Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tida går så fort, nesten ikke som en ikke får med seg dagene. 

Det er ikke hendelsene som gjør det, men denne følelsen av tida som bare fosser avgårde.

En uke igjen av juli.

En uke igjen til ferie.

En uke med litt mange hendelser for mitt stakkars hode.

I går, etter jobben, tenkte jeg at nå må jeg bare bare trekke meg.

Etter en noe småkaotisk dag, der data’n brukte en time på å oppdatere seg, og jeg måtte gjøre utlån manuelt…var jeg rimelig oppbrukt.

Men nå har jeg en uke igjen, den hviler nok også tungt på skuldrene, men da er det ferie.

Jeg må komme meg gjennom.

– Vi må få lov til å feire deg, sa mor.

Sikkert vært trist, kanskje, og latt dagen skli stille forbi. Barna er på festival, så de kommer ikke. Men en må planlegge og ordne. 

– Skjønner ikke hvordan jeg skal greie få det til, svarte jeg.

Det jeg ikke skjønte var hvordan jeg skulle klare å få huset såpass presentabelt. For å si det rett ut, jeg har ikke kapasitet til å holde huset i orden. Og ja, jeg vet det er litt vilt. Men det er slik det er.

– Du kan holde den hos meg, sa mor.

Noe jeg protesterte kraftig på, det gikk ikke, jeg var da voksen.

Etter å ha tenkt litt, tenkt på dette kom jeg fram til…fant jeg ut at dette var eneste mulighet.

Så da må jeg finne ut hva som skal serveres.

Må derfor innom butikk i løpet av dagen.

I tillegg er det mye rundt mor, både feiringa neste helg, men også at det viser seg at brannalarmene hos henne ikke virker og at hun nok må få montert komfyrvakt. I går kunne det gått galt.

Og så har hun har en ny legetime over helga, skal fjerne stinga i panna etter hun falt.

Jeg må også på jobb, gjøre klar til neste helgs arrangement, få gitt de beskjed om det som må til i og med jeg ikke skal være der i år, for første gang på 12 år.

Så mandag og delvis tirsdag må jeg være på jobb.

Onsdag er seterdagen, der folk blir invitert opp. Bruker å komme mange folk. 

Jeg tenker å delta, hjelpe til med salg, men tror ikke kapasiteten min holder for hele dagen.

Heldigvis stiller eldstemann og mellomste, så føler jeg kan trekke meg litt unna.

Torsdag er bibliotek og MÅ også få til en gjennomgang av kultursalen.

Det skal gå greit, sier han som har ansvaret for salen. Bare å trykke på en knapp. For han er opptatt på annet hold den kvelden. Altså fredagskvelden.

Men lys skal settes på og settes av, film skal kjøres og i tillegg skal jeg være der som “verten” i samtalen mellom mor og datter, kunstneren og filmskaperen .

Og i verste fall har vi bare en mikrofon og en myggmikrofon.

Altså… Skjønner du at dette føles i meste laget av hva en skal ha kontroll på?

Uansett, etter dette er det ferie og så er det mors 90 årsdag søndagen etter.

Jeg klarer det.

Ett ord jeg må til å bruke oftere er “nei”.

Jeg legger nok opp til slik jeg ønsker livet mitt var, at jeg var et menneske som har masse energi.

Nå er jeg ikke det, vurderer å kvitte meg med vevstol, strikkemaskin, kanskje alt av stoff…jeg skjønner at dette ikke blir mer.

Og jeg skjønner at jeg ikke kan alt det jeg prøver, helsesituasjonen min er dessverre ikke slik lengre.

Det er bedre å innse det.

Det vil være godt om jeg har kapasitet til å ha hjemmet i en slik tilstand at folk kan komme innom.

Jeg tenkte her om dagen da jeg kjørte på jobb at jeg må bygge et skjold av beskyttelse rundt meg.

Ikke bry meg så mye.

Jeg må bare få mer latter inn i livet mitt.

Og så tror jeg på at dette skal jeg få til.

Det er akkurat som jeg skal skifte retning på et stor og tungt skip, det er ikke gjort i en håndvending.

Men det blir.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagene løper avgårde som noen ville nisser, eller hester. Dagene har virkelig hatt mye i ermene sine.

For uka har hatt ganske så mye innhold.

Nesten som jeg ikke greier å orientere meg,  ikke  tenke.

– To tabletter fire ganger om dagen, sa de bak skranken og jeg skjønte ikke hva de mente.

