Tiden vi går inn i nå er fantastisk. Den er grønn og den er skjønn.
Jeg var i butikken i dag og gikk ut med squash, blomkål, brokkoli, mandelpotet blant anna.
Middagen min ble stekt torsk i masse løk og squash, mandelpotet og en salat av erterbelger, tomat og salat. Jeg kunne hatt over litt sitron eller edikk, men den var godt likevel.
Og det som var ekstra godt var at jeg greidde å lage denne middagen.
For dagene (og nettene) har vært slik ingen ønsker seg.
I kveld er den litt bedre og det er godt.
Jeg greier å sitte på data, lese, svare og skrive.
Legen ringte meg i går kveld, så i dag har jeg henta sterke smertestillende, jeg har bestilt fysioterapi og rekvisisjon er sendt til MR. Legen mente at det hørtes ut som prolaps i nakken.
I dag var enda en finger tatt med inn i gruppen «de visne fingre sin forening». Og gjengen er mer intens visne. Det er faktisk ekkelt å skrive nå.
Tabletten har ikke hjulpet på de følelsesløse fingrene, men smerten er langt mindre.
Nå har jeg handlet for mor, besøkt henne, snakka med hjemmesykepleien om ståa, kontakta arbeidsgiver og snakka med flere angående gjennomføring av helgens arrangement. Og jeg tenker å dra dit, for jeg er ikke sykemeldt. Men tenker å gjøre det slik at jeg kan trekke meg om det blir for utfordrende.
Dette betyr at jeg ikke kan ta smertestillende minimum 8 timer før bilkjøring.
Jo, jeg kan så klart ta Paracet og kanskje virker de til da, det har de ikke gjort nå.
Så jeg går i hi fram til søndag.
Ellers må jeg bare være med på dette den tida det tar.
Nå skal jeg nok slippe den intense smertene og kanskje greier jeg å fungere litt også.
Men det er en grønn tid.
Og kunne fråtse i grønnsaker og frukt er så herlig.
Så sjøl om sommeren mot slutten lakker og jeg ikke kan kneise med nakken, så har vi en tid der vi kan høste over og under jorda, i trærne, i kjerr og busker.
Vi kan hermetisere, fermentere og sylte.
Derfor er det en fin tid, en god tid.
For høsten (litt vanskelig å skrive navnet) er også fin.
I går tok jeg meg en runde for opphenging av plakater, det siste arrangementet i sommer, gjennom jobben.
Tok med meg mor på denne turen, slik at hun skulle oppleve mer og fordi jeg kunne. Hadde handlet for henne på forhånd.
Men etter alt, all kjøring, folk i huset og hendelser, skjer noe…
Noe jeg ikke liker.
Heldigvis er det en god stund siden sist. Men nakken blir ikke bra etter den ble dårlig. Den er like intenst ubehagelig i dag som for noen dager siden. Så her sitter jeg og kan ikke så mye mer.
I går etter runden med plakater kollapsa jeg hjemme hos mor, jeg hadde ett behov og det var å sove.
Det stråler nedover arma, så er det ikke bedre over helga må jeg sikkert oppsøke lege.
Når ståa er slik er det greit at det er en rolig periode.
Så jeg føler at jeg er i en lomme i tilværelsen. Men det er noe godt med det også.
Da jeg våkna i dag fikk jeg en idé, jeg deler den ikke nå fordi jeg må se om det er hold i den. Deler om jeg fortsatt føler for den om noen dager og etter tilbakemeldinger fra gjengen.
Lørdagen min, som jeg bare må kurere i -.
Føles som en god dag, til tross.
Jeg skal ikke noe, men har så mye å glede meg over.
Skal jeg jobbe, tenkte jeg og mente jeg vel også så vidt det var det jeg skulle.
Men etter hvert skjønte jeg det, at denne dagen var ikke av slikt slag.
Litt fragmentert sitter jeg her.
Mange impulser.
Fragmenterte impulser.
