Tanken var å overnatt i seterbua, men det ble til at jeg kjørte ned og sov i min egen seng.
Skal snart opp igjen i dag.
Det har vært fiska ørret og stekt lam i steikegrop.
Så mye god og kraftig mat.
Jeg sagde små tre og kroppen slo seg helt på vranga etter en stund.
Det betyr to ting;
det ene at det er rom for utvikling og det andre at jeg må høre på mine egne signal.
Kombinasjon av dette tror jeg blir gull.
Ellers skulle høybua få en utbedring.
Det var forresten der vi spiste vi nær på tyve menneskene som hadde møtt opp.
Det var en stokk helt nederst på på bua som skulle skiftes.
Tenkt litt på dette med å høre på egne signal når jeg kledde meg for en ny tur. For kjente på at jeg ikke følte meg helt på topp, men tenkte det kunne ha med at det var for varmt inne. For det var liksom så tungt å komme seg i gang.
Til slutt satt jeg meg likevel i bilen for en tur til seters.
Da de bratte bakkene var passert, kjørte jeg meg bak en bil og lengre framme var det en flokk kyr. De hadde lagt ut på ville villaveier.
Så etter å ha konferert med han som eide kuflokken om tida det ville ta å komme innover til setrene, regnet og arbeidsmengden som kunne utføres inne på setervolden, ble det til jeg snudde bilen og kjørte ned igjen.
Men det er snakk om at dette kan bli en årlig tradisjon. Det er hyggelig å rydde og orden sammen i sosialt samvær.
Slik kan planer snus, det ble ikke overnatting i natt og det ble ikke seterdag i dag.
Så da får jeg ta turen til mor. Lovte henne det.
Og så må jeg beklage, det blir ikke mer velging av navn på bilen, det kom inn for få forslag. Takk til dere som foreslo navn.
Men i kveld la jeg data’n i fanget og skal skrive om mitt usedvanlige spennende liv.
NOT!
Jeg har nok bare et helt vanlig liv, men jeg trives skikkelig i det.
For en stund siden las jeg-, nå husker jeg ikke hvor, men fant ut at det hørtes prøvbart ut.
Det sto at en burde ut å gå et visst antall skritt like ette en hadde spist. Det hjalp på forbrenning, mener jeg det sto.
Må finne dette igjen, tror jeg må ha lagret det – men jeg lagrer fryktelig mye.
Så her om dagen tok jeg på meg støvler og klatra oppover bakkene opp og inn i skogen. Til et sted det var mye multe for et par år siden. Jeg rakk ikke å plukke de, men kanskje i år.
Multeblada fant jeg, men ikke et gult bær.
Så jeg klatra meg videre oppover og der fikk jeg se kaskader av gullende gult i terrenget. Ikke multe, men kantarell.
Jeg plukka, kom over flere områder og kunne legge et lite lass på kjøkkenbenken.
Neste dag prøvde jeg det samme, etter middag tok jeg på meg støvler og gikk ned i skogen.
Det regna i kaskader.
Jeg gikk i sikk og sakk ned til sjøen. Tenkte en vill tanke om å bade om det var flo.
I ti grader.
Det var ikke flo og det var egentlig en lettelse.
Men flere kantareller fant jeg ikke på denne turen og våt ble jeg uten å bade.
Dagen i dag tenkte jeg at jeg bare MÅ!
Neste helg er det bryllup i Trondheim. Mor skal være med, frisørtime er bestil og klær kjøpt inn. Jeg har avbestilt hjemmetjenesten og bestilt dusjing en dag senere.
Men hun hører ikke.
Her er jeg også kommet til et tema jeg tror jeg skal skrive enda et innlegg om. Dette med høreapparatet.
I dag kjørte jeg til Kristiansund for å levere apparatet til innstilling etter reperasjon.
Så nå håper jeg mor nærmer seg å kunne høre igjen. Og at hun kan snakke og høre på dagen.
Da jeg var innom henne på hjemturen, sa hun at hun var redd for å bli skuffet. Det håper jeg inderlig hun ikke blir. Ikke vi rundt heller.