Og verre ble det.

Det starta på mandag.

Fingeren til mor var ikke bra, så det ble legebesøk. Betent neglebånd hadde ført til ting jeg ikke visste kunne hende. Det ble en liten operasjon og fjerning både av verk, hud og innsettelse av et lite dren.

Legen hadde sagt så mye, syntes mor, så hun hadde ikke så lyst til å ta ansvar for seg sjøl.

Vi kjøpte med en oversøt sjokoladekake og dro hjem til meg for å hente sønnen. Vi drakk kaffe i sola før vi pakka ned for å overnatte hos mor.

Følte jeg ikke kunne si nei, sjøl om jeg desperat ønska å være hjemme.

Neste dag var det jobb, med avslutning av en tur ut til museet. Tok med mor og sønn på tur i regnværet. Mor ville vi skulle spise middag sammen med henne og etterpå ble det Netflix. Mor syntes godt vi kunne ta en natt til hos henne, men da måtte vi hjem.

Neste dag skulle vi på befaring.

Egentlig skulle også mor til kontroll av fingeren på ettermiddagen samme dag.

Da dagen opprant skjønte jeg ikke hvordan det ville være mulig å rekke begge deler på de tidene vi hadde.

Til slutt prøvde jeg å se om jeg kunne gjøre noe med dette. Og etter en del telefoner ble kontroll-timen til mor utsatt til torsdag.

Etter dager med regn kom sola fram. Turen rundt omkring i skog og mark ble en fin tur, om litt voldsom for meg.

Og det var skog som burde være mulig å hogge, men oversikt om det er lønnsomt får jeg først til høsten.

Da jeg sa til sønnen etterpå, at dette var halmstrået vi hadde for å klare og få reparere det som måtte utføres, ble han superfrustrert.

Tror løven kom fram i oss begge, og etter timer med meningsutveksling, tok vi hverandre i hånda på at dette skulle vi få til.

Dagen hadde virkelig tatt på kreftene.

Torsdag var det kontroll av mors finger.

Den var ikke bra, så antibiotikakur ble beordra.

Og tilslutt forsto jeg hva de bak skranken mente.

Da vi kom hjem til mor, fylte jeg opp dosetten og laga oversikt over tidsrom hun måtte ta tablettene. Utenom da hjemmesykepleien brukte å komme, da ordna de det.

Jeg ringte dem og fortalte dette til dem om ståa.

Da jeg senere er på biblioteket ringer mor om at det hadde blitt tull og om tabletter som ikke lå der de skulle.

Nok en telefon til hjemmesykepleien.

Ikke skjønte jeg dem helt og ikke de meg, ikke alltid like lett når de ikke er norske.

Så da jeg var ferdig på jobb kjørte jeg atter en gang inn til mor.

Det viste seg at den som hadde vært hos mor skulle være ekstra grei, så hun hadde lagt de siste tablettene mor skulle ta om kvelde i en liten boks.

Alt stemte, men det førte til forvirring med denne forandringa.

Da jeg først var der hengte jeg opp klærne jeg hadde vaska på formiddagen, slik at mor slapp det. Hun kom ned i vaskekjelleren likevel, jeg sa det var unødvendig.

Og det viste seg det var til gangs.

På tur opp og inn på stua snubler mor i dørstokken.

Jeg kommer bak og ser hun faller, faller mot en stol, før hun faller ned på golvet.

Da hun snur seg rundt på ryggen ser jeg på ett fem centimeter kutt som ganske snart gaper bredt.

Brillene hadde fungert som en kniv uten å knuses.

En forskrekkelig situasjon.

Får henta en pute som jeg legger under hodet, hun er tørst. 

Jeg sier hun må ligge og at jeg ringer etter ambulanse.

En kul begynner å vokse og blod renner ned mot øyet, ned i håret, nedover panna.

Jeg får beskjed hva jeg må gjøre om hun begynner å blø mye, det tror jeg ikke jeg helt oppfatta.

Heldigvis kom sykebilen ganske snart, hun får lagt på kompress.

Smerten hun først kjente hadde gått bort, hun besvimte ikke, var tilstede hele tida.

Med hjelp kunne hun gå på føttene ned til sykebilen.

Men på tur til sykehuset hadde det starta å blø skikkelig og de hadde vært redd for at en åre hadde sprukket. Heldigvis hadde det ikke det.

Hun ble sydd og liggende på overvåkning sist natt.

