble temaet hvordan få lærdom og det å ikke dømme.
Fryktelig vanskelig, men svært interessant tema.
Jeg er ikke flink til det, men øver meg.
Dagen hadde blitt kveld.
Jeg fikk rydda bort kaffekopper og sagt «ha det bra».
Nå har jeg vært hjemme noen timer, sett Dagsrevyen på etterskudd, tent opp i oven og snakka med folk både på meldinger og telefonen.
Det har vært en fin dag, en rolig dag, en dag uten krav.
En ulykke… eller Halloween… eller bare… og slik kan jeg nok lage mange starter på dette innlegget-.
Ett sitat jeg har brukt er «å sitte rolig i båten», men det går mest på siste del av dagens innlegg.
For denne dagen har snørt seg sammen, som en umulige situasjonen som føles absolutt som en uhygge.
Slik passer det dagen.
31. oktober.
Men det er ikke døden…eller litt det også, faktisk. En materiell død.
Jeg våkner tidlig og fant ut at det var best å stå opp, sjøl om det var tidlig så var også lyset begynt å komme.
Bankingen i huset starta nokså tidlig den også.
Bank-bank-bank, lyden trenger inn i huset.
Jeg løper ut på terrassen…
Dagen er i gang.
Jeg lager meg dette glasset med lime. Tenker jeg må ned for å gjøre et par ting. På kontoret. Men før jeg kommer så langt ser jeg at vannstrålen er liten.
Det kan være to grunner, nå er det barfrost kan muligens noe av rørsystemet mitt være utsatt…
Det andre er brønnen.
At den er tømt.
Holder det på å fryse må jeg la vannet renne, er brønnen tom må jeg ikke la vannet renne.
Altså, helt motsatt reaksjoner.
Jeg må finne ut, så jeg tar på meg ullundertøy, sokker, lue… ja alt slikt en må ta på seg når temperaturen er -5.
Hæææ, minus fem.
Det er kaldt.
Faktisk sto det -7 på en snapp jeg sendte på turen.
Jeg er bevæpnet til turen.
Bakken er frossen. Himmelen er blå med sol på og ellers mye skyggeland.
Oppover den bakken skal jeg.
Og innover i skogen.
Der ligger brønnen.
Enda lengre innover renner elva.
En ting som er godt er at det er lett å gå i skogen når det er så kaldt.
Jeg går meg rett på brønnen i dag.
Kommer ikke en dråpe ut av den sorte slangen.
Det er ikke helt frosset over alt, det er åpne vannpytter.
Og elva er både åpen og frosset.
Slangen er fanga under isen, jeg får bruk for hammeren.
Jeg får slått hull på isen.
Sannsynlig er ikke dette vanninntaket, for slangen kan se ut til å forsvinne under noen stener som er for store til at jeg får bevega dem. Så jeg skjønner at med dette kommer jeg ikke lengre.
Men våt er jeg blitt.
Takk til ullstilongsen, den berga meg.
Bak haugen her er huset.
Det forskrekkelige huset.
Ellers er det en blå frossenverden.
Her går veien rett inn i solskinnet.
Men sola befinner seg på andre siden av fjorden.
Jeg skal opp til venstre på jordet her.
Gleder meg på mat, har ikke spist ennå.
Og så er jeg nede og hjemme hos meg sjøl.
Nå skal jeg vise det aller verste.
Det som livet mitt har ført til.
Noe av det som bare blir verre og verre.
Utover terrassen begynner det å bli en samling av flis.
Det har sammenheng med bankelyden.
For en flaggspett har funnet mening i huset mitt.
Før jeg dro opp i skogen hang jeg opp aluminiumsfolie i en trå. Men jeg hører den på taket.
Den har hakka og gjort stor skade allerede.
Dette er et kjedeproblem, det ene som fører til det andre…
Jeg kommer til å levere inn en skaderapport, men er redd jeg ikke kommer noen vei. De vil sikkert si at dette er min feil.
Dette er ett av mine største problemer.
Nå.
Men det har vært mange. De har liksom holdt hverandre i hedene.
Da jeg flytta hit var det en som sa at det er et stort ansvar og sitte med en gård, han var nok ikke så begeistra for at jeg kjøpte den. For det fantes de som hadde andre planer.
