Vi tok både buss og metro for å komme fram til leiligheta som lå i en forstad av Paris. Leiligheta var koselig med fin utsikt. Jeg sto å kikka ut av vinduet da han begynner å ta i rundt meg. Det laga kriblinger i magen. Syntes alt bare var koselig og spennende.
Jeg likte veldig godt å kysse.
Men da han ville mer var ikke det mi plan.
Han ble nok litt snurt over nei’et mitt, men han fulgte meg tilbake til byen og til hotellet – så alt gikk fint.
Men det er klart, jeg tok absolutt en risk med å bli med ut til en forstaden. Det var ingen som visste jeg tok denne manøveren.
Det var et par gutter som hadde gått på samme skole som meg og som hadde flytta til Paris etter endt diplom.
Jeg var med dem på motevisninger, men må tilstå at de visningene er mer viska ut av minnet.
Her er noe materiell fra en motevisning vi var på.
Husker mer av sene middager ved hvite duker, kaffe på fortausrestauranter og hvor skuffa jeg ble da jeg bestilte fromage første gangen og fikk ost.
Trodde jeg fikk en søt dessert.
Muligens er det denne gangen jeg var med på norskehuset og fikk prøvd rulleskøyter. Eller kanskje var det en senere gang.
En kveld da jeg kommer opp på hotellrommet ringe en av guttene. De skulle på diskotek og spurte om jeg også ville være med.
Diskoteket lå på Champs-Élysées. Det var et in-sted der folk ble sila.
Jeg tok taxi bort og følte meg nervøs da jeg gikk over den brede avenyen.
De andre så jeg ikke. Så jeg tenkte at de kanskje hadde gått inn.
Husker jeg går ned den brede trappen i min hjemmesydde dress og er nok redd for å bli stoppa.
Noen av de andre, som kom senere, ble akkurat det.
Men jeg skåret nok på å være ung, lang og slank.
Jeg følte meg passe utilpass før de andre begynner å dukke opp.
En som brukte å komme opp til Oslo for å undervise i haute couture på skole min, kom meg i møte med stort sjal, store geberder og mye parfyme, med de obligatoriske kyss på kinna.
Senere i uka ble vi inviter hjem til han i leiligheta hans like nedenfor Sacré-Cœur på Montmartre. Da hadde rektoren også friskna til. Husker de to siameserne som vakre skulpturer. Nydelige og aristokratiske katter.
Det var trivelig, lett dekadent og vi drakk kanskje litt mye rødvin den kvelden.
Stega ned til hotellet utpå natta var ikke helt stødige.
Jeg kom meg også hjem, hjem til Norge.
Hadde nok drømt om å kunne flytte til Paris, men i løpet av de åra på skolen fant jeg ut at Oslo også var et greit sted å virke.
Men den første uka på egne ben i et annet land var en opplevelse å ta med seg.
En opplevelse i sort og hvitt, som egentlig var slik jeg syntes livet burde være og nesten var, 22 år gammel.
Jeg fikk spørsmålet fra mi mellomste etter at jeg nevnte fra denne turen for noen dager siden. Tror kanskje ikke jeg forteller så mye fra min egen ungdomstid, for det er nå jeg lever.
Dette var min første tur ut i den store verden.
Før hadde jeg bare vært i Sverige flere ganger, men det var nesten ikke regnende som utlandet.
Jeg hadde begynt på motelinja, som var den folkelige benevnelsen på linja jeg gikk, på Statens håndverk og kunstindustriskole.
Det ble snakk om å dra til Paris under moteuka.
Det endte med at rektoren, en som gikk i klassen over og jeg skulle dra.
Før reisa sydde jeg meg en garderobe som var sterkt inspirert fra magasinet Elle, den gangen var det et fransk magasin. Klærne mankerte noen knapper og andre detaljer, da kofferten ble pakka.
Her er kappa jeg sydde til turen omtrentlig 10 år etter.
Dagen jeg skulle reise kom, jeg dro ut til Fornebu som var flyplassen den gangen, spent var jeg.
Billetten hadde kameraten.
Rektoren dro med et anna fly.
Tida gikk og han med billetten dukka ikke opp, jeg fikk vondt i magen av nervøsitet.
Jeg var nok i kontakt med de bak skranken.
Til slutt skulle folk stige ombord i flyet. Og til tross for ingen billett, fikk jeg også gå ombord.