Helsenorge er så pressa for folk i alle retninger, så ting som blir sagt, skjer ikke. Da må en til å undersøke, fikk en kort prat med sykehuset i går kveld.

I dag hører jeg ingenting.

Etter flere telefoner til flere avdelinger, fant jeg henne, da hadde de glemt å gi henne frokost. 

Lovnaden om å bli oppringt når de visste mer skjedde ikke.

Igjen måtte jeg ringe på en pasienttelefonen man får beskjed om bare å bruke til en annen tid enn da jeg ringte. Fikk likevel kontakt.

Hun ville bli utskrevet og de skulle kontakte meg om når det ble.

Noe som ikke skjedde.

Hun hadde ikke med seg nøkler og jeg måtte være der da hun kom.

De hadde heller ikke fått med seg at hun gikk på antibiotika, sjøl om jeg hadde sagt fra og hadde sendt med tablettene.

Det viste seg hun hadde fått en ny kur med pencilin.

Hjemmesykepleien fikk beskjed fra meg om at hun hadde begynt på antibiotika, men det hadde sannsynlig ikke kommet fram dit det skulle. Og om fastlegen skal være den som gir beskjed til hjemmesykepleien, hadde nok ikke den heller kommet fram. For sykehuset forholdt seg til hjemmesykepleien.

Som pårørende blir jeg temmelig både fortvilt og oppgitt over at beskjeder ikke når fram, det er noe med kommunikasjonen som fungerer for dårlig.

Flaksen var at jeg sto utenfor hjemme hos mor da hun kom hjem i kveld.

Sønnen min og jeg hadde dratt hit til mors hus, men så skulle han reise og jeg måtte kjøre han til den ene bussen som går herifra og dit han bor.

Da vi er i ferd med å gå inn i bilen min, kom taxien.

Jeg fikk hjelpt henne opp i stolen hennes, kjørt sønnen til bussen og så tilbake til mor.

Hjemmsykepleien kom, og hun tok seg tid, tok med seg dosettene og skulle diskutere de to antibiotikakurene mor er satt på. Hun som var her syntes det var rart sykehuset bare hadde sendt henne hjem, men hun skulle skaffe en rullator, som kom hit i løpet av kvelden.

Og i morgen skal de få vaska håret hennes, for håret er innsmurt med blod.

Mor sjøl er lykkelig for å være hjemme og for at jeg blir her i natt.

Vi så en film, har spist mat og snakka.

Men hun var sliten etter å ha bitt vekt gang på gang i hele natt.

I morgen drar jeg innom kontoret før jeg drar hjem.

Søndagen har jeg et arrangement som jeg ikke har alt klart til. Jeg vet det blir en hektisk dag.

Hjemmesykepleien vil være innom fire ganger i løpet av dagene som kommer.

Håper også lillesøsteren vil komme innom, har bedt henne om det, hun er nettopp kommet hjem fra en tur.

Så denne uka har vært et hesblesende  løp, virkelig.

Og – jeg er sliten.

Men er glad det gikk så bra med mor, det har kunna gått så mye verre. 

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg teller på knappene.Litt til og litt til, ikke riktig ennå -.

For kanskje innbiller jeg meg alt -.

Fryktelig når en ikke tør lite på seg sjøl.

Og, jeg er nok ikke enig, jeg vil ikke –, jeg vil bare ikke.

Egentlig vil jeg heller ikke skrive om det, men jeg har ikke noe anna å skrive om.

Kan det ikke bare gå over…

Jeg vet ikke en gang hva som skal gå over.

Og ute regner det, kaldt, stikkende regn.

Halsen er småsår.

Egentlig vil jeg skrive noe festlig, morsomt, noe lett og lystig.

Dette har vært her siden slutten av mai, da jeg var på den turen HER.

Og på en måte har dette diffuse blitt verre.

Verre etter jeg var syk.

Er det D-vitamin tablettene, tenker jeg.

Dem jeg var på apoteket for å hente for en uke siden.

Er det dem som setter meg verre på sidelinja enn tidligere.

Hodet har en svak murring uten egentlig å være ordentlig vondt.

Jeg greier ikke stå lenge på to ben, uten å føle jeg har lyst å bare deise sammen, panna blir klam av svette.

Jeg er kvalm uten å være kvalm, mer som et slags ubehag.

Jeg vil det skal gå over.

Vurderer å bestille legetime, men jeg vil bare det skal  g å  o v e r!!!