Dette førte til at jeg gikk stille i dørene, men trodde jeg skulle klare det.
Jeg visste ikke da at helsen min ville svikte.
Visste ikke alt som lå foran meg med utfordringer.
Jeg har tenkt jeg bare fikk sitte rolig i ‘båten’, til tømmerpriser ble bedre, rentene lavere, kanskje jeg ble friskere og klarte det-.
Kanskje jeg vant i lotto.
Slike tanker…
I stedet merkes økonomien nedtur.
Når energien din er lav, da er det meste vanskelig for evnen til tiltak er borte.
Før hakkespetten håpa jeg at jeg skulle greie å komme dit, greie det…
Men denne fuglen holder på å hakke vekk det jeg har over meg.
Og jeg vet det er mange som har det mye verre enn meg og at det ikke er synd i meg.
Energien har bare vært på et lavbluss i alt for mange år. Jeg skriver overhodet ikke dette for at folk skal syns synd i meg, helst ønsker jeg ikke at folk skal syns jeg er dum, heller.
Alle har vi våre liv og vårt strev.
Det er ett eller annet jeg gjorde skikkelig feil, tror nødvendigvis ikke det var å kjøpe en gård.
For tanken var ikke så dum, den. Det var bare alle disse utfordringene
Nå har jeg sovnet i stolen min.
Turen til elven, for å se etter om jeg greidde å få vann i hus, i kulden, tok alt for mye energi.
Likevel skal jeg prøve å komme meg såpass at jeg kan være med på ny tokt når naboene kommer hjem. For det skal visst være et anna uttak, og det kan være greit å vite hvor det er.
Så kanskje det blir vann etter hvert.
Kanskje jeg kan bevilge meg en varm dusj før jeg legger meg.
Det er mandag, en kald og nydelig dag. Jeg spiser frokost/lunsjen min tidligere enn jeg bruker…
Først våkna jeg i sekstida, syntes det var tidlig.
Våkna noen ganger til før jeg var oppe åtte. Mørkt var det, tross timen som var flytta.
Sjøl om jeg er sykemeldingen er det greit å være med på mandagsmøtet på jobb over nett.
Så fikk med meg det etter litt rydding på kjøkkenet, som jeg fortsatte med da jeg kom opp igjen. Samtidig fikk jeg stekt ferdig røra til svelene, sto igjen fra vi laga på lørdag. Det var også igjen et par pizzaboller.
Det er de som ble frokost/lunsj.
Ellers er det enda flere rester, både suppa fra lørdag og laks fra i går.
Prøver å få dette til å gå opp, slik at jeg slipper kaste mat. Jeg bedriver Bokhasi, som jeg har tenkt å skrive om en dag, men ikke i dag. Derfor får jeg utnytta alt, uansett, likevel liker jeg ikke kaste tillaga mat.
Helga er over, med mat, snakk og koselig samvær.
I gårkveld fulgte jeg mellomste ned til bussen. Etter gammeldags laksemiddag og eplemuffins. Etter og ha fått sommerhjula ut av bilen og inn i fjøset og henta inn ved.
Etter musikk og en ny snutt fra mellomste.
– Vil du være med, sa hun.
Og jeg sa så klart ja.
Først skulle jeg synge/snakke inn et spørsmål i teksten.
Hun måtte ta mange opptak, for det er rart med det, skikkelig uvant var det.
Men det var sunt, tenkte jeg. Prøve noe nytt.
Etterpå skulle jeg mime etter mine egne ord.
Jeg kjente det.
Det ble alt for mye ansikt på meg. Så det ble noen opptak.
Etter å ha vært på badet å sminka seg, skal det være, skal det være.
Ikke for det, jeg har nok kunnet smurt på mer.
Her er resultatet som mellomste mekka sammen.
Jeg fikk tilbud om å være med på dansen, men takka nei til det.
Valgte å scrolle vilt på data’n i stedet. En skal ikke overdrive utfordringene.
Litt artig å se hvor ukomfortabel en blir.
Men i dag er det altså mandag.
Hakkespetten som vil hjelpe til med forfallet på huset mitt, har også ødelagt fuglematereren. Da jeg skulle fylle den rasa det ut.