Han i klassen over hadde forsovet seg.
Fransken jeg hadde tatt var ikke mye til hjelp.
Kameraten og jeg hadde prøvd å lære oss språket.
Men en ting kan jeg fortsatt si, og det er at jeg ikke snakker fransk.
Den gangen førte dette forsøket på snakke fransk til at franskmenn gikk over til engelsk. De var ikke så glad i å snakke engelsk i utgangspunktet.
Jeg kom fram til hotellrommet, et hotell ned i en liten gate. Litt mørkt, med høye vinduer og tykke gardiner. Husker rektoren dukka opp på hotellrommet med en mini-flaske med alkohol hun hadde kjøpt på flyet og en bukett blomster.
Fru Strømme var en fryktelig gammel dame, slik jeg så på det. Hvitpudra hud, håret satt opp i en valk og veldig rosa leppestift som hadde krasjlanda på leppene.
Hennes hotell lå på andre siden av byen, så da vi skulle ut neste dag fikk jeg telefon om at hun hadde blitt syk.
Hun skulle hatt noe medisin og spurte om jeg kunne hjelpe henne.
Jeg kom meg til hennes hotell og med å tegne og gestikulerte fikk jeg tak i det hun ville ha.
Turen tilbake til mitt hotell ble ikke bli helt enkel, da taxiene hadde noen begrensninger med å krysse noen grenser i byen. Så det endte med at jeg måtte finne fram i metrosystemet.
Jeg spurte om hjelp og jeg husker jeg fikk noen utfordringer med fransk-marokkanske menn på metroen.
Vi fikk begge en øka respekt for hverandre etter den turen, rektoren og jeg, hun så nok på meg som et gudsord fra landet og så klarte jeg å svinse rundt i metropolen.
For jeg ble i stor grad overlatt til meg sjøl og syntes det var veldig spennende.
En av dagene dro jeg for å se Pompidou-senteret som hadde en Salvador Dalí utstilling. Surrealismen fascinerte meg.
Men det var lang kø for å komme inn.
Der i køa begynner en å snakke med meg. Han sa han trodde jeg var en av hans studenter.
Han viste seg å være trivelig.
Vi ga opp å komme oss inn i senteret til slutt. Så i stedet synte han meg Paris, det ble vandring, fortausrestauranter og prat.
Da han spurte om jeg ville være med han hjem på ost og kjeks tok jeg sjansen på det.
Tror nok ikke jeg verken da eller nå vil anbefale noen et slikt stunt.
Men jeg ville gjerne oppleve.
For at innlegget ikke skal bli for langt, kommer neste del i morgen.
Jeg spekulerte på hvilken dag det var, før jeg fant ut det var tirsdag.
Jeg var på tur hjem etter styremøte.
Kom meg gjennom dagen.
Tannlegen var første stopp.
Jeg sa jeg hadde fryktelig liten tid i dag, så kontroll fikk vente. Fortalte jeg hadde mista plomben i tanna slik tannlegen forutså ville skje.
Det var ingen vits å sette inn ny, den ville falle ut etter en tid.
Så da blir det enten krone eller bro….hjelpes, bro…
Får finne fram til svaret etter hvert.
Bildet er tatt av Here and now, unfortunately, ends my journey on Pixabay fra Pixabay
Neste post var kontoret.
Fikk skrevet litt, før jeg måtte sette meg i bilen.
Time på verksted.
Hvorfor bråka bilen så sinnsykt?
Det fikk jeg svar på, var det bremseklosser eller var det ditto skiver…i hvertfall slura metall mot metall.
Bildet er tatt av Capri23auto fra Pixabay
Time på verksted over helga med anbefaling om minst mulig kjøring. Og jeg som skal til Trondheim for ny øyeoperasjon, så sjøl om jeg denne gangen har noen til å kjøre bør jeg ikke bruke bilen.
Tilbake til kontoret, vanskelig å holde fokuset på skjermen.
Ene øye ser jeg teksten på bruksanvisninger, det andre øyet er det bare tåke. Hjernen jobber med informasjon så godt det lar seg gjøre.
Til slutt var det styremøtet som jeg måtte bruke bilen for å komme til.
Det er det forresten et møte i morgen også. Et vel viktig møte, som har med framtid å gjøre. Et lite stykke å kjøre dit også.
