Så fikk jeg et slags svar. Og nå… Nå går jeg i hi. En liten stund.
Det starta under en samtale.
Jeg hører meg sjøl plutselig si at jeg ikke tror på meg sjøl, at jeg er så sliten…
Da jeg hadde sagt det ble jeg tykk i halsen og tårene kom i øynene.
Akkurat da skjønte jeg noe -.
Og ja, når jeg leser her inne på bloggen min, så hagler det med setninger der jeg har brukt «s»-ordet.
Så skjønte jeg det da, at når jeg sitter ‘fast’ i en stol, så tror jeg at jeg er lat.
Når jeg ikke orker å rydde opp etter jeg har laga mat, så tror jeg egentlig at jeg bare er lat.
Om jeg bare greier å ta meg sammen…
Har oppdaga at kroppstemperaturen er noe urolig. Og feberfølelsen, jeg hadde den. Og hodepine.
Burde sikkert bestilt en legetime, men hvordan skulle jeg gjøre det…
Fastlegen min er i permisjon og vikaren sendte meg til St. Olav i sommer, da jeg hadde skikkelig feber.
Skulle jeg skifte fastlege…
For det første var det bare blanke lister og jeg ville gjerne ha fastlegen jeg har, men skifta jeg lege nå fikk jeg nok ikke henne tilbake når hun er tilbake.
Alle disse tankene.
I går ringte jeg til legekontoret. Sa noe om at jeg syns det var vanskelig å bestille time bare fordi jeg var sliten og at jeg ikke hadde så god kjemi med vikaren.
Da får jeg vite at det var en ledig time i dag, hos en annen lege.
Så i dag var jeg tidlig oppe.
Denne legen tok seg tid. Han hørte, spurte og så på tidligere legebesøk.
Han kommenterte at jeg på flere av prøvene hadde for høy senkning. Det viste blodprøven som han tok i dag også, han ringte tilbake i ettermiddag.
Han ville sykemelde meg.
Så derfor skal jeg gå i hi en stakket stund.
Mest sannsynlig er det revmatismen som kan for dette (jeg vet jeg har sagt den opp).
Heldig er den som ikke har noen avhengighet. Finnes de, spekulerer jeg på…
Sjøl har jeg hatt opp til flere avhengigheter. Både rare og normale. Når jeg skriver «rare» spekulerer jeg på hva som er den rareste…
Må tenke litt på den, prøver å si noe om det lengre ut i innlegget.
Mens jeg skriver søker jeg litt i rundt på nettet.
Det de fleste tenker er rus, enten i form av alkohol, narkotika eller andre stimuli som påvirker.
Noen av oss er visst nok mer utsatt for avhengighet.
Jeg er nok disponert, i mange år røyka jeg.
Og du verden jeg prøvde å slutte mange ganger.
Når jeg skulle ha barn greidde jeg det, for da gikk det ut over andre. Det var sterkt nok, men etter amming begynte jeg på igjen. Nå voks barna opp i røykfritt miljø, for vi gikk ut.
Vi var to.
En eller annen gang for rundt 20 år siden slutta jeg. Han jeg var gift med og jeg skulle slutte sammen. Da hadde jeg nok øvd så mange ganger at jeg klarte det.
Han som siden ble en eks fortsatte. Så når vi møttes hendte det jeg ‘bomma’ av han, i juler når han var her eller andre ganger der vi møttes.
Men det kunne gå månedsvis mellom jeg tok en røyk, så avhengigheta hadde jeg fått bukt med.
Etter jeg ble diagnostisert med revmatismen for en fem-seks år siden ble det helt slutt på ‘bomminga’ også. Røyken var blitt historie.
Som ung hadde jeg en annen avhengighet en periode.
Og det blir nok den rareste avhengigheten. Jeg ble avhengig av å legge kabal.
Greidde ikke slutte.
Bildet er tatt av mar gulo fra Pixabay
Til slutt reiv jeg alle korta i fire biter og kasta alt.
Det gikk mange, mange år før jeg turde å anskaff meg en kortstokk.
I dag går det helt fint.
Men jeg har en annen avhengighet, en jeg nok deler med mange.
Det er mobilen, for er alt for mye på den, griper etter den veldig mange ganger i løpet av en dag.
Kan være vanskelig å slippe den for å gå i gang med noe annet.
Jeg har også lasta ned spill.
Nå begynner telefonen min å bli noen år, så lagringskapasiteten er ikke god. Jeg får ikke laste opp program som jeg bør, for lagringskapasiteten er så liten. Må nok gå til anskaffelse av en nyere telefon.