Jeg må dekorere huset mitt med glimmer for å se om det holder fuglen borte. Det er temmelig bekymringsfullt dette.
Men dette vil jeg ikke tenke på akkurat nå.
Fortsatt ligger mandagen nesten helt ubrukt foran meg og det gir en veldig god følelse.
Te og bananpannekaker gjør godt midt på dagen. Og etter den innledninga fortsetter dagen og dagene.
For dette innlegget starta fredag. Så det er et innlegg med bilder og ord i streif av en helg.
På fredag våkna jeg veldig tidig, det var mørkt da jeg gikk ut. Heldigvis lysner det fort så det var ingen vanskeligheter med å få bildekka inn i bilen, sterk var jeg også så tidlig på morgen.
Tiden jeg hadde beregna meg var akkurat passe på de glatte veiene, var framme noen minutter før timen. Dekka ble satt på uten ord om slitasje verken på vinterdekk eller sommerdekk.
Så i kaldt solskinn kjørte jeg framom mor, spiste frokost sammen med henne.
Vi hadde det hyggelig. Da jeg dro derifra sa jeg at det var viktig å være glad i seg sjøl, det måtte hun også være. Og ikke minst tilgi seg sjøl, for senere kan en se feil fordi en lærer nytt og skjønner mer – men det er viktig å ikke kritisere seg sjøl i fortid fordi en ikke hadde den kunnskapen. Greie å se at en gjorde sitt beste ut fra sin forståelse.
Så var det legetimen.
Kjente så på at jeg ikke var klart til å begynne å jobbe, men at jeg hadde lyst til å være i gang også.
Legen har blitt superhyggelig og jeg syns det er fryktelig komisk når han spør om jeg har det bra -.
Hadde jeg liksom gått til legen da…
Ut i fra skjemaet jeg hadde fylt ut sist, konkluderte han med at jeg hadde en lett depresjon.
Et skjema er et skjema, skjematisk.
Jeg tenkte at jeg fylte ut skjemaet edruelig, for hvor ofte har en det helt topp uten en enda bekymring. Heldigvis var det av en slik art at han ikke mente det var nødvendig med medisinering…akkurat den biten skulle vi i så fall blitt to om.
Og han var enig med meg at jeg ikke var nedstemt. Og heldigvis hadde senkninga gått ned og var nesten innen normalverdier. Men han ville anbefale meg to uker til med sykemelding.
Jeg ser også sjøl det kan være greit.
Hjemme igjen, etter handletur måtte jeg sloss med meg sjøl for å få til noe.
Kvelden kom og det gjorde også bussen med mellomste i.
Jeg hadde tent talglys.
Jeg hadde tent opp i ovnen.
Jeg hadde til og med tent talglys på kjøkkenet.
Jeg gledde meg til at hun kom og jeg ønsket at hun skulle bli omslutta med lys, varme og god stemning.
Og så var hun der, snufsete og forkjølt.
Hun kunne innta sofaen under pledd, Pizzabollene var klare og fredagskvelden var til å kroe seg inn i.
Lørdagen sto opp til en tanke effektivitet. Planen var både handling og besøk hos mor. Plana om apotek og vinmonopol ble skrinlagt. Tenkte egentlig bortom apoteket fordi mellomste sine øyner var ikke gode, hun hadde blitt smittet med øyebetennelse.
Jeg fikk laget svele og hun hakket opp til søtpotetsuppe, slik at det skulle være klart da vi var hjemme igjen.
Og sjøl om de to navnesøstrene ikke kunne klemme fordi mellomste hadde forkjølelsen sin, så kunne ikke mormoren helt holde fingeren borte.
Vi hadde med pizzasnurringer, vi åt sveler som var et skikkelig stykke mat… og det er godt å dele tid sammen.
Vi fikk snakka om jula og hvordan vi skulle gjøre det. Og mor protesterte ikke på at hun kunne være noen dager hos oss.
Det kan se ut som vi da vil bli seks stykker, kanskje et par til.
Greit å få slikt bestemt
Tiden går fort og vi måtte bryte opp.
Det hadde blitt mørkt.
Og etter sola lå en oransje fargeprakt ut over mot havet.
Vi måtte stoppe for å fotografere.
Da vi kom hjem hang den hele og fulle månen trillrund oppe på himmelen.