Og ute regner det.

Gårdsveien er kjørt opp av traktor som har dura opp og ned veien i regnværet.

Han som skulle gi meg kostnader på hva reparasjonen av taket kom på, lar ikke høre fra seg. 

Jeg ønsker meg et lastebillass av energi.

Ønsker bare å virke.

Bare å virke har vært fint, takk. 

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag leiter jeg. Føler meg bortkommen, er bortkommen og finnes ikke.

Eller – føler jeg meg egentlig bortkommen?

For ved nøyere ettertanker kjenner jeg at jeg er her. Bare at etter plana inni hodet mitt, skulle jeg ikke være her, men der-.

Der på jobb, og så to fridager.

Var tanken.

Men kjente at hodet ikke var på plass i dag, litt slik mer under arma…

Gårsdagen gikk bra, det ble konsert, folk trivdes og kosa seg, drakk kaffe både før og etter konsert.

Det ble for lite vafler, rakk ikke følge med at kaffekanna ble tom før den var plutselig var det.

Ungdommen som var med var veldig søt og kunne å jobbe.

Sjøl leita jeg etter hodet mitt, etter konsentrasjon, etter fokus.

Jeg som er veldig glad i musikk hadde ikke energi til å få med meg konserten heller.

Akkurat det er et tankekors.

Ba dem presentere seg sjøl. Kan være greit med litt forandring også, tenkte jeg.

Da jeg skulle regne sammen bega jeg det, det stemte liksom ikke og tenkte jeg fikk ta det i dag…men dagen i dag ble altså ikke etter plana.

Følte det var aller lureste å bare ta dagen helt i ro.

For å se om jeg kommer meg opp i fokus.

Men må si jeg tenker…

Denne hersens helsen.

Jeg vil da bare fungere.

Men jeg er “borte” fra flere områder, for her en dag da jeg kjørte forbi en nabo, så jeg at han hadde fått nummer på huset sitt-.

Vi fikk nummer og navn på vår “gate” for noen år siden.

Like etter fikk jeg besøk av en ambulanse en natt, sa de kom feil og viste de videre dit de skulle. De nesten kniste da de dro videre, for kanskje de trodde det var noe opplegg på gang, hva vet jeg…

Uansett, jeg har ikke ofra hendelsen noe mer oppmerksomhet.

Men da jeg så naboens husnummer oppdaga jeg det var mitt nummer som sto der.

Etterpå begynte jeg å søke og google, det var da jeg oppdaga at jeg bortimot ikke fantes.

På Gule side fant jeg meg ikke, på 1881 var jeg uten adresse.

Dette har ført til en stor undersøkelse, og da viser det seg at andre “bor” på min adresse.

Ikke naboen som har tatt mitt nummer, han hadde heller ikke adresse. Men broren hans, som flytta i 2007, bor her ennå-.

Og søsteren min.

Jeg har ringt og sendt meldinger, tatt kontakt med både 1881 og Gule sider.

1881 kunne jeg få satt inn adressa min, på Gule sider fikk jeg ikke utført noe fordi jeg ikke eksisterte.

Søstera ble irritert og syntes dette var en bagatell hun ikke brydde seg om.

De to brødrene har ikke svart.

Om du spekulerer på om jeg har glemt å forandra adresse til Folkeopplysningen, så kan jeg bare opplyse om at det ble gjort.

Men det har vel sin logiske forklaring at en forsvinner. Både at folk har bodd, flytta, system og at mitt telefonnummer har blitt kobla opp med både arbeidplasser og forening.

Da jeg begynte å sjekke var jeg altså nesten borte og helt andre mennesker bodde her jeg trodde jeg bodde.

Så i dag har jeg leita etter meg sjøl.

Faktisk bruker jeg ofte å google mennesker jeg skal ha tak i, for både bosted og telefonnumer.

Trodde det var til å tro på.

Etter dette ble jeg mer skeptisk.

Men jeg er her og jeg er.

Tror jeg.

Sjøl om hele meg bare ønsker være i ro, helst sove, ikke forholde meg – for tanken skviser utover, men jeg prøver å samle dem.

Og jeg ba om å bli sletta fra gule sider da jeg sendte melding om å få bli lagt inn…nesten som jeg mistenker systemet på pur f... la inn feil, fikk tilbakemelding om det etter jeg hadde sendt inn mail.