Det er skikkelig utfordrende for oss alle og veldig uheldig for mor å bli såpass utestengt fra verden.
Nå skal jeg spise en supersen middag.
Dagene flyr som sagt forbi, de kunne absolutt gått saktere. Men jeg er redd for at jeg trives for godt med dagene og da blir vel resultatet slik.
En lørdagskveld å feire. Både ett og hitt. Nå skal du høre…
Men så skjer ofte det som skjer, tida gjør et byks og i dag har vi mandag.
Jeg begynte innlegget på lørdag og skrev dette:
I går gikk jeg over til en ny tilværelse.
Tilværelsen som pensjonist.
Nå er jeg ikke ferdig med det jeg skal, data og alt står her ennå. Noen småting står også igjen og gjøre utenom nedpakkinga.
Men når arbeidsplassen ikke haster, gjør heller ikke jeg det.
Det blir.
Alt.
Og slikt er det likt i dag også. I helga har jeg ikke hatt tid til å gjøre mer med tingenes tilstand.
Jeg fortsatte innlegget mitt slik:
I gårkveld kom sønnen. Han ville bli med meg.
Dit jeg skulle;
Stedes bilhandler og verkstedet som jeg bruker.
De hadde en Kia jeg hadde sett lå ute for salg. Den var ganske gunstig prismessig.
Og så hadde de en Peugeot som var en del dyrere og nyere, men fortsatt under det øvre taket jeg hadde satt på hva jeg ville gi for bil.
Egentlig en veldig rar følelse å gå inn i en butikk og si at jeg skulle se på bil. Det er liksom ikke som å kjøpe et par sko.
Og en skulle kanskje tro at en ville bruke mer tid dess dyrere en gjenstand er.
– Jeg har nettopp fått inn en Volvo, sa selger.
Vi gikk ut for å se på bilene.
Volvoen var for dyr. Den koster 10 tusen mer enn der jeg har satt taket.
Blir spurt om hva grensa er.
– Du skal få det for den, får jeg til svar.
Dermed blir det prøvetur.
Og bilen går smekke godt. Fin er den. Den har heller ikke kjørt så mye.
Sønnen er ikke i tvil, at dette kjøpet er det beste.
Slik ser den ut:
Så det tok ikke lange tiden å bestemme seg for en bil.
Etter dette dro vi for å handle, hente lillesøster og dra inn til mor. Jeg hadde lovet middag for jeg hadde en fiskegrateng i fryseren og slik mat er veldig godt inn i mellom.
Mor var overlykkelig for besøk, for at jeg hadde funnet meg bil og for felles måltid.
Hun gleder seg til prøvetur og syntes vi kunne tatt den der og da. Det var bare at bilen var ikke klar, men i dag blir det tur.
Drar innover til henne etter middagen.
På returen fikk jeg henta bilen, fylt ut papir og kunne kruse hjem i ny bil for meg. Sønnen kjørte min gamle som nesten ikke kommer seg opp bakker.
Og så sto begge bilene der, utenfor huset.
Planen er å gi den gamle bilen en grundig vask for så å legge den ut til salg som delebil. Det bør bare ikke regne når jobben skal gjøres. For her regner det i dag også, og slik vil det bli framover.
Regn.
Sønnen hadde lyst til å prøve bilen, så jeg sa vi kunne kjøre til Orkanger på søndag, altså i går.
Etter en rolig dag med både å avslutte en episode av «Black mirror» og et par episoder av «Mørch og makta», spiste vi middag. En klassiker, hønsefrikase. Sønnen huska smaken fra barndommen.
I kveldinga satte vi oss i bilen. Jeg litt smånervøs over hans måte å teste ut bilen. Bilen fikk en veldig god karakter, både over stødigheten, reponsen og veigrep.
Det eneste er at jeg føler meg en liten anelse for stor, den er dypere å komme inn i og jeg må bøye hodet – så ingen stiv nakke bør oppstå. Men har jeg setet langt nok ned unngår jeg å bøye nakken. Så da kreves det ikke stivhet i kroppen, i alle fall ikke verre enn jeg greier å komme med ned og inn og ikke minst opp og ut.
