Plutselig var det borte.  Jeg sovna. Da jeg våkna forsto jeg ingen ting. Hva hadde jeg glemt…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min lille ferie er over. Jeg var på plass, noterte planer og borra meg inn i arbeidet. Klar til å utføre og krysse ut.

Godt igang. Jeg var motivert og arbeidsmoralen var på topp. 

Fikk en telefon, faktisk ble det tre til sammen. Fra yngste som kom til mellomste i gårkveld. For hver gang hun ringte kom det noe i veien.

Tok pause da det endelig ble en samtale ut av det. Vi snakka om tannlege, hekling, farging og at øyet mitt har hovna opp.

Ring legen sa døtrene.

Etterpå gjorde jeg så, mens jeg smurte meg mat til lunsj.

Kanskje jeg ikke rekker å spise, tenkte jeg. Og det fikk jeg rett i. Fikk time og det var bare å kjøre til legen. Heldigvis var øyet bare plaga av noe som heter «sti» og som jeg har hatt før. Huska det da legen snakka om å legge varme på øylokket. Varme vaskerklutene.

Vanligvis er øynene mine omtrentlig like.

Da jeg var hjemme etter 1,5 time ble det mat. Dagens første måltid. 

Jeg gikk ned på kontoret for å jobbe mer, men da var all konsentrasjon fordufta, klokka var ettermiddag og sola skein etter iherdige regnbyger første del av dagen. Da jeg endelig gikk ut var himmelen iferd med å skye over.

Det var da jeg gikk inn og med det sovna.

Forvirra spekulerte jeg om jeg hadde forsovet meg til Teams-møtet, da jeg våkna. Altså bra i ørka.

Så dette var dagen sin.

Fikk bare utretta halvparten av plana jeg hadde satt opp for dagen.

Tor jeg skal legge meg supertidlig i kveld, stå opp og gyve på i morgen.

Jeg har lagt planer for hele uka.

Siste biten av innsats.

To uker igjen til utstilling og korte uker igjen til både flere ferier og avslutning av jobb.

Vaska noen av gardinene til museet i dag.

Plana var å henge de ut. Men det kan jeg nok ikke, eller kan jeg…

Og det viste seg jeg ikke kunne.

Vasken gikk ikke bra.

♥

Plutselig har dagen tatt en jump framover. Det er fredag, det er sol og det er en ny «gave» å pakke opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne dagen som skulle være her, i ro, i full fokus på slikt jeg ønsker. 

Riktig slik blir det ikke.

Men jeg skal ikke klage på at jeg har folk rundt meg, at det skjer ting, at jeg har mitt å gjøre. 

Jeg tenker igjennom denne uka med ferie, den har vært veldig bra.

Ikke med massiv oppleves, reiser eller god varme mot huden. Men jeg har gjort en del som jeg kjenner jeg er glad for. Jeg har hatt møte om gården, jeg har purra på et firma for å se på taket. Jeg har tatt fram strikketøy for montering, til og med tegninga fikk jeg gjordt et lite framstøt med.

Og ennå er det mer.

Dette betyr at jeg ikke er like energitom. Og det er det aller beste. At jeg greier å reise meg opp å få gjort noe. Stolen blåhell meg ikke like mye som jeg har slitt med i flere år. At tiltaket til noe mer en det jeg måtte var fullstendig borte.

Det er det jeg er glad for, at jeg klarer mer.

Håper dette fortsetter.

I går kjente jeg det likevel, da jeg var på butikken. Jeg ville ikke være der. Kjente jeg var klam i panna. Var innom to butikker; byggvarer for å kjøpe meg pallekarmer og matbutikk for å handle til mor, samtidig som jeg prøvde å tenke på det jeg sjøl skulle ha til helga. Av og til tenker jeg at har jeg sosial angst…, når jeg blir så uvel av butikk. Men sjøl om jeg ikke alltid har like stort behov for å være sosial, tror jeg kanskje ikke jeg kan sette den merkelappen på meg sjøl. Tror jeg egentlig ikke takler så godt å ikke fungerer optimalt fysisk; Fingrer, rygg, nakke og en viss ustødighet, jeg forlanger bare at jeg skal fungere.

Nå skal jeg plante litt ute, før jeg skal ordne meg på en fødselsdag.

Og sola er noe ustødig den også.