Men det jeg spekulerer mest på er om jeg skal finnes på det viset jeg gjør i dag, akkurat nå ønsker jeg bare masse tid der jeg ikke skal noe.

Bare finnes.

Finnes i ro og fred.

♥

En mandag som ble helt annerledes enn søndagen. Der sola skein i går, regna det i dag.

I går ettermiddag kom noen truende skyer. Tenkte det ble torden, føltes slik i lufta.

Men hørte ikke eller så noe til det.

Temperaturen var så god som en bare kan drømme om.

Nesten for varmt.

Det hadde dura traktorer over jordene og rulla gresset inn i plast.

I dag var det overskya, skyer ned over fjellet.

Jeg ble forsinka med å komme meg ut av huset, hadde en samtale jeg valgte å prioritere.

Og så øka jeg repetisjonene med de Tibetanske ritene.

Gikk opp til fem. Det gikk helt greit.

Skal til slutt være 21 repetisjoner

Jeg kom til lunsj.

Koselig å se gjengen.

Det viser seg at det jeg svarte ja til i går, blir mer omfattende enn hva jeg ble forelagt.

Jeg sitter plutselig med hele arrangementet, med for få mikrofoner og aleine med hele opplegget, lyset, lyden…

Orker bare ikke å bekymre meg for det nå.

Jeg får gjennomgang, så det tenker jeg bare må gå.

Arrangementene til helga fikk jeg laget ferdig plakatene til .

Jeg har ansvaret på søndag.

Da er det en konsert.

Forhåpentligvis får jeg med meg ungdommer.

Om ikke får jeg problemer i og med at jeg har vanskeligheter med å være flere steder på på en gang.

Heldigvis orker jeg ikke å stresse, alt må gå.

Fikk forresten epikrisen fra St. Olav i dag.

Blant anna sto det at jeg hadde for lite D-vitamin.

Sikkert derfor jeg ikke orker å stresse meg opp, har ikke energi til det.

He, he, dette var altså humor…

Jeg kom meg hjem etter jobb, hadde restmat fra i går.

Vurderte om jeg skulle legge meg etterpå, men sovna der jeg satt.

Men plana er og få lagt meg i tide.

I morgen er det møte over Teams og så fotbehandling både for mor og meg.

Føttene mine gleder seg.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ennå er det bare juni og jeg koser meg med tanken. Vil at tiden skal gå veldig sent.

Det er så godt med varm og god sommer.

Sjøl om jeg ikke evner å få så mye ut av den, vil jeg nyte.

Jeg bruker alltid å ha disse sene feriene, men har prøvd noen år å ha en liten ferie i juni før alt starter.

I år gikk ikke det så bra, som jeg skrev om HER.

Likevel virker denne sommeren mer håndterlig enn tidligere, fordi jeg ikke skal ha ansvaret for så mange søndager. Og spesielt siste søndagen, som bruker være den mest hektiske.

Hovedsøndagen på museet.

Vi reduserte aktiviteten under covid-epidemien, både på grunn av epidemien og at stillinga mi er så lita. Etter somrene har jeg hatt enormt mye overtid som nesten var umulig å få nullstilt.

Nå skjer det en del omveltninger også, som jeg kan skrive om når ting er vedtatt. Før det vet en aldri om det blir slik en tror.

Det er har vel egentlig vært en del forandringer i løpet av de årene jeg har jobba i kulturavdelinga i den lille kommunen jeg bor i. Folk har kommet og gått, omstruktureringer og nye sjefer.

Nå har jeg ikke så mange år igjen før jeg går ut av arbeidslivet og noen ganger har jeg vært usikker på om hvor lurt det er å utsette seg for presset jeg legger på meg. Arbeidsevnen min ble for noen år siden satt ned til det halve, inn i mellom føler jeg det kan være mye også.

Men dette innlegget skal ikke handle om surrete helse.

Det skal handle om en melding som jeg fikk på fredagskvelden som jeg nevnte i innlegget HER.

Fra en tidligere kollega, en filmprodusent som jobba ett år med kulturskolen her.

Hun har en kunstnermamma hun har laget kortfilm om. Den skal vises i sommer under en uke der det skjer noe hver dag og som kalles Aure-veka.

Det er i denne uka vi på museet har det største arrangementet, og som det også er arrangement på setervollen jeg også har setra mi.

En travel uke.

Som jeg skrev lengre oppe har jeg fri på museet, på grunn av mors voksne alder som runder et nytt tiår akkurat den dagen. Så  jeg starter ferien min siste fredagen i juli.