Vurderte før jeg kjøpte, om jeg burde hatt en høyrere bil på bakgrunn av helse, kropp og alder.
Fant deretter ut at enda er jeg «ung» og jeg må strekke meg etter å være bevegelig, noe som er veldig bra. Det er nesten som jeg vurderer et abonnement på ett av stedets treningsrom.
Da mørket begynte å legge seg over landet, satte jeg meg inn i bilen for å kjøre hjem. En anelse spent, jeg hadde bare kjørt den hjem fra bilforhandleren dagen før.
Hvor var lysa, hvor var viskere, hvordan kjøre arbeidsledig uten gir? Dette er en bil med automatgir.
Prøvde å legge inn cruse kontrollen, men må nok lese manualen. Nå har jeg en bil med både radio, bluetooth og mange andre muligheter. Blandt anna trådløs telefon. Testa den så vidt ut.
Jeg satte på musikk som gjorde hjemturen magisk. Lysa i bilen, mørket, tåka, regnet, det var en stor følelse.
Vurderte om jeg skulle hatt på mer varme, men det fikk jeg vente med til jeg har funnet ut hvordan det gjøres.
Men du verden det er deilig at dette er ordna, at jeg har en bil igjen.
Morgenen i dag var litt slik, stå opp heller sove lenge. Tenkte først å sove, men oppdaga det ble feil. Så da spratt jeg opp.
Først nå skal jeg gjøre ting hjemme, blandt anna ned i kjelleren for en økt med rydding.
Så kjøretur med mor.
Og tanken på at jeg er et fritt menneske, at jeg ikke skal anna enn det jeg vil og ikke det jeg tror andre vil, er bort i mot hellig.
Dagen starta tidlig, de siste etter helga skulle reise.
Mellomste og hennens kjære.
Helga har vært travel med fullt innhold.
Fredag og jobb. Museet og innkjøp.
Her er jeg hjemme igjen på fredag.
Om kveldne kom de to som allerede er nevnt og eldstemann. Maten er nesten en tradisjon etter jeg fant den i et blogginnlegg for lenge, lenge siden. Fajitas. Gjengen hjalp til.
Meste dag var det besøk hos mor, rømmegrøt fra jonsok og nydelig vær.
foto:asbjørg
Før vi reiste, kom et regnskyll. Da hadde parasollen blitt satt ut. Den har hatt et par års pause.
Hjemme var det matoppordning, men likevel ble det en ganske tidlig kveld. For neste dag skulle vi alle ut til museet. Tidlig.
Mellomste hadde tatt på seg synging. Samboeren ble også med på opptreden.
Og det kom både barn og voksne, men vi hadde hatt plass til flere.
Min siste dag med aktivitet på museet.
En nabo ville vite om jeg kom til å savne museet.
15 år er et stykke tid.
Og sannsynlig vil jeg føle vemod og dveling ved en tid som var. Slik en alltid gjør inn i mellom. I alle fall jeg.
Men akkurat nå er det gleden over å ikke ha stresset hengende over meg. Her er jeg ferdig med gårsdagen.
foto:asbjørg
Nå har jeg fire arbeidsdager igjen, men med overtid betyr det bare fem arbeidstimer. Og akkurat det skjønner en tidsoptimist som meg til og med at ikke går.
Men nå er det først tre uker ferie.
Tenk å våkne til dette.
Full sommer og sol.
Jeg fulgte datter og kjæreste ned til bussen.
I går dro sønnen, vi kjørte han rett over fjellet til buss og pizzaspising. Vi trodde vi måtte bestille to, men det holdt med en stor pizza. Ble fort mett etter dagen.
Vi kjørte han ned til bussen før vi tre andre kjørte hjem.
Da var vi alle så slitene at vi orka ikke være mer sosial og avslutta dag.
I dag skjønte jeg at de siste dagene hadde vært krevende, for jeg ble skikkelig kroppssjuk. Helt elendig så kroppen vrei seg, men det var ikke noe særlig som kom da jeg begynte å brekke meg. Nå er det slutt på slikt. Slutt på å presse seg.