Jeg hadde bare ett spill igjen. Hadde hatt det en god stund. Det spilte jeg når jeg så på tv, kanskje sammen med folk og til og med på do.
Spillet har gitt meg en god dose dopamin, jeg følte på belønning.
I går sletta jeg spillet.
Det tomrommet jeg føler etter spillet er interessant.
Så mange ganger jeg har tatt etter telefonen det siste døgnet for å spille noen omganger.
Det forteller meg at det var virkelig på tide.
Nå må jeg fylle tomrommet med noe anna som gir meg en positiv opplevelse, et dopaminpåfyll.
Og helst noe som er mer konstruktiv. Så nå må jeg venne meg av denne avhengigheten.
Nå er ikke disse av de alvorligste, men nok til å skjønne at folk kan bli avhengige. Avhengige av mye verre ting enn å legge kabal.
Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.
Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…
Kanskje er det bare fra starten, en gang.
I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…
Fortelle hva jeg skulle starte med.
Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.
Tilfeldigheter?
Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.
For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.
Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.
Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.
Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.
Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.
Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.
Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.
Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».
Bildet er tatt av PicElysium fra Pixabay
I går starta det.
Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.
Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.
Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.
Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.
Større aksept på den jeg er.
Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.
Lytte bedre.
Lytte bedre til alt.
Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.
Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.
Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.
Sola skiner inn gjennom vindua. Kjenner på et slags stress for alt en bør gjøre.
Egentlig har jeg en slags motvilje mot å skrive i nå-tid. Hva jeg tenker og hva jeg gjør. For jeg tenker vel alt for mye og gjør alt for lite.
Slikt er ikke så festlig å skrive om.
Jeg har starta på å prøve å notere ned gjøremål, hva jeg spiser og følelser hver dag. For å finne et mønster når det blir slik som det nå har vært en stund.
Men jeg glemmer det. Eller, – orker ikke.
Orker ikke å konsentrere meg om konstruktive tanker.
I dag er jeg tom for brødmat, skulle bakt, men det ble ikke.
I sofaen står enda telysholderene etter jeg vaska av bordet for et par dager siden.
Så veldig nede med å ha tiltaksevne.
Slikt er bare fryktelig kjedelig å skrive om.
Og å lese…
For konsentrasjonen er på bærtur.
Det gjelder lesing også, det er liksom hjernen ikke vil ta imot.
Det blir mange ganger for mye med radioen som står på.
Og jeg sutrer ikke, dette er ikke sutring, jeg vet det går over.
Tenker det er noen tanker som tar for mye plass, ting som må ordnes opp i.
Jeg vet bare ikke hva…eller hvordan.
Men noe som er positivt.
Jeg er i gang med strikking.
Om det ikke går så rasende fort, strikker jeg.
Jeg har ikke så mye garn, så det er spennende om jeg har nok til prosjektet, som er en jakke.
Ett døgn borte. Jeg er ikke før kommet inn før det blir mørkt.
Det som slår meg etter denne dagen er at denne kapasiteten min er veldig begrenset.
Jeg må sannsynlig til å se det i hvitøyet.
Eller noe slikt…
I dag skulle jeg være med mor til Kristiansund. Så etter og ha hatt en rimelig grei dag med både jobb, vasking av klær og slikt, laga jeg meg middag i går. Plutselig var klokka sju og jeg hadde igjen ting å gjøre.
Denne tida, men kom meg avgårde.
Planen var å overnatte.
Og det ble slik.
Det var heller ikke så ambisiøst det jeg gjorde, jeg lagde en lett fruktsalat til oss i går kveld, ordna frukost før vi dro i dag, var med mor inn til legen, innom et kjøpesenter der jeg trilla mor i rullestol og vi spiste middag, kjørte oss til ferja… og hjem til mor. Når jeg ramser det opp slik kan det kanskje virke som det var mer enn hva det var.
For ærlig talt, det er ingen ting.
Men i løpet av dette døgnet er jeg tre ganger vært helt punch.
Først gangen når jeg skulle komme meg avgårde og jeg fikk ingen flyt i det jeg skulle gjøre, der bare det å sette en kasserolle inn i kjøleskapet føltes som en nesten overkommelig oppgave.
Etter frokosten i dag, der jeg skal få oss inn i bilen, jeg har bare lyst til å legge meg til å sove og kjenner jeg har en indre skjelving, arbeidsflyten er igjen borte.
Til slutt var det da vi er hjemme hos mor i ettermiddag, jeg setter meg i en stol og der sovner jeg, helt oppbrukt.
Senere, da jeg skal komme meg hjem, pakke inn i bilen og ut av bilen her, der det er en kraftanstrengelse å få gjennomført.