Det er også den fredagen filmen skal vises.

Mor og datter skal fortelle og være i samtale etterpå, om morens liv, om filmen og det blir nok innom morens virke.

Til det fikk jeg forespørsel om å være den som stilte spørsmåla den lille timen som er tatt av til samtale.

Jeg har valgt å ikke være så synlig i lokalmiljøet, syns det har vært greit å være slik passe usynlig. Ikke for at jeg er så redd for å syns, har heller ikke så store problemer med å snakke foran folk. Bare at det har vært greit slik.

Som ung hadde jeg en liten sirkushest i magen, hadde veldig lyst til å spille teater.

Det la seg bare aldri til slik.

Til og med da jeg valgte linja “Musikk og teater” på folkehøgskolen jeg gikk, ble det minimalt med teater fordi læreren som hadde mest med slikt å gjøre ikke var helt frisk det året.

Da jeg tok utdannelsen med design av klær, besøkte vi noen gange Teaterhøyskolen. Dette var sikkert det første året før vi hadde valgt retning, for noen gikk for valget design av kostymer.

Jeg husker jeg var litt misunnelig på dem som utdanna seg inne skuespillerfaget, for jeg hadde hatt lyst til å søke – men gjorde det aldri, fordi jeg aldri fikk testa ut evnene mine.

Derimot tegning hadde jeg fra jeg var lita hørt at jeg evna.

Etter som jeg flytta hit, tilbake til hjemkommunen min, og spiralen gikk nedover helsemessig, gikk det også utover konsentrasjon og hukommelse.

Det var faktisk noen år jeg ikke tok til ordet fordi hjernen lå i en slags tåke.

Sjøl om jeg i dag er mye bedre, liter jeg ikke helt på hukommelsen min eller orda mine alltid. Jeg må både ha overskudd og være trygg, da fungerer jeg godt.

Dette er slik mange opplever når helsa svikter, når krava og ens egne forventninger blir for omfattende. I mange år var dette grusomt, jeg var så flau over at jeg ikke fikk til å fungere slik jeg hadde gjort.

Nå vet jeg slikt ikke er flaut, jeg syns det er viktig å forstå at vi mennesker ikke holder ut og bort-.

Himmel, dette blir et langt innlegg…

I hvert fall spurte jeg om å få tenke meg om angående forespørselen.

Etter både å ha diskutert det med familie og med jobben, svarte jeg ja.

Jeg tok på meg oppdraget.

Har heldigvis en måned på å forberede meg.

Jeg kjente sirkushesten  kom med noen forsiktige vrinsk og så tenkte jeg det at en skal ta i mot utfordringer, ikke være redd dem.

For utfordringer liker jeg.

Men jeg liker ikke å være nervøs.

Så nå har jeg noe å arbeide med i juli; forberede meg til rolle og IKKE bli nervøs.

Liker du utfordringer?

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Midtveis gjennom uka innbiller jeg meg det blir roligere. Det var i alle fall godt å gripe fatt i det som ble liggende urørt alle disse dagene.

Så i dag ble det arbeid og fokus på markedsføring.

Litt tummelumsk er jeg nok, her jeg sitter.

Faktisk to uker siden jeg måtte kaste inn håndkleet og legge meg flat for realitetene.

Så nå står jeg på andre sida av begivenhetenes gang.

Alt som var krevende.

Nå på mandag kom jeg meg opp til Trondheim, med ferietrafikk og andre mulige forsinkelser i trafikken, er det spennende når en har timeavtale og i tillegg kommer seg for sent ut av huset. Men jeg rakk timen med fin margin.

Når en er på slike kontroller er det alltid nye leger og ingen sier helt det samme.

Denne legen var mer usikker på om det var leddgikt jeg har, men hun fastslo at jeg har fibromyalgi pga. alle vonde punkt jeg har. Den diagonosen fikk jeg for snart tyve år siden, men jeg sa den opp.

Så jeg får vel bare ta inn igjen den greia der.

Hovedfokuset mitt var brenninga i føttene, så jeg fikk beskjed om å stoppe med de biologiske sprøytene.

Nå har jeg hatt en pause på fem-seks uker, så gjett om jeg følte glede med at jeg ikke skal ta dem mer.

Det var en liten sjanse for at en kunne få noe som heter nevropati av de, og det er det jeg er redd for også. Faren min hadde det, så jeg vet hvor invalidiserende det kan være.