Hvordan blir denne dagen? Tar meg tid til å se på den før den er ordentlig i gang.
Kan ta meg tid til litt blogging med de få timene jeg har igjen i arbeidslivet.
Gårsdagen spora av etter jeg gikk opp for å spise. Og når det er snakk om mat, der spora det også av. Med et rundstykke og en loffskive, loff liksom, med masse majo-stoff på alt, ble frokostlunsjen absolutt krafig nok. Etterpå fant jeg ut jeg hadde nesten en halv pose taffelsticks igjen etter helga, fikk kverka den. Tok en marengskake ut av fryseren og bevilga meg et stykke av den også. Til middag to pølser med brød, noe jeg egentlig unngår å spise. Og til slutt lagde jeg meg arme riddere. Jeg, arme menneske…
For et hysterisk kosthold og la oss si, det får så være, for i går, at det ble slik. I dag gikk jeg på vekta og den var ikke påvirka. Det overraska meg, kanskje den bare var snill.
Ikke gjorde jeg noe aktiviterer heller, en mer eller mindre utslått dag.
Skal gi motstand i de små musklene i nakken med å presse mot strikken. For å få de i bedre stand.
I dag var pekefingeren min på venstre hånd mer doven, mer merkelig, enn den bruker.
Denne nakken må jeg få orden på og at disse fingrene på venstre hånd blir normale igjen.
Men tilbake til dagen i dag og de få timene jeg har til bruk. Jeg skal annonsere mer arrangementet i helga. Finne ut hvor mange jeg får med meg og hvor mange aktiviteter som kan bys fram.
Skulle også vært utover på museet og besøkt moren min på returen. Må prøve å få til det.
Jeg prøvde å oppnå kontakt i går, men det var visst ikke dagen. Ingen svar.
Ringte også en snekkerbedrift som har sagt de skulle komme på befaring for å se på skadene på huset mitt. Vet ikke hvor mange ganger de har sagt de kommer i løpet av… og jeg har purra. De skulle ringe meg opp igjen, som jeg ikke ble. I går kveld la jeg jobben inn arbeidet på Mitt anbud.
Kjente det da det blåste i helga, utryggheten på hvor godt dette huset holder.
Men i dag tror jeg at kostholdet på ingen måte skal matche gårdagen. Tenker jeg skal gå for et sunt inntak i dag.
Og så må jeg ned til denne utsikta, den er fra kontoret.
Grønt vått og frodig, slik har det vært i en stund og slik blir det fortsatt en stund sier YR.
Alt blir liksom enklere. Sette opp alt. Dører og vindu.
Jeg skulle egentlig arbeide, men valgte slakke på grunn for mye overtid.
I går ble det bytur for å kjøpe inn ting for å lage en slynge. I dag skulle jeg ha en time og hjelp til denne slynga. Jeg skulle brette et håndkle og sy løpengang. Nå er det en stund siden jeg hadde symaskin, så det måtte håndsys. Store fingrer og tynn trå, dårlig syn.
Hvem hadde trodd at det en dag skulle bli slik…
Men til slutt var tråen tredd og sying kunne gjennomføres, til og med en reperasjon.
Fikk et par timer jobb før jeg så at tida til å dra var der. Fikk dusja og spist frokost/lunsj. Laga meg en juice av agurk, selleristang, grønt eple, spinat og en bit ingefær.
Jeg fikk med meg alt; håndkle, lakan, strikk og bukk. I den siste bakken før sentrum kjørte jeg meg bak en bil som syntes det å kjøre veldig sakte var greit. I 60 lå han i 40. Og jeg hadde for få minutter igjen til slikt.
Det var heldigvis ledig plass utom bygget og jeg fikk dratt med meg vesker og bukker.
Så satt jeg der og det var ett minutt igjen.
Og jeg fikk sitte der, ingen dør gikk opp.
Først sendte jeg en melding, så banka jeg på døra uten respons. Da klokka var blitt en halv time over tida skreiv jeg at jeg gikk.
Og så gikk jeg.
Fikk handla til mor og på tur til henne fikk jeg en telefon full av beklagelse. Om at jeg var glemt av, men grunnen var til å forstå – så ingen sure minner fra meg.