Vi måtte forevige den også sjøl om den ikke er så lett å yte dette skuet rettferdighet med mobilkamera.
Senere ble den formørka delvis, det ble en liggende halv måne.
Da prøvde jeg ikke feste den til fotografiet, må bare huske hvordan det så ut.
Søtpotetsuppa tok mellomste ansvar for.
Jeg rista gresskarkjerner.
Suppa smakte nydelig med kjerner, koriander og kokoskrem på.
Ellers hadde jeg delvis blitt handikappet, det starta da jeg satt hos mor og strikka. Verst var det i høyrehanda, jeg greidde ikke gripe noe uten rimelig store smerter. Heldigvis vet jeg nesten ikke om jeg hadde opplevd så ill, og om det var artrose eller artritt er underordna.
I dag er ikke dette så vondt, men fortsatt ikke bra. Så får bare være forsiktig.
Datter har jeg ikke sett noe til enda.
Jeg fikk laget en humus, kokt laksen og skjært opp agurk til agurksalat.
Utenfor kjøkkenvindua ser jeg den første snøen dale.
Jeg får gitt fuglene mat, de flakser sulten fram til materen. Jeg setter meg ned med mitt sedvanlige limeglass.
Det er søndag.
Det er så koselig å tenke på at mellomste snart vil komme opp.
Og så skal vi spise frokost; hjemmebakt brødskive med egg, humus og tzatziki på. Og bare kose oss gjennom dagen. Helt til bussen kommer og henter henne hjem til hennes liv, når kvelden igjen er her.
Riktig fin søndag til deg som er der ute i bloggverdenen.
Denne dagen var jeg uvenner med, på en måte. For jeg så den ikke gikk opp.
Her tidligere lovet jeg meg sjøl en greie.
Og den skulle overholdes.
Det var plana.
Jeg har nevnt tidligere at jeg er med på et kurs. Det handla om en type sjølutvikling.
Kraften du har i deg.
Til kurset hørte tre samtaler der vi kunne spørre i felleskap på nettet.
Første samtalen fikk jeg med meg. De andre to fikk jeg ikke til. Nå er det opptak, så en får med seg samtalene – men har ikke mulighet til å spørre underveis når en ser det i ettertid.
Nå var det ikke direkte noen krise, jeg hadde ikke noe å spørre om fordi jeg ikke har sett ferdig det som var temaet i dag.
Det som jeg ikke liker med dette er at jeg narrer meg sjøl.
For jeg lovet meg at dette skulle være hellig, min tid.
Og så greier jeg å rote det til -.
Noe av grunnen var nok at de bytta dag, siste samtale ble sendt torsdag en time tidligere, ikke onsdag. Dette greidde jeg ikke å ta innover meg da jeg for over en uke siden sa til mor og lillesøster:
– Da drar vi å kjøper oss ball.
Jeg la mors vaksinasjon til dagens dag med planer om å kjøre til nabokommunen etterpå for å kjøpe middag. Så jeg avbestilte maten mor skulle få i dag og bestilte i morgen i stedet.
Og så tenkte jeg at kom jeg meg tidlig nok i gang kunne jeg rekke å være hjemme til samtalen i ettermiddag. Sjøl om jeg innerst inne ikke trodde på den muligheten.
Da jeg våkna var det en hvitrima dag, da begynte jeg skikkelig å føle på en klønete dag. Den gikk ikke opp.
Så jeg venta…
Men rimet ble liggende, derfor kom jeg meg alt for sent avgårde. Heldigvis gikk alle veier fint, sjøl om jeg så det var frosset på flere steder.
Fikk ringt og bestilt hjulskift, det var nok på tide.
Mor fikk et stikk. Fikk både lillesøster og rullestol inn i bilen.
Vi benka oss til bordet på Kafe Koselig og kjøpt ballbuffe.
Men du verden dette er mektig mat.
Etterpå trodde vi i grunn vi ikke kom til å bli sultne før etter jul.
Etter maten ble det handling, mor mat og jeg fuglefrø.
For her holder fuglene på å spise opp huset. Ga de det som var igjen fra i fjor, litt over en halv mater. I dag satt det fullt av fugler og lukta etter maten som ble spist i går.