Møtet i dag gikk bra.
Kom meg både fram og tilbake.
Nå har eldstemann og jeg spist middag.
Vi har snakka om mye.
– Livet er en lidelse, sier han.
Han mener at når man innser det, nullstiller man seg overfor livet.
Jeg bruker andre ord, men det viser seg vi er ganske enige, vi bruke bare forskjellige ord.
For begge snakker om å ikke gå rundt med forventninger, men glede seg over livet slik det blir.
Jeg skulle gjerne ha hatt turen til Trondheim klart for meg, slik jeg trodde jeg hadde, men når bilen ikke vil så -.
Heldigvis finnes bare løsninger, vet bare ikke hvilke ennå.
Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.
Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken, samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.
Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.
I dag tar de fleste av oss mange bilder.
Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.
Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.
På tur hjem forsvant den.
En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.
Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.
Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.
Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.
Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.
Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.
Det er yngste som er med opp.
Det meste er likt, forbausende likt.
Gjentakelser år etter år.
Seterdagen er en av disse gjentagelsene.
Dette året var den regnvått med hesjing.
Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.
Likeså aktivitetene på museet.
Her er fra en konsert.
Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.
Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.
Liker så godt utsikten fra terrassen deres.
Dette året slo også kjærligheta til.
Deilig var forelskelsen.
Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.
Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.
Jeg avslutter med det som prega året.
Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.
Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet.
Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.
Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.
Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.
Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.
Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.
Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.
Men det er nå en gang slik at planene ikke alltid blir som tenkt. Først hadde vi siste natts natt, den ble heller ikke etter oppskriften. Jeg våkna mange ganger. Så kanskje jeg grudde meg, til tross for at jeg ikke følte fokuset var der.
I hvert fall kom jeg meg likevel opp, nådde bussen. Fikk appen til å virke.
Lenge siden jeg har tatt buss, følte skogen klaska meg i trynet. Alle trea inn til veien. Ser annerledes ut når en kjører bil sjøl. Kjente jeg nesten ble kvalm.
Så var jeg framme. Mellomste møtte meg på bussholdeplassen. Godt og ha følge. Når en skulle kvitte seg med en linse i eget øye. Prosedyrene var mange, men til slutt lå en der på benken. Og så var jobben i gang.
Først må jeg fortelle at det var et interessant syn. Lyset og alt som skjedde for mitt indre blikk. Tenkte at dette må jeg huske slik at jeg kan male dette. Lyset og figurene.
Men etter hvert forstår jeg at alt ikke er som det skal være. Det tar tid, lang tid. Det begynner å bli litt vondt og jeg observerer at det blir hentet en annen lege. Datteren min hører at det blir tilkalt assistanse over callinganlegget.
Når jeg til slutt kan reise meg, spør de om jeg skjønner at det ikke gikk helt som det skulle. Jeg sa at jeg hadde forstått det. En liten bit av linsa hadde falt bakom øyet blir jeg fortalt.
Dermed kunne jeg ikke reise hjem.
I stedet ble jeg lagt inn.
Så nå prøver også jeg å blogge fra mobilen.
Jeg blir målt alle veier, så føler meg godt ivaretatt.
I morgen blir en ny operasjon, en litt større, for å få tak i denne biten som skal bort.
Fått beskjed om at dette er noe som ikke bruker å skje, men av og til skjer det.
Jeg bryr meg ikke om å stille så mange spørsmål. Nå må jeg være med på det som skjer. Og så kan jeg spørre når det er over i morgen.
Synet er riktig ille, men det er ikke bare grøt lengre. Så litt bedre er det.
Og vet du, dette her skal gå bra.
Jeg gleder meg til å kunne lese bøker igjen. Men det blir først når også andre øyet er tatt. Så først må det bli orden på det første.
Hei og hå, det her får så gå… Et lite innlegg om størrelse. Og problemer med den.
Det er min størrelse som er et problemet, størrelsen på fontene mine.
Bunny Trash var så grei at han opplyste meg om at innlegga mine var vanskelig å lese på grunn av for store fonter, altså størrelsene på bokstavene jeg trykker inn i teksten i bloggen min. Slik at den kommer veldig stort fram på skjermen, kanskje bare en to tre ord av gangen og blir veldig vanskelig å lese.
Vanligvis bruker man 12 pt i tekst,
nå bruker jeg 14 pt i dette innlegget (ingressen er 18 pt i dette innlegget, mot at jeg har brukt 24 pt).
