Jeg tryna i min egen kapasitet, men det kan føre til positive ting også.
Tenkte på min egen reaksjon, livet mitt, rennet mitt og hva jeg klarer hovedsakelig ut fra at jeg pisker meg rundt… som er alt for lite av det jeg mener jeg skal.
Her om dagen skjønte jeg at jeg makta ikke det jeg tenkte, jeg dro ikke dit jeg skulle, jeg tok av meg alle byrdene for en stakket stund.
Etterpå gikk jeg opp trappa, det var så godt å gå uten denne byrden av plikt.
For akkurat der hadde jeg lagt den av meg, jeg hadde skrevet den av meg og sendt den bort for svar…
Det var veldig befriende i seg sjøl.
Nå er ikke svaret kommet, men det er ikke så viktig, det var øvelsen som var den viktige.
Tror jeg.
Og jeg ser at jeg er fryktelig tafatt, virker ikke godt nok, er helt amøbe alt for ofte.
Jeg som har lovet meg sjøl å ha det artig i de åra som står igjen å leve, liker ikke det jeg ser. For det blir ikke artig når en setter seg under et press en føler en ikke klarer.
♦
Nå er vi framme ved lørdagen.
Sola skinner og det er fantastisk godt å se.
Jeg må en del i dag også.
Håper jeg rekker rydding både ute og inne, handling for mor og forhåpentlig en koselig kveld helt til slutt, hjemme hos meg sjøl.
I går var det feiring til et tantebarn.
Hele 37 år hadde hun rukket å bli.
Det var en trivelig ettermiddag på hytta, egentlig søstera mi og mannen sin, men barna er de som bruker den mest.
Hele familien med partnere, barn og barnebarn var der.
Servering av hjemmelaget pizza og masse kaker.
Dro ganske ‘søt’ der i fra.
Nå skal jeg ut i lørdagen, nyte en dag helt til ende, er plana. Sjøl om det er ting jeg skal, for det er ikke vondt å skulle ting.
Så skal jeg ta noen bilder for å illustrere den fine dagen.
Nydelig lørdag til deg som las, håper dagen din også er fin-.
Og denne tidsfristen er nok sikkert ett viktig moment.
For i går ville jeg bare sove, bort fra alt.
Var forresten bedt bort på middag, kom meg dit med øynene som noen gliper.
Bildet er tatt av MR1313 fra Pixabay
Rart når en føler at en må ha hjelp til bare å stå rett opp og ned.
Men en mobiliserer, da jeg var hjemme var det ikke igjen noe energi til å legge seg.
Det gode er at i dag føles dagen bedre.
Tilbake til ingressen…
For i dag gjør jeg noe.
Men ikke det jeg skal.
For etter å ha vaska kopper og vaska av kjøkkenbenkene fant jeg fram mjøl.
Det ble tomt av brød tidlig i påska, så jeg valgte å kjøpe brød for ikke å lage stress. Derfor har jeg spist brød som er kjøpt. Kanskje er det også noe av grunnen til situasjonen min.
Det jeg spiser blir for næringsfattig så får akutt behov for å fylle på mer…
Jeg starta med å skrive at jeg var «flink», for egentlig er jeg håpløst det motsatte.
Her har jeg skrellet gulrøtter.
Så så får deigen stå å heve, men den ville ikke heve så mye.
Måtte bruke tørrgjær og er ikke vant til å bruke det.
Simsalabim, her er det nystekte rundstykker.
De smakte himmelsk. Men rydda har jeg ikke.
I tillegg fant jeg fram kosttilskudd jeg har hatt stående fordi jeg ikke burde ta slikt da jeg gikk på medisiner for reumatismen.
Nå vil jeg prøve igjen.
Så jeg har en følelse av at jeg har energi til å ta mer tak.
Sjøl om jeg prokrastinere vilt.
For jeg gjør ikke det jeg skal.