Det er ikke normalt.
Og det er så kjedelig å se dette, at det er slik.
Dette var dagens klagesang.
For ellers hadde vi det hyggelig.
Øyenlegen skratta over mors syn, at den dame på 91 år så så bra.
Ny kontrolltime om 1,5 år.
– Er det noen dag som ikke passer, sa damen i resepsjonen.
Heldigvis har jeg ikke lagt planer så langt fram i tid.
Etterpå, på kjøpesenteret, fant mor seg et skjerf. Og så gikk vi innom et parfymeri, for mor ville kjøpe seg noe sminke.
Så gikk vi for å spise.
Her venter vi på maten.
Her er det etter maten, med chilikaffe.
Mor syns det er så godt.
Så dagen har både vært koselig og fin, om det ikke var for den forbaska greiene med å falle slik ut.
I går kveld låste jeg meg inn. Hos meg sjøl. Tenkte på alt jeg ville sette i gang med, etter hvert…
Det er berre at jeg sitter her.
Med noen avbrudd.
Har vaska kopper, har vaska klær og har prøvd å bruke opp en klossetpapirrull på å tømme nasen.
Noen feriedager endte med skikkelig forkjølelse.
Snufs!
Flyet på mandag endte med å være en time forsinka og jeg prøvde å få sjekka meg inn på feil flight. Men til slutt satt jeg der, i det riktige flyet, ved nødutgangen og hadde skikkelig beinplass.
Samtidig var jeg redd for å få en skikkelig hostekule.
Landa på Værne i regn og heldigvis uten den store fadesen med hosting.
I ankomsthallen kom mellomste og samboer sprettende.
Var godt å se dem.
Framme i byen gikk mellomste og jeg for å spiste like ved der de bor.
Fikk melding fra yngste og samboer som kom med buss fra Oppdal.
Bussen måtte ta en stor omvei på grunn av ras og regn.
De var slitne og hadde ønsket vi hadde hentet dem, men det gikk bra vi sto over.
Neste dag var timen jeg nesten ble tvinga til å ta.
På St. Olav.
Og jeg sa det, da jeg kom inn. At jeg ikke hadde ønske om å starte noen behandling, men at legen jeg hadde vært hos sa at om han skulle ta prøver måtte jeg starte behandling pga. revmatismen.
Jeg sa også at jeg ikke trodde jeg hadde noen revmatisk reaksjon. Og legen sa seg enig i det.
Han dro på smilebåndet da jeg sa at jeg hadde sagt opp diagnosen.
Han motsa meg heller ikke på det jeg sa om kosthold og mat.
Han sa jeg var velkommen igjen, om jeg måtte og jeg takka, men sa jeg håpa jeg slapp det. Likevel, det gjorde meg glad å høre at om ting ble verre, så fantes det andre medisiner som ikke skulle gi bivirkningene jeg hadde opplevd.
Han spurte dattera mi, som var med inn, om hun hadde noe å tilføye.
Det var godt å gå ut fra legekontoret, til tross for at legen både var trivelig og sjeldent kjekk.
Vi tok så bussen tilbake til sentrum, jeg ville kjøpe inn til en god lunsj.
Men vi gikk av bussen en holdeplass før for å se innom en utstilling, “Weathering the storm” på KUK.
Det er syv kunstnere i forskjellige aldre.
Veldig artig å se de forskjellige utrykka.
Det var også artig å se bruken av garn og tråder i flere verk.
Det er mange rom og ett var et hvelv som lå i kjelleren.
Likte denne nesten litt småskumle skapningen som datteren min har søkt ly bak.
På tur ut finner hun noen kort og blir veldig sjarmert av denne ugla.
Etterpå rusler vi over Olav Trygvasons gate, forbi Royal Garden der vi blir betenkt av noe gasslignende som spruter ut av et rør og lukter brent eksos.
Vi bestemmer oss for å bare gå videre og bestemte oss for at det sikkert skulle være slik.
Forbi Slaveriet som har blitt sjøfartsmuseum og jeg vurderer å gå inn. Følte linken til mitt «eget» museum.
Men vi går videre og dveler litt ved den triste historia om henne som bestemte seg for å avslutte livet til barna sine. En dyster historie som faktisk berører det at vi kan gå på denne jorda.
Så passerer vi over Blomsterbrua.
Elva under er brun, etter regn og ras.
Nesten som en kan innbille seg at ser en veldig godt etter kan en komme til å se krokodiller.
På Solsiden går vi innom Meny og finner slikt som er godt, før vi går gjennom parkeringshuset og er ute der datteren min bor.
Det var riktig så godt med mat.