Vet ikke hvordan det blir med tur i dag. 

Men en ting er sikkert, dagen er godt i gang.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kjenner på et slags vemod. Vet ikke hvorfor. Noen ganger er det bare slik.

Tror jeg skal ta meg den lille turen… skal ikke nevne hvilken, føler jeg har skrevet nok om den.

Hvorfor skal jeg ha dette triste strøket…

Jeg har nettopp slått av pc’n, og går rett ut i en uke med ferie. Skulle egentlig ha to uker. Litt trist det, kanskje, men jeg valgte det sjøl.

Egentlig tenkte jeg å gå ut i pensjonisttilværelsen om bare noen få uker. Men har for mye arbeid til å rekke det. Så mulig jeg må utsette enda en av disse ferieukene jeg har igjen. 

Tre av gjengen min kommer hjem ikveld, jeg foreslo å hente dem på tettstedet inn i Tøndelag, både for handling og for å spise pizza der.

Det er veldig koselig. Heter til og med det der vi skal spise.

Morgendagen greier jeg ikke lande… ennå. 

De som komme ønsker en rolig feiring. Mor ønsker seg ut i samfunnshuset sammen med meg. Foreslo vi alle kunne spise lapskaus der, men så er det ikke servering av lapskaus der i år. Bare sodd.

Men så er det flere som syns jeg må ta med meg mor dit, for broren hennes skal også i vei, straks 90 han også…

Sjøl har jeg ikke lyst, jeg gjør det for å glede mor og broren hennes i så fall. Og gjengen min vil heller ikke være der hele dagen. Det er kanskje her noe av tristheten sitter, at jeg føler meg skvisa. 

For det skal ikke være enkelt.

Dette.

Alt.

Og i tillegg er det en slags kamp, fordi folk har ønsker som ikke samsvarer helt med slik jeg tenker, på flere hold. Strev som går på både jobb og eiendommen min. Det tror jeg er med på å lage dette vemodet.

Hormoner kan sikker påvirke. Tristessehormoner.

Og nakken, den er uvennlig og ryggen -.

Kjente det da jeg satt og jobba, ryggen kjentes som han tenkte å bestemme seg for å bli vrang. Men den har ikke blitt det. Og nå har jeg bestilt meg time hos ostopat for nakken. Han tar ikke bort noen prolaps, men musklene kan kanskje bli mer medgjørlige. Og kanskje er det bare dem som lager trøbbel for nervebaner.

Så alt blir bedre og alt er egentlig bra.

Jeg tror jeg må sortere i snørr og barter, ta med meg hele denne kroppen min ut for å få en naturboost. Og så skal jeg tenke på alt jeg har å være glad over.

Hepp 🙂

♥

Det grønne mørket senker seg. Likevel hører jeg en fugl synge. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg synger meg snart inn i søvnen.

Hysterisk sliten, for denne dagen har virkelig gått avgårde. Den har inneholdt en svimlende masse.

I kveld hadde jeg et besøk som måtte gå etter kort tid på grunn av sykdom. Og som beklagde seg for at besøket ble så kort. Utenom at det er dumt at folk blir syk, var det fryktelig godt å bare deise ned i stolen og sette seg på full avslapping. Det var nesten som en ble borte.

Morgendagen starta med barforttur i skogen der jeg fikk lyst til å hoppe…

Tenkt det!

Og så gjorde jeg noen små jump fra tue til tue.

Før det, fikk jeg sagt ifra at jeg ikke hadde lyst til at noen begynte å grave på mitt jorde, fikk kalt inn til møte for å snakke om saken.

Etter det var det legetime, som tenkt ble det ingen tryllekunst av det besøket…alt er som det er. Og det jeg sa var legen enig i, så nå skal jeg bestille time hos en ostiopat.

Det som var bra var at styrken nesten var det samme i begge armer, men hun forsto at det var ubehagelig og ha forstyrra følelsesreaksjoner i fingrer.

Og så spurte hun om hvordan det gikk på jobb.

Jeg sa at nå var det kort tid igjen. Det var da jeg fikk skryt -.

Hun sa jeg skulle være stolt av at jeg hadde greidd å stå løpet ut til tross for helseutfordringene jeg har hatt. Jeg sa at ingen kan noe for hvordan en er skrudd sammen.