Vanligvis kommer ordene av seg sjøl når jeg blogger. I dag er de ufullendte. Det er så mye.
For jeg tror dette er en ladedag.
888 sto det.
Dagen i dag. 8. dagen i 8. måneden med et år som har tverrsummen 8.
Om det betyr noe?
Jeg vet ikke.
Nyhetene forteller om enda større anspenthet og norske diplomater som ikke får tilrettelagt arbeidesforhold i Palestina. Og utenriksminister Barth Eide har innkalt den Israelske ambassadøren i Norge
– Vi får krig sier sønnen, 3. verdenskrig.
Han har snakka om verdensmaktene, økonomi og retning i uken som gikk.
Nyhetene må settes på pause.
Jeg må lade.
Prøver å meditere.
Fuglene flakser og bakser i bærbuksene, måkene sparker utpå nyslåtte jorder, insektene surrer og bilene passerer nede på veien.
Nakken som var i ulage da jeg sto opp blir verre mens jeg sitter der.
Nesten umulig å bevege seg før det skjærer i.
Finner meg et lite stykke stoff med sau-ull og legger på nakken sammen med å svelge ned tabletter. Noen ganger må man ta -.
Jeg må lade.
Gårsdagen var trivelig, men en dag der handlinger og tid ikke samsvarte kan ha en pris.
Skriver om den dagen siden.
Plutselig durer det kraftig og det er best å lukke vinduene.
Vinden er sterk, men gir seg raskt.
Jeg drikker en kopp kaffe og blir supertrøtt.
Det er bare å gi dagen både ro og fred. Ingen oppgaver, bare la dagen tusle fint avgårde.
Men så er det ikke helt det, likevel. Føler jeg er i en merkelig tilstand i livet.
Føler nesten ingenting over ferietanken.
Jo, kanskje litt.
Men de tre ukene jeg har foran meg er ikke på noen måte slik jeg så for meg. Tenkte meg blant anna til Oslo, for noen uker siden så jeg etter billett. Både fly og tog. Men jeg forsto ikke tog, lengre.
Og så hadde jeg lyst å dra på en øy i et vann.
Begge deler føles alt for ambisiøse nå.
Tror jeg burde hatt de på plass nå, om de skulle blitt.
Tok tre uker ferie, men har over dobbelt så mange igjen, jeg har både den 6. uka + to overførte uker. Så nok ferie å ta av. Tenker jeg skal ta en til høsten og reise langt bort.
I tillegg må jeg enda.
Fikk telefon nå nettopp, om nøkler og slikt… Burde kanskje vært ordnet på forhånd. Men jeg er imøtekommende.
Tror jeg må bruke ferien til å få opp kreftene, hadde en slik ferie for et par år siden.
Nå da jeg skulle se etter er det faktisk fire år siden. Mener det er sagt at en alltid skal doble tida på det en tror er riktig tid for en hendelse i fortid.
Som avslutning på prosjektet skrev jeg dette. Og her er en av dagene underveis.
Tenker at noe er skjedd i positiv retning, men mye er også likt.
Det var greit å gå tilbake å lese og så lar meg forskrekke over tid.
Nå kan jeg ikke bosette meg helt i årets ferie enda. Det er noe markedsføring igjen, gjennomgang med den ene sommervikaren, ut til museet med prislister, bøker og andre ting og tang pluss artikkelskriving. Så må fordele dette effektivt.
Så ja, jeg har ferie.
Det føles også godt, tross alt. Men jeg ser jeg må være skarp i kantene over det som må gjøres, ikke la det flyte utover som dårlige samvittigheter. Jeg må disponere tiden klokt. Det jeg jobber skal så klart tas tilbake.
Rart å tenke på at dette er mer og mindre den siste ferien min, neste år vil det være flytende overgang av ferie og pensjonisttilværelse.
Mange tanker en lørdags foremiddag.
Det regner og det er helt greit. Faktisk er meldingen de neste 10 dagene grå og kalde. Det har ikke noe å si.