Jeg hadde også skrevet en klage om dagen, las den opp for mor. Som ikke hørte hva jeg sa, slik at jeg måtte ta opp alt mange ganger. Så da jeg gikk derifra senere var jeg mer enn både sliten og irritert. Men jeg burde ha visst bedre.
Hjemme igjen satte jeg på middag, slo plenen og akkurat nå kom jeg på at jeg glemte av noen kvister i bilen som jeg skulle sette i jorden.
Derfor blir det bråslutt her for å gjøre akkurat det før leggetid.
Det er så vanskelig å lage innlegg om dagen. Har begynt et par ganger allerede og blir lei underveis.
Det handler muligens om at jeg tenker at det jeg skriver om ikke er så interessan å lese om, eller at jeg ikke syns det er så interessant å skrive om; sol, måne og mat…
Og kanskje har det litt å gjøre med at data’n min begynner å bli dårlig.
I dag har tiltaket vært over alle hauger, skulle egentlig være med på ei omvisning i Kristiansund. Men nakken slo seg vrang.
Dagen i går var i den tjenende ånd, dro inn til mor, ba folk dit og fikk en lang arbeidsøkt. For det var både jonsok og St. Hans.
Hva kaller du det?
Fikk laga en enkel rømmegrøt, spekematsfat med eggerør og potet. Så det ble i grunn full rulle.
I halv tolv tida om kvelden satte jeg meg i bilen for å kjøre hjem.
Det regna i hele går, midtsommerkvelden.
Jeg hører lydbok om dagen og har nesten flytta ned til Gudbrandstalen. Det er triologien til Mytting jeg er i gang med. Jeg har gledet meg til den.
Dette livet i farta, det skjer egentlig både det ene og det andre.
Men sommeren er litt avslått og det er sannsynlig skrivelysten min også.
Regner med det går over… kanskje bare med å skrive om det.
Så nå sitter jeg her med små, små torner i opp til flere fingrer. Det var da jeg reiste fra mor og de ultimate sommerrosene frista meg.
Da jeg kom hjem laget jeg meg en veldig god middag; fiskekaker med chili, kokt mandelpotet, dampa nykål i vann, salt og smør. Dette spiste jeg med en klatt seterømme.
Men først våkna jeg veldig tidlig, mye tidligere enn jeg skulle. Fikk sovet litt til med masse av drømmer, før jeg sto opp. Sjøl om jeg hadde to timer til jeg skulle ut av huset, går disse timene veldig fort. Andre behandlingstime hos osteopaten. I dag var han litt mer handfast. Og da han fikk strekk på en muskel som går gjennom halsen kjente jeg det helt opp til festet i hodet. Tårene spratt. Den muskelen var det nok ikke mye strekk i. Fikk hjemmelekse med å kjøpe inn til en hommemade slynge og tillegg drive med fingergymnastikk.
Noe jeg overhodet ikke er flink på er å montere håndarbeid. Den ene grunnen er faktisk dette med fingrer og dårlig motorikk. Men uansett er jeg straks ferdig med en jakke, hadde bare ikke knapper. Etter behandling stakk jeg innom butikken og fant meg noen knapper.
Kanskje får jeg ferdig hele prosjektet i kveld, er lite igjen nå.
Så sto handling på programmet, hovedsakelig til mor. Sjøl hadde jeg noe jeg utsetter å gjøre og det er panting av flasker og bokser. Har ikke pantet siden før jul, det fylte en svartsekk. Har nok nok til en til. Men nøyde meg med den ene.
Liker du innlevering av pantembalasje?
Som du sikkert forstår er ikke jeg så glad i dette, men veldig godt når det er gjort.
Hos mor er det maurinvasjon. Her måtte noe gjøres og spurte henne om hun ville bli å kjøre seg en tur. Hun virka nedtrykt da jeg kom. Jeg sa det til henne.
– Ja, men sitter nå her alene, svarte hun.
Jeg prøvde å fortelle hennet for n’te gang at hun nok har mer besøk enn de fleste. Men det hjelper ikke å si det, det er dette den følelsen hun har.