Men jeg har brukt 18 pt i blogginnlegga mine.
Mulig dette kan komme av forskjellige nettlesere, for meg er min tekst i en helt grei størrelse når jeg går inn og leser posta innlegg. Nå begynner jeg å ha problemer med synet og venter på en utbedring av det, derfor har jeg valgt disse store fontene. For jeg kan ha vanskelig med å lese andre sine innlegg fordi størrelsene på fontene er for små. Som igjen kan komme av nettleseren jeg er kobla opp i mot.
Er det mange som opplever dette problemet inne på bloggen min, må jeg så klart utbedre det. Jeg har som sagt allerede redusert teksten i dette innlegget.
Derfor blir jeg veldig glad om dere tar dere tid til å gi meg tilbakemeldinger.
Og, er i så fall teksten i dette innlegget i en grei størrelse?
Riktig en helg uten mål og mening. Skikkelig spora av her.
Plutselig ble jeg veldig lei av å skrive.
Lei av “se på meg, se på meg“.
For hvorfor skriver jeg her, egentlig…?
Kanskje fordi jeg tror jeg får venner…eller at noen er interessert i hva jeg bedriver.
Jeg vet virkelig ikke.
Skal være ærlig å innrømme at jeg syntes det var artig da jeg begynte å dukke opp blant de hundre mest leste på blogglisten, om aldri over midten.
Men så fryser systemet fast mens jeg er under linja, dermed er jeg borte.
Uansett hvor mange blogginnlegg jeg måtte produsere.
Kjenner det vart demotiverende.
Jeg liker å lese blogger som skriver fra hjertet, som ikke skriver for en plassering. Som virkelig har noe å formidle. Egentlig bryr jeg meg mindre om plassering.
Heldigvis finnes mange slike.
Med mening.
Som har mening for meg.
Her ble det en skrivepause.
Kanskje litt ufrivillig.
På fredag fikk jeg henta mobilen som gikk ad undas.
Det vil si, jeg fikk en ny telefon.
Skulle også besøke jentene.
Se hvordan de hadde flytta.
Kom ned til byen bare for å oppdage at jeg ikke fikk skrudd telefonen på.
Koder og fandens oldemor laga problemer.
Heldigvis ante mellomste uråd.
For jeg kunne ta i mot oppringing.
Jeg hadde ikke adressen dit hun og hennes kjære hadde flytta og ikke sto adressen på oppgangen heller.
Snakk om å bo hemmelig.
Etter lange trapper rett opp var jeg endelig der.
Jeg ble servert lunsj, vi fikk bytta plommetre og kjøpt stauder.
Vi fikk besøkt yngste da hun var hjemme, dit hun hadde flytta.
Koselig å se, begge hadde fått det fint.
Det var mørkt og det regna da jeg var på tur hjem. Etter nok trivelig tid sammen med dem jeg trives så godt sammen med.
Oppdager at nattsynet mitt ikke er som det har vært og at jeg nok må prøve å unngå å kjøre i mørket inntil jeg har fått dette inngrepet på øynene.
Med nød og neppe klarte jeg å unngå å brase inn i en veisperring. Da kjørte jeg på smale, ukjente veier uten gatelys med regnet som hølja ned.
Resten av veien tok jeg det veldig rolig, over fjellet da jeg møtte trailere, nesten stoppa jeg.
Vel hjemme satte jeg på en serie.
Så jeg så serie nesten hele natta.
Jeg så serie i går.
Og ble ferdig med den i dag.
Jeg er ikke vant til å sløve så til de grader, det gikk ut over motivasjonen til å skrive, det også.
Litt forundra er jeg kommet hit, til stolen min i min egen stue. Det har vært noen tamperdøgn. For å skrive de av meg poster jeg et langt innlegg.
Når en har lagt en arbeidskrevende periode bak seg, er det fryktelig godt bare å være til.
Man nyter der man er.
Faktisk ble det litt verre enn forventa, men nå er alt historie.
Jeg vil gjerne fortelle det kronologisk, om du orker å lese -.
Det har vært litt av et race.
På lørdag skulle vi feire mors fødselsdag og hadde bestilt bord. Menyen var pizza. Men så kunne ikke stedet lage pizza lengre. Både på grunn av det ene og det andre var det greit og ha pizza.