Og skal jeg være helt ærlig vet jeg ikke hvor lurt det er verken for meg sjøl eller andre den der stayer-evnen.

Etterpå kjørte jeg ut til museet.

Jeg var nesten ikke kommet på plass før folk kom med leker de låner ut til utstillinga i sommer.

Jeg skrev, tok bilder og prøvde holde tunga rett i munnen. 

Men ble ikke ferdig med arbeidet, for da kom han som skulle montere rullegardiner.

Det er så mange år siden de ble kjøpt at hva jeg da hadde tenkt, var borte i minnet. Men montøren virket, så da kunne jeg bare vimse tilbake til lekene etter og ha tatt ned gardinene.  For da jeg så nøye på dem fant jeg ut at en vask nok gjorde seg.

Og tida gjør slik som tida gjør og slik den bruker – går.

Det måtte jeg også, fikk gjort nøkkelavtale med montøren og satte meg i bilen. Skulle hente råmelk, for hos gårdbrukeren kom kalv etter kalv.

Hun ba meg inn på kaffe og jeg takka nei, men så ombestemte jeg meg og sendte melding og utsatte besøket en time.

For det er koselig å ta seg litt tid inn i mellom. 

Etter en tur innom butikken for å kjøpe mat, var jeg hjemme.

Og da er runden her slutta, for like etterpå kom besøket som ble syk.

Men mellom dette rennet har det vært mange telefonsamtaler og meldinger, både privat og gjennom jobb. 

Så her sitter jeg og er nesten nummen av dagen.

Mens jeg har skrevet har fugelen blitt stille.

Og det tenker jeg at jeg skal bli også.

I morgen er en ny dag.

♥

Slik plutselig… hele tiden er det slik, plutselig er det en ny dag. I dag var det lørdagen som var «plutselig».

Og jeg, jeg er ikke plutselig. Jeg er på et sted som heter «out of order».

For det er jeg, mer og mindre utmeldt.

Dagen sto i alle fall opp. Det var grått.

Det regnea nesten hele dagen.

Og jeg var virre vapp. Slik skulle- eller skulle ikke…

Til slutt satte jeg en deig.

Takket være MetteJosteinsdatter.

Og de ble gode, aniskringlene hennes.

Men da begynte dagen å bli for seint. Saken var at jeg fikk spørsmål om å komme på besøk. Men jeg var alt for sliten, til tross for at jeg fikk ferdig kringlene. Kjente det var ingen dag for å få besøk. Jeg ble i stedet bedt på middag i morgen.

Jeg har også sagt at jeg skulle komme innover til mor i morgen, så dagen kan bli litt kjasete. Hos mor blir det fullt av folk, så slik tenkte jeg ikke å dra. Da jeg var der på torsdag kom eldste tantebarnet med mann og barn.

I morgen kommer søstera med mann og barn. Barnet har jeg ikke møtt, ganske nytt altså. Så tenkte jeg skulle dra for å helse på. 

I utganspunktet drar jeg ikke når noen kommer på besøk, fordi jeg er der så mye tar jeg det som fristund når andre drar dit.

Så utenom å bake, vaske kopper og klær, har jeg hørt på podkast. 

Tenkte meg ut, men det var alt for vått.

Så jeg kan ikke skryte av denne plutselige lørdagen.

Tror jeg bør avslutte den ganske snart.

Det passer best.

♥

Mai med alle fridagene er på plass. Dog litt mindre i år, men godt med fri midt i uka.

Torsdag er ikke midt i uka, bare nesten. Men godt med en fridag. Sjøl om det regner. For om dagen er det vått, elvene bruser.

Slik som våren, den bruser og rusjer fram.

I boka sto det at det aldri har vært så tidlig som i år.

«I år» som det sto om var 6. mai i fjor.

Jeg var oppe for å sette opp koden for i år på turen jeg har ansvar for, i en luke i regnet.

Så jeg slo rekorden fra i fjor.

Vanligvis har ikke denne StikkUt-turen blitt åpna før 1. juni på grunn av snø.

Koden ble plassert og jeg var fryktelig glad for at jeg var kommet fram til enden av vannet.

For motstanden i meg for å legge innover var sterk. Sendte melding til gjengen min, det er ikke dekning på mobil og dumt om jeg skulle snuble og bli liggende.

Tenker jeg har alt på å vinne med å gjøre noe med denne tilstanden, trenger å fungere.