Men det kunne også være andre grunner.

Og kanskje jeg ble frisk, at alt tullet med kroppen min brente ut.

Sa det legen også, at slikt skjer.

Det har vært fantastisk.

Uansett, jeg må gjennom en serie med undersøkelser igjen.

Men det blir nok ikke før etter sommeren.

Noe annet gledelig var at leverprøven hadde normalisert seg.

Nå krysser jeg fingrene for at ledda ikke begynner å krangle.

Det er så godt og slippe å ha det vondt.

I går var jeg i begravelse, det er ikke så mange igjen av de som har raget aldersmessig på toppen – men det var fint å se dem som er igjen.

Møtte mange søskenbarn, det var en nydelig minnestund etterpå.

Likevel, en blir veldig sliten etter slikt. Og en føler både på vemod, sorg og glede, glede over gode minner.

Mellomste søsteren min og jeg var sammen med mor etterpå.

For det er fint å lande sammen.

Men i dag var det rett hjem etter jobb, kjøpte inn til middag.

Skar opp en søtpotet i staver som jeg steikte i ovnen.

Fant i disken for utgått mat innbaka fisk og remulade.

Kjøpte salat til, så middagen var skikkelig god…og så var jeg også skikkelig sulten.

I morgen er det St. Hans.

Har avtalt med mor og hørt med lillesøster om hun også vil være sammen med oss å feire.

Blir nok ikke bål, men et talglys kan vi tenne.

Men først noen timer jobb.

Da vil jeg ønske deg en fin jonsok i morgen.

Og er du ugift kan du plukke syv sorter blomster å legge under puta di i morgen kveld.

For da får du vite hvem du blir gift med :).

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen ganger blir det ikke slik som en planlegger. Plana har jeg annonsert flere ganger og at jeg skulle fortelle om den etter hvert.

I kveld skulle jeg har sittet her med ferdigpakka bag.

For i morgentidlig skulle jeg ta en buss til Trondheim og så videre til Værnes, var plana-.

Og jeg har gledd meg.

Skikkelig gledd meg til å oppleve stedet vi skulle til.

Kanskje fikk vi se midnattsola. Nå var ikke meldingene slik helt der, men likevel, lyset og naturen…vi skulle til Røst.

Søsteren min og jeg.

Ikke så mange dagene, men opplevelsen, den så jeg fram mot.

Det var slik det ikke skulle gå.

Alt som var tilrettelagt hjalp ikke når en ikke blir frisk igjen.

Jeg har sagt at dette nesten er komisk. Jeg reiser ikke på lange reiser og jeg blir ikke syk…

De siste par åra har reisende gått til de nærmeste byene med omland.

Logisk nok.

De siste lengre reisene gikk til Danmark.

Den lille flirt tok slutt før koronaen starta, og da den kom reiste folk nesten ikke, det var ikke bare meg.

Men nå skulle jeg altså ut å fly, bokstavelig fly…trodde jeg.

Her sitter jeg med penicillin,  diverse smertestillende, hostemikstur og trapper inn.

Jeg som altså ikke har brukt å bli slik syk som dette.

Måtte ta meg ut sykemelding, for var hos legen i dag igjen. CRP’en stiger, skal teste igjen på torsdag og da regner jeg med den har begynt å gå ned.

Jeg har sovet, sovet og sovet, mat har jeg omtrentlig ikke greid å få ned. Lite drikke også.

Så jeg var gått i ketose, fikk vite det i dag. Slik sett kunne jeg har fortsatt med keto-diett.

Siden onsdag har jeg gått ned fem kilo, akkurat det har ikke noe å si.

Men en blir slapp, det er ikke behagelig.

Spydd har jeg også, sjøl om slik detaljer verken er interresante eller delikate.

Jeg har vært, skiver har vært, for nå må det snu, omtrentlig det mest elendige, miserable, utslåtte eksemplet av meg sjøl.

Så slik gikk det altså.

Jeg så for meg innlegga jeg skulle skrive fra Røst, alle bildene, alt dette som jeg virkelig så fram mot.

Men altså, her sitter jeg med temperaturer som fyker opp og ned i min egen kropp.

Jeg blir bra igjen, så da skulle jeg vel få denne erfaringa da.

Ute regner, men det bryr jeg meg fint lite om.

Nå har jeg kjørt til legen som er 40 minutter den ene veien, til apoteket som er 70 minutter andre veien fra legen og tilbake til huset mitt som er 30 minutter…så nå skal jeg straks legge meg langflat ut på senga.