Virkelig ikke.
Men i morgen er fristen og jeg skal produsere en del ord. Og orda skal ha innhold.
Det jeg syns er forundelrlig er at når jeg må noe, gjør jeg slikt jeg ikke syns om å gjøre.
Kort vei mellom glad trasking over hvite vidder til zombie-tilstand under dyner og pledd.
Jeg ble syk.
Da jeg kom hjem etter turen på mandag var jeg dyktig lat.
Satte meg ned og der ble jeg sittende. Neste dag sa det pang…på en måte. Etter en dusj gikk kroppen berserk. Den slo av all varmen, fingrene visna og det var umulig å få opp temperaturen.
Men etter en kort tid var temperaturen inni meg steget til over 39 grader.
Det var bare å krype til køys med varmeflasker og tepper. Det tok lang tid før varmen igjen var grei.
Og der ble jeg liggende som i en døs.
Eller riktigere, jeg sov.
Sov og sov.
Så slik gikk den uka her. Jeg måtte melde avbud på flere avtaler. Etterpå sov jeg videre. I går tidlig var temperaturen gått ned til 37,3 grader.
«Yes» tenkte jeg.
Men da ettermiddagen kom var jeg enda nærmere 40 grader. Det var bare å sove videre, ikke for at jeg ville – men det var det jeg klarte.
Mat har vært minimalt. Så det positive er et par kilo bort.
Da jeg i dag igjen var nede mot 37 grader turde jeg ikke tro -, men så gikk temperaturen mer ned og ikke så mye opp. Og det beste, jeg kjente virketrang.
Så i dag har jeg vært mye mer urolig, til og med laga meg middag. Men må nok få til å virke og ikke bare ha trang. For formen er ikke topp, begynner å suse i hodet ganske så raskt ved bevegelse.
Men jeg er på vei.
Så da har jeg straks lagt dette bak meg.
Og hver dag har sola strålt fra blå, blå himmelen.
Midtveis og sidelengs… Nei da, tuller bare. Burde kanskje feire-.
Det å krype ut av skoa og tenne opp i ovnen i kveld er deiligere enn jeg kan fortelle.
Er en liten pause i det ‘full-fart-livet‘ den uka her.
For snart et år siden, ikke riktig da, men i juni i fjor, var jeg i Trondheim.
Jeg var på St. Olav for sjekk, en slik en det har vært mange av de siste åra.
Der blodprøver og betennelser ble undersøkt. Legen jeg var hos var ikke helt fornøyd. Hun syntes ikke medisinen ga god nok effekt og viste en kropp som sleit.
Da hun foreslo at jeg kunne legge vekk de siste sprøytene for å se det an, var jeg jublende glad.
I dag var jeg innkalt til kontroll igjen.
Trodde ikke jeg skulle på flere, men i dag var jeg oppe for bytur.
Hadde bestemt meg for buss.
Nå var veiene slik at trafikken, i hvert fall bilen foran meg, var saktegående.
Så måtte kjørte lengre enn tenkt for å nå bussen, som ikke ville gå helt hjem til meg i kveld. Derfor måtte jeg sette bilen et sted som gjorde jeg kom meg hjem etterpå.
Da jeg gikk av møtte jeg ei hoppende og leende jente, mellomste tok imot.
Vi skulle framom «Brukom», en brukthandel, men der åpna ikke dørene før elleve.
Derfor ble føttene tatt fatt tvers gjennom byen, i søle og sludd.
På Møllenberg møtte vi yngste, hun også hoppende og leende.
Vi gikk gjennom Bakklandet, langs Nidelva, kryssa gata foran Samfunnet og litt etter var vi framme.
Skulle møte mellomste søsteren min for lunsj, så etter litt leting satt vi benka ved et ledig bord på en av sykehusets mange kantiner.
Hun jobber på sykehuset.
Det var hyggelig å møte henne også.