Jeg fikk avbestilt bordet og begynte en ringerunde et par timer før selskapet skulle starte. Mor var nok rimelig bekymra.
Vi har noen spisesteder i kommunen, men ikke mange. På andre forsøket fikk jeg heldigvis napp og fikk henta de bestilte maten.
Vi omorganiserte planene slik at vi samla oss hjemme hos mor. Men den ene gjesten hadde møtt opp der vi egentlig skulle være, hun hadde ikke fått beskjed om selskapet var flytta. Men hun tok det heldigvis med godt humør.
Når jeg kom med maten hadde en overivrig gjest plutselig kontakta en nabo for å få hjelp til å kaste noen plater i garasjen hos mor.
Det er bratt opp dit hun bor, så med bil og tilhenger i oppkjørselen og stor aktivitet, gjorde dette sitt til at jeg måtte rygge ned igjen gjennom bratta og bære pizzaene opp. I tillegg førte det igangsatte arbeidet til forsinkelse, så maten var ikke så varm som den burde ha vært.
Kanskje ikke riktige stund til dette arbeidet, men nå er dette gjort. Så slik sett alt bra.
Ellers ble selskapet hyggelig, det ble delt en del komiske situasjoner slik at latteren fikk lufta seg rikelig.
Neste dag var jeg oppe tidlig, for årets siste arrangement på museet skulle gå av stabelen.
Da jeg kjørte mot sentrum om morgenen lukta det ennå pizza i bilen. Da jeg kjører hjem om kvelden lukter det bacalao.
Mat ass…jeg er egentlig ikke noe glad i matlukt i bilen.
Projektor blir henta, lydanlegg, pc, plakater og alt det andre som skulle være med. Og de to ungdommene som skulle hjelpe til.
Været ble egentlig ikke så ille som meldingene hadde trua med. Likevel valgte musikeren, som bruker å sitte ute og spiller stemningsskapende musikk, å gå inn i hus. Foredraget var bra, men noe langt, likevel, folk var interesserte. Det ble kjøpt mat og jeg tror folk hadde en riktig bra dag.
På slutten av dagen kom det besøk helt fra Mjøndalen utenfor Drammen, en som driver med kajakk og skulle rekognosere området, skulle overnatte i telt etter en padleøkt. Spennende å kunne bruke området slik.
Dagen var en skikkelig arbeidsøkt og til alt overmål hadde varmtvannsberederen på kjøkkenet takket for seg på grunn av tordenvær. Heldigvis holdt varmtvannet ut dagen.
Før vi skulle rydde opp etter dagen, unte vi oss en pause.
Først da var det anledning.
Men må finne en annen løsning på disse dagene, det blir for krevende når vi er så få.
Det var fantastisk godt å kunne legge på plass det siste, før jeg kunne sette meg i bilen for vel gjennomført, og returen. Ungdommene skulle også sitte på tilbake.
Jeg hadde vært surrete gjennom dagen, slik som at jeg aldri visste hvor jeg hadde lagt mobilen. Så jeg ba ungdommene ringe meg, for igjen visste jeg ikke hvor mobilen var.
Hører det durer og skjønner telefonen er med.
Alt vel, tenkte jeg.
Da vi hadde kjørt litt over en mil høres et kraftig dunk mot bilen.
Først tenkte jeg at jeg måtte ha kjørt på noe, neste tanke var mobilen…
Husker plutselig at jeg la den på taket og tenkte jeg måtte huske den, men så begynte noen å snakke til meg og dermed var tanken om å huske-på, borte.
Jeg fikk snudd bilen, og så så jeg noe i veibanen. Det var mobilen med et helt sirkus av farger bak knuseknust skjerm. Omslaget lå litt lengre borte i veibanen og jeg ser bankkortet og coop-kortet.
Setter meg i bilen og fortsetter turen mot sentrum.
Da jeg hadde kjørt et stykke til, slår tanken meg, alle korta var vel der…?
Det var de da ikke!
Det ene kortet som ikke er der er førekortet…
Men jeg kunne ikke snu, jeg måtte få ungdommene hjem, dagen hadde vært lang nok for de. Så jeg kjørte de 20 minuttene som var igjen, fikk satt de av og snur.
Tilbake til åstedet får jeg parkert bilen, og som en sporhund snuser jeg bortover vei-aksla og plutselig ligger jeg i grøfta.