Og jeg konsentrerte meg for hvert steg.

Vurderte først om jeg skulle ta turen over elva like attmed posten, men så mye vann som det var i naturen skjønte jeg det ikke var en god ide.

Det var opphaldsvær på hele turen, men det har regna. Jeg måtte ett sted gå langt innover myra på innsida av vannet, for det gikk en renne med vann, for dyp og for brei til å kunne passere.

Prøvde meg riktig nok på tilbakeveien. Da rann det vann ned i støvlene, det var for dypt der jeg kunne stå for å jumpe over.

Det er fasinerende med så mye vann.

Og fuglene sang. Noen fugler skreik. Inn i mellom syntes jeg at jeg hørte barnstemmer. Jeg stoppa for å lytte, uten å bli klok på om det var det jeg hadde hørt. Det er en seter litt lengre inne for enden av vannet, det kan være at det var folk på den.

Lyden kan bære godt.

Og da jeg leita meg fram for å passere der det var for vått, kom jeg over dette.

Jeg hadde ikke tidligere lagt merke til dette store treet mellom vannet og myra.

Da jeg snudde, tenkte jeg «yes, jeg har klart det», men jeg hadde returen igjen.

Det rare er at den alltid virker kortere. Ikke bare i går, men det bruker være slik.

Men måtte sette meg for å hvile en del ganger på tilbaketuren.

Jeg bør nok ta turen innover snart igjen, burde ha skifta ut noen av stikkene som begynner å bli slitte i fargene.

Det er noen år siden turen ble stukket ut.

Litt overraska ser jeg det er fem år siden turen ble lagt ut, da jeg gikk inn på linken.

Tid ass.

Men det er en fin tur og i år skal jeg få tid til å ta med meg folk innover, vi har snakka om det et par år nå. Men våren kan nærme seg sommer før vi gjør turen.

Har du StikkUt der du er?

♥

Mandagen er et faktum. Grå og våt. Og jeg måtte bare ha en utmelding.

Kjente det da jeg sto opp, energien strømma ikke direkte sprudlende gjennom meg. Helt greit, slik akkurat greit nok at det var slik.

Jeg var på plass til mandagsmøtet. Etterpå var det mer tungt, litt motvilje rett og slett.

Fant ut at det lureste var bare å pause.

Så her ligger jeg i sofaen og pauser det beste jeg kan.

Slik var det i går.

Helga var fin, den. Eldstemann kom og hadde mye å medele, for han hadde samla opp viten han følte han ikke hadde hatt noen å diskutere med. Og ennå holdt han nok mye inne. Det kan være krevende å «grave» i de mørkeste hjørnene av verden vi er en del av.

Han sov lenge og fra rommet hans hørte jeg prat, rop og sannsynlig urolige drømmer. Jeg sa at jeg troddet kanskje det var tungt for underbevisstheta hans, sjøl om han følte han takla det han kom over.

Men bra han snakker.

Jeg har vært mye redd for han gjennom åra, for noen av oss har mer uro, er mer utforskende.

Og han har sagt ved flere anledninger at hadde det ikke vært for meg, kunne redslene mine blitt sanne. Det er en nesten for stor «byrde» å ta innover seg, om en har hatt den type påvirkning.

Jeg har fått tilbakemelding om min egen familie og oppvekst, fra utenforstående, at vi; søskenbarna mine, jeg, onkler og tankter, var så rolige, ikke utagerende, bare tilpassa det vi voks opp i og hadde ansvar for, så det ut som. Nesten blodfattig, kunne det tolkes. Ingen så opprøret i ens indre, så klart. 

Så jeg var vant til at folk oppførte seg, ikke hadde jeg brødre, så jeg fikk nok sjokk da jeg fikke en sønn som skulle prøve ut alt han ikke skulle prøve ut.

Men til tross for dette, vi er også like, på et merkelig vis. Og vi har åpning for hverandre og liker å kommunisere.

Så vi snakker for oftest godt sammen.

Det ble liten tid til det vi skulle rekke. Han skulle lage render for potet og jordskokk.

Det ble en.

Jeg rydda i gammel kvist og kjente meg glad. Det var i fjor det ble tatt ned av kjæresten til mellomste. Og jeg hadde ikke kapasitet i fjor til å gjøre mer med det da.