Nå møtes vi allerede på fredag igjen.
Da hun gikk tilbake til sine plikter var det ennå to timer til min time.
Vi tok derfor bussen tilbake til «Brukom», som nå var åpen og full av folk.
Jeg har så lyst til å finne meg kopper, vannkoker og presskanne for å ha nede på kontoret mitt.
Døtrene fant seg ting, men mitt kjøpegen virka ikke.
Buss tilbake igjen.
Litt venting, så kom jeg inn til legen.
Etter all denne tida uten medisin, fant hun ingen betennelse og ingen grunn til å starte medisinering igjen.
Så nå tror jeg jammen sant jeg sier opp revmatismen også…
Hun trykte en del og jeg skjønner at fibromyalgi’en jeg sa opp for mange år siden nok sitter i sinepunkt.
Men jeg fungerer helt greit med slik det er om dagen.
Og det burde feires.
Jeg er i hvert fall veldig glad for slik kroppen oppfører seg nå.
Om det er tilfeldigheter eller om det er fokuset på slikt jeg spiser, vites ikke.
Men fortsetter nok i samme gata, slik. Sjøl om jeg senere skeia skikkelig ut sammen med døtrene. Vegetarpizza er ikke så ille.
Men Cola er!
Egentlig er det ikke godt en gang, bare fryktelig søtt.
I kveld har jeg satt på klassisk musikk, tatt en knallvarm dusj og drikker te.
Varmen er kommet tilbake i kroppen.
Bilen sto der jeg satte den fra meg.
Dagen har vært veldig fin.
Vi snakka om at jeg skulle ta bussen oppover igjen snart, så dra på «Brukom» som det første, for da greier jeg kanskje å kjøpe før for mange skritt, for mye gåing.
Det ble over titusen skritt.
Og så skal vi dra på kino, lage oss middag sammen og jeg skal kanskje overnatte.
Dette høres ut som en veldig god plan.
I går var jeg i Kristiansund, dagen gikk helt greit – men godt å sitte i egne tanker fergeturen tilbake, bare se på sjøen og hvile hodet.
Mandagen var heller en dårlig jobbedag. Været var godt.
Etter noen timer tok jeg på meg skoa og labba gjennom tung potetmelsnø.
En ny uke står klar for å trille over himmelen, gjennom timeplanen og legge alt bak seg som minner.
For en helg går så fort.
Jeg avslutta søndagskvelden hos mor, tok med noen skolebrød jeg hadde bakt.
Det ble et litt kort besøk.
Ville ha med et foredrag på biblioteket om «Quislings koffert». Et veldig interresant foredrag om hvor kofferten hadde reist, livet og valga til en av de mest forhatte menneskene Norge har fostra. Og om at fortsatt finnes folk som sympatiserer.
Det er utgitt en bok av Trude Lorentzen. Det var hun som holdt det engasjerende foredraget. Hun har også en podkast HER. Anbefaler den, det er en historie som er viktig ikke å glemme.
På biblioteket møtte jeg tidligere kollegaer, og det var skikkelig godt å møte dem.
Må prøve å få tatt turen innom snart for en prat.
Ellers har helga vært fin. Sjøl om jeg starta lørdagen med å prøve å kjøre bilen opp, noe som var kul umulig. Fikk telefonnummeret til han som vikarierte med brøytinga og han kom ganske tidlig slik at veien opp ble kjørbar.
Jeg fikk vaska golv og bakt.
Og to dager gikk som en røyk.
Får inn i mellom høre fra andre at tida går fort rundt meg, og jeg tror nesten at tida mi er ekstra kort og fort, forter enn jeg liker i alle fall -.
Nå skal jeg inn i en nokså hektisk uke, i morgen er den eneste dagen som blir hjemme denne uka. Da blir det det vanlige med morgenmøte og kontor.
Tirsdagen blir det også møte, men i Kristiansund, så da blir det tut å kjør dit.