Og så er jeg veldig glad for å ha gjennomført disse etappene.

Var en snartur innom matbutikken også, kjøpte meg yoghurt, ferdig laga suppe og coca cola.  

Det siste drikker jeg aldri, men tenkte den også kunne hjelpe på tilstanden.

Har du vært utslått av influensa, halsbetennelse, forkjølelse eller korona i det siste?

♥

Jeg tror jeg har skrytt for mye. “Limevann”, har jeg sagt. Og uten å banke i bordet.

For saken er den at jeg ikke har vært syk på lang tid.

Litt snufs kanskje, men egentlig flere år uten noe.

Ikke ble jeg koronasyk heller.

Og jeg har skyldt på det store glasset med varmt vann som det var krysta saften av en halv lime i.

Muligens var det derfor det dukka opp hodepina som jeg nettopp skreiv om.

På onsdagskvelden kjentes det ut som jeg hadde et piggsvin i halsen.

Jeg kom meg gjennom møtene på tirsdag, da jeg mellomlanda hos mor ble det overnatting i stedet.

For jeg var helt skutt.

Og så skulle jeg ta med meg mor til en timeavtale dagen etter.

Etter onsdagskvelden har jeg sovet.

Feber mellom 38 og 39, nesten umulig å svelge.

Jeg henta yngste på onsdagskvelden, hun bredde meg ned med varmeflaske og pledd.

Tok en glovarm dusj for kroppen hadde mista varmeproduksjonen sin.

Neste morgen, etter befaring på det tragiske huset mitt, kjørte jeg henne til sentrum, fikk henta pc’n på jobb og etter det har jeg sove.

I dag tok jeg en tur framom legen, det var ikke betennelse, som jeg trodde.

Men legen ga meg til råd å ta smertestillende. 

Det hjalp litt.

I kveld fikk jeg et lite sjokk, det var gått et snøras dit yngste dro – men fikk vite at festivalen var en times tid unna.

I morgen håper jeg å våkne til en ny og bedre dag.

Og jeg skal aldri mer skryte av at jeg drikke lime-vann, det kan straffe seg. 

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Midt i sitter jeg her. Lyd snirkler seg inn i øregangene. Utenfor er det solstreif og bladene på trea snur seg etter vinden.

Her sitter jeg, nesten utenfor tid og rom.

Jeg bare er.

På første pinsedag tikker også minuttene i vanlig raskt tempo. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg følger min tid. Den flyter sakte.

For jeg bare er.

Men jeg skal dvele litt ved tiden, den siste uka.

Jeg hadde et mål.

HER skrev jeg om det.

For målet var å gjennomføre de fem Tibetanske ritene.

Jeg hadde tenkt på det i flere måneder og hadde også tenkt at jeg ikke ville få de til.

Det jeg hadde brukt tid på disse måneden var rotering av skuldrene. For de hadde voldt meg mange problem og var nesten ubrukelige. Det fantastiske var at denne øvelsen på sikt fikk bukt med vondter.

Så forrige helg var jeg klar til å prøve. Målet mitt var å gjennomføre tre repetisjoner av hver øvelse hver morgen/dag.

Så hvordan har det gått…

Jeg kan fortelle at jeg har klart det, hver dag fikk jeg gjennomført øvelsene.

Derfor nådde jeg det jeg var spent på om jeg klarte.

I går starta jeg på den andre uka og jeg valgte ikke å ikke øke repetisjonene.

Jeg trodde ikke jeg ville kjenne noen effekt. Men etter en uke vil jeg faktisk påstå en forskjell;

• Etter en tre-fire dager var det akkurat som jeg kjente en større åpning inni meg, en bedre flyt.
• Energien økte et par hakk, lettere å iverksette bevegelse.
• Faktisk også følelse av mer styrke.
• I dag kjente jeg et snev av glede, ikke bare plikt, men glede og lyst før gjennomføringen.

Pusten har jeg hatt stort fokus på. Såpass fokus at da jeg kom over en video om hvordan få senka mengden innåndinger i løpet av et minutt for å få ned stress i kroppen, starta jeg med disse øvelsene som ble presentert.

Derfor er målet mitt for denne uka både ritene og øvelse av pust.

Legger ved videoen fra YouTube med Audun Myskja. 

Ønsker deg god ettermiddag og kveld.

♥