Kjørte alt ned til bålpanna, samtidig tenkte vi å grille pølser.

Men tida gikk alt for fort. Det blåste også. Så bål fikk være bål. Vi spiste middag inne og måtte løpe ned til veien da bussen kom.

Disse to dagene var altså både fine og intense og bittelite grann nyttig.

Det er noko av det viktigste å kunne dele tid sammen, ikke alltid man har sammenfallende syn, men det må det være rom for. Ærlighet er det viktigste. Det og respekt + kjærlighet, blir en bra miks.

Hva syns du er viktigste, om det er overfor deg sjøl eller andre?

♥

Fra kjelleren, opp i skogen, til sofaen, dusjen og til slutt er dagen slutt. Denne spesielle dagen.

Hvorfor denne dagen er spesiell?

Nei si det, den bare er det. Tre måneder før fødselsdagen min. 

Etter å ha vaska kopper gikk jeg ned ned for å jobbe. Uten motivasjon eller lyst. Men jeg sto tiden ut, er nok prega av det jeg er i gang med.

– Avslutning på arbeidslivet.

Etter middag rusla jeg ut, ut i den tindrende sola, den stikkende vinden og de kalde gradene. Jeg hadde virkelig ikke lyst. Men jeg nesten tvang meg opp til denne plassen jeg drømmer om bålpanne og benk. Det er en nydelig plass.

Rognbærbladen som var på tur mot sommer.

Følte jeg trappa på alt som var ujevnt og spisst. Føttene ble skitne av våt jord på turen opp og ned.

Jeg satte meg ute på terrassen og prøvde å lese en bok. Og mens jeg satt der kjente jeg den nydelige duften. Den var himmelsk. Jeg spora hvor den kom fra…

Helt ved siden av meg. I krukken bak stolen. Jeg trodde det var hvite påskeliljer da jeg kjøpte dem, men de ser ikke helt slik ut. Ikke har jeg funnet ut hva de heter heller.

På andre siden av meg sto perleblomsten og bød på seg sjøl, uten en himmelsk duft.

Det ble ikke så lenge jeg satt der, det var for kaldt. I stedet ble det en skikkelig varm dusj, føttene ble rene og jeg la meg ned for å høre en podkast.

Der sovna jeg.

Det som gjorde dagen så fantastiske er at jeg lot meg gjøre det som føltes best, bare være i meg sjøl.

Og i kveld tok jeg fram en bunke med bøker. Jeg ble overraska over å se hvor mange skrivebøker jeg hadde.

Så tok jeg opp en. Den ville jeg bruke.

Jeg ville skrive om å jobbe med å utvikle meg sjøl.

Foran i boka sto det “For utvikling».

Den boka hadde altså vært dedikert til det tidliger… og glemt. Det var en notat i den fra 21. juli 2024. Etterpå ble den altså glemt.

Nå er den tatt fram igjen og jeg føler det er en stor ting. Denne gangen skal den ikke gå i glemmeboka, men være en åpen bok.

♥

Ute skifter det mellom glitter og grått. Jeg har ikke så mange ord å dele.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så langt kom jeg i går. Bare som et bevis på at orda ikke renner ut.

I dag er det søndag. Det glitrer ikke, i alle fall ikke foreløpig. Det er grått.

Jeg la meg senere i gårkveld enn tenkt, men det var så alt for godt å sitte der jeg satt. Da det bikka midnatt fikk jeg gått i gang med å finne nattesøvnen. Og jeg er blitt nesten som en klokke, for da sov jeg etter gammel tid og sto opp en time senere. Trulsepus syntes det var alt for lenge, han hadde prøvd å mjaua meg opp.

– Jeg er så sliten, sier jeg.

– Det er bare noe du tror, sier sønnen. 

Jeg blir fornærma, såra, jeg kjenner da hva jeg sjøl er. Jeg vil da ikke være så sliten, ha alle vondtene i kroppen. Har lyst til å dra en lengre avhandling om hvordan alt har vært og er, rygg, prolapser, behandlinger, diagnoser. 

Gjør det ikke, men skal, tenker jeg.

Dette var forrige helg.

Jeg «leser»  videre, lydbøker og podkaster.

Tankene dine blir virkeligheten din, sies det fra mange hold av det jeg syns er interessant å høre på.

I gårkveld fant jeg en affirmasjon. En som en kan gjenta hver morgen.