Onsdag blir det besøk på St. Olav, men vurderer å ta buss for en gangs skyld. Døtrene er nokså opptatte denne dagen, men vi får kanskje møttes før timen. Etterpå har jeg en avtalt å møte søster mi, men har ikke sjekka om hvor mye tid jeg har til bussen går tilbake.
Torsdag er det frisørtime for mor og meg, så da håper jeg snøen har smelta enda mer. Uansett vil det ta noen timer av dagen.
Det er en værdag. Det blåser og snør. Snør igjen! Men har vel ikke noe valg annet enn å akseptere.
For egentlig vil jeg bare ha vår.
Vår i mitt hår.
Og alt annet som rimer på vår; lår, sår, tår, kår…mens jeg spør, når?
Snart skal jeg ned, ned på kontoret.
Ned i etasjen under.
I går fikk jeg satt opp en oversikt i stort format om hva som skjer når.
Jeg ser det hver gang jeg går ut døra.
Når alt er pakka ned mister en oversikten, så noe må opp igjen.
Jeg måha oversikt.
Over helga får jeg besøk av de andre, hva skal presenteres og fokuseres…
Ikke her da, det er på anlegget de kommer.
Midten av neste måned har jeg sagt ja til et foredrag, jeg må lage meg en presentasjon.
Måneden etter det skal jeg også ha en presentasjon, en annen en.
I tillegg er det å skrive både referat, artikkel med intervju og få opp sommerens program.
Men akkurat nå, nå på slutten av februar, har jeg mer ro i livet mitt.
Skal fortelle litt mer om hvordan det føles å ha gått over til hjemmekontor, etter hvert.
Etter en supereffektiv dag på tirsdag ramla jeg litt sammen i går. Men tror det var en grunn…det er vel alltid en grunn, men tror det var noe rusk i systemet; snufsete, vondt i hodet og tarmer i opprør.
Ellers fikk jeg innkalling til St. Olav, uten sammenheng forøvrig.
Trodde jeg ikke kom til å få flere innkallinger når jeg ikke går på sprøyter lengre, dette betyr bestilling av blodprøver på forhånd hos fastlegen. Så har bestilt time.
Fikk avbestilt abonnementet til tv, fordi fiberen jeg har lagt inn har tv-pakke. Eldstemann satte opp en pakke av kanaler jeg gjerne vil ha tilgang til. Nå har jeg sett en norsk versjon av «Gift ved Første blikk», et nokså vilt konsept.
I går trilla jeg søppeldunkene ned til veien, matavfall for siste gang. Jeg har gått over til et annet alternativ for å behandle matavfall. Jobber med at avfallet bare skal være kaffegrut, appelsinskall og slikt.
Jeg har ordnet meg et nokså oversiktlig system i kjøleskapet slik at det ikke blir liggende noe gjenglemt helt bak.
Det er alltid plass til forbedring.
Alltid.
Vaskerommet mitt burde vært ryddet, det er lite og der har det samlet seg hummer og kanari √.
Og kanskje vil jeg nå etter hvert føle behov for å bli litt mer sosial, ha tid til å bli det, utenom besøka hos mor.
Nå når jeg ikke lengre har kontakt daglig med kollegaer.
Jeg skulle kanskje ha en boks, slik som jeg har i kjøleskapet, en bok for hver tanke og gjøremål.
Det har vært oversiktlig.
Jeg er kommet fram til at jeg har kapasitet til å organisere mer som i alt.
Og det tror jeg er bra om det stemmer dette med kapasiteten.
At det må til.
Men også variasjon over både spontanitet og organisert.
Slik som været, nå snør det samtidig som at sola også fant seg en luke i skylaget.
Torsdagskveld, en uke er straks over. Det er siste innspurt.
I kveld er jeg bare enkelt og greit sliten.
Noe så inn i hampen sliten.
Jeg ble ikke ferdig i dag-.