Yngste og hennes kjære kommer også nedover.
Etterpå drar vi på Brukom.
Og etter litt kikking finner jeg faktisk noen glassboller jeg kjøper.
Da er bilen min også kommet, mellomste hopper av for å dra på jobb, de to siste hopper av hos seg. Yngste har en lang pubkveld foran seg.
Får også melding fra eldstemann som skal ut til faren og hadde jeg dratt senere hadde han blitt med.
Nå treffer jeg alle til helga da feiringen av at enda et år av livet mitt går av stabelen.
Jeg kjører over fjellet, forbi huset mitt og stopper ved mors dør.
Og hun er gledestrålende over at jeg er tilbake.
Hun syntes jeg kunne overnattet hos henne.
Men jeg måtte komme meg hjem.
Hjem til mitt eget hjem.
Låse opp min egen dør.
Hostene og snufsende gå til sengs for bare å våkne verre til dagen i dag.
For i dag er stemmen borte, det som kommer ut høres ut som jeg har røykt lengre enn jeg har levd.
Hodet protesterte også på dagen.
Og etter og ha brukt opp neste hele dagen på ingen ting, ikke funnet ut hva vi skal spise i helga, bare vasket noe klær og kopper, sitter jeg fortsatt her og hoster.
Men det vil gå over.
Håper det allerede er over i morgen, for dette har beint ut vært en kjedelig dag.
Av og til blir en bare hoppende glad av vill glede. Slik som når en får en uventet gave.
For de siste dagen har vært traumatiske.
Egentlig.
Og i tillegg skal en prøve å utføre-.
Samtidig er det ferie.
Det er liksom alt river i feil retning.
I dag skulle jeg sjekkes hos legen om det som skjedde før helga.
Og verdiene hadde gått ned.
Jeg hadde en crp på over 100 på fredag, la ikke merke til hvor mye over-.
I og med feberen var borte trodde jeg verdiene hadde gått ned, men den var bare ned til 67. Så da skjønte jeg hvorfor jeg fortsatt er så slapp.
Hadde tenkt det kunne komme av at jeg bare inntok flytende føde. Det skulle jeg fortsette med, enda et par dager.
Var forresten skuffa over vekta i dag, for den syns jeg i forfengelighetens- og helsa sitt navn, bør gi meg valuta for alt dette, en durabel nedgang.
Men så klart har jeg gått ned.
Ellers ble det tappa 10 glass blod av meg…tror dette begynner å vippe over i en vampyr-historie.
Dette er på grunn av denne innkallelsen til avdelinga for revmatisme på St. Olav etter et tidligere feberanfall i sommer.
Tror jeg bare må be denne kroppen min begynne å oppføre seg, har vær mye tull i senere tid. Og revmatismen har jeg strengt tatt sagt opp.
Men skal da altså til St. Olav i neste uke.
På turen hjem igjen, hadde jeg lovet å komme innom mor.
Grunnet både sykdom og billøshet har jeg vært der mindre i det siste.
Sjøl om jeg har en annen greie som trykker på… bare vent litt, så skal jeg fortelle om den.
Da jeg kommer inn hos moren min var det tydelig at hun ikke var bra.
Hun hadde sovet og var helt borte i en glovarm stue.
Fikk opp dører, fikk gitt henne et stort glass vann, men hun er liksom ikke helt til stede.
Hun bare sitter, snakker knapt.
Jeg koker kaffe og tar fram noe søtt.
Hun er ikke bra i hodet sier hun, men svarer nei da jeg spør om hun vil ha smertestillende. Jeg finner likevel i en tablett og gir henne. Etter hvert tør hun opp og blir seg sjøl. Blir med en liten tur ut på terrassen også. Får ordnet middag til henne, bare varmet opp.
Sjøl om jeg skulle innom en kort tur på grunn av det jeg snart skal fortelle om, så ble jeg der i mange timer.
Du kan ikke dra fra noen før de har det bra.
Etterpå ringte jeg hjemmetjenesten for å informere dem også i samråd med mor.
Hjemme igjen måtte jeg få i meg noe mer enn vann, så fant i en suppe.
Det ble et par telefonsamtaler og etter det lydbok og en koppvask.
Benkene ble tørka bedre og grundigere av enn på lenge.
Ja, for jeg er utsettelsens mester.
Men jeg hadde en frist.
Og den var i morgen.
Til slutt gikk jeg ned. Klokka var halv åtte. Det var ingen anna råd, jeg måtte bruke natta.
Nå vil sikkert noen si; ja, men du har ferie.
Ja, jeg har det.
Men frist er frist.