Og så skulle vi kjøre hjem med de mette magene våre. Det var da dramatikken spratt opp som troll av eske.
Slikt må vel til…
Jeg skulle hente bilen og plasserte mor på en benk med handlekorga. Lillesøster flaksa i rundt ett eller annet sted.
Men hvor var bilnøklene?
Tenkte at jeg måtte ha gått fra de på kaffeen og gikk dit. Ingen nøkler var funnet og betjeningen ga seg i kast med leting, uten at det ga resultat. Kunne jeg gått i fra den da jeg gikk fra bilen, husket at jeg la fra meg mobil og nøkler oppå taket da rullestolen skulle løftes ut.
Men nei…
Da var de om jeg hadde mista de på butikken…
Jeg kjente en kvalme, jeg hadde med meg ei på over 91 med stokk og ei som satt i rullestol.
Sjøl var jeg også rimelig brukt opp.
Gikk i spora jeg hadde gått tidligere, men ingen ting å se.
Da jeg nærmer meg kassa slår det ned i meg, for jeg betalte ved sjølbetjeninga, hendelsesforløpet.
Først tok jeg mor sine varer og så tok jeg posen med frø til slutt, da brukte jeg mobilen med å scanne Coop appen og betale gjennom den.
Øynene mine er lange da jeg nærmer meg kassa jeg brukte… og DER!
Både handlelappen som mor hadde skrevet og nøkkelen lå på kanten.
Det var virkelig en lettelse å finne nøkkelen <3.
Jeg gikk gjennom kaffeen og ga de beskjed om at jeg hadde funnet. Ved bilen fant jeg lillesøster, fikk henne og stolen inn i bilen. Kjøre til hovedinngangen og henta mor og varene, og så var det tut og kjør hjem. Så klart i rolig tempo.
Jeg holdt meg på veien, fikk satt av søsteren, fikk kjørt hjem mor, som ikke følte seg helt god da vi hun var i hus. Så i stedet for å kjøre rett hjem, satte jeg meg litt attmed henne, fikk henta vann og det bedra seg.
Nå er jeg hjemme og må straks ordne meg på morgendagen.
Må kjøre hjemmefra tidlig for dekkskift, håper bare det er såpass lyst at jeg ser dekka. De ligger i fjøset og er et strev å få inn og ut av bilen når vi er ved den tida dekka må byttes.
Jeg krysser fingrene for at de ikke er for slitte.
Og så har jeg legetime.
Nå får jeg høre om han har funnet ut om jeg er deprimert…for da tenker han nok det bare er å gi meg en tablett…simsalabim.
Jeg tenker at jeg vil begynne å jobbe, men samtidig er jeg fortsatt veldig sliten.
Men det blir slik det blir. Orker ikke tenke verken slik eller slik.
I kveld fikk jeg spørsmål om å dele et bilde fra ungdomstiden og jeg valgte et bilde fra starten av ungdomsskolen. Og med den 13 år gamle meg ønsker jeg god natt.
Tror den har stått der i to år. I vindfanget. Sammen med det nye snøret. Fiskestanga.
Kapasiteten har liksom ikke vært der, har ikke vært der, men i dag tok jeg på det nye snøret og knytte på en helt ny og rød stingsild, eller hva det heter.
Jeg hadde sjekka når floa var på vei opp. Det er da fisken skal biter best, har jeg hørt.
Det var i kveldinga jeg gikk ned til sjøen. Jeg hadde med meg pose til å ha fisken i og en kniv.
Tror aldri jeg har fortalt at jeg syns det er veldig artig å fiske.
Vurderte om jeg skulle ha med en ekstra pilk, for den er lett at den setter seg fast i bunnen, når du står på land og kaster. Men tenkte at da var det sikkert på tide å gå opp om jeg mista angelen etter noen kast.
Så var jeg nede, sola var nok gått ned – men lyset var så fint.
Jeg stilte meg slik passe bredbeint, åpna låsen på snella og gjorde meg klar til et skikkelig kast.
«Plump», sa det og jeg fikk en snodig følelse…
Det føltes som et rart kast. Og så så jeg det, angelen eller stingsilda, hadde falt av i kastet. Jeg dro inn snøret.
Se her, slik så det ut.
Pilken hadde falt av i kastet og det satt igjen en del av den.