Jeg kom meg faderlig fort opp. Heldigvis kom ikke bilen som passerte, tilbake.
Man føler seg noe rar når en begynner å ramle utenfor en vei.
Plutselig ser jeg noe svakt rosa som ligger der.
YES, der var sertifikatet.
Og litt lengre borte finner jeg siste kortet.
Så var det å snu enda en gang, og til tross for at klokka nærma seg ti på kvelden, måtte jeg kjøre framom mor for å fortelle at jeg var uten telefon. Jeg satte igjen bacalaoen hos mor, som vi arbeidsmaurene hadde fordelt, av det som var igjen.
Avtaler å spise middag sammen neste dag.
Mandag, etter jobb…der jeg avslutta dagen tidlig, drar jeg innover til henne.
Hadde kommet fram til at jeg måtte få orden på telefonen. Snakka med selskapet jeg er abonnent hos, og de sa at jeg kunne dra til en Elkjøp.
Bare at dit er det nesten to timer å kjøre.
Vi spiste middag og hun ville bli med til Orkanger.
Sent på ettermiddagen var vi framme, fant butikken og fikk ikke hjelp. Etter en stund fikk jeg litt.
Det ble foreslått at vi kunne kjøre til Trondheim, der hadde operatøren utsalg.
Nå vi først var på vei tok vi også denne halve timen ekstra kjøring.
Ringte barna. Ringte søsteren min, som hadde vært hjemme på hytta og som kjørte tilbake bare en liten stund før oss.
Fortalte hvor vi var i verden.
Noe overrasket var nok hele gjengen, men både jentene mine, som nettopp hadde flytta til nye bopel og søsteren min, ville vi skulle komme på besøk.
Det er bare det at etter ventetid for å bli ekspedert, kodetrøbbel og mere til, var vi egentlig aller mest modne for retur i halv ni tida om kvelden.
Sjøl om vi hadde fått tilbud om overnatting.
Så turen gikk hjem igjen, gjennom tunneler…vi regna oss fram til at vi hadde kjørt gjennom tolv tunneler da vi parkerte utenfor hos mor noen timer senere.
Jeg med lånetelefon og tragedietelefonen gjort klar for innsending. Men jeg måtte melde skaden til forsikringsselskapet som operatøren bruker.
Etter en matbit, bestemmer jeg meg for å droppe den siste halvtimen med kjøring for å komme hjem til meg sjøl. Jeg satte på mac’en, som jeg hadde tatt med meg. Mor ruslet i seng.
Jeg fikk ordnet og skrevet og gjort det jeg måtte gjøre.
Avsluttet dagen med dette noe kaotisk blogginnlegg, som passa sinnsstemninga.
Klokka halvtre i natt krøp jeg under dyna.
Flere døgn med kaos kunne endelig avsluttes. Og jeg husker ikke at jeg sovna.
Gratulere til deg som har lest ned hele innlegget, for dette var megalangt.
Den siste tida har vært slitsom. Hvilke valg hadde jeg og hvilke valg skulle jeg ta?
Hva jeg snakker om?
Jeg banner nok i kirka og alle andre steder når jeg kommer med mine tvil.
Jeg har i lengre tid ikke forholdt meg -.
For jeg følte jeg ikke visste -.
Håpa det gikk lang tid før spørsmålet kom -.
Om Covid-19-vaksine.
Ville jeg bli satt opp til vaksinering som normal eller med underliggende risiko.
Jeg har sett folk juble når de fikk innkallelse, sett folk gå i strupen på hverandre for hvem som skulle få først. Hvem skulle få mest.
Så får jeg melding, jeg må melde meg inn på Helsenorge.
Tida var kommet til min aldersgruppe med underliggende sykdommer.
Jeg gjør ingenting.
Lar humla suse og tida gå.
Så blir jeg ringt opp, vil jeg ikke ta vaksine?
Jeg forteller om mine tvil, samtidig som jeg heller ikke greier å si “nei”.
Jeg ble satt opp neste uke, så hadde jeg tid til å tenke meg om.
Det var flere grunner til tvilen min.
Jeg kan ikke fri meg for at dette er et gedigent verdensomspennende eksperiment.
Nå tenker jeg ikke konspiratorisk, det har jeg ikke nok kunnskap til å vite noe om. Det vil bare være å la følelser råde den ene eller andre veien.