Den må jeg teste:

«Jeg våkner opp og kjenner energi og inspirasjon, dagen i dag i dag er en frisk start med endeløse muligheter, mitt sinn er klart, mitt hjerte er åpent og det jeg tiltrekker meg er rikelig».

TikTok: Higher Consciousness

Alt må testes.

Ikke riktig alt da…

Men kan jeg lage nye baner i hjernen og mer overskudd, er jeg absolutt med på å prøve det.

Det er godt med en helg i ro. Skal en tur til mor siden i dag.

Sønnen er på tur, han sendte en snapp med spørsmål om hvor jeg trodde han var?

Jeg så at han kjørte på andre sida av fjorden for den øya mor bor på. Han og en kamerat var på tur sørover i fylket.

– Kanskje du kan ta den veien som er litt lengre og kommer innom på returen, spør jeg.

– Kan jeg kanskje kjøre meg en tur, spør en annen.

Jeg syns det er godt å ha denne helga for meg sjøl og sier nei.

– Jeg skal prøve å se om jeg kan bytte vakter, sier yngste.

Søskenbarnet skal kjøre oppover landet uka som kommer, yngste tenker på om hun har lyst til å bli med. Samboeren skal opp til Trondheim og gruppa han spiller i skal ha konsert neste helg. Hun har lyst til å bli med å høre hun også. Litt slik Raga rockers.

Det er snart påske, da kommer hun oppover også. Er så mye hun vil rekke over.

Alle kommer hit noen dager i påska, mellomste spurte om å ta med datter til ett av søskenbarna mine. Jeg sier så klart ja, hun ble morløs som 19 år. En veldig fin jente som sto alt for tidlig alene i livet.

Mange samtaler gjennom en uke, dette var noen av dem.

Livet-.

Livet som kommer oss i møte.

Jeg drikke lunka vann.

Har lagt en uke bak med mye å glede seg over. 

Det mest fantastiske var et møte som starta med sammenbitte kjaker og endte med god stemning og latter. Jeg var med som brobygger og håpa jeg måtte bli et godt verktøy. Og alle evna å åpne opp. Det er jeg veldig takknemmelig for.

Søndagen som er en time kortere er godt i gang. Batteriet til fotoapperatet står på lading. Jeg har lyst ut og dokumenter våren.

Jeg kjenner på liver som kommer meg i møte.

♥

–

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så er vi kommet fram til torsdag. En dag igjen av ferieuka. Straks bare helga igjen.

Blir spennende på mandag, om hvordan energien vil virke etter en uke fri. Jeg har sovet masse den uka her, men heldigvis har søvnbehovet roet seg de siste dagene.

Til helga blir vi kanskje en liten gjeng i huset. Og eldstemann ønsket å ta med seg en kamerat. Jeg sa at det var greit om han venta litt. Han ble nok lei seg og jeg hater jeg ikke har den kapasiteteten jeg ønsker. Og det er nok vanskelig å forstå at det å støvsuge golvteppet på stua er nesten mer enn hva jeg greier. Og ja, det er vilt.

Det er så mye snakk om manifestasjon, jeg må gjøre et forsøk på å manifestere energi. Men da må jeg ut i naturen. Prøve å gå barfot, kanskje…

I ettermiddag tok jeg med meg Truls og så kjørte vi til mor. Truls er ikke glad i bilkjøring.  Han ble syk og kasta opp.

Men mor var overlykkelig over at han var med.

Da mellomste søsteren min ringte og fortalte om barnebarna, mors oldebarn, ville mor heller snakke om Truls.

Da jeg kom så mor ut som et takras, hun hadde blitt dusja i går og håret lå klistra til hodet. Noen er veldig flinke og krøller opp håret, i går var det tydeligvis noen som tok det lettvindt.

Jeg fant fram hårrullene og fikk løftet håret opp.

Mor har vært av de som har vært veldig forfengelig, så det er trist å se hva som forandrer seg med alderen.

Her et bilde av henne og far slik omtrentlig miden av 70-tallet.

Men det er vel slik tida er.

Vi eldes.

Tilsynelatende.

Da vi kom hjem sovna Truls som en dupp. Tv’n har hatt frikveld. Men nå er det på tide å gå inn i natta.

Fin og god dag i morgen til deg som har vært innom bloggen min.

♥