Noe som er tristere er at selja igjen begynner å bli brun.
Det har skjedd i mange år nå og er noen biller som går til angrep.
Sola skinner, dagen er åpen uten en plan. Vaskemaskina ruller sitt innhold. Det skal henges ut.
Ny dag og nye muligheter.
Og mulighetene må jeg bruke.
Jeg ser nesten spiralen jeg beveger meg nedover.
I dag gikk jeg på vekta.
Jeg har unngått den i ukesvis, om ikke i månedsvis. Denne sommeren jeg skulle kunne ta på meg klærne som ligger innerst i klesskapet…
Så skjedde ikke det.
Nå hadde vekta gått opp siden sist jeg vagla meg opp på den, men langt fra så ille som jeg var redd for.
I går meldte jeg meg ut fra et treningsopplegg, jeg måtte kjøre et stykke for å komme dit. Så ble det forandring på treningstiden en periode og jeg falt ut. Falt helt ut. Falt ut av alt. Sjøl om jeg både hadde kjøpt meg vekter og kettlebell for jeg skulle –.
Så etter flere måneder med å betal og ikke møte opp, meldte jeg meg ut.
Tok fram noen lettere vekter enn de jeg kjøpte og begynte å løfte på dem.
Likevel vanskelig hver dag.
Dro fram den store treningsballen, rockering og noen andre remedier for bruk nede i gangen.
De står bare der, utenom de lettere vektene jeg tok med opp i stua.
I dag gjorde jeg en spontan handling, lasta ned en prøveperiode på en app. En skal gjøre litt hver dag…
Så jeg skal prøve den nå.
Vet at kommer jeg meg opp på «hesten» vil det hjelpe. Hjelper på den bakevja jeg er kommet i.
I natt drømte jeg om at jeg var valgt bort.
En kan ikke bare sitte og vente at det skal ordne seg av seg sjøl. Da er det fort å skli lengre nedover spiralen til det som er tungt på alle vis.
Ja, jeg fortsatt lei av folk. Men så klart ikke alle.
Det handler om dem som jeg har tillatt å trappe over mine grenser når jeg ikke var kapabel til å peke på de. For slik kan det være, det er ikke alltid man står i energi og sjølfølelse. Sjøl om jeg alltid har hatt en avart av sjølfølelsen.
En stund var jeg så sliten at jeg mista det verbale, orda forsvant. Har skrevet om det før.
Jeg hadde fått dosen min av et liv som begynte å kreve mer enn jeg hadde. Slik kan det være for mange av oss.
Jeg har alltid villa mye. Og kanskje ikke på rette viset. Slikt lærer en mye av.
Tror jeg.
Ellers har jeg nok en styrke i meg. Har fått en del kommentarer på dette, at jeg ikke har falt helt ut. Ut av yrkeslivet. Jeg har nok hatt denne viljen til å stå i det, vil få det til. En kan kanskje spørre seg sjøl hvor lurt det er…
Nå har jeg dette ene drøye året igjen. Og akkurat nå, etter de siste hendelsene, kjenner jeg at det har vært greit og være ferdig nå. Så må nok mobilisere.
Så da er det fysiske viktig, komme i gang.
Samtidig føles det som jeg er blitt flinkere til å peke på grensene. Problemet med grenser er at du sjøl må forstå dem først.
Det er godt når sola skinner, sjøl om naturen har tatt over i det rutsjet av å brette ut sommeren i mai samtidig med at jeg ble liggende under dyna. Men insektene jubler i en massiv summing inn mellom villbringebær, karve og skvallerkål.
Fridag, eller nesten fridag, er plana. Men ikke kommet meg ned ennå.
For arbeid.
Men tror jeg må akseptere dette, etter en dag med å stå på, bør jeg ha ro. Hvile. Eller i alle fall være i min egen modus.
Jeg sov fram til kokka ni i dag.
Gikk i gang med slikt jeg ikke gir så god tid, slik som å vaske og legge sammen klær.