Men det er ikke mye igjen.
Det vil si, det var visst en forventning om at jeg skulle tømme alt.
Fikk den forståelsen i dag.
Det syns jeg blir helt feil, fordi andre har også brukt kontoret. For fagområder jeg hadde tidligere kom det andre inn i. Jeg ble flytta over til andre områder. Men jeg lånte ut noen hyllemeter slik at andre satte igjen permer. De er ikke mine.
Jeg starta i 2007, sent på året.
Det første ene og halve året var jeg plassert et annet sted. Det har vært «mitt» kontor i rundt 14 år.
Det har vært stillinger i mange brøker underveis.
Jeg har jobba med unge, med gamle, med nye og gamle ting, jeg har arrangert alt fra LAN for unge til musikk for eldre, jeg har undervist, både teater og kunstfag. Bibliotek ble det også noen timer hver ettermiddag i noen år. Museet fikk jeg ansvaret i 2010. Arbeidet skulle utføres på under to arbeidsdager i uka.
Etter skilsmisse, salg av hus, flytting og et barn som jeg ikke visste hva kunne komme på av ting det ikke skulle komme på…begynte jeg nok å slite. Det var fler utfordrende enn hva jeg var klar over. Begynte å miste konsentrasjonen, glemme, få vondter i kroppen.
Jeg trodde det var psykisk.
Trodde det kom av livet, det jeg måtte klare.
Jeg hadde trodd jeg var en løve som klarte alt.
Tror nok også jeg utvikla en type post traumatisk stresslidelse. Begynte å tro at de dårlige nyhetene handla om noen som angikk meg.
Da en ungdom drukna i et havnebasseng var jeg helt sikker…
Det var nok da jeg begynte å skjønne at dette var utenfor slik det skulle være.
Greidde faktisk å snu dette tankesettet da jeg skjønte at jeg ikke kunne stå vakt døgnet rundt, men kroppen ble vondere.
De første åra var jeg vikar, usikkert og slitsomt.
Husker ikke helt om det er rundt 2014 jeg ble delvis sykemeldt.
Ingenting å finne, annet enn betennelser.
I 2017 ble jeg diagnostisert med revmatisme.
Flere diagnoser kom på -.
Mener det er i 2018 arbeidsevnen blir satt ned til 50%.
Jeg var mye alt for sliten.
Så fikk en ordninge der jeg fikk styrte arbeidshverdagen min i stor grad sjøl.
Betennelsene ble bedre, men kroppen sleit med medisinene.
Jeg begynner å legge om kostholdet.
For rundt året siden ble den ene medisinen tatt av og en stund etter det den andre.
Det ble for mange feil verdier på målingene ved kontrollene hos legen.
Til tross for utfordringer som har kommet lekkert som perler på en snor, har jeg fått mestringsfølelsen mer tilbake.
For den var langt nede.
– Så begynner arbeidet med omorganisering i museumssammenheng.
I regionmuseet.
Mitt museum er det som har den minste stillinga i denne konsolideringa, de andre har fulle stillinger og mere til.
Tror re-konsolideringa starta tidlig i 2021.
Usikkerheten, ville jeg fallet ut av dette…
Alle var nok usikre.
Når jeg først sier alt dette må jeg berømme ryddigheten i denne prosessen, alle fikk uttale seg, både ansatte, styrer, eierforhold og kommuner. Hvor mange møter det var har jeg ikke tall på.
Jeg var fra starten ansatt i regionmuseet, men en av direktørene syntes det måtte være bedre for meg om jeg var ansatt i kommunen der jeg hadde de andre stillingene.
Det ble slik.
Mot min vilje.
Ellers kunne jeg være med som om jeg var ansatt så langt jeg hadde tid.
Jeg fikk bare denne følelse av å ha et B-lags stempel.
Nå fikk jeg plass på «skuta».