Men noe som ble påvirket av følelser er at jeg allerede tar flere sprøyter på grunn av reumatisme. Og de sprøytene reagerer jeg psykisk så negativt på, at jeg må kutte ut å tenke før jeg tar dem.
Til tross for bivirkninger, så fungerer kroppen min på et helt anna nivå med enn uten. Det er de konkrete fakta.
Men følelsene mine syns jeg får nok guffe inn i kroppen, så skal jeg ta enda mer…
Jeg er aldri helt og fullt troende til noe, har aldri vært det, jeg har alltid en skeptisk stemme inni meg.
“Tror du det er slik”, sier den.
Så jeg tror alt og jeg tror ingenting.
Men så har du fellesskapet.
Få opp flokkimuniteten, få smitten ned slik at de som kan bli veldig syke ikke blir syke.
Dugnaden.
Til slutt har du den egoistiske grunnen, kunne bevege seg, kunne reise, kunne leve så fritt som samfunnet vil tillate.
I dag var dagen.
Jeg hadde ringt callback på St.Olav, for måtte drøfte dette med noen. Sjøl om jeg visste det var jeg som skulle ta valget mitt.
Dagene gikk uten at jeg ble ringt tilbake.
I dag, en halv time før jeg måtte dra, ble jeg oppringt.
Da hadde jeg bestemt meg.
Telefonen var likevel god å få.
Jeg fikk sagt hvordan jeg hadde det, bare det var godt.
En halv time før timen, satt jeg i bilen på veg til å ta min første vaksinedose.
Viser det seg at vaksinen har bivirkninger og at vi blir…for eksempel nesehorn, så vil jeg være nesehorn sammen med de andre.
Jeg orker ikke å være den eneste som overlever, jeg er med på dugnaden.
Hvorfor har vi valgt akkurat det navnet vi bruker på bloggen vår… Noen har valgt egen-navet sitt, andre har alt fra forståelige- til uforståelige navn.
Jeg sjøl hører til den den mer uforståelige varianten, tror jeg.
Skal jeg skifte, tenkte jeg her om dagen…
Slik som det står er det umulig å uttale det, så mange konsonanter.
Først vil jeg fortelle hvorfor mitt navn ble som det er, og så ønsker jeg at dere vil fortelle hvorfor deres navn på bloggen er valgt.
Om dere svarer her eller skriver et innlegg, er opp til dere.
Tidsfristen er innen mandag.
Jeg vil lage et blogginnlegg om forklaringene som kommer fra dere.
Litt historie, jeg hadde to blogger før på blogg.no. En sletta jeg og den andre lot jeg ligge der fordi barna ba meg om ikke å slette. Den forsvant under den store omleggingsprosessen her inne.
Glemte å lagre den.
For mange år siden laga jeg meg en blogg på en annen plattform. Jeg tenkte å bygge den opp til å være mer enn en blogg.
Det skulle bli et konsept.
Foretningskonsept, var plana.
Da jeg flytt hit jeg bor, kjøpte jeg meg en gård, tenkte å utvikle den.
Jeg drodla over etternavnet mitt, som er det samme navnet som gården heter.
Tanken var at jeg ville omgi meg med produkt på b; bær, bartrær, bøker, bilder, bæ-bæ-dyr blant anna.
Men så oppretta jeg enda en ny blogg på blogg.no, på grunn av større miljø, i motsetningen til den jeg hadde oppretta. Så det var da B for b altså BforB, ble til.
Så enkel er min historie…og jeg sier “be for be.”
Slik jeg skriver det er det umulig å uttale den.
Disse planene er i dag historie. Planene med gårdsdrift.
For det ble for mye problem over for mange år, og problem tar krefter.
Disse er passert for lengst, men kroppen fikk mén.
Optimist som jeg er tror jeg det kan gå an å finne nøkkelen og bli 20 år igjen…slik cirka.
Men jeg tror nok ikke på full rulle med ting på b.
Så da er det naturlig å tenke på at tiden er kommet til å forandre navnet.
Men jeg må tenke på akkurat det.
I hvert fall har jeg fortalt hvorfor jeg heter det jeg gjør.
Nå over til DEG!
Vil du fortelle hvorfor du har valgt ditt navn?
Det har vært fint å høre den historien, så håper du vil ta utfordringen min.