Var nok matrialtrøtthet eller noe slikt, på denne pilken. Akkurat da angra jeg på at jeg ikke tok med meg ekstra pilker.
Ikke helt fornøyd med dette utfallet.
Jeg ble stående å se ned i vannet. Og der så jeg små fisk svømme og en og annen større var også å se.
Så ned på den grønne bunnen, skjønte heller ikke jeg skulle se den så godt…
Men det hjalp ikke hvor mye jeg så, det ble ikke fisking i dag.
Gikk bortover stranda der jeg bruker å bade.
Kveldssola skein rødt oppi fjella.
Turen var ikke bortkasta, for vakkert var det i all sin høstlige prakt.
Vanne var så stille, ikke en krusning, anna enn etter fisk som var oppe i overflata.
Syns det er rart at vannet var så lavt.
Det skulle vært høy flo.
Da jeg kom opp igjen måtte jeg igjen kikke på Kartverkets ‘flo og fjære’ på nettet, og det er da jeg ser det…
For dette stemte ikke i sommer heller, jeg kom ned når det skulle være flo, men vannet hadde alltid falt for mye. Så hadde egentlig bestemt meg for at Kartverket ikke var helt å sette sin lit til.
Og det er i dag jeg oppdager det jeg ikke hadde sett før. Tidevannstabellen holdt seg til normaltid, ikke sommertid.
Så det betyr at floa er oppe en time før når det er sommertid.
Bedre å lære dette sent enn aldri.
Plutselig hører jeg noe prusting ute fra fjorden. Og jeg ser noe stort er oppe. Det var for langt borte til at jeg kunne se hva det var. Kanskje det var en hval, mest logisk var det en eller flere niser, kanskje…
Var oppe en gang til, men da var det enda lengre borte.
Men en artig opplevelse.
Så om jeg ikke fikk fanga fisk, fikk jeg fanga noen fine opplevelser.
Av og til gjør man det enkleste, bare går rett fram.
Før kvelden kom og fredagskvelden fikk slippe til, bestemte jeg meg en tur ut. På ovnen sto det en suppe og putra. På to stekebrett sto det kanelboller å heva.
Da passa turen.
Ute hadde det begynt å mørkne.
Sola var gått ned i horisonten og fikk verden til å virke enda mørkere i motlyset.
Det var kaldt.
Glad for at jeg hadde dekt til hodet.
Vannet langs veien var frosset. Det så finere ut enn hva bildet viser.
Det var mye biltrafikk.
Svuitsjj, svuitsjj…
Men de kjørte fint utenom meg, så jeg syntes nok greit i refleksvesten min.
Mye rart en kan finne på, jeg begynte å fundere over brøytestikkene, om de er satt ned etter et fast mål. Begynte å regna skritta mellom, den første 60 skritt, neste 29 skritt… så da fikk jeg svar på det.
Ikke den mest spennende turen.
Da jeg hadde gått slik omtrentlig 15 minutter snudde jeg. Da ville det bli de berømmelige 30 minuttene som er anbefalt.
Veien lå foran meg, tilbake til en varm stue.
Litt tidligere, før jeg gikk ut, ville jeg tenne opp i ovnen. Oppdaga at jeg var tom for fyrstikker. Fant en lighter som bare gnistra.
Men til slutt fikk jeg til en bitte liten flamme. Og med det ble det fyr i ovnen.
Det var godt å komme inn i huset igjen, da hadde jeg også gått framom klessnorene for der hadde vasken snurra seg rundt snorene. Fikk ta med vasken inn, den var blitt tørr i den kalde vinden.
Jeg komme meg inn i varmen, landa i stolen og kose meg med maten som var ferdig, det vil si, jeg måtte steke kanelbollene. Fikk med meg Dagsrevyen og tv-kvelden på NRK.
I dag må jeg i butikken. Noe av det jeg skal kjøpe tenker jeg du gjetter…
Må kanskje skrive meg en liste, ene lyset hadde også gått på badet.
Dagen er ny med Nitimen i bakgrunnen.
Ingen ting jeg egentlig skal, men føler likevel at jeg «må». Så det blir nok en tur framom moren min, hun har forresten ikke middag heller i dag… det må jeg nok rette på.