Satte en deig i gårkveld, etter jeg fikk surdeigsstarter. Den hadde heva seg fint.
Las litt både på nett og kokebøker om surdeig. Sjøl om jeg har brukt surdeig en del. Fant ut at jeg bare gjorde det enkelt, men brukte bare brettemetoden. Bare bretta deigen uten å elte.
La den på en steikeplate for mer heving før jeg satte den inn i ovnen.
Så tok jeg det ut…
Det hadde heva seg og så fryktelig godt ut.
Brukte bare vann, hvetemel og grovt hvetemel, sammen med olje og litt honning i deigen.
Smurte først bare på Rørossmør på det varme brødet.
Himmel…
Det var bare sååå godt.
Jeg smurte meg på et par til med pålegg; brun ost og brisling i olje. Med kefirmelk til.
Det ble en sen og god frokost.
Og så må jeg bare roe ned.
Var redd en stund at jeg skulle spise hele brødet.
Syns det er så artig å prøve ut. Ønsker helst at det meste jeg spiser er basert på rene produkt. Helst ikke prosessert, men så klart vanskelig å unngå det helt.
Jeg greidde å stoppe uten at jeg spiste opp brødet. Sjøl om jeg forsto at jeg hadde havna i en farlig situasjon.
Ute regner det og utsikten ut gjennom kjøkkenvinduet er vått, rått og grønt.
Det er så godt med en rolig dag.
Men må likevel prøve å få til en liten arbeidsøkt.
Noen dager er ikke av de gode. I dag tok jeg unna en slik en.
En føler pusten til dagen nesten før en har stått opp. At dette er en dag som ikke er en slik dag en ønsker seg.
Jeg tror jeg har tatt ut det jeg hadde i dag.
Plana var å starte dagen på kontoret, gjøre en jobb før hovedfokuset for denne dagen var i gang. Men jeg kjente at hodet ikke var i riktig vinkel, ingenting som jeg ville greie å produsere. Så jeg tok i stedet morgenen rolig, før jeg så klokka nærma seg faretruende 9. Jeg måtte rekke den passasjen på veien. Veien åpner en gang i timen. Jeg skulle hente mor og hadde en halv time på meg med å smøre frokost, koke kaffe og dra på strømper. Hjemmetjenesten rakk ikke komme før vi måtte dra.
Jeg rakk veien og kunne passere, men resten tok lengre tid, så vi hadde bare 15 minutter på oss da mor satt i bilen og vi skulle rekke fram til kirka.
Det var begravelse for ett av søskenbarna mine.
Dagen var varm, kjente det tok på etter hvert.
Mor måtte støttes.
Vi satt på plass fem minutter før det starta.
Etter begravelsen oppdaga lillesøster at hun var låst ut fra leiligheta si. Prøvde å hjelpe henne med å klatre på verandaen, hente reservenøkkel og styre på i varmen.
Etter begravelsen ble vi bedt på samling, der oppdaga jeg at mobilen var borte og måtte ut å leite etter den. Jeg fant den under bordet jeg satt ved.
På det tidspunktet begynte jeg å ikke ha noe å gi mer. Hodet begynte å gå i kryss, greidde ikke fokusere på dem jeg snakka med.
Da jeg hadde fått mor i hus hjemme hos seg sjøl og satt nedpå og hvilte før jeg skulle kjøre hjem, fikk jeg en melding…
Den ligna veldig på en jeg fikk i høst fra samme mennesket.
Om pause.
Nå var ikke dette noen kjæreste, men kan kalle det lett dating. Og sette noe på pause tre ganger på den tiden, noe som ikke er noe er nok.
Første gangen ble jeg veldig overraska, denne gangen ble jeg det ikke. Orker ikke ustabile mennesker.
På tur hjem ble jeg spurt om å komme opp til naboen for å se på noe, men dagen hadde brukt meg opp.
Var framom og henta noen georginer jeg hadde bestilt. Tenkte å plante de ut, men venter til i morgen.