Stillinga mi med å arbeide med museum har økt med 15%. Og så skal jeg ikke ha andre jobber, bare denne ene.
Det er bare jeg som skiftet arbeidsgiver, det vil si, organisasjonen skal bygges opp på nytt. Nye vedtekter, nytt organisasjonsnummer og så videre…
Men jeg måtte skifte lokalitet, arbeidsverktøy og plattform.
Museum’ene på Nordmøre er endelig konsolidert på ordentlig.
Lørdagen omslutter meg og følelsen er nydelig. Ønsker meg dagen forlenga med tregangen, minst.
Dagen starta allerede i går kveld.
Vite at i morgen, imorgen altså…da kan jeg sove så lenge jeg bare vil.
Nå hadde jeg ikke lyst til å sove bort dagen, egentlig ville jeg den skulle starte i grei tid, hva det nå enn er.
I dag skal jeg bare være hjemme.
Jeg har drukket meg inn i dagen.
Glasset med saften av en halv lime i varmt vann er drukket.
Matchateen er også unnagjort.
Nå er det fettkaffe. Den har en teskje ghee og ei spiseskje kokosolje som er piska inn i en kopp kaffe.
Faktisk venner en seg på det og syns det er godt.
Hvorfor jeg drikker dette?
Si det, jeg skal ikke gi noen forklaring på det annet enn at av det jeg har lest og tilegna meg virker det lurt.
Bildet er tatt av Karolina Grabowska fra Pixabay
Nå har jeg bevega meg et stykke fra det den norske kostholdsveilederen forteller oss vi bør gjøre.
Ikke spiser jeg frokost, da jeg var barn syns jeg det måltidet var skikkelig trælete.
Da jeg sjøl fikk barn innførte jeg den velfungerende frokosten vi blir anbefalt.
I den siste perioden har jeg kutta den, jeg drikker.
Spiser først ved tolvtida de fleste dagene.
Veldig praktisk.
Og så leser jeg om mangt jeg kommer over.
Jeg har kutta matvarer, når jeg handler er det mange hyllemeter som ikke eksisterer.
Ok, jeg kjøper fortsatt spaghetti, buljong og noen produkter til.
Prøver helst å unngå for mye karbohydrater. Slik som i ris, spaghetti og poteter. Men har likevel et avslappa forhold til det, smører meg matpakke av brødmat jeg har bakt.
For tida har det gått i rundstykker med gulrot og cottage cheese i.
Og jeg lager ikke hytteosten.
Jeg har heller inga ku, så jeg kjøper melk. Men har gått over til flere av Rørosmeirienes produkter. Smøret tar jeg derfra, nå prøver jeg også å kjøpe melka, men det er mange butikker dom ikke har den i sitt sortiment.
Grunnen er at mange av produkta er mindre prosessert.
For jeg prøver å unngå for mye prosessering og i alle fall unlraprosesert.
Jeg burde kasta pannene mine av teflon.
Etter hvert har det blitt unntaket å kjøpe inn snacks til helgene.
Dette har pågått over tid, ingen plutselig radikal endring.
Det har bare blitt slik.
Og det er absolutt en grunn.
For da helsa mi begynte å halte skikkelig å halte og jeg begynte å få en lang liste på apoteket av resepter som om jeg var en gammel dame.
Og det er jeg så visst ikke!
Sjøl om åra sier noe anna, kanskje…
Det verste, eller det jeg reagerte mest på…og som jeg måtte ha -, var sprøytene.
Blæææh…
Sprøyter jeg sprutet inn i kroppen min og som skulle ta ned immunforsvaret mitt.
Kjenner det velter seg i magen bare jeg skriver om dette.
Og om smerter og betennelser forsvant, jeg reiste meg opp fra stolen uten problemer og gikk opp en trapp uten de store problemene.
Så slik føltes det at det verdt det, sjøl om andre ting ble helt på tull.
