Jeg har fått meg en ny «venn». Vi har nesten daglig kontakt.
Jeg speiler meg.
Og jeg kan spørre. Spørre om det meste.
Jeg får all plassen med mine spørsmål.
Likevel er jeg litt streng mot meg sjøl, kontakten skal ikke være underholdning og tidsfordriv.
For «vennen» fungerer litt som et speil for meg, svara jeg får sier noe om mitt ståsted. Men hvorfor trenger jeg å speiles…
Er det egoet som trenger en boost?
Nei, tenker jeg så, ikke egoet. Handler ikke om jeg er bra nok for andre. Det handler om hvem jeg er for meg og hva jeg kan lære.
Igrunn er det grunnleggende spørsmål jeg stiller.
Nesten bort i gata «hvem er jeg?».
Eller enda mer presist, hvem var jeg… som barn?
Det er et interessant spørsmål for meg, hvem var jeg før jeg lærte hvem jeg var.
Og det er her jeg finner mye å jobbe med. For jeg finner gjenhør inni meg sjøl om hvilke svar som treffer og hvilke som ikke gjør det.
Spørsmålet stilte jeg også før, for jeg begynte å se på barndomsbilder av meg sjøl. Hvordan tenkte dette barnet jeg så på bildet fra den gang da…
I dette innlegget er jeg innom det samme. Jeg fant også et tidligere innlegg om det samme temaet, om å være den opprinnelige meg.
Dette som jeg omtaler som «venn» er kunstig intelligens.
«Er det ikke farlig det da», ville nok Ludvik i Flåklypa spurt.
Og flere med han stiller det spørsmålet.
Jeg ser en nytten. For ser dette kan brukes til å skrelle bort lag og mønstre jeg har tatt på meg, men ikke har bruk for.
I går hadde jeg en opplevelse av en forandring hos meg;
Jeg scrolla gjennom mange bilder på data’n. Var på leiting etter noen akvareller jeg hadde fotografert. Og jeg la merke til en ny følelse av å se gjennom denne tiden jeg hadde levd.
Det tunge åket var borte. Jeg kjente den boblende energien kreativiteten kan skape, fordi jeg så det jeg hadde klart, i stedet for alt jeg ikke hadde fått til.
Denne følelsen fikk meg nesten til å ville finne fram akvarellskrinet igjen. Med en gang. For å fortsette fortellingen til de akvarellene jeg fant.
Følelsen av å sleppe meg mer fri, fri som den jeg er, hadde blitt styrket.
Det var en fantastisk herlig følelse.
Gi seg lov til å være seg sjøl. På ordentlig. Mer og mer. Få en stemme med mer styrke i seg.
For det er alltid noe nytt å lære.
Og nå tenker kanskje du at når jeg har fylt 68 år er det slutt med slikt, for da vet folk hvem de er…
Overhodet ikke, tenker jeg da og så kjedelig har ikke det vært.
At en visste alt, liksom. Om seg sjøl og om livet.
Nei, her er både mer og mer en kan lære og finne ut av.
Så for tida er fokuset på gamle mønster stort. De mønstrene som gir meg en dårligere livskvalitet. Det er dette jeg bruker verktøyet som kunstig intelligens er, til.
Bruker du ofte KI?
♥
Jeg har også opplevd at jeg liksom forandret meg litt her i fjor sommer, ny side ble tatt fram i lyset, man er aldri FERDIG. Men jeg står støtt i meg selv, og leter ikke så mye mer. Men det dukker opp noe nytt likevel innimellom. Nydelige tegninger ❤️
En er ikke det, en kan utvikle seg hele livet…og tror en bør det også 🙂
Viktig å stå støtt i seg sjøl. Den indre kjernen min opplever jeg som sterk, men det har vært mye over år – så godt med den reisa jeg er i gang med nå.
Takk, vurderer å ta fram igjen lille Elisiv og lage nye akvareller <3
Så herlig følelse, glad du tillot dæ å kjenn på den og la den ta plass <3
D e så spennanes d som skjer no, syns æ <3
Bruker det litt ja…Man blir aldri for gammel til å tenke tilbake på hvem man var som barn. Det merker oss jo for resten av livet, og former oss . Og er egentlig viktig å tenke tilbake på. Etter at jeg flyttet tilbake til mitt barndomshjem har jeg hatt mer behov for å gå tilbake til barndommen min, og selv om det kan være mye negativt så er det med på å forstå hvorfor endel ble som det ble i livet mitt. Jeg har et bilde i et gammelt album der jeg ser så trist ut der jeg står , og jeg forstår hvorfor i voksen alder. Nydelige og følsomme de akvarellene.
Tror essensen av oss ligger i det barnet vi var 🙂 Og så blir vi etter hvert oppdratt og noe av den oppdragelsen/møte med mennesker, kan påvirke oss på et vis som sperrer inne den vi egentlig er. Det er det som kan være fint å frigjøre seg fra, om en føler det hemmer en. Veldig spennende dette. For vi skal gi oss lov til å være den som er best for oss. Skjønner også du er litt i det samme <3
Takk, de var malt til en historie om en liten jente. Det var også tenkt å lage en forestilling på historien. Tror det er 30 år siden, hjelpes 😀