Til slutt nå har jeg kokt meg natt-te, jeg skal få lukke øynene, sove og våkne til en effektiv dag i morgen. For den må være akkurat det.
Effektiv.
For det er så mye som står i kø og venter.
Denne dagen har vært en lang og krevende dag. Det er aldri godt med begravelser, det er aldri greit når tilværelsen snubler og det er varmt. Men tror det egentlig var greit med lett dating som tok slutt, ingen pause for meg.
Og i morgen håper jeg på en super dag med lette vingeslag.
Dager i ett jafs, fra søndag til onsdag, for dagene går så alt for fort. Men må dele noen nydelige dager tilbake i den virksomme delen av livet igjen.
For det er så godt og fungere, etter ikke å ha fungert.
Søndagen sto Trondheim på plana. Valgte buss fra Kyrksæterøra.
Ute flimra naturen forbi, varm og vakker, inne var det godt og kjølig.
Framme hoppa datter fram på bussholdeplassen. Vi bar bagen mellom oss over Blomsterbrua. Begge innrømte at vi ikke hadde spist, dvs. jeg hadde fått i meg noen skiver melon.
Da vi går forbi Solsiden stopper vi opp ved en mexikansk restaurant, med det samme åpna alle slusene og bestemmelsen var enkel. Vi fikk et bord ute, men under tak.
Like etterpå var det fullt av folk i det først halvtomme lokalet.
Fargerikt og herlig.
Vi spiser nydelige tortatillas med aioli og ananas.
Ute regna det vått og varmt.
Vi nøt maten, fargene og det å være til.
Turen videre ble ikke så mange skritta før det hølja ned igjen, men da fant vi ly under en kran der mellomste møtte en studiekamerat.
Så ble det oppholds igjen og vi la i vei oppover de bratte gatene på Rosenborg. Svetten rann og etter to uker mer eller mindre sengeliggende, tok disse bakkene på. Tenkte bare at dette hadde jeg skikkelig godt av.
Vi tok oss en skikkelig pause med masse vann da vi var framme.
Mellomste hadde så lyst å bade. Foreslo både vann og sjø. Det endte med at turen gikk til Skansen der hun tok en rask dukkert.
Jeg holdt meg fornuftig på det tørre, tror ikke det har vært så smart for meg å bada. Ønsker ikke å bli syk igjen.
Om kvelden bestemte vi oss for å se film i stua og spise pizza. Hun og samboeren lo litt av meg, for jeg sovna gang på gang.
Kvelden ble ikke så sen, mellomste skulle opp i femtida for jobb og samboeren litt etter.
Jeg sto også opp. Ville utnytte dagen med noen timer jobbing, det var på tide for framtida var alt for nærme og oppgavene føles voldsomme.
Men så var tiden kommet til turens egentlige mål, en gave jeg fikk sist sommer; klassisk massasje.
Etterpå, etter massasjen, komme ut i sola og varmen, deise ned på en benk med lydbok på øret og vente på at mellomste kom ned til byen etter jobben sin… Det var bare så deilig å være til.
Jeg hadde vilt ønske om noe salt, chips.
Vi var like ved Sot, en pub, og fant ut vi gikk dit. Vi snakka om at vi savna yngsteberta der. En av hennes tidligere jobbearenaer. Det gjorde han bak disken også. Vi sende meldinger til henne og sa hvor vi var.
Ellers hadde vi et stort ønske dette døgnet, det var softis. Og nå fant vi noen som solgte det inne på Solsiden. Det nærma det seg tiden for at bussen min gikk, så med isen i handa og vesken i mellom oss returnerte vi over Blomsterbrua og kunne svett sette oss en liten stund.
Et kort og veldig koselig besøk.
Så satt jeg der igjen, på bussen. Passerte Munkegata og hørte lydbok.
Framme på Orkanger var det skifte av buss.