Jeg fikk kjøpt en blomster til å sette på utebordet nede, vaska av bord og stoler og henta putene til stolene. Hun syntes det ble fint. Jeg tok turen til kjellerstua og tok med opp noen bøker, sangbok blant anna. Skjønnlitteraturen interesserte ikke så mye, men en vitsebok fra trøndelag og historiebok fra nordmøre appelerte.
Skjønner godt det kan bli mye tv, så repeterte hvordan hun kunne slå av tv´n. Mor er ikke dement, men minnet er svekka, teknikk er ingen sterk siden hos henne og hørselen må vi få gjort noe med.
For meg hjelper det enormt mye å ha ferie og frihet så jeg sjøl ikke er så sliten. Det tærer på å snakke med et menneske som ikke hører.
Det var godt å komme hjem, nå har jeg sullet vekk mye tid til ingenting og jeg har sagt til meg sjøl;
– Nå behøver du ikke gjøre mer i dag.
Altså, fortsatt skal jeg fortsette sullinga ut dagen.
Og jeg tror jeg også skal ta en forholdvis tidlig kveld.
Så er dagen passert. Jeg er i et stille vakum og her er en fersk rapport.
Når en bruker seg omtrentlig opp, kan en sitte der med en følelse av sårbarhet.
Det er godt også, at det er over. At jeg er over det mest intense punktet.
I går var det åpning på lekeutstillinga. Været var bedre enn det ble meldt.
Dagen for åpninga ble satt fordi jeg trodde jeg var ferdig i arbeidslivet den uka som kommer. Men slik ble det ikke. Slik sett har det nok passa like bra med åpning neste helg, for det var flere arrangement i nærmiljøet noe som sikkert gjorde utslag på mindre besøk enn forventet.
Jeg ble takka av, fordi det nå er få ting jeg har igjen å være med på.
Buketten lukter en ubestemmelig lukt. Den er god, men minner om begravelse. Forså vidt er det riktig også, for jobben jeg har hatt er iferd med å bli akkurat det.
Jeg sa litt under åpninga, men kjente jeg ikke hadde den helt rette energien. Fotalte om teddybjørnen som heter Tina.
Om dukkevogna som starta det hele, som museet fikk i 2023.
Korta som var barns stemmer gjennom århundret virka slik jeg ønska og var et bra grep. Til og med trykkeriet hadde kommentert at de hadde blitt berørt. Kanskje historiene blir satt i stive permer.
Folk syntes støping av tinn var interessant.
Oppvaskmaskinga virka og det samme gjorde terminalen. Sommerhjelpene var flinke i jobben sin.
Så da er det jeg jobba fram mot i lengre tid passert. Til uka er det formidling til en skole og så har jeg igjen ansvaret for første søndag i juli.
Ellers er det overlevering av alt som i ALT som gjenstår, noe som jeg er klar over jeg ikke kommer i nærheten av det tenkte.
Og jeg har stått på, jeg tar ansvar, men sjøl er jeg litt ødelagt i dag. Følelsen av å være en nyttig idiot ligger der.
Det skal bli så godt å trekke seg unna alt.
Før syntes jeg det var artig med arrangement, være med, ha ansvar, men jeg har ikke kroppen med på parti lengre. Det er for mye hindring i den. Den trenger mer ro. Og nå er jeg der.
Snart.
Jeg skal legge til kai og gå på land. En metafor som dukka opp. Men så er jeg også født på en båt da…
Andre pinsedag er i farta.
I kjelleren sover sønnen ennå, han prøvde å oppdra meg det best han kunne i gårkveld. Ellers er folk flinke til å si det de mener jeg skal gjøre, gi råd, som så klart er bra ment. For de er bra for dem sjøl, riktig for dem. Men av og til har jeg ønska spørsmålet om hvordan jeg har det og hva mitt ønske er -.
Vi mennesker er nok mange gonger for flinke til å blande oss sjøl inn i de andre, hva vi mener andre skal gjøre. Bør gjøre. Vi projekterer. Men å skrive om det må bli i et annet innlegg.