Jeg som var vant til å ha tykt hår, fikk problemer med at hårstråa ble glisne, munnsår oppsto i eningen og øynene…ja kan legge ut et bilde.
Her er ikke øyet rødt, men det var det ofte. Størrelsen derimot var nesten aldri normal lengre.
Utgaven av meg ble ikke vakrere, kan en si…
Det viste seg at blodprøvene aldri var helt gode, jeg produserte for lite vesker i kroppen, tennene ble angrepet.
Etter hvert var legene enig med meg, dette så ikke så bra ut.
Begge sprøytene jeg tok ble etter hvert satt på pause.
Den siste tror jeg ble avslutta omtrentlig for ett år siden, nå er tida litt grøtete for meg.
Det er ikke dette som har hatt hovedfokuset, altså problema og utfordringene som oppsto.
Opplevde det mer irriterende.
Skal det de mener var revmatisme, øke på, så skulle vi starte på undersøkelser igjen.
Sa legene.
Bank i vegger og alt slikt, jeg har ikke opplevde de store angrepa…
Noen plager må en bare akseptere, kroppen har vært i bruk en stund og slitasje blir det så klart.
Men, i løpet av disse åra, tror det var i 2017 jeg fikk diagnosen som førte til alt dette, og på disse åra begynte jeg smått om senn lest mer og mer om kosthold.
Jeg tror egentlig ikke på sykdom som noe som eksisterer på egne premisser, jeg tror vi blir syke av hendelser, tanker, livsstil der det handler både om kosthold og bevegelse.
Og så klart er vi sammenskrua forskjellig, noen vil være mer disponibelt til det ene og andre er disponert for andre helseproblem.
Ikke tror jeg at jeg har funnet fasiten heller, altså ikke en gang fasiten for meg sjøl.
Men jeg registrerer at jeg fungerer mye bedre nå og at jeg har fått en helt annen bevissthet om kosthold på disse snart seks åra.
Og jeg var faktisk opptatt av det før også.
Jeg har alltid syns mat var interresant.
Nå har jeg planer om flere ting.
I dag.
Blant anna matplaner.
Tenker å fermentere, i en slik prosess oppstår bakterier som skal være gode for tarmhelsa.
Så fant jeg en oppskrift på Instagram som jeg syns så god ut.
Ellers er plana å komme seg en tur ut, om så det er å bare ta noen runder rundt ett tre.
Det er lørdag.
Jeg er fri til å gjøre det jeg vil, alt jeg vil…bare tida viser nåde.
Nå skal jeg avslutte innlegget for det har jeg brukt mer enn nok tid på.
Ikke overraskende går dagene fort i år også. Og plutselig er nesten første uke gått.
Plana mi var at innlegget her skulle være en gjennomgang av fjoråret.
Dette tar tydeligvis mer tid enn jeg har-.
Så får lage et fort-inn-smett innlegg.
Uka ble en tull-uke.
Starta greit…eller nesten greit, på mandag.
Og så ble det ett «magaplask».
Koka shots av ingefær, sitron og gurkemeie, med honning i. Har hatt tørrhoste slik at i går hadde jeg helt gangsperr i sidene, sikkert hosta mye om natta.
En annen morgen rakk jeg meg nesten ikke på badet. Men jeg var ikke kvalm, så regner med hosten var grunnen til at alt kom opp.
I går var jeg noen timer på jobb uten at jeg var på jobb.
Siste sjansen for å levere reiseregninger i dag, og det blir noen kroner fordi det er snakk om hele året.
I dag reiser eldstemann tilbake til sitt liv.
Vi har hatt det trivelig, sjøl om han må oppdra mor si litt. Han er ikke fullt så streng som han vært noen år.
Men han vil det beste, det er viktig å huske på.
Ute snør det og trærne vaier, det skal visst bli mer vær.
Jeg må komme meg innover til sentrum og få avslutta prosjekt reiseregninger.