Da vi kjørte derifra hadde jeg så vondt av en fyr, han kom bort til meg og spurte hvor bussen til Kristiansund gikk. Han spurte bussjåføren på bussen jeg tok og jeg syns ikke det virka han fikk noen særlig hjelp. Han kom tilbake like før vi kjørte, da sa sjåføren at bussen til Kristiansund hadde gått. Mannen snakka gebrokkent og jeg spekulerte om jeg skulle sagt at jeg skulle hjelpe han. Men så hadde jeg en avtale og var ikke sikkert på bussrutene videre, sjøl om det går buss fra min kommune dit han skulle. Så tenkte på om han kom seg videre dit han skulle eller han ble sittende fast i Orkanger.
Tirsdagen skulle jeg på museet for å ha åpne dører. Jeg kobla opp data’n, men fikk ikke til å koble på nettet gjennom mobilen.
Fikk snakka med flere angående skoleformidlinga over helga. Sett gjennom og planlagt. Så viste det seg at et prosjekt som er i gang ikke ville bli ferdig slik jeg hadde sagt ifra om, det var kulisser som ble malt på ett av visningsstedene. Men så kom jeg på at dette kunne bakes inn i formidlinga og historien som skal fortelles til barna, at dette ville bli morsomt med dette innslaget.
Er ikke slikt artig, at det som en tror er et problem egentlig er en gave?
Etter jobb gikk ikke turen hjem, men til mor. Der var rosene sprunget ut.
Prøvde å jobbe litt hos henne for nå hadde jeg nett. Og så fikk jeg starta på teksten og plutselig rann bokstavene gjennom fingrene.
Vi la oss likevel tidlig, for neste dag skulle mor til MR i Kristiansund.
Jeg våkna fem i dag tidlig og kom meg opp. Satt meg ned ved pc’n igjen og fikk en stund jobbing slik at jeg fikk sendt fra meg en del tekst. Gjett om det føltes godt.
Må ettersende noe, men plutselig løsna det.
Før jeg la meg i gårkveld kom jeg over en TikTok video. Der dukka det opp en som sa «calm down» , du rekker det du skal, ikke stress. Det tok jeg til meg.
Og morgenen var så vakker at det nesten ikke går an.
Vi hadde veldig godt tid, det er så godt. God tid til ferga gikk, god tid før mors time.
Og så jobba jeg litt underveis. Fikk en mail med spørsmål om jeg hadde skaffa gravetillatels, akkurat det forsto jeg lite av – men fikk videreformidla spørsmålet. Jeg kan ikke ha graving når det er arrangement på museet. Det skal likevel endelig bli nett, akkurat det blir fantastisk godt.
Etter sykehus ble det en matbit. Og så rykka det i softislysta igjen.
Kanskje vi skulle sjekke ut at vi hadde fått en aktør som solgte det i vår kommune. Sendte melding til lillesøster og hun ville absolutt være med på det.
Så det ble et lite, men hyggelig møte med en alt for søt is som smelta for fort. Lillesøster spekulerte på om softis ikke var så godt lengre. Og det kan godt hende hun er inne på noe der.
På turen tilbake var jeg innom et gartneri, plutselig fyller så mange folk runde år at en rekker ikke følge med. Så det var godt å få løst dette. Og for en vakker plass dette gartneriet lå, hadde tenkt det mange ganger at jeg skulle kjøre framom. Skal ta bilder neste gang jeg er der.
Og ennå er det mye mer som har skjedd og skjer, men alt kan en ikke ramse opp.
Men må si det var godt å stoppe utenfor huset sitt.
Sjøl om graset har vokst meg over hodet…nesten.
Jeg er trøtt, litt småsår i halsen og det går IKKE an. Så skal koke meg en kopp te før jeg legger meg.
I morgen er en ny dag der jeg skulle vært med på et møte i Kristiansund, men så må jeg delta i en begravelse.
Slik er det.
Men jeg gleder meg over at jeg virker igjen, at jeg ikke er syk – men kan gjøre -.
Det er nesten utrolig at jeg kan det, for da jeg var syk tenkte jeg at jeg klarer sikkert aldri å gjøre noe mer.