Og nå kommer det jeg har bygd opp til gjennom teksten min til nå…
Jeg har skrevet mange ganger om denne a r t i k k e l e n, men har den blitt ferdig av den grunn -.
Mye kan skyldes den idiotiske helsa mi i senere tid.
Har bare så lyst til å få den med, til å få den ferdig.
Nå er det bare at en natt med jobb og være slappfisk, er en dårlig kombo. Jeg hadde bunka sammen noen ark med samtaler og stikkord og gjorde meg klar.
Før jeg tok opp dokumentet gikk jeg inn på mailen, der jeg hadde fått beskjed om fristen.
15. august.
Så las jeg gjennom en gang til.
Det er da jeg ser det.
Pristilbud, står det, få inn pristilbud til 15. august, så jeg har noen uker på meg før det går i trykken…
Jeg las gjennom mailen en gang til.
For oppfatta jeg rett nå?
Og så kom det.
Jubelropet!
Og jeg fikk ferie.
Jeg fikk en gave.
Jeg kunne gå opp.
Blogge kunne jeg.
Jeg kunne sove til natta.
Og jeg kunne ta fri eller jobbe i morgen.
Alt etter det jeg ville.
For plutselig hadde jeg fri.
Dette var virkelig noe jeg følte jeg fortjente nå.
Så akkurat her føler jeg at jeg har full oversikt.
Og så er jeg lykkelig.
Veldig…
Det viste seg jeg hadde besøk.
I horisonten hadde sola gått ned og augusthimmelen var bare så vakker.
Romlende bom, bom. Her falt jeg ut. Ut fra bloggen. Om det har en forhistorie, kanskje… Jeg starta et innlegg om nåsitusjonen for noen dager siden.
For jeg hadde bestemt meg for å faste og jeg skulle linke til et par innlegg her inne.
Men jeg kom ikke dit.
Dagen etter, etter en dag med flytende, laga jeg meg suppe med kål, løk, potet og blåskimmelost.
Porsjonen ble i største laget, men jeg spiste det opp.
For neste dag skulle jeg til Trondheim for å gå på kino og jeg liker ikke kaste mat.
Jeg sendte sågar melding til et søskenbarn som jeg ikke hadde sett på år, om hun ville sitte på.
Og så ble jeg dårlig.
Jeg leita etter et bilde til et innlegg og greidde nesten ikke bevege meg. Krokete krekte jeg meg rundt med noen smerter jeg ikke visste hvor ville ta veien.
Kolikk, tenkte jeg.
Sikkert suppen som ble for hard.
Jeg kjente at jeg sikkert hadde feber, måleren viste 38 grader.
Mor hadde for lite melk, så kom meg både i bilen og til butikken for å handle.
Satt en liten stund hos henne før jeg kjørte hjem.
Hjemme var det bare å prøve å komme seg i seng.
Jeg var virkelig utslått.
Det var heller ingen varme igjen i kroppen, jeg var iskald og frøys uten at det hjalp å komme under dyna. Fikk stavra meg opp for å fylle en varmeflaske. Den ble flytta rundt for å få til varme og til slutt hadde jeg sovna.
Neste dag viste temperaturen 39 grader og jeg skjønte at turen til Trondheim ikke kunne gjennomføres. Ringte søstera mi, som er sykepleier, for å få råd. Da hun hørte om smertene og feberen var hun veldig klar på at jeg burde ringe lege.
Fikk ringt og fikk time, men ble oppringt en stund etter om at jeg måtte komme med en gang.
Så det ble ikke kinotur til Trondheim, det ble ikke noe møte med et søskenbarn det var lenge siden jeg har sett.
Sjukehus, sa lege.
Til Molde.
Det er langt, det viste seg kjøreferdighetene mine ikke var som de skulle denne dagen, to ganger holdt jeg på å havne i grøfta.
Legesekretæren syntes jeg var veldig oppegående til å være såpass syk.
Blodprøven viste en alt for høy verdi og at det var en betennelses i aksjon.
Betennelse i tarmtottene sa legen. Det høres nesten koselig ut…tarmtotter, som tommeltotter.
Heldigvis ville ikke sykehuset ha meg dit, de ville se i, sa de.
Og jeg var virkelig glad for å kjøre hjem med beskjed om å ta det med ro og drikke.
Jeg skulle leve på flytende kost de neste dagene.
Og så kunne jeg få tabletter på morfin.
Men så ille var det ikke.
Så da skulle jeg pakke i meg paracet, 1gram fire ganger om dagen.
Men siden jeg regner med at paracet bare skal tas for smerte gikk jeg ned til halve dosen.